(1/6)

Viser i tusmørke

Boken "Viser i tusmørke" av Alf Prøysen. Utgitt på Tiden forlag i 1951. Bruksspor.

Selges for 50,- kroner

Porto: 36,- kroner (sendt som brev)

-------------------------------------------------------------------------

Alf Prøysen var en norsk visekunstner og lyriker fra Ringsaker, som fra sitt store gjennombrudd med Drengestu'viser fra 1948 raskt ble Norges sentrale visekunstner og populærkulturelle lyriker. Gjennom sanger som Husmannspolka, Tango for to, Lillebrors vise, Du ska få en dag i mårå, Julekveldsvise, Jørgen Hattemaker, Musevisa og Romjulsdrøm ble han uhyre populær gjennom 1950- og 1960-tallet, både blant barn og voksne.

Til suksessen bidro samarbeidet med ypperlige komponister, spesielt Finn Ludt (1918–1992) og Bjarne Amdahl (1903–1968), og dessuten Prøysens mangslungne virke i NRK. Der var han overalt, i programmer som Store Studio, Søndagsposten, Lørdagsbarnetimen og Barnetimen for de minste, i sistnevnte med den berømte åpningsvignetten Å, du gode sparegrisen min.

Prøysen skrev også fremragende prosa for voksne, også dette på sin egen hedmarksdialekt og alltid sett fra bygdeproletariatets perspektiv. Dørstokken heme. Hedmarksfortellinger fra 1945 var hans litterære debut, og flere av disse novellene ble forstudier til den populære romanen Trost i taklampa fra 1950. Til Prøysens viktigste verker hører dessuten de 753 «stubbene» han skrev i Arbeiderbladets lørdagsutgaver fra 1954 og frem til sin død. Disse små fortellingene er alt fra en halv til halvannen bokside lange og jevnt over enda mer subtile enn de lengre tekstene. Stubbene begynner brått og slutter før man får summet seg, og har ofte de snedigste lakuner og perspektivskifter underveis.

Debut

På 1930-tallet livnærte Prøysen seg som griskokk (person med ansvar for å fôre griser) og fjøsrøkter. Han skrev også dikt og sanger som etter hvert ble trykket i publikasjoner som Arbeidermagsinet, og han arbeidet med lokale revyer. Den beskjedent utstyrte novellesamlingen Dørstokken heme ble straks lagt merke til i avisen Friheten, der Aksel Sandemose (1899–1965) skrev at han i boken kunne se «alt det en fant i de første og tydelige dikteriske begynnelser hos en Ibsen eller Hamsun».

Trost i taklampa

Det er typisk for Prøysens fortellinger at de starter lyst og lettsindig, men deretter får en dyster kjerne som viser det landlige klassesamfunnets psykologiske tak på sine svakeste medlemmer. I novellen Kromma på Dal blir vi vitne til et opprør som varer lenge nok til at det kan inspirere iallfall én annen person, og denne personen er Gunvor Smikkstugun, som blir den sentrale skikkelsen i Trost i taklampa. Hun har flyktet til byen og foretrekker anonymt fabrikkarbeid fremfor slavekontrakt på gårdene i Hedmark. Hun har ingen illusjoner og ingen ressurser utover en ukuelig personlighet som gjennomskuer alt hykleri og all den idylliseringen av jordbrukslivet som lærer Brekkestøl, redaktør Gregersen og fremfor alt den romantiske dikter Lundjordet står for.

Boken slutter med Gunvors inspirerte utskjelling av Lundjordets feite fraser, men hun unnes ingen annen triumf enn akkurat dette. Samtidig er Prøysens realisme for stor til at Gunvors eget samfunnssjikt slipper mye billigere enn storfolkene i bygda. Det er like deler humor og seig virkelighet i Gunvors latterliggjøring av skolebøkenes fremstilling av de fattige:

«[Gunvor] skjønte snart at det var to forskjellige ting å lesa om sultne onger i leseboka og å vara sulten sjøl. Dessa onga som det sto om i boka, var snille og delte det vesle dom hadde, og så fekk dom belønning tel slutt, men var det lite mat i Smikkstugun, bælja alle onga om kapp hvis det var en som hadde fått tjukkere skive hell de andre. Og mor doms sto itte og gret bortved omnen fordi a itte hadde noe mere å gi dom, hu kom som et uvær og fór over dom med fatakluten bortmed ørom.» (33-34)

Prøysens viser er klassikere enten de handler om barn (Lillebrors vise, Lille Måltrost) eller voksne, og enten de skildrer fest og liv eller død og sorg. Blant de mest komplekse senere mesterverkene er Slipsteinvælsen, Æille har et syskenbån på Gjøvik, Visa om løgna og Så seile vi på Mjøsa. I den lystige Æille så nær som a Ingebjørg kan vi ane hele hans unike kombinasjon av presist sette scener, folkelig overskudd, skjev humor og distansert livsvisdom. Den begynner slik:

I kvell var det brølløpp på 'Solvang' kafé,

hele bygda er med på det som ska skje,

og brura og brudgommen kjæm som en vind

ifrå fotograf Lind og står kinn imot kinn.

Ja her møtes æilt som kæin krype og gå,

:/: æille så ner som a Ingebjørg. :/:

Og karamell-pudding og is ska dom få,

æille så ner som a Ingebjørg,

ja æille så ner som hu.

Og brudgommen takke for brura og sa:

«Je skaffe meg jobb, vi ska få det så bra!»

Og brur-folka trudde det brudgommen sa!

Æille så ner som a Ingebjørg,

for hu hadde hørt det før.

Prøysen skrev en rekke fortellinger for barn, og mest suksessrike var radio- og bokserien om Teskjekjerringa. Serien startet med Kjerringa som ble så lita som ei teskje i 1957, og nye bøker fulgte i 1960, 1965 og 1967, alle utgitt i mange opplag, illustrert blant annet av Borghild Rud og Bjørn Berg. Teskjekjerringa er ikke bare en norsk barnebokklassiker, men en internasjonal suksess. I Sverige, hvor bøkene kom ut før de kom ut i Norge, ble den populær gjennom fjernsynsserien hvor Birgitta Andersson var Teskedsgumman. Senere er den blant annet blitt japansk tegnefilm og utgitt i klassikerserien til Penguin Books.

Prøysens store popularitet skygget i hans levetid for hans dypere litterære kvaliteter. Det tok litt tid før han ble anerkjent som en av etterkrigstidens uomgjengelige norske forfattere, uansett sjanger. Ennå i 1972 kunne Olav H. Hauge (1908–1994) bemerke i sin dagbok at «Prøysen var ein rik feit kjendis og gromegut for storfolket», men også han endret oppfatning etter hvert, kanskje under påvirkning av sin yngre venn Jan Erik Vold (født 1939). I 1975 proklamerte Vold at «Prøysen er noe av det fineste vi har hatt og (trolig) kommer til å få når det gjelder norske skrivere», og samme år karakteriserte Prøysens gode venn Alf Cranner (født 1936) ham på en måte som ville ha vært en Shakespeare verdig:

«Han hadde et ansikt som på enkelte gamle skuespillere, så bevegelig at det kan gi fra seg et hvilket som helst uttrykk! En skuespiller som har spilt alle roller. Etter hvert som jeg ble fortrolig med det ansiktet, så skjønte jeg at hele hans diktning var slik, at han hadde forstått alle menneskelige faser, at han hadde tatt opp i seg alt.»

Prøysen døde av kreft i 1970.

Utmerkelser og minnesmerker

Kort før sin død i 1970 ble han tildelt Norsk Kulturråds ærespris.

I 1971 ble det avduket et minnesmerke over Prøysen i skråningen foran kringkastingshuset på Marienlyst i Oslo.

Prøysen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Utgivelser av Alf Prøysen

Dikt og viser

Drengstu'viser, 1948

Musevisa, 1949

Vårvise, 1950

Viser i tusmørke, 1951

Tingeltangel i natt, 1954, åtte viser av Ulf Peder Olrog, gjendiktet av Prøysen

12 viser på villstrå, 1964

Så seile vi på Mjøsa og andre viser, 1969

Lørdagskveldsviser, 1971

De gamle visene, 1972-1983, Forlaget For Alle

Roman, noveller og lørdagsstubber

Dørstokken heme. Hedmarksfortellinger, 1945

Trost i taklampa, 1950, roman

Utpå livets vei, 1952, lørdagsstubber og noveller

Matja Madonna, 1955

Kjærlighet på rundpinne, 1958, lørdagsstubber

Muntre minner fra Hedemarken, 1959

Det var da det og itte nå, 1971, barndomsminner etter radiomanuskript fra 1969

Jinter je har møtt, 1972, lørdagsstubber

Onger er rare, 1973, lørdagsstubber

Kjærtegn, 1974, lørdagsstubber

Livets sekund, 1975, lørdagsstubber

Tia og timen, 1998, lørdagsstubber

Spaserveger i granskog, 1998, lørdagsstubber

Drama som er oppført på teater

Trost i taklampa, skuespill 1952, musikal 1963

Fløttardag, 1952

To pinner i kors, 1954

Sirkus Mikkelikski, 1954, barneteater, musikk av Johan Øian

Tingel-tangel i natt, 1959, musikk av Ulf Peder Olrog og Bjarne Amdahl

Hu Dagmar, musikal 1964 etter Ove Ansteinssons stykke, musikk av Bjarne Amdahl

Barnebøker

Musevisa, 1949

Lillebrors viser, 1949

Teddybjørnen og andre viser, 1950

Rim og regler fra Barnetimen, 1954, inneholder både viser og fortellinger, blant annet Musa i bua og Geitekillingen som kunne telle til ti

Kjerringa som ble så lita som ei teskje, 1957

Alle tiders gullhøne, 1959 (Flere fortellinger som senere har blitt billedbøker: Skomaker-dokka, Den vesle gutten og julenissetoget, Snekker Andersen og julenissen, Jenta som lærte kongen å spise havregrøt)

Teskjekjerringa på nye eventyr, 1960

Sirkus Mikkelikski, 1963

Den grønne votten, 1964

Teskjekjerringa i eventyrskauen, 1965

Byn som glömde att det var jul, 1966

Den vesle bygda som glømte at det var jul, 1966

Teskjekjerringa på camping, 1967

Halvmeter'n, 1968

Teskjekjerringa på julehandel, 1970

Plater

Alf Prøysen og Torhild Lindal, 1957, EP med Torhild Lindal

O jul med din glede, 1959