Lov om behandling af forsømte børn (af 6te juni 1896)

Lov om behandling af forsømte børn (af 6te juni 1896)

Grøndahl & søns bogtrykkeri, Kristiania 1900, stiv perm, 13 sider

Pent eksemplar med navnetrekk, noen understrekninger og kommentarer, se bilder.

Norges første barnevernslov

13. mai 1896 vedtok Stortinget "Lov om Behandlingen af forsømte Børn". I 54 paragrafer gjør loven rede for hvilke tiltak kommunen plikter å treffe ovenfor barn som havner på skråplanet eller som lider overlast i hjemmet.

Dette var ikke de første lovbestemmelsene innenfor det vi i dag vil kalle barnevernet, men det var første gang disse kom i form av en egen lov. Og lovens bestemmelser var mye mer presise enn det som sto i de gamle fattiglovene, med blant annet pålegg til kommunene om opprettelse av egne organer, vergeråd, for å avgjøre klientsakene.

Av Leif Thingsrud

Barnevernsbestemmelser fantes allerede i vår første "fattiglov", tukthusanordningen fra 1741. Foreldreløse småbarn skulle plasseres i fosterhjem, fortrinnsvis hos barnløse velstående par. Større barn skulle settes til oppfostring i familier med foreldrenes yrke, slik at de ble lært opp i det. Anordningen ga også anledning til at "lausunger" og fattigbarn som foreldrene ikke ville eller kunne ta hånd om, ble satt ut til oppfostring hos andre, og den ga anledning til at fosterbarn som ikke skikket seg vel, kunne plasseres i tukthuset.

I fattigloven av 1845 ble bestemmelsene mer detaljerte. Barn som "... ikke kunne betroes deres Forældre til Opfostring eller Opdragelse" skulle bortfestes i "Haandværkslære eller i anden Tjeneste til skikkelige Huusbonder". Mindre barn skulle plasseres "... paa den Maade, som Fattigkommisionen anseer hensigtsmæssig og betryggende".

Det nye her er at loven gir anledning til opprettelse av "Redningsanstalter for vanartede Børn". Dette var skolehjem med streng kustus beregnet for barn som "... intet Tilhold have, eller hvis Opdragelse forsømmes af deres rette Forsørgere". Det hensynet som lå bak, synes hovedsaklig å ha vært å stoppe rekrutteringen til løsgjenger- og forbrytermiljøene. De paragrafene som vi idag vil kalle barnevernbestemmelser lå dessuten ganske klemt mellom diverse tiltak i kampen mot betleriet.

1896-loven faller inn i en generell trend i tiden, hvor en rekke saksområder ble flyttet fra fattigomsorgen og over til særorganer eller egne administrasjoner. Sykehusvesenet og sinnsykeasylene var blant disse. Sosiale og medisinske ytelser på det offentliges regning gled over fra å være særomsorg for ubemidlede til rettigheter hele befolkningen fikk krav på.

Arbeidervernloven fra 1894 og barnevernsloven av 1896 markerte starten på reformprosessen. De "Castbergske barnelovene" fra 1915, hvor bl.a. ugifte barnefedre fikk ubetinget plikt til å ute bidrag til moren - selv om hun ikke trengte hjelp fra fattigvesenet - markerer avslutningen.