50 kr
![Gamle bøker - salmer og testamentet](https://images.finncdn.no/dynamic/480x480c//2024/2/vertical-0/26/7/341/743/937_661884455.jpg)
3 bøker av forfatteren Aage Krarup Nielsen:
"En hvalfangerfærd. Gennem troperne til sydishavet." Utgitt i 1943. 117 sider. Illustrert. Utbrettskart.
"Helvedet hinsides havet. En straffefanges optegnelser fra Guyana." Utgitt i 1943. Illustrert. 213 sider.
"Mads Lange til Bali. En dansk ostindiafarers liv og æventyr." Utgitt i 1941. Illustrert. 149 sider.
Selges enkeltvis for 100,- kroner.
Porto: 69,- kroner (for èn, to eller tre bøker)
------------------------------------------------------------------------------------------------
Niels Aage Severin Krarup Nielsen (30. juli 1891 i Ørby, Gribskov – 29. januar 1972 i København) var en dansk læge og forfatter. Fik eksamen fra Frederiksborg Gymnasium i 1909 og tog lægeeksamen 1920. Som læge rejste han i første omgang til Norge og blev konstitueret distriktslæge i Ibestad i Nordland Fylke i Nordnorge og derefter indtil maj 1921 læge ved en norsk hvalfangerekspedition til Syd-Shetland ved Antarktis. Herfra sendte han rejsebreve til Politiken, der samme år udkom i bogform som En Hvalfangerfærd, hvilket startede hans karriere som rejseskribent. I 1921 fungerede Krarup Nielsen som skibslæge ved DFDS, men besluttede derefter at leve som professionel rejseskribent.
Krarup Nielsen gennemførte et utal af rejser og skildrede sine oplevelser og indtryk i en række bøger, hvoraf en stor del er oversat til hovedsprogene. I 1922–23 besøgte han Indien, Burma, Indonesien, Kina og Rusland (En Østerlandsfærd, 1923, Fra Mandalay til Moskva, 1924), i 1924 USA og Canada, 1925 Marokko, 1926–27 igen Indonesien, Kina og Rusland (Dragen vaagner, 1927, Mellem Kannibaler og Paradisfugle, 1928 og Perler og Palmer, 1931). I 1932 Persien og Rusland (Fra Moskva til Persepolis. 1932), i 1934–35 var han i USA, Mexico, Central- og Sydamerika (Blandt Hovedjægere i Ecuador, 1934), i 1935–37 Mexico (Sol over Mexico, 1937), 1937–38 Polynesien og Australien (Aloha, 1939). Af senere rejsebøger kan nævnes Paa Krydstogt mod Ny Guinea, 1944, Fra Korea til Bali, 1951 og Sorte sorgløse Haiti, 1956. Sit Norgesophold 1920 har Krarup Nielsen skildret i Doktor-baad og Karriol, 1929. I 1964 udgav han sine erindringer under den karakteristiske titel Mit livs eventyrrejse.
Udover rejsebøgerne udgav han historiske skildringer som Mads Lange til Bali, 1925 og Marco Polos Rejser, 1935 og var i 1930–31 medudgiver og -forfatter af Jordens Erobring I-V. Sammen med overlæge Erik W. Johannsen udgav Krarup Nielsen i 1930 Lægebog for Søfarende.
Bibliografi:
En hvalfangerfærd, 1921.
En Østerlandsfærd, 1923.
Fra Mandalay til Moskva, 1924.
Mads Lange til Bali, 1925.
Dragen vågner, 1927.
Mellem Kannibaler og Paradisfugle, 1928.
I Doktorbåd og Karriol, 1929.
Perler og palmer, 1931.
Fra Moskva til Persepolis, 1932.
Helvedet hinsides havet, 1933.
Blandt hovedjægere i Ecuador, 1934.
Marco Polos rejser, 1935.
Sol over Mexico, 1937.
Aloha, 1939.
Hans Falk fra Maketu, 1940.
Landet med de lykkelige smil, 1942.
På krydstogt mod Ny Guinea, 1944.
Fra en helt anden verden, 1946.
Gensyn med østen, 1947.
Kimono og Khaki, 1949.
Fra Korea til Bali, 1951.
Merdeka, 1953.
Sorte sorgløse Haiti, 1956.
De gyldne pagoders land, 1958.
Mit livs eventyrrejse, 1964.
- - - - - -
Hvalfangst er fangst på hval, hovedsakelig fra båt på havet.
Historisk kan hvalfangsten deles inn i to hovedperioder; den tradisjonelle fangsten, det vil si fangst først og fremst fra robåter med håndharpun, og den industrielle storhvalfangsten (også kalt «moderne» hvalfangst), det vil si fangst med damp- eller dieselmotordrevne hvalbåter med kanon til å skyte en kombinert harpun og granat inn i hvalen. Norge spilte en svært viktig rolle i utviklingen av den industrielle storhvalfangsten, som startet med virksomheten til fangstpioneren Svend Foyn fra omkring 1870.
Hvalfangst har historisk vært drevet i kystnære farvann og på alle verdens hav. Den industrielle storhvalfangsten fikk sin største utbredelse i farvannene rundt Antarktis.
Det er også et skille med hensyn til de hvalarter som ble fangstet. I den tradisjonelle fangsten jaktet hvalfangerne vesentlig de langsommere retthvalene som fløt etter at de var av livet (nordkaper, grønlandshval), samt spermhvalen. I den industrielle storhvalfangsten var det de større, kraftigere og hurtigere artene blåhval og finnhval som først og fremst ble jaktet på.
I dag drives fortsatt hvalfangst flere steder, men i mye mindre målestokk og organisert på andre måter enn den industrielle storhvalfangsten. Blant annet drives det langs norskekysten en begrenset fangst av vågehval.
Ekspedisjoner for å utforske Antarktis-regionen var sendt ut fra flere europeiske land helt tilbake til 1700-tallet. Av all kunnskap som ble bragt tilbake var også kunnskapen om store hvalbestander. På 1890-tallet, som en del av næringens internasjonale ekspansjon, ble flere ekspedisjoner sendt sørover for å undersøke fangstmulighetene. Én ekspedisjon ble sendt fra Skottland, hele tre fra Norge. Størst betydning fikk to ekspedisjoner i 1892–1894 ledet av Carl Anton Larsen. De resulterte i 1904 i etableringen av den første hvalfangststasjonen i Antarktisområdet; Grytviken på Sør-Georgia, i regi av et argentinsk selskap og med Larsen som bestyrer. Året etter begynte Christen Christensen den norske, antarktiske fangsten med det flytende kokeriet Admiralen ved Sør-Shetlandsøyene.
Etableringen av hvalfangsten i Antarktis sammenfalt med fangstforbudet i Finnmark. Årsaken til at de norske hvalfangerne forflyttet seg helt sør på den sørlige halvkule var imidlertid først og fremst knyttet til at fangstfeltene i nord allerede var uttømt. Det var også et sterkt prisfall på hvalolje disse årene. Hvalfangerne måtte derfor enten innstille eller finne en så rik tilgang på råstoff at de ved bare å utnytte den beste delen av hvalen kunne produsere oljen billigere.
Hvalfeltene i Antarktis viste seg umåtelig rike, og en voldsom ekspansjon fulgte i kjølvannet til pionerene. I løpet av noen år var det bygget seks større landstasjoner på Sør-Georgia, tre norske, to britiske og én argentinsk. Et hovedsenter for de flytende kokeriene var den lille øya Deception i South Shetland Islands. Både ved Sør-Georgia og ved Sør-Shetlandsøyene søkte de første norske hvalfangerne om britisk konsesjon og lisenser selv om det ikke på det tidspunkt forelå noen formell suverenitet til områdene. Dette endret seg i 1908 da Storbritannia hevdet suverenitet over disse antarktiske øygruppene og etablerte The Falkland Islands Dependencies. Gjennom konsesjoner og lisensordninger begrenset britene fangsten og innførte også en eksportavgift på hvaloljen. Etter 1912 ble det ikke gitt flere lisenser.
En forutsetninge for den veldige ekspansjonen av hvalfangsten var verdens sterkt økende behov for spisefett og oppfinnelsen av fettherding tidlig på 1900-tallet, som gjorde det mulig å lage margarin av hvaloljen. I 1912–1913 ble herdingsfabrikkene Vera Fedtraffineri A/S i Sandefjord og A/S De-No-Fa i Fredrikstad etablert. Sammen med store internasjonale selskaper som Unilever og Procter & Gamble kjøpte disse hvert år det meste av verdens produksjon av hvalolje.
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingSist endret: 28.7.2024, 22:00 ・ FINN-kode: 338246040
Betalt plassering