Carl Sundby: Små mennesker, Ansgar forlag 1953

Innbundet - Ansgar forlag - 1953 - 184 sider

En anmeldelse funnet på nettet:

Da jeg besøkte biblioteket i dag, for å se etter en bok av Ole Robert Sunde, falt blikket mitt på navnet Carl Sundby, og jeg ble minnet på at dette jo var min morfars eldre bror, forfatter og lærer, som jeg aldri har lest noe av etter at jeg i tenårene en gang avskrev ham som en litt klamt moraliserende trivialforfatter. Men i dag, altså, sveiper blikket mitt over denne bokryggen, som deler hylleplass med gode Sunde på Deichmanske bibliotek, filial gamle Oslo: Carl Sundby: Små mennesker. Utgivelsesår: 1936. I første kapittel presenteres vi for en bonde ved navn Anton Fossgård:

“Det hendte at folk som traff ham første gang, gjorde den kjempebommert å behandle ham på gemyttlig likemannsvis. For sent opdaget de at det blev til deres dundrende fallitt. Efter å ha latt sig behandle sånn ovenfra nedad et øieblikk, tok han til å åpenbare sig , som han yndet å kalle det. Og denne åpenbarelse skjedde alltid i serie. Han nød den. Først heiste han øienbrynene litt til værs de var svært buskete og fikk en til å tenke på lurvete markiser. Så kom det der med munnen den trakk sig ut og blev illevarslende smal som en postkassesprekk. Endelig reiste han på overkroppen, hodet inntok militær stilling med haken nedi halsgropen, de klumpete kjempearmene med de brede spadenevene la han i kors over brystet ... dermed stod han der til skue for den lettsindige som hadde våget å undervurdere ham. Ham! Og ordene som kneppet ut av den smale munnen, var knappe, fyndige det lå kraft og velde i dem! Og ikke sjelden brodd.”

Vel Fossgård n står på stasjonen for å motta bygdas nye pastor, Klem, som ankommer med store ambisjoner og må leve gjennom en rekke skuffelser:

“Et sangkor hadde han også fått i stand, for å samle de unge inn fra veiene. Efterat koret hadde hatt to øvelser, gikk det i stå. Det var ikke Klems skyld han betalte så menn dirigenten av sin egen kasse. Men de unge fant ut at i grunnen var det ikke spor moro i slik gauling. Noen vilde ha mannskor i stedet. Men så var det uråd å få skrapt sammen et skikkelig antall tenorer. Så falt også det i fisk.”

Ja, tenorene, de har da bestandig vært et knapphetsgode! Senere ut i boka gis en fornøyelig skildring av vekkelse i bygda:

“ Et Helligåndens pinsevær! sa kristenfolket og blev knøttende små i takkskyldighet mot Gud.

En bemerkelsesverdig åndelig storm, sa de moderate, og stod pene og pyntelige på avstand for å se hvordan det gikk.

Et psykologisk uvær! Det må stanses før de syke nerver brister! sa de som kalte seg intellektuelle.

[...]

Fortell hva Jesus betyr for dig! stod det i granbarskrift på veggen over talerstolen. Det var et heldig grep. Vidnesbyrdene fikk både den rette ånd og tone. Det var vidnesbyrd. Derfor formådde de å gripe. Her fantes lite av voldsomheter i ord og geberder, ikke noe forstyrrende eksplosivt, ingen ekstatisk hallelujastemning. Som folk flest trodde. Gleden lå i ordene de enkle dagligdagse ord fra enkle syndere om kors og nåde.”