"Henrik Wergeland" - Herluf Møller

Boken "Henrik Wergeland" av Herluf Møller. Norsk utgåve tilskipa av Rolv Thesen. Omsdett av Sigmund Moren. Utgitt av Noregs Mållag i 1947. 216 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------------------------------------------

Henrik Arnold Wergeland var en norsk forfatter, samfunnsdebattant, avisredaktør og riksarkivar. Som forfatter var han svært produktiv innen en rekke sjangre, men han ble berømt for sin romantiske poesi. Wergeland er også kjent for sitt sterke engasjement for nasjonal folkeopplysning og som en forkjemper for jødenes sak i Norge.

I Norges litteraturhistorie er Wergeland kanskje den fremste av poetene. Blant høydepunktene i forfatterskapet er diktet Den første Sommerfugl fra 1837, kjærlighetsdiktet Den første Omfavnelse fra 1838 og diktene Til Foraaret og Til min Gyldenlak, som han diktet på dødsleiet. Wergeland skrev også store diktsykluser, som det grensesprengende verket Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830 og den formfullendte diktsyklusen Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840. Wergelands dikt myldrer av ideer og bilder og uttrykker en intens livsfølelse. I små detaljer speiles de store livsspørsmålene omkring kjærlighet og død, religion og historie, og identitet og menneskelighet.

Wergelands virke spenner over mange samfunnsområder. Han var fantasirik og produktiv. Hans tankesett spenner over opplysningstidens idegrunnlag, en sterk nasjonalfølelse og en romantisk livsanskuelse. At Wergeland også var beryktet for en skandalepreget livsførsel har bidratt til at han for ettertiden står som et typisk eksempel på et grenseløst, romantisk geni.

Wergeland engasjerte seg sterkt for å fjerne Grunnlovens paragraf 2 som nektet jøder adgang til riket. Wergelands gravsted er reist i takknemlighet av jøder som ikke fikk komme inn i Norge.

Wergeland ble født i Kristiansand som eldst i en søskenflokk på fem. Også den yngre søsteren Camilla ble senere berømt forfatter under navnet Camilla Collett (1813–1895). Foreldre var Nicolai Wergeland og Alette Dorthea Thaulow. Da Henrik var ni, flyttet familien til Eidsvoll prestegård, ikke langt fra Eidsvollsbygningen der faren hadde vært aktiv i Riksforsamlingen i 1814. Hele livet forble Henrik en nasjonal patriot med dyp interesse for Grunnloven. I 1819 ble han sendt til en tante og onkel på Akershus festning for å gå på Christiania Cathedralskole, der han blant andre hadde Jacob Rosted og Albert Peter Lassen som lærere.

Allerede i 1821 flyttet han fra sin strenge onkel til en studenthybel i Lakkegaten på Grønland, den gang en forstad til Christiania. Her levde han i flere år en utsvevende studenttilværelse. Han tok examen artium i 1825, samme år som hans livslange rival Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). I følgende år studerte Wergeland ved det nylig opprettede Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania og gjennomlevde en rekke ulykkelige forelskelser som satte dype spor i hans ungdomsdiktning. Han fortsatte sin opprørske livsførsel, mest notorisk i det berømte Torgslaget 17. mai 1829. Han ble også etter hvert innviklet i flere rettssaker som skulle plage ham livet ut. Både i liv og tekster fremviser han sterke stemningsomslag som ettertiden forsøksvis har diagnostisert som manisk-depressive trekk.

Wergeland ble utdannet prest i 1829, men fikk til sin skuffelse aldri noe kall, kanskje på grunn av sin beryktede livsstil, men sannsynligvis mer fordi han i sine skrifter kritiserte teologene og uttrykte allmennreligiøse synspunkter i strid med tidens dogmatikk. Han dyrket en botanisk interesse som er tydelig i forfatterskapet, og forsøkte seg også på medisinstudiet i 1834–1836, men avbrøt dette. På 1830-tallet virket Wergeland som dikter, journalist, redaktør og iblant vikarierende prest hos faren på Eidsvoll. Sin eneste større utenlandsreise foretok han i 1831 til England og Paris. Året etter reiste han fra Christiania til Sogn. Han fikk etter hvert stilling som bibliotekar, og i 1838 kunne han endelig kjøpe et hus ved Ekeberg. Fra 1839 mottok han et årlig beløp direkte fra kong Karl Johan, noe som falt hans republikanske og nasjonalpatriotiske venner tungt for brystet, og han ble mer sosialt isolert. Samme år giftet Wergeland seg endelig med Amalie Sofie Bekkevold.

Ekteskapet med Bekkevold ble til Wergelands sorg barnløst. Da han døde, hadde han tatt på seg farskapet til en sønn av en tjenestepike på Eidsvoll prestegård, men rykter har antydet at det kan ha vært farens barn, altså Henriks halvbror. Enken Bekkevold fikk flere barn i et senere ekteskap. I 1840 ble han riksarkivar, og i 1841 bygget han huset Grotten, som nå er offisiell æresbolig i Slottsparken. I denne perioden engasjerte han seg tungt for å endre Grunnlovens paragraf 2, som nektet jøder adgang til riket, hvilket han anså som en skamplett på denne loven som han ellers elsket. Sent på året 1843 kjente Wergeland de første tegnene til en alvorlig lungesykdom. Rettssaker ødela økonomien, og han måtte selge Grotten i 1845. Derfra ble han flyttet i april, og 12. juli 1845 døde han under stor offentlig oppmerksomhet som en fattig mann i Pilestredet. Dødsårsaken var sannsynligvis lungekreft. Hans gravsted på Vår Frelsers Gravlund i Oslo ble betalt av svenske jøder som ikke selv fikk slippe inn i landet. Noen år senere ble Grunnlovens paragraf 2 endelig omgjort.

Den ideologiske bakgrunnen for Wergelands forfatterskap er opplysningstiden på 1700-tallet og idealene om likhet og frihet fra den franske revolusjonen, som fikk en nasjonalpatriotisk ramme i tiden rundt 1814 i Norge. Hans ideologiske rolle som nasjonalt ikon ble etablert med avdukingen av Wergelandsstatuen i Studenterlunden i 1881.

Estetisk er Wergeland påvirket av tyske og engelske romantiske diktere. Mest tydelig er fascinasjonen for Lord Byron (1788–1824). Ettertiden har ofte sett Wergeland som en typisk romantisk dikter, men forfatterskapet rommer også rasjonalisme, realisme, satire og en sjangeroverskridende vilje som peker ut over romantikken.

Wergeland ble bare 37 år gammel, men det er noe grenseløst over hans skrifter som alltid imponerer de som har anledning til å vie det den nødvendige oppmerksomheten. Samtidig som forfatterskapet har en overveldende bredde og variasjon, rommer det også høydepunkter der norsk litteratur strekker seg til sitt mest formfullendte og sublime. Som lyriker har han hatt en dyp og varig innflytelse på norsk litteratur, fra Bjørnstjerne Bjørnson, Olav Aukrust og Olav Nygard via Olav H. Hauge til Jan Erik Vold og moderne samtidslyrikere.

Drama og satire

Henrik Wergeland debuterte allerede 13 år gammel med fortellinger trykket i Morgenbladet. Han begynte også tidlig å skrive komedier til husbruk, og hele sitt liv skrev han dramatikk, særlig satiriske farser som er fulle av komiske innfall, men krevende å lese i dag på grunn av henvisningene til forhold i datidens Christiania. Farser som De sidste Kloge fra 1835 og Engelsk Salt fra 1841 vil fremdeles kunne vekke interesse. Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 inspirerte Peer Gynt av Henrik Ibsen (1828–1906). Den satiriske delen av forfatterskapet er stort sett utgitt under pseudonymet «Siful Sifadda», som betegner et karnevalistisk motstykke til den seriøse «Henrik Wergeland». Han skrev også alvorligere skuespill, som det interessante Barnemordersken fra 1835, der forfatterens sosiale engasjement er tydelig.

En stor del av hans forfatterskap er artikler av politisk og oppbyggelig art. På 1830-tallet utga han skriftrekken For Almuen. Fra 1835 til 1837 var han redaktør for det kontroversielle og radikale bladet Statsborgeren. I 1839–1845 redigerte og skrev han folkeopplysningsbladet For Arbeidsklassen. I en periode der det politiske livet i Europa var preget av reaksjon og revolusjonsfrykt, skrev Wergeland den meget radikale og teologkritiske avhandlingen Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? i 1831. Hans interesse for Grunnloven er nedfelt i historieverket Norges Konstitutions Historie fra 1841–1843, og han fulgte opp sitt historiske forfatterskap med Historiens Resultat fra 1843–1844.

I tillegg til sitt sosiale, politiske og historiske engasjement var Wergeland opptatt av språkdebatten, der han regnes som forløper for Knud Knudsen (1812–1895) i fornorskingslinjen. Han hadde også et sterkt pedagogisk engasjement som ga seg utslag i en lesebok for skolen, Læsebog for den norske Ungdom, med Nils Joachim Wessel-Berg samt i barnevers, mest kjent er Nisser og Dverge og Vi ere en Nation vi med.

Selv om Wergelands tekster for allmuen kan ha et sterkt moraliserende preg, viser de gjennomgående en for sin tid slående empati med utsatte grupper. Han har blitt omtalt som en journalistisk pioner i sine kritiske skildringer av det harde livet i de voksende forstedene rundt Christiania på 1830-tallet. Hans politiske engasjement fikk uttrykk i dikt og prosa. I 1833 publiserte han en rekke litterære korttekster under samlebetegnelsen Sortkridttegninger og i 1837 en liknende rekke under tittelen Figurer, der flere av tekstene skildrer klassemotsetninger på en krass måte som foregriper realismen, selv om tekstene også er preget av romantisk melodrama.

I 1829 publiserte Wergeland samlingen Digte. Første Ring med den karakteristiske åpningen: «Ha, hvor spænder sig min Sjel / op til Himmel, ned til Hel». Samlingen kretser om «Stella», et kvinnenavn som betyr stjerne og slik peker mot den abstrakte kjærligheten, men Stella-figuren tar også farge av sanseligheten i Wergelands fortløpende forelskelser i Ida Haffner, Emilie Selmer og Hulda Malthe. Diktene er melankolske og eksalterte, idealiserende, men også tungt sanselige og erotiske for dem som kan lese metaforikken og den til dels kompliserte setningsbygningen som man ofte finner hos Wergeland. Her er også monumentale hyllestdikt til kong Karl Johan og Napoleon, som for Wergeland er frihetshelter og overskridende personligheter. Et høydepunkt er Min lille kanin.

Wergelands tolerante og synkretistiske holdning til islam og jødedom er tydelig i I Tordenen: «Ak, hvem sang med Tordnen vel / bedst sit: 'love Gud, min Sjel!' / Christen, Moslem, Hedning, Jøde / maatte dog hverandre møde / inden samme Faders Arme». Denne ungdomsdiktningen har skapt en del uenighet i Wergeland-forskningen. Mens noen setter den blant hans mest geniale ting, vil andre si seg enig med datiden som fant den kaotisk og uklar. Uansett ser man med en gang Wergelands ubegrensede fantasi og fantastiske grep om rim, rytme og metaforikk, samtidig som det også er en eksperimenterende omgang med frie versformer.

I 1830 kom det 720 sider lange diktet Skabelsen, Mennesket og Messias, der Wergeland i en blanding av frie og bundne vers trekker linjen fra den første skapelsen via den eldre historien og fram til evangelienes fortelling om Kristus. Her blandes rasjonalistisk fremskrittstro, filosofi og religion i et forløp som kulminerer i visjonen om menneskehetens åndelige triumf. Men mer enn som en historiefilosofisk avhandling må teksten leses som et uttrykk for den ekspansive viljen i det lyriske subjektet, slik Wergeland selv skrev at verket «fremstiller mit Indre i dets Heelhed». Slik handler verket om hvordan ideologi, filosofi og kjønn blir overskredet i en altomfattende, subjektiv og grensesprengende totalitet. Den klarhetsdyrkende Johan Sebastian Welhaven kritiserte verket og Wergelands øvrige ungdomsdiktning i en omfattende avhandling. Kritikken ble imøtegått av Wergelands far, Nicolai Wergeland, som alltid støttet sønnens forfatterskap. Denne meningsutvekslingen er et litteraturkritisk høydepunkt i norsk litteraturhistorie. Litt inntrykk gjorde nok kritikken; selv om Wergeland aldri mistet sitt særpreg, diktet han etter hvert mer kontrollert. På sykeleiet omarbeidet han dette hovedverket og ga det ut som Mennesket i 1845. Selv om denne versjonen er klarere i innhold og form, har teksten mistet noe av originalens overskridende energi.

Utover 1830-tallet publiserte Wergeland en rekke dikt, som det politiske Cæsaris fra 1831 og samlingen Digte. Anden Ring fra 1833 med de kjente Til en ung Digter, Til en Gran, Paa Skakastølstinden og Paa Havet i Storm, de to siste skrevet etter inntrykk fra henholdsvis Norgesreisen året før og overfarten til England i 1831. I 1833 kom den første av hans dramatisk-episke diktsykluser, Spaniolen. I denne sjangeren kommer flere bøker som kombinerer melodramatisk spenning med lyriske høydepunkt. Mange holder Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840 som det mest fullendte Wergeland har skapt. Det er en lyrisk beskrivelse av et nederlandsk bukettmaleri Wergeland hadde sett, men det er også en poetisk refleksjon over kunstens vesen og dessuten en dramatisk og sentimental fortelling om død og savn farget av Wergeland-familiens kjennskap til presten Iver Hesselberg og brannen i Grue kirke. Nesten like høyt som denne rager syklusen Den engelske Lods fra 1844.

Fram til sin død utga Wergeland også en rekke andre enkeltstående dikt som er uovertrufne i norsk litteratur. Et eksempel er Den første Sommerfugl fra 1837. Forlovelsen med Amalie Sofie Bekkevold førte til inspirerte høydepunkt som Den første Omfavnelse fra 1838 og Smukke Skyer fra 1839. Hans engasjement i jødesaken lå bak samlingen Jøden fra 1842 med diktet Sandhedens Armée, og Jødinden fra 1844 med blant annet Kvinderne paa Kirkegaarden. I Jødinden finner en også personlige dikt som Paa Sygelejet og Følg Kaldet, som begge er skrevet under inntrykk av hans egen sykdom.

Wergeland tilbragte sitt siste år svekket i sykesengen, men han fortsatte å skrive til det siste. Mange av hans mest berømte dikt er «sykeleiedikt», slik som Til Foraaret og Til min Gyldenlak, skrevet kort tid før han døde. En fascinerende tekst fra sykeleiet er den selvbiografiske essaysamlingen Hassel-Nødder fra 1845. Det dreier seg om en rekke små tekster med varierende innhold, der dikteren ganske usentimentalt delvis ser seg tilbake og delvis rapporterer fra sykesengen eller kommer med små fantasier. Wergelands utrettelige diktning helt inn i døden er norsk litteraturhistories mest ikoniske uttrykk for geniets triumf.

Minnesmerker:

Grotten, som ligger på en fjellknaus i Slottsparken, ble reist av Henrik Wergeland i samarbeid med slottarkitekt Hans Ditlev Franciscus Linstow. Wergeland bodde her fra 17. mai 1841 til 15. april 1845. Grotten var Norges første sveitserhus og er fra 1922 Statens æresbolig for kunstnere.

Statue av Wergeland i Studenterlunden i Oslo, utført av Brynjulf Bergslien, avduket 17. mai 1881 med tale av Bjørnstjerne Bjørnson.

Statue i Wergelands fødeby, Kristiansand, utført av Gustav Vigeland, avduket 1908.

Bysten på Wergelands grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo er utført av Hans Hansen.

I 1958 vant Ottar Espeland konkurransen om et Wergeland-monument på Eidsvoll (avduket i 1962).

Det er reist bautaer til minne om Wergeland blant annet ved Eidsvoll kirke, ved Eidsvoll videregående skole og på Verkland i Sogn og Fjordane.