"Politiets hverdag" - Agnar Ulvedal

Boken "Politiets hverdag" av Agnar Ulvedal. Utgitt i 1995. 331 sider.

Selges for 90,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------

Politiet er et offentlig forvaltningsorgan som skal ivareta samfunnets interesser i opprettholdelse av ro, orden og sikkerhet, påse at lover og andre reguleringer overholdes og etterforske og påtale rettskrenkelser.

Norsk politi er et enhetlig rikspoliti med sterkt sivilt preg og i betydelig grad desentralisert. Administrativt hører politiet under Justis- og politidepartementet, med Politidirektoratet som det sentrale administrative og koordinerende ledd. Politidirektoratet ledes av en Politidirektør, som i dag er Benedicte Bjørnland. Under Politidirektoratet finnes det en del sentraliserte politiorganer, såkalte særorganer. På regionalt nivå er politiet delt inn i politidistrikter under ledelse av en politimester. I hvert politidistrikt er det igjen flere driftsenheter i form av lensmannskontorer (i landdistriktene) eller politistasjoner (i byene, unntatt Oslo), hvor politiets lokalt ansatte holder til. I 2021 ble det bestemt at betegnelsene lensmann, lensmannsdistrikt og lensmannskontor skulle endre navn til hhv. politistasjonssjef, politistasjonsdistrikt og politistasjon.

Direkte under Justisdepartementet ligger Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (før 1. januar 2002 Politiets overvåkningstjeneste (POT)). Politiets nasjonale særorganer er Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet, Nasjonalt ID-senter, Utrykningspolitiet (UP) og Politihøgskolen. Grensekommissariatet og Sysselmesteren på Svalbard er også en del av politiet. Politiet består dessuten av enkelte nasjonale fellestjenester, som Politiets IKT-tjenester og Politiets fellestjenester.

Grunnstammen i det norske politis organisasjon består av 12 politidistrikter med en politimester som sjef for hvert distrikt. Politimestrene i hhv. Bodø og Stavanger har gjennom Hovedredningssentralene i de to byene ansvaret for koordinering av redningstjenesten i hver sin del av landet. På lokalt nivå arbeider både politiutdannede, som politibetjenter, politiførstebetjenter og politioverbetjenter, og sivilt ansatte.

Et særtrekk ved norsk politi er at en del av påtalemyndigheten er integrert i politiet. Politimestrene og de fleste juristene i politiet (slik som politiadvokater og politifullmektiger) er formelt ansatt i den offentlige påtalemyndighet, hvor de er underlagt statsadvokatene og riksadvokaten. Samtidig er de lokalisert i politiet, hvor de i det daglige leder politiets etterforskningsvirksomhet.

Bemanning

I 2016 var det totale antall stillinger i politi- og lensmannsetaten i overkant av 16 000.

Arbeidsoppgaver

Norsk politis arbeidsoppgaver er fastlagt i politiloven av 4. august 1995, og i flere instrukser, slik som politiinstruksen av 22. juni 1990. Politiet har til oppgave å beskytte person, eiendom og all lovlig virksomhet, opprettholde den alminnelige orden og fred, og verne mot alt som forstyrrer samfunnets trygghet. Det skal også søke å forebygge straffbare handlinger og påse at lover og bestemmelser blir overholdt. Når straffbare handlinger er begått, skal politiet etterforske og forfølge sakene.

Foruten de rent politimessige gjøremål er politiet tillagt en rekke forvaltningsoppgaver på forskjellige områder, som i trafikklovgivningen, utlendingslovgivningen, næringslovgivningen m.m. Politiet har ansvaret for samordning av redningstjenesten i forbindelse med ulykker. Det spiller dessuten en viktig rolle i Sivilforsvaret, hvor blant annet politimesteren er kretssjef.

Historikk

I gammel tid i Norge var gjaldkeren kongens ombudsmann i kjøpstaden. Han var skatteoppkrever (gjald, 'betaling, skatt'), og innkasserte også de bøter som tilfalt kongen og byen. Han skulle høre og ransake om det foregikk lovbrudd i byen, og reise anklage. Videre forestod han den såkalte byordning (bæjarskipan) som omfattet vaktholdet i byen, tilsynet med bygging av hus og brygger og med ildsteder, og med at gatene ble holdt ryddige. Han hadde hjelpere (sveinar) og i byene fantes vektere (stǫpulsvarðmenn, tårnvektere, og gǫnguvarðmenn, patruljerende nattvektere). På 1300-tallet begynte man å kalle gjaldkeren for byfogd, han ble både kongens og byens tjenestemann. Senere ble han lensherrens hjelper. I enevoldstiden stod han under stiftamtmannen (amtmannen), og foruten å påse at de politimessige forskrifter ble overholdt, ble han dommer.

Nå begynte imidlertid politiet å bli utskilt som egen institusjon. Allerede 1686 hadde Trondheim fått en egen politimester. Embetet ble nedlagt 1702, men opprettet på nytt 1750. Bergen, Oslo og Kristiansand fikk egne politimestre henholdsvis 1692, 1744 og 1767. Videre fikk man en særskilt politilovgivning ved den såkalte alminnelige politiforordning av 22. okt. 1701, egentlig gitt for København, men 1738 utvidet til alle norske kjøpsteder unntatt Bergen, som hadde fått en egen politiforordning 1710. Oslo, Trondheim og Kristiansand fikk lignende politireguleringer henholdsvis 1745, 1763–69 og 1776. Det ble anordnet et kollegium for politivesenet, i Oslo kalt politiretten, i de andre stiftsteder politikommisjonen, med stiftamtmannen som formann, som skulle ha det overordnede tilsyn med politivesenet, men som dessuten ble domstol i alle offentlige og private «politisaker».

Etter politiforordningene skulle politimesteren selv anta og lønne det nødvendige antall politibetjenter. Først på slutten av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet fikk de uniform. Vekterne som var anordnet i Magnus Lagabøtes bylov kom etter hvert under ledelse av politimesteren, som også var leder av brannvesenet. De utgjorde lenge det egentlige ordenspoliti. Borgervæpningen, også med røtter i middelalderen, hadde egentlig militære oppgaver, men fikk helt til 1800-tallet betydning som ordenspoliti.

Utgiftene til politiet skulle etter politiforordningene utredes av ulike typer avgifter, bøter og konfiskasjoner som ble ilagt for politiovertredelser. Lønnsordningen var for øvrig ikke ensartet i de forskjellige byer. På begynnelsen av 1800-tallet ble politiutgiftene i det vesentlige utredet av byene og ladestedene, indirekte gjennom politikassen eller direkte av kommunekassen. Kommunene bestemte selv hvor mange politibetjenter det skulle være og hvilken lønn de skulle ha.

I 1858 skjedde det i hovedstaden en betydningsfull reform ved at gatevekterne ble avløst av en ny kategori tjenestemenn, politikonstablene. Det samme skjedde i Trondheim 1872 og i Bergen 1874. Men de særlige forhold i hovedstaden førte også til at det 1866 ble inngått en overenskomst mellom staten og Oslo kommune om at staten skulle yte kommunen et årlig bidrag på 5000 spd. mot at politiet i byen ble ordnet på en måte som staten fant tilfredsstillende. Konstabelreformen, reorganiseringen og utvidelsen av Oslos politikorps, byggingen av den nye politistasjon Møllerata 19 og andre forbedringer gjorde disse årene til en meget viktig periode i politiets utvikling. Grunnlaget for et moderne politi ble lagt. Ved straffelovens ikrafttredelseslov av 22. mai 1902 ble praktisk talt alle bøter og inndragninger tillagt statskassen, og samtidig ble alle de gamle politiforordninger opphevet.

Som i flere andre land var norsk politi i utgangspunktet et byfenomen, og gjennom store deler av norsk historie har det på flere områder vært forskjeller mellom by- og landpoliti. På 1400-tallet ble sysselmennene, som hadde politi- og straffemyndigheten på landet, kongelige lensherrer, og til medhjelp fikk de en eller flere fogder som de selv ansatte. Lenet ble delt i fogderier. Under fogdene kom lensmennene (bondelensmennene). Ordningen fortsatte i det vesentlige under eneveldet til slutten av 1800-tallet, med amtmannen i lensherrens sted. Ved lov av 21. juli 1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk ble de gamle fogdembeter opphevet, og politiforretningene ble lagt til særskilte politimesterembeter. Lov om politiet av 10. juni 1927 gav staten den hele tjenstlige forvaltningsmyndighet over politiet, mens den økonomiske forvaltning stadig ble delt mellom staten og kommunene.

Spørsmålet om et særskilt statspolitikorps som kunne settes inn når særlige oppgaver krevde det, var ikke løst ved loven av 1927. Helt fra den første verdenskrig hadde staten hatt såkalte «statspolitioverenskomster» med enkelte kommuner, dessuten hadde staten en del egne rusdrikkpolitibetjenter. På denne måten prøvde man å dekke statens behov for ekstraordinært politi. Da Oslo kommune sa opp sin overenskomst, ble det i 1931 opprettet et statspolitikorps på 72 mann under ledelse av en statspolitisjef og tre underordnede politiembetsmenn. I 1936 vedtok Stortinget at staten skulle overta ansvaret for alt norsk politi, og dette ble iverksatt 1937. I 1994 ble det gjennomført en politireform hvor politiet og lensmannsetaten ble samordnet under politimestrenes ledelse. Gjeldende politilov ble vedtatt 4. aug. 1995. Med virkning fra 2001 ble det opprettet et sentralt politiorgan, Politidirektoratet. Og fra 2002 ble antallet politidistrikter redusert fra 54 til 27 distrikter og i 2016 ble antallet ytterligere redusert til 12.