Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre.

Boken "Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre." av Liv Køltzow. Utgitt i 1993. 414 sider.

Selges for 50,- kroner.

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------------

Amalie Skram var en av de fremste og mest betydningsfulle norske romanforfatterne. Hovedverket hennes er romanserien Hellemyrsfolket, men hun ble også kjent for flere ekteskapsromaner som Forrådt og Constance Ring og romaner om psykiske lidelser, som Professor Hieronimus og På St. Jørgen, som er skrevet med utgangspunkt i egne erfaringer. Hun skrev også barnefortellinger, skuespill og litteraturkritikk.

Skram videreførte kritikken av kvinners levevilkår som Camilla Collett (1813–1895) hadde startet et par tiår tidligere. Hun rettet blikket ikke bare mot embetsstanden som hennes forgjenger i stor grad hadde gjort, men synliggjorde de borgerlige kvinnenes situasjon i ekteskapet preget av stor ulikhet mellom menns og kvinners seksualmoral. Hun framstilte sosiale forskjeller med stor innlevelse. De siste tiårene har interessen for forfatterskapet samlet seg mer om psykologiske analyser enn om hennes samfunnsengasjement.

Samtidig med forfatterne Alexander Kielland (1849–1906) og Jonas Lie (1833–1908) la hun grunnen for en moderne romanform med realistisk skildring av karakterer, miljø og tid. Skram knyttet seg til en naturalistisk litterær estetikk. Naturalistene fremstilte mennesker som et produkt av arv og miljø, de skildret virkeligheten nesten fotografisk og la stor vekt på detaljer. Skram var den av samtidens forfattere som gikk lengst i virkelighetsbeskrivelsen. Hun ville hente frem sannheten om menneskers livsvilkår fra lukkede rom som soveværelset, lugarer og mørke kneiper. Hun var også en mester i å skildre sinnsstemninger preget av angst, sjalusi og psykisk ubalanse. Ikke noe skulle være dikteren fremmed. Derfor skapte romanene hennes debatt og engasjement.

Skram ble født i Bergen 22. august 1846 og døpt Berthe Amalie Alver. Faren, Mons Alver, gikk konkurs og reiste til Amerika da hun var 16 år, noe som fikk avgjørende betydning for hennes liv. Kort tid etter ble hun forlovet og knapt 18 år gammel gift med den ni år eldre Bernt Ulrik August Müller, skipskaptein fra en velhavende bergensk familie. Erfaringene fra lange sjøreiser med ham og deres to sønner satte markante spor i forfatterskapet, ikke minst i sjøromanen To venner og i ekteskapsromanen Forrådt.

I 1877 opplevde hun et psykisk sammenbrudd i forbindelse med en alvorlig ekteskapskrise. Hun ble innlagt på Gaustad asyl i Kristiania og fikk den psykiatriske diagnosen melankoli. Etter et par måneder ble hun utskrevet. Hun ble separert fra ektemannen i 1878 og senere skilt.

Hun flyttet til Risør, Fredrikshald (Halden) og Kristiania (Oslo), skrev anmeldelser av nordisk og oversatt samtidslitteratur. Så giftet hun seg på nytt i 1884 med den danske forfatteren Erik Skram og bodde i København fram til hun døde bare 58 år gammel. Da hadde hun utgitt rundt 20 titler med romaner, noveller og et par skuespill.

I 1889 fødte hun en datter. Fem år senere opplevde hun et nytt psykisk sammenbrudd med innleggelser på Kommunehospitalet i København og på St. Hans asyl i Roskilde. Disse erfaringene har hun beskrevet i Professor Hieronimus og På St. Jørgen, begge fra 1895. I januar 1900 ble hun separert fra Erik Skram og bodde alene sammen med datteren da hun døde 15. mars 1905.

Før Amalie, som da het Müller, debuterte med novellen Madam Høiers leiefolk i Nyt Tidsskrift i 1882, lovet hun at hennes diktning skulle bli «grov». Og fortellingen var ganske riktig «grov» i sin skildring av to blåfiolette, nyfødte tvillinger som den alkoholiserte moren prøver å holde liv i med brennevin.

Grov ble også debutromanen Constance Ring fra 1885 kritisert for å være. Den var først blitt antatt på Gyldendal i København, men da forlegger Hegel leste korrektur før boken skulle trykkes, forlangte han at Skram skulle stryke deler av teksten som var særlig provoserende i framstillingen av ekteskap og seksualmoral. Det ville hun ikke, og romanen ble i stedet utgitt på forlaget Huseby og co i Kristiania, som også ga ut andre kontroversielle bøker, som Christian Krohgs (1852–1925) Albertine. Boken ble utgitt på kommisjon, noe som betød at hun måtte betale trykkeutgiftene selv. Hun slet i mange år med å betale tilbake forskuddet på honoraret som hun hadde fått fra Gyldendal.

Boken ble lagt merke til. Skram ble kritisert av de konservative, og hun ble heller ikke omfavnet av kvinnelige kritikere. Hun fikk derimot ros av forfatter og litteraturkritiker Arne Garborg (1851–1924) i Nyt Tidsskrift og av den danske kritikeren Edvard Brandes (1847–1931) i avisen Politiken for sin omhyggelige iakttakelsesevne, sannhetssøken og indignasjon.

Skrams hovedverk er Hellemyrsfolket, hvor hun følger Hellermyrslektens liv gjennom flere generasjoner. Det er en romanserie utgitt som fire bøker: Sjur Gabriel (1887), To venner (1887), S.G. Myre (1889) og Avkom (1898).

Spørsmålet om hva som former et menneskes liv, driver handling og karakterskildring i historien om slekten fra Hellemyren. I tråd med naturalistenes litterære program mente hun at arvelige faktorer virket bestemmende på menneskets muligheter til å handle fritt. Dette merker særlig Sivert, som er den viktigste skikkelsen i to av bøkene. Han føler at skammen over farmoren Oline, som opptrer som løsgjenger og drukkenbolt i Bergens gater, ødelegger livet hans. Farfaren, Sjur Gabriel, trodde at Gud lot den yngste sønnen som han elsket over alt på jorden, dø som straff for en ungdomssynd. Fra den dagen begynte han også å drikke.

Mennesket er ufritt, synes Skram å ville si, selv om hun også skildrer situasjoner der personene har et valg og kanskje kunne endret sin livsbane. Forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) ønsket at hun skulle la Hellemyrsfolket leve og «blomstre opp», og at hun skulle gi videre av «livets overskudd». Hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi.

I det siste bindet, Avkom, merker både familien Myre og den rike konsulfamilien Smith livets ubønnhørlige konsekvenser. Fie og Severin Myre lider under det å ha en ond mor, mens ekteparet Smith mister sitt kjæreste barn. Konsulen konfronteres med spørsmålet om barnets sykdom er en konsekvens av hans utsvevende ungdomsliv.

Kjønnskonflikter

Skrams fire ekteskapsromaner, Constance Ring, Lucie, Fru Inés og Forrådt, kan leses som en utforskning av moderne kvinneliv.

Constance Ring, Skrams romandebut fra 1885, handler om Constances skuffelse over mennene og over henne selv. Det fører til at hun til sist tømmer en flaske med gift. Romanen ble i avisomtaler i samtiden sammenliknet med Fru Bovary av Gustave Flaubert (1821–1880) og Nana av Émile Zola (1840–1902). Skrams roman fikk en viktig plass i tidens moral- og ekteskapsdebatt.

I Lucie fra 1888 beskrives ekteskapet mellom den seksuelt erfarne, vakre Lucie og enkemannen og advokaten Gerner. Han frastøtes av hennes seksuelle frigjorthet, som han syntes var tiltrekkende mens hun ennå bare var hans «holddame», elskerinnen som han underholdt økonomisk.

Fru Inés fra 1891 er den minst anerkjente av Skrams romaner, men den mest dristige. Handlingen er lagt til datidens Konstantinopel. Konsulfruen Inés innleder et forhold til den mye yngre Arthur Flemming. Hun lengter etter å føle seg som et «helt menneske», hun drømmer om at erotisk fryd og orgasme skal gi henne del i livets glede. Inés lever i et samfunn der mennene kan ha et lite harem med sine andre kvinner, mens en kvinne som er utro, trues med dødsstraff. Skildringene av byen formidler det sammensatte ved livet: Skitne bakgater mot skinnende hvite kupler, en flokk hunder som fører en krig på liv og død, og en olding som viser en døende hund barmhjertighet.

I Forrådt fra 1892 reiser den unge bruden Ory til London og derfra videre på en lang sjøreise med sin kapteinmann Adolph Riber. Kontrasten mellom mannens seksuelle erfaring og kvinnens vitebegjær gjør Forrådt til en studie i makt og avmakt. I Avkom, det siste bindet av Hellemyrsfolket, dukker Ory opp som enkefru Riber, alltid kledd i sort. Det er det eneste eksemplet på at Skram har ført en av sine litterære figurer videre i en ny roman.

Hva er et menneske?

Barnefortellinger fra 1890 viser stor innlevelse og forståelse for barns verden. Majkaland er en liten perle av en fortelling om en mor som skal legge den lille datteren, som igjen holder på med kveldsritualene for sin lille dukke.

Skuespillet Agnete fra 1893 har vært lest som en pessimistisk videreføring av Henrik Ibsens (1828–1906) Et dukkehjem, som Skram hadde skrevet et engasjert innlegg om i 1880 under navnet Amalie Müller. En skilt kvinnes liv er vanskelig! Og mannen Agnete elsker, tåler ikke at hun har stjålet og løyet for å få endene til å møtes og avviser hennes bønn om å bli elsket ren.

Novellene i Sommer fra 1895 er preget av 1890-tallets prosalyriske form og er vemodige skildringer av kjærlighet. Også den mindre kjente romanen Julehelg handler om kjærlighet som ikke lar seg realisere. Her bygde Skram handlingen rundt dagboken broren Ludvig hadde etterlatt seg. Stilen skifter mellom grov naturalisme og nyromantiske stemningsbilder.

Skram skrev også to romaner om maleren Else Kant. Hennes sammenbrudd og opphold på sinnssykehus kan leses som nøkkelromaner med utgangspunkt i Skrams egne erfaringer fra liknende institusjoner. Professor Hieronimus fra 1895 og På St. Jørgen fra 1895 vakte en voldsom debatt og ble salgssuksesser. De var også de første romanene hun fikk utgitt på Gyldendal forlag i København. Skram var en mester i å skildre sinn som var herjet av sjalusi, angst og kaotiske tanker. Hun hadde gjort det første gang allerede i 1885 i den lange fortellingen Bønn og anfektelse, i portrettet av sinnssykehuslegen som selv ble gal. Hun gjorde det for siste gang i den uavsluttede romanen Mennesker, i skildringen av den mentalt ustabile presten Blix.

Hva er et menneske? Skram kretset undersøkende omkring dette spørsmålet i alt hun skrev. På en kladdelapp hun etterlot seg, står det: «En menneskesjel er en klode, som uantastelig svever om i universet, det endeløse, uendelige, evige.»