(1/5)

Margaret Atwood - Tjenerinnens beretning (innbundet)

Tilstand: Pent brukt - I god stand

Meget pen innbundet førsteutgave på norsk med omslag utgitt av Aschehoug forlag, 2006. Boken kan hentes i Oslo, ved Blindern, eller sendes på rimeligste måte.

Margaret Atwood er en kanadisk forfatter og miljøaktivist. Atwood har publisert over femti utgivelser som rommer alt fra dikt, romaner og barnebøker til noveller og sakprosa. Hun har vunnet mer enn seksti litterære priser, blant annet er hun blitt tildelt Bookerprisen hele to ganger og fikk i 2016 PEN Pinter-prisen for sin politiske aktivisme.

Margaret Atwood ble født i Toronto og er utdannet ved Victoria College, University of Toronto og Radcliffe College i Cambridge i Massachusetts. Hun begynte på en doktorgrad ved Harvard University som aldri ble fullført, men har siden blitt utnevnt til æresdoktor blant annet ved University of Oxford og University of Cambridge og har undervist ved flere universitet i Canada og USA. Atwood bor idag i Ottawa i Canada.

Atwood skriver om samfunnsaktuelle temaer, som kvinners levekår og identitet, maktrelasjoner, menneskerettigheter og klimakrise. Hun skriver innenfor ulike sjangere, men er kanskje særlig kjent for sine dystopiske fremtidsromaner. I essaysamlingen In Other Worlds: SF and the Human Imagination uttaler Atwood at hun foretrekker merkelappen «spekulativ fiksjon» fremfor science fiction for å beskrive disse tekstene, ettersom hun beskriver det hun ser rundt seg i verden, heller enn hendelser og strukturer som hun har funnet på.

Atwood er også kjent for å ha et meget bevisst forhold til Canadas kulturelle egenart, et emne hun drøftet i den litteraturhistoriske avhandlingen Survival: A Thematic Guide to Canadian Literature (1972). Kanadisk litteratur, sier Atwood, er opptatt av ofre og overlevelse, og hun inkluderer også sin egen produksjon i denne beskrivelsen. I romanene hennes møter vi gjerne hovedpersoner som opplever lidelse, isolasjon og undertrykkelse, men aldri som passive ofre. På et narrativt nivå gjør Atwood gjerne bruk av flere fortellere til å rapportere om de samme hendelsene.

Atwood debuterte med diktsamlingene Double Persephone (1961) og The Circle Game (1966). Her problematiserer hun forholdet mellom natur og kultur, livet og kunsten samt kvinners relasjoner til omverdenen. Atwood bruker gjerne motsetningspar for å strukturere tekstene sine og tematiserer ofte fremmedgjøring, isolasjon og undertrykking.

I romandebuten The Edible Woman (1969, norsk oversettelse Den spiselige kvinnen fra2020) skildres en kvinnes identitetskrise gjennom skarp satire, som er et grep Atwood er kjent for å bruke. Identitetskrisen reflekteres også gjennom fortellerteknikk, for eksempel ved veksling mellom første- og tredjeperson. Temaet får en mer gripende behandling i Surfacing (1972, norsk oversettelse Gjenkjennelsen fra 1978), som gav forfatteren internasjonalt ry. Her støpes sosial-politiske og personlig-psykologiske temaer sammen på mesterlig vis. Atwoods satiriske talent kommer også frem i Lady Oracle (1976, norsk oversettelse Dronning Orakel fra 1979), mens Life Before Man (1979, norsk oversettelse Tidenes morgen fra 1981) tar opp samlivsproblemer.

Atwoods store gjennombrudd kom med den dystopiske fremtidsromanen The Handmaid's Tale som ble utgitt i 1985 (norsk oversettelse Tjenerinnens beretning fra 1987). Handlingen åpner med at USAs grunnlov og folkevalgte forsamling settes til side i et kupp og erstattes av et religiøst fundert patriarkalsk regime, kalt republikken Gilead. På grunn av miljøkrise og forurensning er fødselsratene lave, og fruktbare kvinner blir gjort til «tjenerinner» og tvinges til å føde barn for makthaverne. Atwoods hovedperson Offred («Of Fred») er en slik tjenerinne. Romanen retter særlig søkelyset mot sårbarheten som preger sentrale menneskeretter for kvinner, som eiendomsrett og ytringsfrihet, og advarer mot å ta disse for gitt.

The Handmaid's Tale fikk ny oppmerksomhet da Donald Trump ble president i 2016, på grunn av hans kontroversielle utsagn om kvinner og kvinners rettigheter, og den ble en viktig symbolsk markør i starten av #MeToo-bevegelsen. Atwood selv har vært opptatt av å understreke at ingen av de strukturelle overgrepene som beskrives i boken, er tatt ut fra fantasien, men har hendt på et eller annet tidspunkt i menneskenes historie.

Boken ble filmatisert av Volker Schlöndorff i 1990, og i 2017 kom en TV-serie produsert av HBO med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred. Kun første sesong av TV-serien var basert på boken, og til tross for at Margaret Atwood har medvirket som produsent i HBOs adaptasjon, er det grunnleggende tematiske forskjeller mellom roman og TV-versjonen. Mens boken fokuserer på hvor vanskelig det er å snu et patriarkalsk rammeverk som har fått dominere i flere tusen år, fremstiller TV-serien hovedpersonen Offred som en aktiv helt som evner å frembringe grunnleggende strukturelle endringer. Dette gjenspeiles blant annet i at seeren tidlig får vite at det egentlige navnet til hovedpersonen i HBOs versjon heter June, mens hun i romanen bare omtales med navnet som er gitt henne.

I 2019 utga Atwood oppfølgeren The Testaments (norsk oversettelse Gileads døtre fra 2019) som finner sted i Gilead 15 år etter der fortellingen i The Handmaid's Tale ble avsluttet. Atwood tar i bruk tre ulike fortellere, to unge og idealistiske, en eldre og mer kynisk. Fortellingen drives særlig fremover av den siste, Tante Lydia, som også er en karakter i den opprinnelige romanen. Her tematiserer Atwood nok en gang makten som samfunnsstrukturen har over individet, samtidig som hun balanserer politikk og ideologi med menneskelige følelser og forhold. For denne romanen vant Atwood Bookerprisen for andre gang, sammen med Bernadine Evaristo med romanen Girl, Woman, Other (2019).

Andre romaner og utgivelser

En kunstners oppvekst og utvikling skildres i romanen Cat's Eye (1988, norsk oversettelse Katteøyet fra 1989), og også her spiller Atwood på kontrasten mellom forventninger om kvinners oppførsel og virkeligheten. The Robber Bride (1993, norsk oversettelse Røverbruden fra 1994) er inspirert av Brødrene Grimms eventyr «Røverbrudgommen» og utforsker forholdet mellom tre kvinner og en hekseskikkelse som griper ødeleggende inn i deres liv, inntil de lar sine meget ulike egenskaper – sentimentalitet, intellektualitet, forretningssans – forenes for å sette en stopper for ondskapen. Alias Grace (1996, norsk oversettelse 1997) er en historisk roman som tar utgangspunkt i en sann historie om en 16 år gammel pike som ble dømt til livsvarig fengsel for et dobbeltmord. Her utforsker Atwood dobbeltmoralen og de strenge kjønnsidealene som kvinner ble utsatt for på 1800-tallet.

The Blind Assassin (2000, norsk oversettelse Den blinde morderen fra 2001) er en roman med fire narrative nivå som låner trekk fra gotisk litteratur, spekulativ fiksjon, romanse og krimsjangeren. I rammefortellingen møter vi hovedpersonen Iris Chase Griffen, som skal skrive en bok om sitt eget liv. Leseren presenteres samtidig med utdrag fra en roman som har tittelen The Blind Assassin samt en spekulativ fabel som fortelles av hovedpersonen i denne fiktive romanen. Et fjerde nivå fortelles som en slags avisføljetong fra Toronto på 1930-tallet. For The Blind Assassin ble Atwood tildelt den prestisjetunge Bookerprisen i 2000.

I den satiriske MaddAddam-trilogien, som består av bøkene Oryx and Crake (2003, norsk oversettelse fra samme år), The Year of the Flood (2009, norsk oversettelse Flommens år fra 2011) og MaddAddam (2013, norsk oversettelse MaddAddam fra2015), gir Atwood nok en dystopisk visjon av fremtiden og skildrer en post-apokalyptisk verden som er rammet av global miljøkatastrofe og påfølgende pandemi. Hver av romanene utgjør et nytt perspektiv på katastrofen, og leseren får slik presentert den samme fortellingen fra ulike synsvinkler.

I romanen The Heart Goes Last (2015, norsk oversettelse Hjertet gir seg ikke fra2016) ser Atwood for seg et dystopisk Amerika, hvor et ektepar tvinges til å frivillig innlemme seg i et samfunn som fungerer som et fengsel. Her utforsker Atwood igjen forholdet mellom individ og samfunn og stiller på satirisk vis spørsmålet om hvor mye vi selv har skylden i vår egen underkastelse. Hun har også gitt ut en gjenfortelling av William Shakespeares The Tempest, under tittelen Hag-Seed (2016, norsk oversettelse Hekseyngel fra 2016).

Atwood har også utgitt barnebøker, litterære studier og novellesamlinger, blant annet Bluebeard's Egg (1983) og Wilderness Tips (1991, norsk oversettelse Råd fra villmarken fra 1992).

Utvalgte ugivelser

The Circle Game (dikt, 1966)

The Edible Woman (roman, 1969)

Selected Poems (dikt, 1976)

Murder in the Dark: Short Fictions and Prose Poems (noveller og dikt, 1983)

The Handmaid's Tale (roman, 1985)

Cat's Eye (roman, 1988)

Wilderness Tips (noveller, 1991)

Good Bones (roman, 1992)

The Robber Bride (roman, 1993)

Alias Grace (roman, 1996)

Eating Fire: Selected Poetry 1965 – 1995 (dikt, 1998)