Lyrikk bok

Lyrikkboken

Norske dikt fra Bjerregaard til mehren i utvalg ved Ivar havnevik

Dikt

Lyrikk

Bok

Interiør

Innredning

Kunst

Stue

Lyrisk

"- Skal du skaffe deg én diktsamling her i livet, er det denne. For dette er Norges største og mest representative diktantologi. Høydepunkter i norsk diktning i de siste tusen år og vel så det. Boken alle bør ha!" Slik beskrives Den store lyrikkboken av verkets redaktør Ivar Havnevik.

- Ja, du kan godt lese Lyrikkboken som nedslag i norsk mentalitetshistorie fra norrøn tid og fram til vår egen, sier Havnevik. Alle store diktere er representative for sin samtid: De tar opp i seg tradisjonen, bearbeider den gjennom sin egen psyke og skaper en nytt uttrykk. Våre diktere har ofte vært mer egentlige for sin samtid enn samtiden var klar over. Det gjelder både før og nå.

Ivar Havnevik redigerte den første utgaven av Lyrikkboken. Den utkom i 1971 og ble en bestselger i en rekke opplag. Men den forrige boken dekket bare perioden fra 1814 til 1960-tallet. Den nye utgaven på nærmere 600 sider er kraftig utvidet, og inneholder utvalgte dikt fra over 100 norske forfatterskap. Her er tidlige eddadikt, skaldedikt fra 900 til 1100-tallet, middelalderballader, utdrag fra den forholdsvis ukjente norske latindiktningen på 1500-tallet, 1600-tallets storstilte barokkdiktning med navn som Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter, enken som ble Norges første profesjonelle forfatter. Hun var sin tids Halldis Moren Vesaas, framholder Ivar Havnevik. Siden går det slag i slag med Wessel og Wergeland, Aasen og Vinje, Obstfelder og Uppdal, Bull og Øverland, Rolf Jacobsen, Hans Børli, Olav H. Hauge og like lukt inn i vår egen tid. Nesten.

- Hva har vært din drivkraft for å redigere en slik samling?

- Simpelthen å gi flere mennesker innenfor vårt språkområde en bredere opplevelse av hva lyrikk kan tilby mennesket som kunstform. Dikt kan ikke formidle andre verdier enn si musikk, skuespill eller film. Men de kan gjøre det på en annen måte. Mange har lignet dette med å motta en annens meditasjon og tenkning over et visst emne eller en følelse.

- Mener du at lyrikken primært taler til følelsene?

- Ikke alene. Følelsene er en del av bevisstheten. Georg Johannesen skriver: «Innerst i hjertet har jeg min forstand.» Det er en dyp innsikt. De to bevissthetsformene kan ikke skilles.

Mer enn 100 forfattere er representert i Den store lyrikkboken; fra de anonyme tidligste edda-diktere til moderne forfattere som Lars Saabye Christensen og Tor Ulven. Hele 150 sider er viet til norsk diktning før 1814, og etterkrigsdiktningen er naturlig nok fyldigere representert her enn i forrige utgave av boken. Her er bortimot 50 diktere som debuterte etter Rolf Jacobsen. Men ingen som debuterte etter 1980. Ett sted måtte grensen gå, sier Havnevik.

- Hva var dine viktigste kriterier for utvalget?

- Hvert eneste dikt i boken skal være representativt for det beste i sin samtids lyrikk. Men det aller viktigste er at diktet skal kunne kommunisere med en leser av i dag. Si leseren noe nytt, helst om ham selv, helst om mennesker i sin alminnelighet, i tillegg til hva diktet forteller om forfatteren som skrev det og om tiden det ble skrevet i. Om de tanker, tradisjoner, situasjoner og motiver som diktet selv bringer fram. Altså en blanding av kunstneriske og litteraturhistoriske kriterier.

- Hva med dine egne kjepphester; er det deler av litteraturen du gjerne vil trekke fram i lyset?

- På to områder har jeg hatt et misjonerende sikte: Det ene er skaldediktningen rundt år 1000. Dette er en ualminnelig sterk litteratur om utøvelse av makt, og jeg synes det er rart den ikke er blitt allmenndannelse. Det andre er den latinske litteraturen fra 1500-tallet. Du kan gå igjennom hele det norske undervisningssystemet uten å få vite at det fantes en betydelig latindiktning i Norge.

- Jeg trodde folk fra din generasjon leste latin til forberedende prøver?

- Men vi leste da ikke norske diktere. Vi leste romersk prosa! Middelalderlatin var ikke fint nok. Og "Oslo-humanistene" som Jens Nilssøn og Hallvard Gunnarssøn skrev så sent som på 1500-tallet. Men dette er en ualminnelig rik diktning, det vil alle se som leser de få eksemplene jeg har tatt med, i god oversettelse.

- Har kulturarv og tradisjon vært dine viktigste ledemotiver i arbeidet med boken?

- En antologi vil nødvendigvis ha karakterer av en tilbakeskuende oppsummering. Men formålet er framtidsbyggende. Målet er å gi folk en eller annen form for personlig styrke som vi bare kan møte i kunsten. Dermed oppheves det historiske, og leseopplevelsen blir samtidig. Og vi ser at diktere som levde før oss også den gang hadde språklige midler til å takle de samme dilemmaene som vi lever med i dag. Historien blir aktualisert. Brage er den eldste navngitte skalden vi har, og hans malende språkbruk gjør at bildene han maler, selv gjennom en oversettelse fra norrønt språk, blir sittende på leserens netthinne som et bilde.

- Et bilde på hvordan det var i Norge for 1100 år siden?

- På hvordan det er. Et bilde av mennesker som dreper hverandre. Hevnens estetikk. Skalden Brages 800-tallsformidling av disse temaene sier noe til meg i dag om hevn og hat - og skjønnhet, merkelig nok. Det er dette som motiverer oss til å lese gamle tekster. At det betyr noe for oss nå.

- Som mangeårig Aschehoug-medarbeider siterer du vel gjerne Sigrid Undset om at «menneskenes hjerter forandres intet i alle dager»?

- Jeg tror ikke det var Sigrid Undset som fant på det. Dessuten kan du se nøyaktig det samme i kunsthåndverk. En gullsmed i dag klarer ikke å skape noe bedre enn en vikinggullsmed. En treskjærer i dag er ikke dyktigere enn en stavkirketreskjærer. Eller en Oseberg-treskjærer. Hvorfor skulle det være annerledes med poetene?

- Hvem er din favoritt i boken?

- Det må bli Henrik Wergeland. Det er et enormt forfatterskap. Mannen var et geni.

- Hvorfor leses han ikke i dag?

- Men det gjør han da! Mye er vanskelig, men ikke alt. Du må trenge gjennom et teppe av foreldet språkbruk, men når du først gjør det, kan du lese hans verker mer eller mindre forutsetningsløst. Den lærer som er opptatt av å formidle Wergeland, får aldri så mange runde, blanke blikk og så mye gapende munner som nettopp da. Det faller skjell fra folks øyne så det klirrer i bakken. Det er da det er moro å formidle poesi!

- Hva har vært din største utfordring som redaktør?

- Utvilsomt utvalget fra tiden etter 1945. Her har jeg hatt de største dilemmaer. Det henger selvfølgelig sammen med at poesien fra vår egen tid er så rik.