Mann i speedo selges

Buonasera. Sono Giovanni!

Dette kunne ha vært innledningen på denne annonsen basert på tittelen, men jeg skal altså ikke selge en italiener ved navn Giovanni – ei heller skal jeg selge et annet menneske fra middelhavslandene. Vel, jeg skal faktisk ikke selge et menneske i det hele tatt – dette skyldes ikke at jeg eventuelt ville få et problem med å skaffe kjøpere, dessverre, men fordi jeg ikke ønsker å straffes for brudd på strl. §224 andre ledd første bokstav.

Jeg betaler månedlig en ydmyk sum til Amnesty, og jeg håper at de fortsatt ønsker å motta disse pengene etter endt lesing av annonsen - det være seg om noen med en posisjon i organisasjonen faktisk leser den, noe som igjen er veldig usannsynlig. Skulle dere (les: Amnesty, ikke den generelle leserskaren (jeg gir naturligvis ikke et månedlig beløp til dere)) ønske å stoppe mine transaksjoner til dere, så må det forståes at jeg trolig ville fortsette å gi støtte – indirekte – til konfliktpregede land; summen jeg støtter dere med tilsvarer to kjøp av ”liten kebab i pita”.

Nå ønsker dere sikkert å vite hva jeg ønsker å selge, og dette skal snart meddeles, (det skal dog sies at du må være mindre begavet dersom du ikke har skjønt hva salgsgjenstanden er – med mindre du faktisk ikke har sett bildene. Skulle sistnevnte være tilfellet, så kan jeg love at en skriftlig beklagelse vil bli sendt på mail, men naturligvis forutsatt at vedkommende først tar kontakt.) men først må gjenstandens bakgrunnshistorie anskueliggjøres.

I 2012 var jeg i den kjente filmbyen El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Angeles de Porciúncula (Los Angeles). Med meg på denne turen var blant annet min daværende kjæreste og deler av hennes familie, og turen skulle bli minneverdig på flere måter - men vi har vel bestemt at vi i denne annonsen velger å fokusere på salgsgjenstanden, har vi ikke? Nei, det ser ikke sånn ut etter gjennomlesning, men vi retter synet i den retningen nå.

Hvorledes det var Stillehavets uendelige blåfarges inntrykk eller den brennhete solens kraftige stråling som fikk meg til å ta valget jeg skulle komme til å foreta meg, vet jeg ikke. Ett er dog sikkert: jeg skulle gjennomføre det nest dummeste kjøpet i hele verdens kjøpshistorie (jeg velger å skrive ”nest dummeste” da jeg mener at en tatovering med navnet til bestevenn(inn)en eller kjæresten i en livsfase der alt blir styrt av andres meninger, og hvor nevnte personer byttes ut i raskere hastighet enn klamydia smitter mellom prehormonelle fjortenåringer i indre Finnmark, er et enda mindre gjennomtenkt kjøp):

Jeg kjøpte en etterlikning av Oscar-statuetten med inngraveringen ”Best Girlfriend” på Universal Studios.

Dette kan naturligvis antas for et godt kjøp å være – ja, noen jenter setter kanskje pris på en klisjé i statuert form – men problemet er ikke at kjøpet i daværende øyeblikk bærer et tydelig preg av manglende intelligens. Problemet oppstår når ulikhetene mellom deg og din fru blir så tydelige at tanken om å legges i jord med et felles etternavn på gravsteinen er skremmende fjern og det eneste riktige vil være å overføre innboforsikringen i den gjenboenes navn. Da, skjønner du, får man en sterk påminner om at den gullfargede innskriften på en mann i speedo hvis rumpe er så detaljert at man kan se gårsdagens matrester uten lysmikroskop kanskje ikke stemmer lenger.

Med dette menes ikke at ”Best Girlfriend” ikke er ”Best” lenger, men at hun rett og slett ikke går under kategorien ”Girlfriend”, og da mister statuetten en viss verdi for innehaveren.

Nå må jeg komme til bunns i hva det virkelige problemet er, føler jeg, samt legitimere hvordan jeg kan mene at dette er verdens nest dummeste kjøp. Det virkelige problemet, må du forstå, er at dette er en forbruksvare på lik linje med en god flaske rødvin; når man møter noen nye av interesse, så er det ikke et sjekketriks å gjøre et forsøk på å gi noe som tydelig kan forstås som arvegods videre på samme måte som man gjør med utvokste klær og formue ved død. Jeg er av den nysgjerrige typen, og jeg spurte derfor naturligvis om dette var noe som kunne falle i smak, men spørsmålet ble besvart kort og konsist av et nektende ord – dog heldigvis med et noe usikkert, men flørtende smil om munnen.

Nå ser man kanskje problemet. Jeg kan ikke gi videre en statuett som uten tvil har blitt kjøpt til en tidligere kjæreste, og min interesse for å beholde den er relativt laber – dessuten skal det legges til at jeg ikke er en veldig maskulin mann og at inngraveringen kan tolkes som en ironisk gave jeg har blitt gitt av noen, noe som igjen ikke hjelper meg veldig når jeg skal imponere noen av det motsatte kjønn.

Jeg er av den oppfatning at alle varer som ikke er forbruksvarer skal ha en funksjon i en gitt periode - men lenger enn to år - for å kunne erklæres som et kompetent kjøp. Dette var altså ikke tilfellet, og for at jeg skal få en følelse av ikke å være et mislykket menneske hvis økonomiske beslutninger er dårligere enn Eli Hagens kjøreferdigheter, så hadde det vært godt med en bekreftelse i form av et kjøp – og for alt jeg vet, så kan det hende at dette kjøpet vil føles mye bedre for deg.

Hvis du nå har lest gjennom hele denne teksten, samt gjort deg opp en tanke om at dette er et ”must have”, så må du advares. Jeg skrev tidligere at figurens rumpe er ganske detaljert – naturligvis med en kraftig hyperbol for fantasiens skyld – men dette er bare én av de detaljerte områdene.

Nå regner jeg med at du umiddelbart tenker at en annen kroppsdel også er godt utskåret, og jeg kan bekrefte at dette er korrekt; Oscar, som jeg kaller ham, har vært veldig flink til å trene biceps, og denne, sammen med de guddommelige magemusklene, kan føre til senket selvtillit. Med dette in mente bør du kanskje revurdere din tidligere tanke om å foreta et kjøp.

Nå er du informert.

Gåte: Hva er det som er nesten 20 centimeter og hardt som plastikk?

(Oscar)