Aftenposten (aften) 7. mai 1945 - Hamsuns nekrolog over Hitler

Aftenpostens aftenutgave for 7. mai 1945. På forsiden er Knut Hamsuns nekrolog over Adolf Hitler. Original utgave fra 1945. Morgenutgaven fra 7. mai følger også med. Avisene er komplette. Slitasje efter nesten 80 års lagring.

Selges for 325,- kroner

Porto: 36,- kroner (sendt som brev)

----------------------------------------------------------------

Knut Hamsun er en av Norges fremste romanforfattere og en viktig skikkelse både i 1890-tallets nyromantikk og i mellomkrigstidens mer realistiske romanlitteratur. Romanen Sult fra 1890 kan dessuten sees som et pionerarbeid innen europeisk modernisme. På bakgrunn av Markens grøde fra 1917 ble Hamsun tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920. Blant hans fremste romaner er ellers Mysterier (1892), Pan (1894), Benoni (1908), Rosa (1908), Landstrykere (1927), August (1930) og Ringen sluttet (1936).

Hamsun er også en kontroversiell forfatter. Han var tyskvennlig gjennom hele 1930-tallet og støttet den tyske okkupasjonen av Norge. Hamsun slapp tiltale om forræderi siden psykiatere ved Gaustad sykehus etter undersøkelser vinteren 1946 konkluderte med at han hadde «varig svekkede sjelsevner». Han ble i Høyesterett sommeren 1948 dømt til å betale 325 000 kroner i erstatning til staten. Hans politiske engasjement ødela likevel ikke hans romaners ry, og av norske litterære klassikere har han forblitt en av de mest leste.

Hamsun het opprinnelig Knut Pedersen og var trolig født på Skultbakken i Vågå i 1859. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Etter konfirmasjonen ble han først handelsbetjent, siden førte han noen år en omflakkende tilværelse som kaiarbeider, skreppekar, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skoleholder.

I 1877 fikk han under sitt opprinnelige navn utgitt en liten fortelling, Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland. Året etter kom diktet Et Gjensyn og fortellingen Bjørger, der man kan merke de første anslagene til den stilkunsten som siden skulle bli hans særmerke. I 1882 dro han til USA og ble der to og et halvt år, flakket en del om og hadde forskjellige jobber. Fra 1886 hadde han igjen et lengre opphold der og holdt flere foredrag som dannet grunnlaget for den respektløse pamfletten Fra det moderne Amerikas Aandsliv fra 1889.

Romanen Sult gjorde ham året etter til den ypperste representanten for en diktning som stilte seg i opposisjon til 1880-årenes sosiale realisme. I artikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv fra 1890 formulerer Hamsun som mål å kunne gjengi «Fornemmelserenes uberegnelige Uorden» og «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn». I 1891 holdt han en rekke foredrag hvor han angrep den foregående generasjonens diktere, ikke minst Henrik Ibsen (1828–1906), for bare å drive «Samfundsreformation og Typedigtning». Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) næret Hamsun imidlertid alltid beundring for, og han skrev storslagne dikt både ved Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og ved hans død i 1910.

Også Mysterier fra 1892 og Pan fra 1894 hører til de mest leste Hamsun-romanene. Her fortsetter han utforskningen av de overfølsomme og uberegnelige individualistene, mennesker som er fulle av sjarm, men som går til grunne som følge av eksalterte forestillinger om fullkommenhet og av en ofte sterkt svekket virkelighetssans.

Victoria fra 1898 er en av de mest kjente kjærlighetsskildringene i norsk diktning. Samme år reiste Hamsun til Finland hvor han ble et års tid, og derfra til Russland, Kaukasia og Tyrkia. Inntrykkene herfra samlet han i reiseskildringen I Æventyrland fra 1903. I 1904 kom diktsamlingen Det vilde Kor, som influerte en ny generasjon romantisk-moderne lyrikere som Herman Wildenvey (1885–1959), Olaf Bull (1883–1933) og flere.

Romanene Under Høststjærnen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909), Benoni (1908) og Rosa (1908) representerer en mellomperiode i forfatterskapet. De to første kalles gjerne vandrer-bøkene og skildrer løsarbeideren Knut Pedersens kjærlighet til en gift kvinne. Hamsuns kjærlighet forble alltid «umulig». Den elskede gjør seg best på avstand; i det kjærligheten blir mulig, visner den bort nesten av seg selv. Bøkene om Benoni og Rosa er komiske mesterverk om livet ved et lite handelssted i Nordland. Patriarken Mack skalter og valter med finanser og undersåtter, mens oppkomlingen Benoni legger seg til fine vaner og spiller ut en svært underholdende forfengelighet. Den unge studenten Parelius er ulykkelig forelsket i Benonis kone Rosa, mens Edvarda fra Pan dukker opp igjen som Hamsuns evig rastløse og uutgrunnelige urkvinne.

Fra og med første verdenskrig skrev Hamsun større samfunnssatiriske romaner med mange personer som følges gjennom lange tidsrom. Markens grøde fra 1917 tar utgangspunkt i nybrottsmannen Isak Sellanrå som bygger sin gård og sin verden fra grunnen av. Snart truer imidlertid moderniseringens farer, og Hamsun klarte aldri å ta entydig stilling for et rotfast jordbrukssamfunn og mot et mer rastløst vandrerliv. Isaks sønn blir nok blendet av bylivets inautentiske verdier, men lensmann Geissler representerer en mer uutgrunnelig og fantasifullt prosjektmakeri.

Isak Sellanrå var likevel en positiv nok helt til å gi Hamsun Nobelprisen i litteratur i 1920, da Nobel-komiteen fortsatt tok svært alvorlig Nobel-testamentets krav om å belønne verk som kunne leses «i idealisk rigtning». Med prispengene bygget han ut gården Nørholm ved Grimstad, som han hadde kjøpt i 1917. Bondelivet bidro imidlertid ikke til å dempe hans egne nerveproblemer, og i 1926 gikk han i psykoanalyse hos legen Johan Irgens Strømme, forfatteren av Nervøsitet. Fra sjelens lønnkammer fra 1925. Denne behandlingen var med på å forløse Hamsun kanskje beste bok siden Sult. Hovedpersonen i Landstrykere fra 1927 er den unge mannen Edevart som er fisker og handelskar langs Nordlandskysten. Gjennom møtet med kjærligheten, pengene og ikke minst den oppfinnsomme eventyreren og historiefortelleren August mister Edevart raskt festet i sin hjembygd og blir selv en ulykkelig landstryker, et ord som stort sett brukes negativt i boken. Det er imidlertid dette landstrykerlivet som er skildret med mest liv og kraft, og det er Augusts amoralske energier – han er en Hamsuns Peer Gynt – som gjør ham til en av norsk litteraturs mest minneverdige og populære romanfigurer.

Historien om Edevart og August fortsettes i August, mens Men livet lever er en mer frittstående epilog om den aldrende August. Begge disse siste verkene overgås av Hamsuns siste roman, Ringen sluttet, som omhandler Abel Brodersen, Hamsuns mest reduserte og minimalistiske vandrerskikkelse. I en småby full av småborgerlig fornemhet eksperimenterer Abel med å leve nesten som et dyr; han er en av den norske litteraturens mest utpreget negative personer, en som unndrar seg samfunnets kontroll og kategorier, en som er fra «et grænseland som er ukjendt for os».

Både før og etter krigen har de fleste ment at Hamsuns bøker bare har helt beskjedne innslag av noe som ligner nazistiske ideer og livsholdninger. Hamsun var nok det Sigurd Hoel (1890–1960) kalte «en lidenskapelig reaksjonær» som beundret det tradisjonelle jordbruks- og håndverkerlivet og den uberegnelige, fargerike føydalherren, og som hadde lite til overs for arbeiderkamp og demokrati. Heller ikke dette svekker romanene som levende fortellinger om ofte svært sammensatte og omskiftelige personer. Sammen med Hans Kinck (1865–1926) og lyrikeren Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) ble Hamsun den store nyromantiske forfatteren på 1890-tallet. Litteraturens oppgave skulle ikke lenger være å presentere samfunnsmotsetninger og sette problemer under debatt; nå gjaldt det å gjengi det indre, subjektive livet, særlig når dette var på sitt mest følsomme, eksalterte og uberegnelige. Romanene Sult, Mysterier og Pan utgjør en slags trilogi, alle med en eksentriker i hovedrollene, en ny type anti-helt som er fremmed i verden og i seg selv. Slik peker disse bøkene frem mot modernismen og det tjuende århundret. Hamsun var påvirket av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821–1881). Noen har anklaget ham for nærmest programmatisk å ville konkurrere med sitt russiske forbilde, som når han i et brev til den danske kritikeren Georg Brandes (1842–1927) skryter av at «hvis vi tælled efter, tror jeg ikke, at der skal findes flere sjælelige Rørelser i for eksempel «Raskolnikov» end i [Sult]».

Hamsuns særegne suverenitet som romanforfatter hviler ellers på en alltid sanselig og lyrisk prosa, en ofte grandios humor og en evne til å tegne personer og situasjoner med stor presisjon. «Vi skriver anderledes siden Hamsun, enhver av oss, glaere, mykere, sol-fuldere; livets varme, livets luner får leke i pennen, tankene får drive fra komma til komma som bier i en blomstereng!» noterte marxisten Nordahl Grieg (1902–1943) til Hamsuns 70-årsdag i 1929. Danske Tom Kristensen (1893–1974) var ikke gjerrigere: «Vi smiler forelsket, naar vi blot hører hans navn.» Sigurd Hoel, i et omfattende essay, sa det den gang slik: «Det fins øyeblikk av forelskelse, av ydmykelse, av lidenskap og smerte som ingen hadde trodd det var mulig å bevare i erindringen engang, enn si fremstille i ord. Plutselig var de der i disse Hamsuns bøker.»

Hamsuns støtte til Vidkun Quisling og Adolf Hitler var offentlig og entydig allerede sommeren 1934, året før hans beryktede angrep på den tyske nobelpriskandidaten og konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky. Hamsun støttet nazistene aktivt under okkupasjonen og skrev blant annet en berømt nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945. «Hadde [Hamsun] vært 20 eller 30 år yngre ville saken ha vært klar: Forræderitiltale og årelang fengselsstraff», heter det i jusprofessor Johs Andenæs' senere analyse. Hamsun slapp imidlertid en slik tiltale, siden psykiatere ved Gaustad sykehus etter undersøkelser vinteren 1946 konkluderte med at han hadde «varig svekkede sjelsevner». I 1949 motbeviste han effektivt denne diagnosen ved å utgi den snedige erindringsboken Paa gjengrodde stier i 1949, som omhandler tiden han satt i husarrest og var til medisinsk observasjon.

Med jevne mellomrom etter krigen har det dukket opp større Hamsun-debatter, og spesielt heftig ble det i kjølvannet av den danske forfatteren Thorkild Hansens (1927–1989) bok Prosessen mot Knut Hamsun fra 1978. Disse debattene har dels vært historiske og politiske om selve alvorlighetsgraden av Hamsuns landssvik. Dels har de vært litterære: Hva er den nøyaktige sammenhengen mellom Hamsuns litteratur, hans ideer og hans person?

Flere av Hamsuns romaner har vært dramatisert for teaterscenen, og han er blant Norges mest filmatiserte forfattere. De første norske filmatiseringene er Markens Grøde fra 1921 og Pan fra 1922. Mest minneverdige er Sult fra 1966 i regi av Henning Carlsen med Per Oscarsson i hovedrollen, dessuten Per Bronkens TV-serie Benoni og Rosa fra 1976 med Knut Husebø som Benoni, Ingolf Rogde som Mack og Unni Evjen som Rosa.

Filmen Victoria, basert på Hamsuns kjærlighetsskildring fra 1898, kom på kino i 2013 med Iben Akerlie som Victoria. Jacob Oftebro og Bill Skarsgård spiller rivalene Johannes og Otto. Filmen er regissert av Torun Lian. Filmmusikken er komponert av Jan Bang, Erik Honoré, Gaute Storaas og Arve Henriksen.

Hamsunsenteret på Hamarøy ble åpnet til Knut Hamsuns 150-årsdag 4. august 2009. På Skultbakken i Vågå ble det 2. august avduket den første statuen i Norge av dikteren i helfigur, laget av Skule Waksvik.

Hamsun var gift to ganger: med Bergljot Bassøe fra 1898 til 1908 og med Anne Marie Andersen fra 1909. Hun tok navnet Hamsun og er mest kjent som Marie Hamsun. Marie Hamsun har skrevet flere erindringsbøker om deres liv sammen. Også sønnen Tore Hamsun har skrevet flere bøker, blant annet Knut Hamsun – min far fra 1952.