Indianernes visdom: Hopi, Lakota & Navaho

Bokserien "Indianernes visdom"

"Hopi. De som følger fredens vei." Utgitt i 1996. 57 sider

"Lakota. De som søker den store ånd." Utgitt i 1996. 57 sider.

"Navaho. De som vandrer i skjønnhet." Utgitt i 1996. 57 sider.

Selges enkeltvis for 50,- kroner (eller samlet for 100,- kroner)

Porto betales av kjøperen.

----------------------------------------------------------------------------------------------

Amerikanske urfolk, før ofte beskrevet med ordet «ind - ianere», er på norsk en fellesbetegnelse på de opprinnelige folkene som levde på kontinentene som europeerne kalte for Amerika.

Inuitter og aleuter, som er de opprinnelige folkene i de arktiske områdene i Canada og USA (Alaska), falt ikke inn under betegnelsen ind - ianer og omtales nå som arktiske snarere enn amerikanske urfolk.

Amerikanske urfolk, inkludert inuitter og aleuter, omfatter i dag rundt 70 millioner mennesker fordelt på hundrevis av forskjellige grupper. De fleste bor i Mexico (26 millioner), deretter følger Bolivia (9,8 millioner), Guatemala (6 millioner), Peru (6 millioner) og USA (5,2 millioner).

De amerikanske urfolkene har hatt stor, men ofte undervurdert betydning for Amerikas historie og identitet. De mange stedsnavnene som er hentet fra ulike urfolksspråk er blant de tydeligste eksemplene på dette.

Den norske betegnelsen «ind - ianer» stammer det engelske ind - ian, som ble brukt om både indere og amerikanske indianere. Denne flertydigheten kommer fra spansk hvor indio på den tiden betydde person fra India. Da Kristoffer Columbus i 1492 kom til Karibia i sin jakt på en sjøvei til Asia trodde han at området han var kommet til var en del av India. Han kalte derfor folket han møtte for indios. Da man i Europa etter hvert skjønte at spanjolene var kommet til et nytt kontinent fikk det navnet «Amerika» etter den italienske geografen Amerigo Vespucci (1454–1512). Datidens beste kartografer i Tyskland og Nederland ønsket å unngå å bruke den spanske betegnelsen «Ny-Spania».

Etter spanjolene fulgte en rekke europeiske nasjoner opp med å erobre hver sine biter av Nord- og Sør-Amerika. Med tiden fikk de mange opprinnelige folkene på kontinentet en slags dobbel identitet. Først en som uttrykte tilhørighet til eget folk (eller nasjon) og dernest den som ble tilskrevet dem av kolonimaktene, nemlig tilhørighet til kategorien av alle som var der fra før, det vil si «ind - ianerne». Etter at de amerikanske koloniene utover 1800-tallet etablerte seg som selvstendige nasjonalstater hvor de opprinnelige innbyggerne så godt som alltid ble stående nederst i samfunnet og ansett som uutviklet, ble ordet ind - ianer stadig mer belastet. I dag brukes derfor urfolk — indigenous eller indígena på henholdsvis engelsk og spansk — som fellesbetegnelse på de folkene som kom til Amerika før europeerne.

Urfolksbegrepet oppfattes som nøytralt eller til og med positivt av de fleste som faller i denne kategorien, blant annet fordi den benyttes i internasjonal lov og dessuten av folk i lignende marginale situasjoner over hele verden. Mange amerikanske urfolk foretrekker å bli omtalt med sine egne navn på seg selv snarere enn et navn som kommer utenfra. Det samme gjelder de navnene som har kommet inn ved at kolonistene fra Europa tok i bruk et navn som opprinnelig ble brukt av en fiendtlig nabogruppe.

Machu Picchu i Andesfjellene i Peru ble i 1450 anlagt som et krongods av inkaen Pachakutiq (1438–1472). Stedet ligger 2430 meter over havet, helt nord i inkaenes hellige dal Urubamba. Rundt 750 mennesker fra hele Peru levde her som tjenestefolk for Pachakutiq og hans familie. Spanjolene, som erobret inkariket fra Pachakutiqs sønnesønner i 1533, fant aldri stedet ettersom det ble fraflyttet i 1520. Dermed framsto ruinbyen som urørt da den ble gjenoppdaget i 1911. Som det best bevarte eksempel på inkaenes storslåtte arkitektur kom den på UNESCOs verdensarvliste i 1983.

De amerikanske urfolkene kom opprinnelig fra Sibir via Beringstredet, som lå tørrlagt i flere perioder under siste istid. Det er usikkerhet om når, men mellom 16 000 og 13 000 år fvt. var begge de amerikanske kontinentene befolket.

Da europeerne kom rundt år 1500 kan det ha vært snakk om i alt 2000 ulike grupper. Disse hadde vidt forskjellig levesett, og det varierte hvor kompleks samfunnsstrukturen var. Genetisk var forskjellene små, men mangfoldet var enormt når det gjelder språk, skrift, religion, filosofi, rettsorden og ikke minst sosialt og politisk liv.

Det går et markert skille mellom de gruppene som baserte sine samfunn på ulike typer jordbruk og de som levde av fangst, fiske og sanking. Denne forskjellen tilsvarer det historiske skillet som er kjent som den neolittiske revolusjon, altså jordbrukets inntreden i menneskenes historie. To av de stedene i verden hvor dette først skjedde ligger i Amerika, nemlig i Andes og Mesoamerika. I begge tilfeller la kultiveringen av mais grunnlaget for statsdannelser, imperiebygging og høy folketetthet.

Utenom disse to områdene fortsatte den amerikanske urbefolkningen å bestå av relativt små grupper, med unntak av mindre komplekse jordbrukssamfunn sørøst i USA, Karibia og sørvest i Sør-Amerika (Paraguay).

Mens Columbus’ ferd til Amerika sett fra Europa var en stor oppdagelse og begynnelsen på en ny verden, var den fra et amerikansk urfolks ståsted en aggressiv invasjon og en total erobring av deres land. Nær sagt alle europeiske stater — Spania, Portugal, England/Skottland, Frankrike, Nederland og Russland, samt Sverige og Danmark/Norge deltok. Spania bygde et imperium med base i lokale imperier i Mesoamerika og Andes. England og Frankrike etablerte nybyggerkolonier i Nord-Amerika. Nesten alle omgjorde én eller flere øyer i Karibia til en lukrativ sukkerprodusent for sitt eget land.

I løpet av de første 150 årene etter erobringen ble den amerikanske urbefolkningen sannsynligvis redusert med så mye som 90 prosent. Den enorme nedgangen skyldes ikke bare krig og massakrer fra kolonistenes side, men først og fremst sykdommer fra «den gamle verden» som kopper, kolera, gul feber, kikhoste og meslinger. Den amerikanske urbefolkningen hadde ikke resistens mot disse sykdommene. I Karibia, California, Ildlandet og en del andre steder ble urbefolkningen fullstendig utryddet gjennom regelrette folkemord.

Erobringene skjedde ikke uten motstand, men bare ytterst sjelden maktet de beseirede å alliere seg i en felles kamp mot inntrengerne. Det var vanligere at forskjellige grupper av urfolk allierte seg med grupper av nyankomne europeere for å beseire rivaler eller fiender. Det fantes eksempler på en type fredelig sameksistens — som mellom mapucher og spanske kolonister i Chile — men den varte bare så lenge begge sider var jevnbyrdige i krigsteknologi. Kolonistene sloss også ofte mot hverandre. For eksempel forsynte England gjerne grupper under spansk herredømme med våpen. Både «europeere» og «urfolk» er ettertidens kategorier.

Aztekerne (mexicaene) dominerte store deler av det nåværende Mexico da de spanske erobrerne kom i 1519. Tegningen viser en scene fra det spanske felttoget fra kysten opp til Mexicodalen. I byen Cholula hadde aztekerne planlagt et bakhold, men det ble avslørt av spanjolenes forbundsfeller fra Tlaxcala. Dermed slapp spanjolene ubeseiret inn i hovedstaden Tenochtitlán og tok Moctezuma 2 til fange. Etter seieren laget tlaxcalanerne en billedbok om erobringen, den såkalte Lienzo de Tlaxcala, som gave til den spanske kongen.

Med utgangspunkt i Columbus’ ferd ble det Spania som koloniserte de største gruppene blant Amerikas urfolk, det vil si statsdannelsene i Mesoamerika (Azteker-riket) og Andes (Inkariket). Gjennom de såkalte nye lovene fra 1549 skulle de erobrede områdene omskapes til et nytt og kristent «Ny Spania». Ordningen besto i at befolkningen på landsbygda ble tvangsflyttet («reducido») inn til «ind - ianske» landsbyer, såkalte reducciones, mens spanjolene selv skulle bo i de nye byene de selv anla.

Meningen med å etablere adskilte bosetninger var å lette innkrevingen av tributt (skatter og pliktarbeid) til kongen så vel som å lette misjonsarbeidet. Forskjellige katolske ordener (særlig fransiskanere og dominikanere, men også jesuitter) fikk i oppdrag å organisere tvangsflyttingen. Urbefolkningen skulle leve nær kirker og klostre. Tributtinnkrevingen ble overdratt til en encomendero (godseier med forvaltningsoppgaver) som skulle påse at urbefolkningen levde et kristent liv. Dette patriarkalske systemet med atskilt forvaltning av spanjoler og «indianere» ble etter hvert kjent som «de to republikker».

I kjølvannet av Den franske revolusjon og napoleonskrigene gjorde de spansktalende kolonistene opprør mot kongen i Madrid. Rundt år 1820 var spansk Amerika blitt omformet til 20 selvstendige republikker. Urfolkenes posisjon innen dette nye statssystemet varierte noe, men generelt kan en si at samtidig som de store krongodsene (encomiendas) ble omgjort til privat eiendom (haciendas) så fortsatte urbefolkningen å leve som fattige småbønder nederst i samfunnet.

I Nord-Amerika tok koloniseringen en svært forskjellig form. De jakt- og sankerbaserte samfunnene her lot seg ikke innrullere som undersåtter i et imperium. Nybyggerne fra England og Frankrike og etter hvert hele Europa så heller ikke seg selv som en type ny adel, men snarere som en type mer siviliserte mennesker som Det guddommelige forsyn hadde gitt rett til å overta landet fra de primitive. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde urfolkene mistet det meste av sine områder. Resten ble tildelt små reservater i USA og Canada, ofte langt fra det opprinnelige hjemlandet. De ble påtvunget traktater av myndighetene hvorigjennom de mistet sin suverenitet, om de enn kunne utøve et visst indre selvstyre i pakt med egne tradisjoner.

Foruten at innvandrerne la beslag på nær all dyrkbar jord, var hovedgrunnen til tvangsforflytningene på slutten av 1800-tallet økonomisk. Gjennom stadige brudd på inngåtte avtaler og med militær makt bemektiget nasjonalstatene seg urfolkenes ressursrike områder. Reservater ble hovedsakelig opprettet i svært ressursfattige regioner.

Parallelt med marginaliseringen av urfolkene gjennomgikk erobrerne selv store samfunnsendringer da industrialiseringen og moderniseringen skjøt fart utover 1900-tallet. Disse teknologiske endringene har også i stor grad forandret samfunnene til urbefolkningen.

Den amerikanske urbefolkningen består i dag av rundt 70 millioner mennesker. Mange kulturer og språk har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne. Mange urfolk ble utsatt for folkemord i løpet av erobringstiden og kolonitiden, mens andre har blitt assimilert, det vil si sammensmeltet med majoritetskulturen. Gjennom å skifte til europeisk livsstil og språk, eller ved inngifte, er de i dag en del av den alminnelige befolkningen, ofte kalt mestiser. Imidlertid finnes det fremdeles til dels store urfolksgrupper, og flere er større i dag enn før erobringen. Enkelte urfolk har ikke bare klart å bevare sitt særpreg og mange av sine tradisjoner, religion, filosofi og språk, de har også funnet nye tilpasninger.

Med unntak av Argentina og Uruguay utgjør urfolk en større del av befolkningen i Latin-Amerika enn i Nord-Amerika. Særlig i Mexico og Guatemala, samt i Andes (Bolivia, Peru og Ecuador) finnes regioner som helt eller hovedsakelig er bebodd av bønder med egne språk og religiøse tradisjoner. I takt med moderniseringen i Latin-Amerika har det også blant denne befolkningen vokst fram moderne, sivile organisasjoner i samfunnet som har kjempet mot alle former for dominans og undertrykking.

Den første generasjonen av disse oppsto i Chile, Mexico og USA mellom 1910 og 1920, men de ble ofte en del av alminnelige, sosiale reformprogrammer. Fra 1970-tallet kom en verdensomspennende kulturell oppblomstring og oppvåkning blant urbefolkningen med sterkere vekt på det kulturelle enn det sosiale. Utover 1990-tallet førte dette til at stadig flere latinamerikanske land erklærte seg som multikulturelle.

Det foregår i dag mye målbevisst politisk aktivitet blant urfolk over store deler av Amerika. Denne går gjerne parallellt med en revitalisering av religion, tradisjoner, språk og kultur. En fellesnevner er et ønske om mer selvbestemmelse i form av territoriell eller kulturell autonomi og særskilte rettigheter innen nasjonalstaten. Det er likevel store forskjeller mellom de ulike urfolknasjonene. Størst grad av politisk selvstyre finnes blant Kuna-folket i Panamá og inuittene i Nunavut-territoriet i Canada.