Originale aviser fra krigen - flere hundre utgaver

Flere hundre utgaver originale utgaver av avisen Sandefjords Blad (senere Sandefjords Presse efter sammenslåingen med avisen Vestfold) fra krigsårene 1940-1945. Avisene er i god stand til å være over 80 år gamle.

Avisene selges for 10,- kroner stk. NB: Minimumskjøp 20 stk.

Velg hvilket år du vil ha aviser fra, og jeg plukker ut det antallet du ønsker (20 stk. +++). Noen årganger har jeg flere av enn andre. Spesifikke datoer har jeg ikke anledning til å lete efter.

Porto betales av kjøperen.

----------------------------------------------------------------------

Sandefjords Blad er en norsk lokalavis som utkommer i Sandefjord. Den utgis i papirformat tre ganger i uken og som daglig oppdatert nettavis. Avisen ble grunnlagt i 1861 og eies av Amedia AS. Sandefjords Blad dekker Sandefjord og omegn.

Avisen innførte i 2013 betalingsmur, hvor man må betale for å lese avisen på nettet. Sandefjords Blad publiserer på ulike digitale flater. I desember 2022 reduserte avisen utgivelsen på papir fra seks til tre dager i uken. Det gjennomsnittlige antallet daglige lesere var 30 890 i tredje kvartal 2023, ifølge statistikk fra Mediebedriftenes Landsforening.

Avisen ble grunnlagt av typograf og boktrykker Hans Severin Iversen som Sandefjords Tidende i 1861, og byttet til nåværende navn i 1894. Den hadde et konservativt ståsted under perioden med partipresse. Etter en kapitalutvidelse i 1985 ble rederiet Kosmos eier av flertallet av aksjene i avisen. Året etter ble Sandefjords Blad overtatt av Orkla Communication (senere Orkla Media og Edda Media). Etter oppkjøpet av Edda Media i 2012, ble den en del av Amedia-konsernet.

Sandefjords og Sandeherreds Tidende

Sandefjord ble tidlig dekket av sin tids dominerende avis i Vestfold: Jarlsberg og Larviks Amtstidende, som kom allerede i 1834. Men i 1859 fikk byen sin egen lokalavis, Sandemanden, som kom ut bare halvannet år.

Den ble avløst av en ny lokalavis som skulle vise seg å bli mer levedyktig: Sandefjords og Sandeherreds Tidende. Den måtte slite i begynnelsen da konkurransen fra amtstidenden i Larvik ennå var sterk, men den overlevde.

Ved årsskiftet 1873-1874 skiftet den navn til Sandefjords Tidende, og nye folk overtok. Dette var en periode med vekst i byens folketall og næringsliv. Da de politiske motsetningene tilspisset seg, fikk den i 1881 en arg konkurrent i den nye liberale avisen Vestfold, som noen år var byens største avis.

Sandefjords Blad

De lokale Høyre-folkene syntes Sandefjords Tidende markerte seg for svakt, og besluttet i 1894 å kjøpe opp avisen. Den skiftet da navn til Sandefjords Blad, navnet den siden har båret. Den «nye» avisen fikk en tung start; abonnenttallet for 1897 er blitt oppgitt til bare 450. Men så startet en nesten ubrutt framgangsperiode, og etter første verdenskrig overtok Sandefjords Blad rollen som byens nr. 1-avis – en rolle den siden har innehatt.

Fra 1982 har den vært byens eneste avis. Mye av æren for framgangen rundt forrige århundreskifte hadde den nye redaktør Gustav Sørensen, som kom inn i 1897 og, med et par avbrudd, ledet avisen fram til 1930. Da overtok Arne Hoffstad, som også viste seg å være en meget dyktig og aktiv redaktør.

Avisen stanset i krigsårene 1942–1945 da den ble tvangssammenslått med konkurrenten Vestfold til Sandefjords Presse. Begge avisene fikk i avisoppgjøret en symbolsk bot.

I 1985 kom Kosmos inn som eier av aksjemajoriteten. Dette reagerte redaktør Audun Tjomsland mot og gikk inn for en stiftelse som ville «sikre avisens selvstendighet», men ideen ble avvist av Kosmos’ representant Bjørn Bettum. Etter halvannet år takket Tjomsland for seg. Men Kosmos-eierskapet skulle ikke vare så lenge. I september solgte Kosmos avisen til Orkla Communication, noe som ble mottatt med tilfredshet blant de ansatte.

I 2006 ble Orkla kjøpt av Mecom som døpte det om til Edda media. I 2012 ble Edda Media solgt til A-pressen som samtidig skiftet navn til Amedia.

Fakta

Sandefjords og Sandeherreds Tidende 24.4.1861, siste nr. 31.12.1873.

Skiftet navn til Sandefjords Tidende 3.1.1874–23.8.1894,

Skiftet navn til Sandefjords Blad 25.8.1894, foreløpig siste nr. 31.8.1942.

Første nr. etter krigen 22.5.1945.

Vestfold og Sandefjords Blad utkom som Sandefjords Presse 2.9.1942–19.5.1945.

Gjengangeren, Tønsbergs Blad, Sandefjords Blad, Vestfold, Østlands-Posten, Jarlsberg og Larviks Amtstidende utkom 9.4.–14.9.1931 som Fylkesavisen i Vestfold.

----------------------------------------

Den 8. mai er Norges frigjøringsdag. Dagen markerer frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945.

Frigjøringen startet da sovjetiske tropper rykket inn i Finnmark 18. oktober 1944 og nedkjempet de tyske styrkene i Kirkenes. De stoppet opp ved Tanaelva, og mellom dem og tyske tropper lenger vest oppsto det et ingenmannsland i Finnmark og Nord-Troms der tyskerne raserte alt, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover.

Det var lenge uvisst hva tyskerne i resten av Norge ville gjøre i sluttfasen, men det endte med at de overga seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. Hjemmefrontens ledelse overtok styringen inntil en regjeringsdelegasjon ledet av kronprins Olav ankom Oslo 13. mai. Etter kong Haakons tilbakekomst 7. juni ble det utnevnt en samlingsregjering, og etter valgene høsten 1945, der Arbeiderpartiet fikk absolutt flertall og dannet regjering, var de politiske forhold igjen normale.

Samtidig startet en rekke oppgjør som skulle strekke seg over flere år. Det ble nedsatt egne undersøkelseskommisjoner som gransket førkrigspolitikernes og offiserenes handlinger og reiste til dels skarp kritikk, men det største oppgjøret av alle ble rettsoppgjøret mot dem man mente hadde sveket landet, landssvikoppgjøret.

Ved kongelig resolusjon 12. oktober 1945 ble det nøyaktige tidspunktet for frigjøringen fastsatt til 9. mai 1945 kl. 00.01 (lokal norsk tid). Kapitulasjonsbestemmelsene for tyskerne i Norge trådte i kraft minuttet før, den 8. mai kl. 24.00.

Frigjøringen av Norge var det endelige målet. Planleggingen startet allerede da de lovlige myndighetene måtte forlate landet i 1940. Det ble likevel tidlig klart at Norges skjebne var uløselig knyttet til begivenhetene på de store krigsteatrene i Europa. Riktignok eksisterte tidlige planer om en invasjon i Norge, men disse ble stadig mindre aktuelle. Det mest sannsynlige scenariet var en frigjøring knyttet til et alminnelig tysk sammenbrudd og en påfølgende kapitulasjon.

For norske myndigheter og hjemmefrontens ledelse ble planlegging av frigjøringen et hovedanliggende. De viktigste oppgavene var å hindre tyske ødeleggelser i sluttfasen, gjenopprette lovlige styringsorganer og ta hånd om de nordmennene som hadde stilt seg på fiendens side. Selvtekt og rettsløshet var noe man måtte unngå. Gjennom en serie forordninger skulle dette bli sikret.

Norges frigjøring startet imidlertid allerede høsten 1944 i forbindelse med de dramatiske hendelsene i Nord-Norge. Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater, samtidig som tyskerne tvangsevakuerte befolkningen lenger vest. Erfaringene derfra gjorde at det ble et hovedmål å hindre en videre rasering av store deler av landet. Det ble etter hvert klart at det ikke ville stå vesentlige allierte styrker til disposisjon i den mest kritiske overgangsfasen. Styrkene som i utgangspunktet var avsatt, ble stadig redusert, og den britiske generalen Andrew Thorne, som hadde det militære ansvaret for Scottish Command, ble betegnet som «generalen uten tropper». Avdelingene som faktisk ble disponert, gikk under navnet Task Force 134, og selve operasjonen fikk det skjebnetunge navnet Doomsday.

Det var under disse betingelsene hjemmestyrkene skulle utføre oppgavene de møysommelig hadde trent på de siste årene. Gjennom disiplinert opptreden skulle kontrollen bli overtatt fra okkupasjonsregimet fram til ordinære myndigheter igjen kunne tre i funksjon. Parolen var «Verdighet, ro, disiplin». Alt dette var planlagt, og spørsmålet var bare om alt ville gå etter planen.

Da det raknet for tyskerne på kontinentet, steg spenningen i Norge. Ville tyskerne kapitulere eller kjempe til siste mann? Det sto fremdeles over 300 000 soldater på norsk territorium. Den tyske øverstkommanderende i Norge, general Franz Böhme, var like til det siste innstilt på å holde stand. Selv ikke da styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai, endret han sitt syn. Først etter melding kvelden 7. mai fra admiral Karl Dönitz, Adolf Hitlers etterfølger, om innstilling av alle kamper klokken 00.00 den 9. mai, gikk Böhme med på å ta imot en alliert delegasjon. Meldingen om dette kom på formiddagen 8. mai. Det var etablert en hemmelig kontakt til det tyske hovedkvarteret via den tyske major Frithjof Hammersen. Her ble det formidlet at hjemmestyrkene ville opptre disiplinert.

En detaljert prosedyre åpnet for den allierte kommisjonens ankomst. Et sjøfly skulle samme dag komme opp Oslofjorden i 300 meters høyde. Først ute var imidlertid en gruppe flyoffiserer på privat heisatur. De landet på Fornebu i et Dakota-fly. De ble feiret i Oslo på noe sviktende premisser. Den riktige kommisjonen ankom klokken 16.30. Etter et opphold i hovedstaden, der de møtte hjemmefrontens ledelse, gikk turen til det tyske hovedkvarteret på Lillehammer. Klokken 23.30 den 8. mai fikk general Böhme overlevert det allierte diktatet av brigader Ronald Richard Byron Hilton, leder av kommisjonen.

En annen viktig faktor og ressurs var de norske polititroppene i Sverige. Disse sto klare til å rykke inn for å bidra til en fredelig overgang. 11 000 mann sto ved grensen og ventet på klarsignalet. Det tok imidlertid et par dager før dette kom, og først 10. mai kunne polititroppene krysse grensen. Svensk nøytralitet var på dette tidspunktet strukket til det ytterste i norsk favør. Ikke minst gjennom innsats fra den svenske politimannen Harry Södermann ble utdanningen av norske soldater i Sverige gjennomført. Samme person innledet også forhandlinger med tyske politimyndigheter i Norge, noe som utvirket frigivelsen av politiske fanger på Grini og andre steder.

9. mai landet de første britiske fallskjermsoldatene fra 1st Airborne Division på Gardermoen. Samtidig fulgte det norske fallskjermkompaniet. I dagene som fulgte, ble styrkene bygd opp, slik at de utgjorde tre brigader. Disse ble senere ytterligere forsterket med britiske og amerikanske styrker, men det allierte militære nærværet var hele tiden svært beskjedent i forhold til oppgavene.

For de ubeseirede tyskerne i Norge var det harde krav. De skulle i realiteten avvæpne seg selv, trekke seg ut av de store byene innen 14 dager samt arrestere SS-personell og væpnede norske NS-grupper under tysk kommando. Böhme protesterte på de siste punktene om arrestasjoner og fikk aksept for dette. Andre protester ble avvist, og avtalen ble stort sett lojalt fulgt fra tysk side.

For okkupasjonsregimets menn var nå regnskapets time kommet. Josef Terboven og Wilhelm Rediess tok sine liv på Skaugum 8. mai. Vidkun Quisling og hans nærmeste overga seg til norske myndigheter 9. mai. Noen andre tyskere og NS-folk valgte også selvmord framfor rettsoppgjør. Med noen unntak ble oppgjøret med taperne slik man med rimelighet kunne håpe. Det ble ingen «lange knivers natt» i Norge.

Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste drømmer. Tysk militær disiplin i nederlagets time var en hovedfaktor, men også ryddig og ansvarlig opptreden fra hjemmestyrker og andre bidro til en fredelig maktoverføring. Da kronprins Olav ankom Oslo med en regjeringsdelegasjon 13. mai, var det som forsvarssjef. Den militære ledelsen lå likevel hos britene. Først ved kong Haakon 7.s ankomst 7. juni ble den militære delen av frigjøringen avsluttet. Konstitusjonelt kan man si at normaliteten inntraff ved åpningen av det nyvalgte Stortinget i desember samme år.