Christopher Columbus - Amerikas oppdagelse (1943)

Boken "Christopher Columbus - Amerikas oppdagelse. Utarbeidet etter Christopher Columbus dagbok under hans første ferd og andre kildeskrifter fra hans 3 siste ferder ved Georg Wasmuth Sejersted." Utgitt på Blix forlag i 1943. 237 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------------------------

Kristoffer Columbus var en italiensk handelsmann og oppdagelsesreisende, kjent som den som oppdaget Amerika i 1492 da han forsøkte å finne den vestlige sjøveien fra Europa til India. I løpet av tolv år foretok Columbus fire reiser til Amerika, finansiert av de spanske monarkene Isabella og Ferdinand.

Columbus var ikke den første europeer som krysset Atlanterhavet og vendte hjem til Europa. Men det var hans reiser som fikk verdenshistorisk betydning og som innledet europeernes kolonialisering av Amerika. Det kan fastslås at Columbus selv ikke var klar over at han var kommet til et nytt kontinent, men at han trodde at han hadde kommet til Asia. Skal vi følge hans yngste sønn, Ferdinand, kom Columbus på den siste av sine fire reiser imidlertid til å mene at han ikke var kommet til selve Asia, men at han bare hadde funnet en passasje dit.

Navnet Kristoffer Columbus, som på norsk også kan skrives Christofer Columbus, er en latinisert form av det italienske Cristoforo Colombo. På spansk er navnet Cristóbal Colón.

Bakgrunn

Columbus var sønn av en vever i Genova, der faren i tillegg til å være håndverker også var kjøpmann og deltaker i det politiske liv i byen. Columbus' mor tilhørte en velstående godseierfamilie.

Columbus' tilknytning til kjøpmannskap kom til å spille en rolle både i hans syn på og framferd overfor de urfolkssamfunnene han møtte i Den nye verden. At slavehold var en kjent institusjon i Genova, kom også til å få betydning for Columbus' syn på og måte å forholde seg til de amerikanske urfolkene på.

Av Columbus' fire søsken kom særlig den ti år yngre broren Bartolommeo til å få en viktig rolle som støttespiller. Den yngste sønnen, Ferdinand, fulgte faren på hans fjerde reise, og skrev også en biografi om ham.

Som 14-åring dro Columbus til sjøs, og i 1476 slo han seg ned i Portugal, der broren Bartolommeo allerede oppholdt seg og jobbet som karttegner. Når det gjaldt navigasjon, kom Columbus imidlertid i stor grad til å basere seg på erfaring og intuisjon. Det var den yngre broren som besatt den største kunnskapen på det teoretiske feltet.

Columbus ble åtte år i Portugal. Han giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz (1455–1484), som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Ekteskapet representerte en fordel for Columbus fordi det ga ham et innpass i den portugisiske adelen, og samtidig den delen av den portugisiske eliten som drev med sjøfart og oppdagelser. Så lenge han var gift med Felipa, var han også beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham. Da Felipa døde, bare 29 år gammel, hadde han ikke denne beskyttelsen lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enríquez de Arana (1465–1521), som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift.

Med sine tre skip seilte Columbus 3. august 1492 ut fra Sør-Spania. 12. oktober nådde de land på en øy som Columbus kalte San Salvador, mens den av de innfødte ble kalt Guanahaní, sannsynligvis Watling Island i Bahamas. Det finnes imidlertid ulike oppfatninger av hvor Columbus presis landet, og vi vil antakelig aldri få noe endelig svar.

Columbus tok øya i besittelse for Castillas regning. Han trodde han var kommet til en øy ved India og kalte derfor de innfødte for indianere. Han hørte snakk om en stor øy som de innfødte kalte Cuba; dette trodde han måtte være Zipangu (Japan). Han kom til denne øya, og her ble blant annet spanjolene kjent med bruken av tobakk. Senere nådde han Haiti, som han kalte Española (senere på latin Hispaniola).

I januar 1493 begynte han hjemreisen, og 15. mars var han tilbake i Spania. Han dro til Barcelona hvor hoffet var. Hans reise gjennom Spania artet seg som et triumftog, og mottagelsen i Barcelona var glimrende, fyrstelig, men man trodde jo også at han hadde vært i India og Japan. Alle hans rettigheter ble stadfestet, og han ble adlet.

I 1494 seilte Columbus ut på en ny reise. Nå hadde han 17 skip, og en mengde adelsmenn, prester og håndverkere fulgte med, totalt 1500 mennesker. Med Columbus' andre reise begynte koloniseringen av Amerika. Han nådde nå frem til flere av de små Antillene og anla på Española den første spanske byen, som han kalte Ciudad Isabella. Ved avreisen fra den andre reisen i 1497 innsatte Columbus broren Bartolommeo som sin stedfortreder og en av sine kommandanter, Francisco Roldán (1462–1502), til lokal guvernør.

Tilbake i Spania ble Columbus også nå nådig mottatt, men ikke begeistret, da det viste seg at rikdommen ikke straks veltet inn over Spania. Etter den andre reisen kom monarkene også til å uttrykke skepsis både til Columbus' lederskap og tvil om hans prosjekt ville innfri det han hadde lovet. Like fullt ble han innvilget å foreta en tredje reise.

Den tredje reisen: Opprør, anklager, undersøkelser og hjemreise i lenker

Først i 1498 kunne Columbus dra ut på sin tredje reise. Under denne kom han til kysten av Sør-Amerika (Orinocodeltaet), nærmere bestemt mellom dagens Venezuela og Brasil. Columbus fulgte imidlertid ikke elven vestover videre inn i Venezuela; han ville til Española, der han imidlertid fant kolonien i fullt opprør.

Opprørets bakgrunn og forløp fram mot rundt 1500

Etter at Columbus var reist i 1497, hadde guvernør Roldán startet et opprør mot Bartolommeo og etablerte et rivaliserende regime på den vestlige delen av Española. Omtrent halvparten av kolonistene hadde fulgt ham.

De to grunnleggende punktene i anklagene fra opprørerne var at han hadde villedet dem om rikdommene de kunne forvente å kunne skaffe seg, og at han hadde stått for vanstyre og tyrannisk maktutøvelse. De reiste også anklager mot hans behandling av urbefolkningen.

Selve forløpet av opprøret kom til å bestå av gjentatte sykluser av forhandlinger og brudd på disse og gjenopptakelse av fiendtlighetene. Karakteristisk for Columbus' framgangsmåte i forholdet til Roldán var at det var preget av en stadig ettergivende holdning og gjentatte innrømmelser. Til slutt kom Roldán og Columbus likevel til å forenes som allierte i motstanden mot ulike nye opprør, og i felles motstand mot de undersøkelseskommisjonene som ble sendt fra monarkene i hjemlandet (se nedenfor).

Undersøkelser av opprøret og mot Columbus

Bobadilla arresterer Columbus

I 1499 utnevnte Ferdinand og Isabella Francisco de Bobadilla til guvernør av de spanske besittelsene i Amerika. Bobadillas mandat lå i å undersøke anklagene som var kommet mot Columbus. Under prosessen mot ham ble Columbus funnet skyldig, hans eiendeler konfiskert og han ble sent tilbake til Spania i lenker. Kongeparet hevdet imidlertid senere at de aldri hadde beordret arrestasjon av Columbus.

Lignende anklager som Roldán og kolonistene rettet mot Columbus, hadde også nådd hoffet via hjemvendte sjøfolk og kolonister. Ferdinand og Isabella bestemte derfor at Alonso de Ojeda, en av deltakerne på Columbus' andre reise, skulle få støtte til en ekspedisjon til Amerika under forutsetning av at han undersøkte anklagene mot Columbus. Det er verdt å merke seg at Ojedas mandat fra monarkene innebar en de facto underminering av Columbus' myndighet. Mange av Columbus' oppgaver ble nemlig overført til Ojeda.

Ojeda seilte fra Spania 18. mai 1499 og ankom Española 5. september samme år. På dette tidspunktet hadde Columbus og Roldán inngått forlik, slik at Ojedas planer om å sette de to ytterligere opp mot hverandre mislyktes. Langt mer truende og dramatiske følger fikk imidlertid den undersøkelseskommisjonen som i 1500 ble ledet av general Francisco de Bobadilla (1448–1502).

Bobadillas undersøkelseskommisjon

21. mai 1499 utnevnte Ferdinand og Isabella Francisco de Bobadilla, hvis familie hadde en tradisjonell høy posisjon i Castilla, til guvernør av de spanske besittelsene i Amerika. Bobadillas mandat lå i å undersøke anklagene som var kommet mot Columbus. Han ankom Española i august 1500. Under prosessen mot ham ble Columbus funnet skyldig, hans eiendeler konfiskert, og han ble sendt tilbake til Spania i lenker. Columbus var nå gått fra å være øverstkommanderende til å være fratatt sin maktposisjon og funnet skyldig i maktmisbruk. Opprøreren Roldán ble gitt amnesti av Bobadilla.

Bobadillas tid som guvernør ble imidlertid kortvarig. Han ble erstattet i april 1502, og omkom, sammen med blant andre Roldán, i et skipsforlis under returreisen 11. juli 1502.

Hjemreise og hjemkomst i lenker, men oppreisning fra monarkene?

Under returreisen etter den tredje reisen insisterte Columbus på å beholde lenkene på, samt på å stige i land med dem godt synlige. Dette var åpenbart en måte å demonstrere mot den uretten han mente var begått mot ham, noe han også senere kom til å uttrykke ved å gå kledd i en fransiskanerkutte med korte ermer slik at arrene etter lenkene kunne ses.

Like etter hjemkomsten, der han først måtte tilbringe seks uker i fengsel før kong Ferdinand beordret løslatelse, ble Columbus og brødrene Bartolommeo og Diego innvilget audiens for Ferdinand og Isabella i Alhambra-slottet i Granada. Denne audiensen fikk en underlig vending i og med at Ferdinand og Isabella bedyret at de overhodet ikke hadde beordret ham arrestert.

Resultatet av audiensen ble dermed en forsoning mellom Columbus og monarkene, der Columbus formelt også fikk tilbake sine titler og privilegier. Denne avgjørelsen skulle i realiteten vise seg å være uten forpliktelser fra monarkenes side, for den 3. september 1501 erklærte Ferdinand at Columbus ikke skulle returnere til Española. En yngre mann, Nicolás de Ovando (1460–1511), ble utnevnt som øverstkommanderende i hans sted. Så selv om Columbus kom til å foreta en fjerde reise, var han allerede etter den tredje reisen fratatt den reelle myndighet over de områdene han hadde oppdaget. Det er også klart at Columbus kom til å føle seg forrådt og sveket av de to monarkene.

Den fjerde reisen

Columbus la ut på sin fjerde reise i 1502, en reise som kan betraktes som en «familiereise» i den forstand at han tok med seg sin yngste sønn Ferdinand (muligens etter inspirasjon fra Marco Polo). Under den fjerde reisen nådde Columbus, nå plaget av gikt, sviktende syn og perioder med sinnsforvirring, Mellom-Amerika. Han landet på kysten av Nicaragua og flere andre steder og traff her mer «siviliserte» innfødte; han ble derfor styrket i sin tro at han hadde funnet det østlige Asia.

Etter mange uhell og forfølgelse av sine fiender i Den nye verden, kom han i 1504 tilbake til Spania. Columbus døde i Valladolid 20. mai 1506. Før sin død testamenterte han sine rettigheter og admiraltittelen til sin eldste sønn, Diego, som ble visekonge over Haiti. Hans sønnesønn oppga rettighetene, men fikk til gjengjeld tittelen hertug av Veragua og marki av Jamaica. Disse titlene har etterkommerne senere beholdt.

Columbus' fortolkning av møtet med Orinocodeltaet under den tredje reisen peker på typiske trekk ved hans forestillingsverden, en forestillingsverden med klare religiøse eller mytologiske trekk. I utgangspunktet opplevde Columbus sitt prosjekt som del av en guddommelig plan, der han så seg selv som utvalgt av Gud for å virkeliggjøre denne planen. Et eksempel på denne måten å oppfatte virkeligheten på er når Columbus ved synet av Orinocos utløp under den tredje reisen tolket det slik at Guds forsyn hadde ledet ham til paradisets forporter. Som Columbus-biografen Laurence Bergreen uttrykker det: I Columbus verdensbilde fantes paradiset, men ikke Stillehavet.

Opprøret på Española som møtte Columbus på den tredje reisen, samt behandlingen av ham og broren i kjølvannet av dette, peker på ulike underliggende konflikter som hele Columbus' prosjekt var preget av. Kolonistenes opprør i 1498 var kanskje det voldsomste og mest omfattende, men var ikke det første i sitt slag og representerte heller ikke den eneste type konflikt som skapte spenninger i Columbus' foretak. Allerede under den første reisen fantes konflikt mellom Columbus og elementer i ekspedisjonen som utfordret hans lederskap. Også under den andre ekspedisjonen var det samme type misnøye med Columbus' lederskap og planer om mytteri og opprør.

Går vi under begivenhetene, oppdager vi andre ulike konfliktlinjer. For det første lå det i utgangspunktet en mistenksomhet mot Columbus som ikke-spanjol og genoveser. For det andre lå det en konflikt mellom Columbus' forventninger til kolonistene og kolonistenes forventninger til ham. Dette kommer stadig til uttrykk gjennom Columbus' klager over kolonistenes mentalitet og manglende arbeidsmoral, samt omvendt kolonistenes klager over Columbus' autoritære lederstil og favorisering.

Mens konfliktene ovenfor var latente, men blusset opp med jevne mellomrom, kom Columbus' forhold til Isabella og Ferdinand til å oppvise en nedadgående tendens, selv om det også var preget av opp- og nedturer.

I utgangspunktet falt Columbus' prosjekt om å seile vestover for å finne veien til India og Asia sammen med de katolske monarkenes kristne misjons- og imperieprosjekt. Ved tilbakekomsten fra den første reisen ble da også Columbus, som vi har sett, mottatt som en helt. Et bidrag til dette kan ha vært at Columbus selv kom til å gi et fortegnet bilde av hva han hadde oppnådd, både når det gjaldt lokaliseringen og når det gjaldt overdrivelser av de rikdommene han hadde kommet over, blant annet ved å hevde at han hadde funnet gullgruver som lå under den kinesiske keiseren.

Allerede under og etter den andre reisen kom monarkene til å begynne og tvile på holdbarheten i de beretningene Columbus hadde kommet med. Etter hjemkomsten fra den andre reisen var Columbus' posisjon overfor monarkene dermed allerede svekket, selv om han fikk tillatelse til å foreta en tredje ekspedisjon.

De første urfolkene Columbus møtte var tainoer, og selv om Columbus opplevde dem som vennlige, kan vi spore en klar skuffelse i dagboken hans. Der han hadde ventet en høykultur i tråd med sin oppfatning av at han var kommet til Asia, møtte han tvert om nakne mennesker som var nærmest «fattige i alt». Når han senere skulle høre rykter om og støte på kariber som var kannibaler på de mindre vestindiske øyene, kom dette til å skape et ytterligere negativt inntrykk. Viktigst i vår sammenheng er imidlertid at mangelen på den forventede rikdommen som kunne hentes ut var et trekk som kom til å gjenta seg i samtlige av Columbus' reiser. Hans forventning om å finne elver av gull ble aldri oppfylt.

Mangelen på rikdom som kunne hentes ut medførte etter hvert også at de amerikanske urfolkene ble underlagt et undertrykkende arbeidsregime for å produsere det gullet og andre produkter de spanske kolonistene ettertraktet. Et annet trekk i de brutte forventningene om gull og rikdom var at Columbus kom til å gjøre sitt beste for å skjule eller minimalisere dette for sine oppdragsgivere, Isabella og Ferdinand.

Vi har ovenfor sett et eksempel på en magisk-religiøs livsfortolkning hos Columbus. Dette kunne manifestere seg i en selvoppfatning der han så seg selv som Guds redskap i et korstog i gjenerobringen av Jerusalem, eller i en forståelse av at når man unngikk forlis, var det et resultat av Guds styrende hånd.

Når det gjelder Columbus' personlige egenskaper synes hans overordnede verdensbilde å sammenfalle med en steil personlighet, med anstrøk av stormannsgalskap. Med unntak av de modifikasjonene som er nevnt av sønnen Ferdinand i hans biografi om faren, er det for eksempel klart at Columbus til sin dødsdag trodde og hevdet at han hadde kommet til Asia.

Det har også vært hevdet at Columbus hadde en «mørk side» der han ikke viste medfølelse med sine medmennesker, men tvert om en evne til å se bort fra etikk og moral når det gjaldt å nå sine egne mål. Columbus' oppfatning av og handlemåte overfor de amerikanske urfolkene kan tjene som et avsluttende eksempel på dette. Mens urfolkene så på Columbus og de fremmede som kommet fra himmelen, og dermed som en mulighet til å oppnå noe godt, så Columbus urfolkene først og fremst, og kanskje utelukkende i, et nytteperspektiv. Han oppfattet dem som et instrument for å skaffe seg egen rikdom og ære, samme hvor mye realiseringen av dette målet skulle innebære av utbytting, slaveri, og befolkningsmessig desimering.