Svanhild, roman av fyrstinne Gonzaga (Elisabeth Schøyen) fra 1914

Svanhild

Roman (2. utgave) av Elisabeth Schøyen (fyrstinne Gonzaga)

Utgiver: Bog- og Kunstforlaget 1914

Sideantall: 277

Bokens mål: 17 cm x 12,5 cm

Språk: Dansk/Norsk bokmål

Litt slitt omslag

Rift øverst i ryggen.

Svak forbindelse og delvis rift på innsiden av permens første side

En ellers pen bok

Dette er 2. utgave fra 1914, men boken kom første gang ut 1876. Den ble også utgitt på fransk samme år.

Om forfatteren:

Elisabeth Schøyen (1852–1934) var en norsk forfatter.

Hun var datter av stempelpapirforvalter og kammerherre Peter Martin Schøyen (1804–1878) og Elise Nathalie Monrad, og hadde fem eldre søstre og en eldre bror. Elisabeth gikk på Nissens Pigeskole i Kristiania, og senere tilbrakte hun store deler av sitt liv på reise rundt i verden. Over 40 år gammel ble hun adoptert av hertuginnen av Mantua, og kunne dermed titulere seg fyrstinne d'Este Gonzaga. I mange av bokutgivelsene er døpenavnet Elisabeth Schøyen etterfulgt av «Fyrstinde Gonzaga» i parentes på tittelbladet.

Elisabeth Schøyen debuterte som forfatter da hun var 18 år gammel med et drama i fem akter kalt Johanna d'Arc eller Frankrigs Skytsengel. Hun skrev senere en rekke historiske fortellinger og romaner. Den danske stumfilmen Den hvide slavinde fra 1907 var antagelig basert på hennes bok Den hvide slavehandel – det tyvende århundreds skændsel fra 1905. En sterk kristen overbevisning preger særlig den senere del av forfatterskapet.

Etter debuten utga hun flere fortellinger under pseudonymet «Paul Agathon».

Elisabeth Schøyen virket også som oversetter. I 1893 utga et dansk forlag hennes oversettelse fra engelsk av Lord A. Loftus' Memoirer i Uddrag. Samme år ble hennes oversettelse av Paul Bourgets roman Cosmopolis (Verdensstaden) utgitt på et annet dansk forlag. I 1895 utkom oversettelsen Gammelt Had, en roman av den franske forfatteren Georges Ohnet.

I boken Kvinners spor i skrift: supplement til norsk litteraturhistorie har Elisabeth Aasen skrevet om Elisabeth Schøyens forfatterskap at hun «gjennomgikk en utvikling fra nokså tamme fortellinger i 1870-årene til mer realistiske ekteskapsskildringer i 1880-1890-årene.»