Selvhypnose & Kroppskraft

Bøkene:

"Selvhypnose. En effektiv metode for å bli kvitt uvaner, løse problemer og utvikle seg selv." Av Per Carlenius og Sigurd Stubsjøen. Utgitt i 1998. 167 sider.

"Kroppskraft. Hvordan bruke kroppens visdom til bedre helse og velvære." Av Vernon Coleman. 156 sider.

Selges samlet for 175,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------

Hypnose er en søvnlignende tilstand hvor den hypnotiserte personen bevarer kontakt med den som fremkaller hypnosen, hypnotisøren. Under hypnose er mottageligheten for inntrykk fra hypnotisøren, suggestibilitet, økt. Hypnose kan også fremkalles av personen selv gjennom bestemte konsentrasjonsteknikker som innsnevrer bevisstheten og som kan læres, såkalt selvhypnose eller autohypnose.

De fleste mennesker lar seg hypnotisere, hvis de er villige til det, om enn ikke alltid ved første forsøk. Å bli hypnotisert krever at personen er villig til å gi slipp på egen kontroll og i stedet konsentrerer seg fullt ut om hypnotisørens instruksjoner. Instruksjonene er som regel inntrengende, enstonige og rytmiske hørselsinntrykk som virker søvndyssende, men samtidig holder rapporten ved like. Hypnosen mangler ellers søvnens fysiologiske virkninger på åndedrett, puls og så videre. Den hypnotiserte er i regelen på det rene med sin tilstand og husker det som er foregått under hypnosen, om den ikke var så dyp at rapporten har gått for seg under bevissthetenes terskel.

Hypnose brukes en del i behandling av smertetilstander. Den innsnevrede bevisstheten for sanseinntrykk under hypnose gjør at smerte for en periode kan lindres eller bli nesten helt borte. Hypnose brukes også av og til for å hjelpe personer til å huske særlig dramatiske eller skremmende opplevelser (traumer) som tilsynelatende er glemt, men som fortsatt likevel plager personen. Hypnotisøren kan også gi instruksjoner om følelsesinnstillinger og handlinger som skal virkeliggjøres på et senere tidspunkt enn hypnosen. Dette har vært forsøkt benyttet for å endre atferd, for eksempel røykeavvenning, endring av spisevaner, med noe suksess. Men påvirkning av atferd og sanseopplevelser er sterkere mens personen er under hypnose enn etter at hypnosen er over.

- - - - -

Alternativ behandling er en samlebetegnelse på behandlingsformer som i hovedsak eksisterer og benyttes utenfor den kunnskapsbaserte medisinen. Eksempler på alternative behandlingsformer er akupunktur, fotsoneterapi og healing. Disse behandlingsformene har i liten grad dokumentert effekt etter vitenskapelige standarder.

Utøvere innenfor alternativ medisin kan ha helsefaglig utdannelse, og for eksempel være leger, sykepleiere eller fysioterapeuter. Andre utøvere mangler helsefaglig bakgrunn.

Lovreguleringen er sammensatt. De med helsefaglig utdannelse må forholde seg til helsepersonelloven. Øvrige behandlere innen alternativ behandling er underlagt alternativ behandlingsloven.

Ved UiT Norges arktiske universitet er det et nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM).

Felles for alternative behandlingsformer er at de ikke utformes eller tilbys på bakgrunn av å ha en dokumentert effekt. Behandlingene baserer seg i stor grad på teorier om helse som ikke er etterprøvbare, og det finnes ingen robust, vitenskapelig dokumentasjon som kan påvise effekt av typiske alternative behandlingsformer.

De som velger alternativ behandling, forholder seg dermed mer eller mindre aktivt til andre forklaringsmodeller enn de man finner innen kunnskapsbasert medisin («skolemedisin»). Brukerne av alternativ behandling begrunner ofte valget av behandlingsform med en subjektiv opplevelse av behandlingens positive effekt. Mange utøvere og brukere er også kritiske til moderne naturvitenskap, som de mener er ensidig opptatt av den fysiske siden ved mennesket.

Selv om alternative behandlingsmåter ikke baserer seg på naturvitenskapen, brukes likevel ofte naturvitenskapelige begreper. Det skyldes blant annet at en innenfor alternativbevegelsen stort sett regner med at moderne legevitenskap gradvis vil akseptere de førmoderne behandlingsmåtene. Et slikt syn på vitenskap og religioner som egentlig sammenfallende, er inspirert av teosofi.

Navn som komplementær medisin, tradisjonell medisin, helhetsmedisin, holistisk medisin, naturmedisin, erfaringsmedisin og uortodoks medisin er også brukt. I internasjonal litteratur brukes betegnelsen «complementary and alternative medicine» (CAM) som et samlebegrep.

I vår sammenhengen viser 'alternativ medisin' til bruken av en terapiform satt opp som kontrast til kunnskapsbasert medisin, mens komplementær medisin viser til bruk av en terapiform i tillegg til kunnskapsbasert medisin. Én og samme terapiform kan med andre ord brukes både alternativt og komplementært.

Eksempler på alternative behandlingsformer er akupunktur, fotsoneterapi, healing, homøopati, kinesiologi, magnetterapi, naprapati, refleksologi og soneterapi. De mange forskjellige navnene gjenspeiler den store variasjonen i metoder, og det kan være store forskjeller mellom både behandling som tilbys innenfor en gitt behandlingsform, og likheter mellom behandlingsformer som har ulike navn.

Utøvere innenfor alternativ medisin har forskjellig bakgrunn. Noen har en helsefaglig utdannelse som de bygger videre på. Det gjelder for eksempel leger, sykepleiere og fysioterapeuter. Andre utøvere mangler helsefaglig bakgrunn.

Skoletilbudene varierer fra kvelds- og ukeskurs til utdannelser som strekker seg fra tre til fem år. Ofte vil den enkelte utdannelsen kvalifisere for medlemskap i et forbund.

Yrkestitlene innen dette feltet er ikke beskyttet. Det vil si at hvem som helst kan kalle seg for eksempel homøopat. Derfor oppgir mange utøvere i tillegg til sin tittel hvilket forbund de tilhører, eller hvor de er utdannet.

Alternativ behandling var regulert av den såkalte Kvakksalverloven inntil 2004. I dag er reguleringen av alternativ behandling avhengig av om den gis av autorisert helsepersonell eller ikke. Autorisert helsepersonell har sin virksomhet regulert etter helsepersonelloven. Loven stiller krav om faglig forsvarlig utøvelse av sitt yrke innenfor helsepersonellets kvalifikasjoner.

Alt autorisert helsepersonell som tilbyr alternativ behandling er underlagt de vanlige tilsynsorganene også i sin alternative behandlingsvirksomhet. Ikke-autoriserte behandlere har sin virksomhet regulert av alternativ behandlingsloven. Loven gir stort handlingsrom for ikke-autoriserte alternative behandlere, og slår fast at

alternative behandlere har lovfestet taushetsplikt.

alternative behandlere kan behandle symptomer på sykdom og bivirkninger av annen behandling uansett sykdom. Ved alvorlige sykdommer skal dette skje i samforståelse med pasientens lege.

dersom pasienten ikke kan tilbys helbredende eller lindrende behandling i det etablerte helsevesenet, står det vedkommende fritt å velge behandling.

en såkalt registrert behandler utøver sin virksomhet innenfor administrative rammer (utøverregister) som myndighetene har satt for utøverorganisasjonene.

Den økende interessen for alternativ behandling i Vesten har ført til en økende forskningsaktivitet fra 1990-årene. Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ble opprettet av Norges Forskningsråd i 2000, og er lokalisert ved Universitetet i Tromsø.

Forskningen har til nå gitt innsikt i hvilke terapiformer som brukes, hvem brukerne er, og om motiver for bruk i Vesten. Det er dokumentasjon for effekt av visse terapiformer, men disse er ikke robuste nok til at det kan fastslås at de er signifikant bedre enn placebo.

Det er et stort behov for studier av eventuelle helsefremmende effekt ved alternative behandlingsformer. Samtidig ønskes mer viten om pasienterfaringer og bivirkninger ved ulike former for alternativ behandling.