Født til kunstner. Et Ibsen portrett.

Boken "Født til kunstner. Et Ibsen portrett." av Hans Heiberg. Utgitt i 1978. 280 sider.

Følger med på kjøpet: "I'll spread my wings. The poetry of Henrik Ibsen. In English and Norwegian translation and text" av Trond Woxen. Utgitt i 2005. 75 sider Heftet. Navnetrekk.

Selges for 50,- kroner.

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------------------

Henrik Johan Ibsen var en norsk forfatter og dramatiker. Ibsen fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem i 1879, og han har siden vært den sentrale norske forfatteren og et litterært verdensnavn. Han regnes som grunnleggeren av det moderne, realistiske dramaet.

Stykkene til Ibsen spilles på teatre over hele verden. At han fremdeles er så viktig og populær, skyldes både det dramatekniske, tematikken og rollefigurene. Ibsen var en dramateknisk virtuos, en av de aller dyktigste til å benytte dramatiske virkemidler. Ibsen var også i sterk opposisjon til det borgerlige livets overflatiskhet og løgnaktighet og tematiserer dette i teaterstykkene. Disse temaene har hatt og har fremdeles en sterk appell, og stykkene hans spilles i stadig nye land.

Ibsens rollefigurer

Ibsen er kjent for sine mange sterke og utfordrende rollefigurer. En rekke av dem lever sitt liv i kulturen uavhengig av den intrigen de i sin tid inngikk i:

Brand (i diktet Brand) er den stolte og stridbare presten som krever «intet eller alt» både av seg selv og sine nærmeste.

Peer Gynt (i det dramatiske diktet Peer Gynt) er en sjarmerende unnalurer og eventyrer som bare reddes fra fortapelse av Solveig som venter på ham.

Nora Helmer (i skuespillet Et dukkehjem) tar et oppgjør med sin velmenende ektemann, forlater ham og barna og smeller porten igjen midt på natten.

Doktor Stockmann (i skuespillet En folkefiende) kommer fram til at «den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene».

Gregers Werle (i skuespillet Vildanden) tror skjebnesvangert og naivt at han kan ta «livsløgnen» fra alminnelige mennesker.

Hedda Gabler (i skuespillet Hedda Gabler) er fanget i de borgerlige hjemmene og konvensjonene og hevner seg ved å leke med andre menneskers liv.

Billedhuggeren Rubek (i skuespillet Når vi døde vågner) innser på slutten av sitt liv at kunsten har gått på bekostning av nettopp livet.

Ibsen er sentrum i den norske litterære kanon, altså den sentrale i den norske litteraturhistorien. Det lange fortellende diktet Terje Vigen fra 1862 og samtlige 18 skuespill han skrev fra Kjærlighedens Komedie i 1862 til Naar vi døde vaagner i 1899, kan plasseres i dette senteret, selv om mange vil være fristet til å se bort fra komedien De unges forbund fra 1869, det egenerklærte hovedverket Kejser og Galilæer fra 1873 og tre–fire av de tolv samtidsdramaene.

Den indre kanon, altså de aller viktigste verkene hans, er Brand (1866), Peer Gynt (1867), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1882), Vildanden (1884), Hedda Gabler (1890) og kanskje Rosmersholm (1886). De dramatiske konfliktene i stykkene er skarpe og tårner seg opp med stor ubønnhørlighet. Hver minste språklige detalj er finslepent uttenkt. Det myldrer av skjulte finesser og tiltalende dunkelheter.

Gjennom det tjuende århundret fikk Ibsen stadig økende ry for å være en dyp psykolog, en mester i å gjennomlyse det mørket som våre følelser, tanker og handlinger stiger opp av. Den østerrikske psykologen Sigmund Freud siterte Ibsen på linje med dramatikerne Sofokles og William Shakespeare.

I modernismens århundre hjalp det også at Ibsens skuespill ofte var så flertydige. Ibsen presenterte en intrige, og han tegnet opp dens konflikter, men tok ikke for mye stilling til sakene. Han ble som sfinksen i Theben, en som laget interessante gåter, og han laget gåter for alle, for skuespillere, regissører, kritikere, forskere og det allmenne publikumet som leste stykkene eller så fremføringene i teateret.

Ibsen var sønn av Marichen (født Altenburg) og Knud Ibsen. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var åtte år gammel. Følelsen av å være sønnen til en som hadde gått konkurs, kom til å prege Ibsen sterkt og satte spor i hans diktning. 15 år gammel begynte han som apotekerlærling i Grimstad, og som attenåring fikk han der en sønn med en 10 år eldre tjenestekvinne. I årene rundt 1850 ble han gjentatte ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag, og det er ikke tvil om at disse vanskelighetene satte spor i det senere forfatterskapet.

Om kveldene leste Ibsen til artium. Inntrykket fra latinpensumet (Sallust og Cicero) og fra februarrevolusjonen i 1848, men også dikterens egen situasjon, preger tragedien Catilina, som han utga under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850.

I Kristiania kom Ibsen i forbindelse med thranittene i den første norske arbeiderbevegelsen. Høsten 1851 takket han ja til et tilbud fra Ole Bull, som nettopp hadde grunnlagt Det norske Theater i Bergen, om å komme dit og assistere teateret som forfatter. Året etter fikk han et lite reisestipend av teaterkassen, studerte scenekunst i København og Dresden og ble sceneinstruktør da han kom tilbake til Bergen.

Årene i Bergen fikk mye å si for hans utvikling. Han lærte teateret å kjenne, og hvert år ble det oppført et nytt stykke av ham på teaterets stiftelsesdag 2. januar: Sancthansnatten (1853), Kjæmpehøien (1854), Fru Inger til Østeraad (1855), Gildet paa Solhoug (1856) og Olaf Liljekrans (1857).

Kristiania og Italia

Høsten 1857 var skuespillet Hærmændene paa Helgeland ferdig. På denne tiden dro Ibsen til Kristiania for å overta stillingen som artistisk direktør for Christiania norske Theater. I 1858 giftet han seg med Suzannah Thoresen, som han var blitt kjent med i Bergen. Oppholdet i hovedstaden 1857–1864 ble hans verste trengselstid, men høsten 1863 fikk han et reisestipend på 400 spesidaler, og våren 1864 dro han sørover. Det ble innledningen til et utenlandsopphold som strakte seg over 27 år, med korte avbrytelser i 1874, 1885 og 1890. I Italia fikk han form på det dramatiske diktet Brand. Den kompromissløse presten Brands motstykke er skildret i Peer Gynt fra 1867, dikterens frodigste og mest eventyrlige verk, fullt av mystiske og symbolske skikkelser som trollene, Bøjgen, den fremmede passasjer, den magre og knappestøperen.

Det store dobbeltdramaet Kejser og Galilæer fra 1873 om keiser Julian (den frafalne) hadde han holdt på med i ni år. Skuespillet forkynner tilsynelatende en drøm om et «tredje rige» mellom antikkens sanselighet og kristendommens idealer.

Det realistiske dramaet

Ansporet av den danske kritikeren Georg Brandes og av Bjørnstjerne Bjørnsons suksess med En fallit fra 1875 vendte Ibsen seg mot samtiden og det realistiske dramaet, som han perfeksjonerte i raden av dramaer fra og med Samfundets støtter fra 1877. Særlig kjent ble han for sin retrospektive teknikk der personenes vanskelige og dype fortid kommer uanstrengt og naturlig for dagen gjennom samtalene i nåtiden.

Frem mot En folkefiende fra 1882 utfordret Ibsen samfunnet mest direkte; deretter ble skuespillene mer symbolske, dunkle og vanskelige. Sigmund Freud var særlig opptatt av den mulige fortrengte incesten i Rosmersholm. Også de andre dramaene er tilsynelatende som «isfjell» der mye av handlingen foregår under overflaten.

I 1891 bosatte Ibsen seg omsider igjen i Kristiania. Han ble rammet av slag i 1900, og etter hvert ble han stadig svakere. Han var foreslått til Nobelprisen i litteratur både i 1902 og 1903, men ble for nedbrytende og lite «idealisk» for den svenske komiteen. Også hans dårlige helse ble brukt mot ham. Ibsen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Ibsens suverene posisjon i dag har gjort at man ofte har glattet over de innvendingene som også har vært reist mot ham, ikke minst i hans egen samtid, av rivaler, venner og motstandere, blant dem særlig Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Bjørnstjerne Bjørnson samt kritikerne Georg Brandes og Marcus Jacob Monrad.

For det første ble det klaget over at Ibsen er for teknisk, at hans skikkelser mer er ideer enn levende mennesker. I et brev til Clemens Petersen datert 30. mars 1866 skriver Bjørnson om Brand at «det hele er et abstrakt Experiment». For Brandes er de flesteav den tidlige Ibsens hovedfigurer «inkarnerede Begreber», og for Anton Tsjekhov var Ibsen egentlig ingen dramatiker i det hele tatt, for «livet er ganske enkelt ikke slik», skrev han.

Denne innvendingen avspeiles i at det ikke er så lett å få genuin hengivenhet for Ibsens skikkelser. Hjalmar Ekdal er en person man lett kjenner seg igjen i og har en melankolsk sympati for, og Hedda Gabler har fortsatt draget på hvem som helst, mens allerede Nora Helmer tenderer mot å være mer berømt for sin avgjørende handling – at hun forlot familien – enn for sitt vinnende vesen.

Innvendingen om de litterære personenes abstrakte karakter kan også gli over mot en mer omfattende kritikk av deres troverdighet, av en manglende motivering av deres handlinger. Bjørnson hadde problemer med å tro på flere av karakterene og formulerte denne kritikken i en ellers respektfull artikkel fra 1896:

«[A]t Nora (der lyver, og hvem er verdensklogere end de, der lyver?) ikke skulde vide, hvad Vekselfalskning er for noget, er stærkt svigtende. Forudsætningen for Handlingen i «Vildanden», er jo den, at den fjorten-aarige Martyr tror sin Far, der neppe kan sige et sandt Ord. Nu ved vi, at ingen er snarere end Børn til at mærke sig, om dens Ord, de avhænger av, er til at lide paa. Fra hun var fire Aar, har hun visst Besked. Tviler nogen, saa tænk paa Moderen! Hvorledes den snille, av Damer opdragne Professor i «Hedda Gabler» kunde komme til at føre Hedda hjæm som Hustru, -- ja det er vist ligesaa ufatteligt, som at denne Dame fuldladet med Dynamit kunde bli tredve Aar eller saa, udenat den mindste Eksplosjon var sket, og Godtfolk varskuet. Osv. osv.»

For det andre er det uklart hva vi lærer av dramaene. Den helt unge Garborg skrev om Kejser og Galilæer:

«I hvilken hensigt har han skrevet denne svære Bog? […] Tanken om det 'tredje Rige' gaar gjennem hele Bogen; det er egentlig den, der handles om gjennem alle de 10 Akter, -- og dog er den udført i saa taagede Omrids, at man ved Bogens Slutning bliver siddende igjen med et Spørgsmaals tegn som det hele Udbytte.»

Disse to nevnte manglene eller begrensningene kan også føres tilbake til et punkt i selve Ibsens personlighet og temperament: en veksling mellom absolutte krav og absolutt pessimisme, som gjør at han hever seg over all praktisk reform og all realistisk justering av vanskelighetene. I sin første større artikkel om Ibsen, fra 1867, skriver Brandes:

«Hans mørke Synsmaade [...] gør ham bitter; thi den er Aarsag til, at naar han retter sit Blik mod Idealet, ser han med det Samme dets Undergang som nødvendig, al højere Leven og Stræben som frugtesløs, Splid mellem det, som bør være, og det, som kan opnaas.»

Til gjengjeld har altså Ibsen vist seg svært spillelig og svært anvendelig. Ikke minst hans store kvinneroller har vært ettertraktet for alle ambisiøse skuespillere, og hans samfunnskritikk har vært så markant og samtidig så allmenn at den har fått provoserende aktualitet i mange ulike typer samfunn og i utallige kulturer.

Filmatiseringer

Det er registrert over 200 filmatiseringer av Ibsens verk i Internet Movie Database. De første kom i 1911 med The Lady from the Sea, A Doll’s House og The Pillars of Society.

De ble fulgt av et stort antall amerikanske, tyske, russiske og italienske stumfilmversjoner, særlig av samtidsskuespillene. Av størst betydning fra denne epoken er likevel Victor Sjöströms Terje Vigen fra 1916.

Av senere filmversjoner kan nevnes den tyske Peer Gynt fra 1934 med Hans Albers, A Doll’s House (Et dukkehjem) fra 1973 med henholdsvis Jane Fonda og Claire Bloom som Nora, og den indiske Ganashatru (En folkefiende) fra 1988 i regi av Satyajit Ray.

Norske filmatiseringer er Vildanden fra 1963 i regi av Tancred Ibsen, Fru Inger til Østråt fra 1975 i regi av Sverre Udnæs og En folkefiende fra 2005 i regi av Erik Skjoldbjærg med Jørgen Langhelle i rollen som Tomas Stockmann. I tillegg finnes en rekke fjernsynsversjoner.