Bildegalleri
Det frie Norges periodiske skrifter 1940-1945.
Beskrivelse av varen
Boken "Det frie Norges periodiske skrifter 1940-1945. En bibliografi. Tillegg: Norske aviser ved krigshandlingene i Norge i 1940 og norske aviser ved frigjøringen 1945." Av Tom B. Jensen. Utgitt i 1992. Heftet. 72 sider.
Selges for 150,- kroner
Porto: 56,- kroner
--------------------------------------------------------------------------------------------------
Andre verdenskrig var en global krig som varte fra 1939 til 1945.
På den ene siden av krigen stod aksemaktene: Tyskland, Italia (1940–1943), Slovakia (1939–1945), Den uavhengige staten Kroatia, Bulgaria, Romania og Ungarn (alle fire 1941–1944), samt Japan (1941–1945) og Thailand (1942–1945). Finland var i årene 1941–1944 i en løs allianse med Tyskland som begrenset seg til krigen mellom Finland og Sovjetunionen.
På den andre siden stod de allierte: Polen, Storbritannia med Samveldet av nasjoner og Frankrike (alle tre fra 1939), Norge, Belgia og Nederland (alle tre fra 1940), Jugoslavia, Hellas, Sovjetunionen og USA (alle fire fra 1941), Tyrkia (1945), samt Kina; dessuten en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
De allierte bestod først og fremst av Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og USA. «De tre store» – lederne for de allierte statene under andre verdenskrig på Teheran-konferansen i desember 1943. Sovjetunionens leder Josef Stalin til venstre, USAs president Franklin D. Roosevelt i midten og Storbritannias statsminister Winston Churchill til høyre.
Mindre enn 21 år etter at første verdenskrig var slutt, brøt det igjen ut krig i Europa, en krig som kom til å overgå den første både i geografisk omfang, tap av menneskeliv og økonomiske omkostninger. Noe av bakgrunnen lå i fredsoppgjørene fra den første, som hadde skapt misnøye og frustrasjon både blant seierherrer og beseirede.
Versaillesfreden opprørte Tyskland, som både berøvet det landområder og påla erstatninger og militære restriksjoner. Seirende makter som Italia og Japan hørte også til de misfornøyde fordi fredsoppgjøret ikke hadde tilfredsstilt deres territorielle ambisjoner. Den internasjonale økonomiske krisen i 1930-årene forsterket nasjonalismen i mange land. I Italia kom Benito Mussolini og fascistene til makten allerede i 1922, i Tyskland Adolf Hitler og nasjonalsosialistene i 1933, mens ytterliggående militaristiske krefter fikk stadig sterkere innflytelse i den japanske politiske ledelsen.
I de tre landene var disse kreftene innstilt både på en endring av den politiske verdensorden og en omfordeling av verdens markeds- og råvareressurser. De fikk lett spill i 1930-årene. USA trakk seg inn i isolasjonisme, mens Sovjetunionen dels ble holdt utenfor, dels isolerte seg selv. De to stormaktene som forsvarte fredsordningen, Frankrike og Storbritannia, viste samtidig manglende vilje og evne til å opprettholde den. Da japanerne okkuperte Mandsjuria i 1931, skjedde det uten internasjonal inngripen, mens Mussolinis invasjon av Etiopia i 1935 bare resulterte i halvhjertede og ufullstendige sanksjoner mot Italia.
Tyskland representerte det sterkeste urosenteret i Europa. Hitlers maktovertakelse i 1933 brakte ny kraft og dynamikk inn i tysk utenrikspolitikk og nye ambisjoner om å hevde seg som stormakt kom på sikt til syne. Militær opprustning ble satt i gang og allmenn verneplikt, som var forbudt i Versaillestraktaten, ble innført i 1935, noe som straks førte til en tallmessig mangedobling av den tyske hærens personellstyrke. Samme år ble det inngått en britisk-tysk flåteavtale som tillot den tyske marinen å ekspandere noe og et tysk flyvåpen opprettet. I 1936 utfordret Tyskland den første verdenskrigs seierherrer åpenlyst ved å sende tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland.
Tyskland og Italia formaliserte sine styrkede vennskapsbånd, basert på en felles ideologisk plattform, gjennom allianseavtalen Berlin–Roma-aksen. Dette ble fulgt av de to landenes tilnærming til Japan. I mars 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss). Hitler krevde deretter de sudettyske områdene av Tsjekkoslovakia. Den britiske statsminister Neville Chamberlain var innstilt på å imøtekomme enkelte av Hitlers krav for å oppnå avspenning og forsoning. Denne «appeasement-politikken» kulminerte med München-avtalen i september 1938 mellom Chamberlain, Hitler, Mussolini og den franske statsminister Édouard Daladier, der Tsjekkoslovakia ble tvunget til å avstå Sudetenland til Tyskland. Men i mars 1939 besatte tyske tropper resten av Tsjekkoslovakia og viste med det at appeasement-politikken hadde mislyktes.
Storbritannia garanterte nå flere utsatte staters uavhengighet: Hellas, Romania og Polen. Fastleggingen av Polens grenser etter første verdenskrig hadde delt Tyskland i to gjennom den såkalte polske korridor, og gitt Polen en stor tysk minoritet. I 1939 krevde Tyskland en eksterritoriell vei og jernbane gjennom korridoren og innlemmelsen av byen Danzig (Gdańsk), en fristat som stod under Folkeforbundets kontroll. Polakkene, som stolte på egen militære styrke og håpet å kunne balansere mellom Tyskland og Sovjetunionen, avviste kravet. Storbritannia inngikk i april 1939 en militærallianse med Polen som var ment å skulle garantere landets selvstendighet.
Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Sovjeterne nølte med å ta imot tilbudet, idet de var mistenksomme overfor vestmaktene og ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne hadde begynt å forberede en invasjon av Polen, men våget ikke å risikere en tofrontskrig og gikk i forhandlinger med sovjeterne. 23. august 1939 kunne den politiske sensasjonen kunngjøres: En tysk-sovjetisk ikkeangrepspakt. I en hemmelig tilleggsprotokoll fikk sovjeterne tyskernes velsignelse til å annektere tidligere russiske områder som Finland, Estland, Latvia, det østlige Polen og Bessarabia i Romania. Hitler, som nå fikk frie hender, angrep Polen 1. september.
Storbritannia og Frankrike forlangte at Tyskland innstilte angrepet og trakk sine styrker ut av Polen, og oversendte den tyske regjeringen et ultimatum med kort svarfrist 3. september. Da Hitler ikke bøyde av, erklærte Storbritannia og Frankrike samme dag Tyskland krig.
Helt fra Hitlers maktovertagelse i 1933 hadde det eksistert opposisjonelle grupper, både konservative og venstreradikale. I årene 1938–1939 gikk enkelte generaler med planer om å avsette Hitler for å forsøke å komme til en forståelse med vestmaktene. De suksessrike felttogene i 1939–1942 satte bom for planene, men etter nederlaget ved Stalingrad fikk de ny aktualitet. 20. juli 1944 forsøkte oberst Claus von Stauffenberg å drepe Hitler med en bombe i hovedkvarteret i Øst-Preussen. Attentatet mislyktes; Stauffenberg og mange andre ble henrettet. Tusener av opposisjonelle og mistenkte ble fengslet. Terroren rammet i første rekke aristokratiet og offiserskorpset.
Allerede i 1942 og særlig fra 1943 satte britene og amerikanerne inn strategisk bombing med innsats av opptil 1000 fly for å sette den tyske krigsindustrien ut av spill og knekke befolkningens moral. Byer ble rasert, nesten en halv million mennesker drept og nesten én million såret, men effekten av bombingen har vært omdiskutert. Den tyske produksjonen fortsatte å stige til 1944. Men det siste krigsåret hemmet bombingen krigføringen ved at kommunikasjoner og drivstofflagre ble ødelagt.
De alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon synes imidlertid snarere å ha bidratt til å styrke moralen. Joseph Goebbels gjentok sine krav om den totale krig. Våpenføre menn mellom 16 og 60 ble innkalt til «Volkssturm» (folkestormen); alle byer skulle forsvares til siste mann og industrianlegg ødelegges. Ordrene ble imidlertid ikke alltid fulgt.
I 1944 rykket de allierte frem både fra vest og øst. Tyngdepunktet i den sovjetiske sommeroffensiven lå på det sentrale frontavsnittet, senere på det sørlige. I juli krysset sovjeterne den gamle polske grensen. Under presset fra den sovjetiske offensiven falt forbundsfellene fra. I Romania gjorde kongen statskupp mot general Antonescu og landet erklærte Tyskland krig 25. august.
Bulgaria, som ble besatt av sovjeterne, fulgte 9. september. Ti dager senere inntrådte våpenhvile med Finland, som også måtte erklære Tyskland krig. Tyskerne rømte Hellas i løpet av oktober, for å unngå å bli avskåret av sovjeterne som nærmet seg Jugoslavia fra øst, og britene rykket inn. Da admiral Miklós Horthy i Ungarn forsøkte å inngå våpenstillstand, ble han imidlertid tvunget til å trekke erklæringen tilbake og sendt til Tyskland. Det fascistiske Pilkorset overtok makten og kjempet en stund videre sammen med tyskerne.
Tyske myndigheter hadde siden 1933 ført en stadig mer diskriminerende politikk overfor jødene og støtt dem ut som en pariagruppe. Det siste året før krigsutbruddet, da SS i mellomtiden hadde tatt kontroll over landets jødepolitikk, var målsettingen å gjøre tilværelsen ulevelig for jødene og på den måten tvinge dem til å emigrere fra Tyskland. Jødepolitikken ble ytterligere radikalisert med krigsutbruddet og okkupasjonen av Polen. Den tyske terror- og undertrykkelsesbølgen mot den polske befolkningen rammet jødene spesielt hardt, og tusenvis ble drept. Fra Tyskland ble jøder deportert til Polen inntil det i 1940 ble vanskeligere å ta imot flere, hvorpå tyske myndigheter i Polen begynte å samle jødene i overbefolkede og spartanske ghettoer. Etter hvert som landene Norge, Nederland, Belgia og Frankrike ble erobret samme år, fortsatte tyskerne også her mønsteret med aktiv forfølgelse av de jødiske minoritetene. Et nytt radikaliserende vendepunkt ble invasjonen av Sovjetunionen, der en organisert jakt på og et systematisk massemord på den jødiske minoriteten inngikk i angrepsplanen. Fire Einsatz-grupper, mobile enheter på totalt 3000 mann organisert av Reichssicherheitshauptamt, fulgte i invasjonshærens kjølvann og gjennomførte henrettelser av hundretusenvis av jøder de neste månedene.
På lokalt SS-initiativ i Polen ble det, siden ghettoene ikke lenger hadde kapasitet til å ta imot deporterte jøder fra Vest-Europa, besluttet å bygge en leir i Chelmno utelukkende med det formålet å ta livet av jødene som ble sendt dit, ved bruk av karbonmonoksid i gasskamre. 12. desember 1941, samme måned som denne utryddelsesleiren ble operativ, talte Hitlerom «jødespørsmålet» i et møte med partiledere og brukte da begrepet som heretter ble kodenavnet på det planlagte folkemordet: «den endelige løsningen».
Heinrich Himmler påtok seg øverste ansvar for å gjennomføre massemordet på jødene. Han utpekte Reinhard Heydrich, sjef for Reichssicherheitshauptamt, til å lede selve iverksettelsen. Denne ga sin underordnede Adolf Eichmann ansvaret med å organisere deportasjonen av jøder som bodde utenfor Tyskland og Sovjetunionen til egne drapssentere som ble opprettet i Polen. Under Wannsee-konferansen, arrangert av Heydrich 20. januar 1942, krevde SS, og fikk, andre tyske parti- og statsinstitusjoners tilslutning til å stå eneansvarlig for utryddelsen av Europas anslagsvis 11 millioner jøder, men samtidig løfte om deres bistand hver gang SS anmodet om det. Etter Heydrichs død 4. april 1942 overtok Gestapo-sjef Heinrich Müller ledelsen av jødeutryddelsen på Himmlers vegne, fortsatt med Eichmann som administrativt ansvarlig.
Operasjonene til Chelmno ble utvidet til en plan om å utrydde alle jødene i Generalguvernementet Polen: Aktion Reinhardt. Ytterligere tre utryddelsesleirer ble opprettet til formålet: Belzec (i mars 1942), Sobibor (i mai 1942) og Treblinka (i juli 1942). Også nederlandske og franske jøder ble sendt til Treblinka for å drepes. Tanken med disse fire drapssenterne var at et høyere antall jøder kunne drepes innen et kortere tidsperspektiv dersom ofrene ble ført til gjerningsmennene heller enn omvendt. For å lette mennesketransportene dit ble utryddelsesleirene lagt til områder nær sentrale jernbaneknutepunkter. Omtrent to millioner jøder ble drept i denne operasjonen, hvorav 900 000 I Treblinka, 600 000 i Belzec og 250 000 i Sobibor. Gjennom utbygginger ble konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek fra henholdsvis mars og september 1942 også anvendt som utryddelsesleirer. Den desidert største av dem, Auschwitz, overtok i løpet av høsten 1943 funksjonen som det viktigste drapssenteret med sin utryddelsesleir Birkenau. Aktion Reinhardt-leirene ble avviklet fordi gasskamrene i Birkenau, som hadde en teoretisk kapasitet på 2000 ofre av gangen og 12 000 daglig, ble ansett alene å være i stand til å ta livet av de gjenværende jødene på tyskkontrollert territorium. Giftgassen Zyklon-B ble valgt fremfor karbonmonoksid grunnet begrenset tilgang på bensin.
Jøder fra alle deler av det tyskokkuperte Europa ble sendt til Auschwitz-Birkenau. Den mest intense fasen varte fra mars til juli 1944 med deportasjonen av 434 000 ungarske jøder dit, hvorav de fleste ble drept umiddelbart etter ankomst. Rundt 1,1 millioner jøder ble drept i Auschwitz-Birkenau innen SS evakuerte leiren 18. januar 1945, da sovjeterne nærmet seg fra øst. 56 000 av Auschwitz’ gjenværende 63 000 jødiske fanger ble tvangsmarsjert til fots, under de elendigste forhold, til konsentrasjonsleirer lenger vest i Tyskland. 15 000 døde underveis. Rundt 200 000 jøder fra alle fangeleirer nær frontlinjen i øst ble tvunget med på slike dødsmarsjer vestover de neste månedene, i det som ble den avsluttende fasen av folkemordet på jødene. Totalt levde det 9 797 000 jøder i Europa før folkemordet startet. Av disse ble et sted mellom anslagsvis 5 291 000 og 5 933 900 drept i løpet av krigen.
Folkemordet skjøt fart fra 1943, på et stadium da Tysklands stilling ved frontene var blitt kritisk og utsiktene til nederlag syntes stadig tydeligere. Likevel ble en så stor andel av landets jernbanetogsett satt til å frakte jøder til utryddelsesleirene, at det gikk på bekostning av Wehrmachts jernbanetransport av personell og forsyninger til frontavsnittene. Det viser at Hitler anså utryddelsen av jødene på hans territorium for å ha høyeste prioritet.
Tyskland vaklet da sovjeterne åpnet en ny storoffensiv i januar 1945. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av riket, og Øvre Schlesien ble besatt. Den tyske sivilbefolkningen flyktet vestover. Sovjeterne trengte også inn i Tsjekkoslovakia og Ungarn. 7. mars tok amerikanske tropper seg over en intakt bro over Rhinen ved Remagen og satte seg fast på østsiden. 23. mars krysset amerikanske og britiske armeer Rhinen nord og sør for Ruhr og klarte innen en uke å omringe armégruppe B i områdene rundt Essen og Dortmund. Etter å ha erobret Ruhr rykket de allierte frem på bred front videre inn i Tyskland. Tidlig i april angrep sovjeterne Wien og begynte erobringen av det østlige Østerrike.
25. april 1945 møtte sovjetiske tropper amerikanerne i Torgau ved Elben. Samtidig rykket britene frem i Nord-Tyskland. Av politiske grunner ønsket Churchill at vestmaktene skulle trenge så langt østover som mulig. Amerikanske tropper besatte også Thüringen og Sachsen, men trakk seg senere ut etter en avtale med sovjeterne.
I Tyskland satte man sitt siste håp til et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og til de nye «vidundervåpnene», den flygende bombe V1 og raketten V2. Disse ble satt inn mot Storbritannia, men fikk ingen avgjørende betydning. I slutten av april omringet sovjeterne Berlin, og det ble kjempet fra hus til hus. Hitler holdt til i førerbunkeren under rikskanselliet, der han begikk selvmord 30. april 1945.
Hitler hadde utpekt marinesjef Dönitz som sin etterfølger. Tyskerne kapitulerte nå betingelsesløst på alle fronter: 2. mai i Nord-Italia og 4. mai i Nederland, Nord-Tyskland og Danmark. Natten til 7. mai fulgte den endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa. Innen 14. mai hadde også alle gjenværende tyske tropper gitt opp kampen og overgitt seg.
Krigen mot Japan hadde i flere år hatt andreprioritet. Etter omslaget ved Midway sommeren 1942 var imidlertid de allierte på offensiven. Amerikanerne og tropper fra Australia og New Zealand kjempet fra øygruppe til øygruppe. I fremstøtet mot det japanske hjemlandet var taktikken å erobre visse øyer ved amfibieoperasjoner for å bygge opp fly- og flåtebaser før det endelige angrepet på Japan.
I august 1942 hadde amerikanerne gått i land på Salomonøyene, og i februar 1943 tok de etter harde kamper den største av øyene, Guadalcanal. En stridsgruppe under admiral Chester W. Nimitz erobret så Gilbertøyene og Marshalløyene, i neste omgang Saipan i Marianene og Guam, og støtte så frem mot Filippinene. General Douglas MacArthur hadde overkommandoen i sørvest. Hans styrker erobret flere japanske baser på Ny-Guinea og tok Admiralitetsøyene og andre deler av Bismarck-arkipelet.
20. oktober 1944 gikk de i land på Leyte i Filippinene. Etter at amerikanerne i Leytebukta hadde vunnet andre verdenskrigs største slag til sjøs, ble det kjempet på Filippinene helt til sommeren 1945; Manila falt 23. februar 1945. Fra India forsøkte imperietropper å erobre Burma for blant annet å gjenopprette landforbindelsen med Chiang Kai-sheks styrker i Kina. Etter at en japansk motoffensiv var slått tilbake, ble Burma erobret i begynnelsen av 1945.
Samtidig ble vulkanøya Iwo Jima og Okinawa erobret ved landgangsoperasjoner. Kampene var blodige og harde, og bare få japanere lot seg ta til fange. Dermed var japanernes ytre forsvarsring brutt, og amerikanerne stod bare 500 kilometer fra selve Japan. Fra de erobrede basene og nybygde flyplasser ble det satt i gang en kraftig luftoffensiv mot Japan. Men japanerne behersket ennå Malayahalvøya med Singapore, Indokina og det østlige Kina. De kjempet innbitt og satte inn kamikazefly («selvmordsfly») mot de store amerikanske krigsskipene. Knappheten på handelsskip var en alvorlig svakhet.
Handelsflåten var relativt liten, og de allierte senket cirka 80 prosent av den. Det oppstod alvorlig svikt i tilførselen av drivstoff. Nederlaget var imidlertid bare et spørsmål om tid. Etter at krigen i Europa var slutt, kunne de allierte overføre troppestyrker til Asia. Men seieren ville koste. På konferansen i Jalta lovet Stalin at Sovjetunionen skulle gå med i krigen mot Japan innen to–tre måneder etter Tysklands kapitulasjon.
Da japanerne ikke ville gi seg, valgte amerikanerne å ta i bruk et nytt våpen, atombomben, for å få en slutt på krigen. 6. august 1945 ble store deler av byen Hiroshima ødelagt av en atombombe. Rundt 80 000 mennesker ble øyeblikkelig drept; senskader brakte i ettertid antallet dødsofre opp i 139 000. Tre dager senere slapp USA nok en atombombe, denne gang mot Nagasaki, hvor 40 000 mennesker mistet livet øyeblikkelig; opptil like mange ble påført skader som de senere døde av. Samme dag, 9. august, erklærte Sovjetunionen Japan krig og invaderte Mandsjuria på bred front, for der raskt å bryte ned den japanske motstanden. Japans politiske ledelse erkjente krigsnederlaget, men diskuterte de neste dagene mulige veivalg, før keiser Hirohito 14. august bestemte at Japan skulle kapitulere.
2. september ble kapitulasjonen undertegnet ombord på det amerikanske slagskipet USS Missouri i Tokyobukten. De japanske hovedøyene og Sør-Korea ble besatt av amerikanerne med MacArthur som militærguvernør. Sovjetunionen tok Kurilene, Sør-Sakhalin og Nord-Korea. I Kina rykket Chiang Kai-shek inn i Nanjing, mens store deler av Nord-Kina ble besatt av kommunistiske styrker under Mao Zedong.
Den militære situasjonen i 1945 og en rekke avtaler mellom de allierte på konferanser under og like etter krigen i Europa (Casablanca og Teheran i 1943, Jalta og Potsdam i 1945) dannet grunnlaget for fredsordningen. Det hadde åpenbart seg uoverensstemmelser mellom dem om den fremtidige ordningen i Øst-Europa, spesielt for Polen og Tyskland. Det ble imidlertid oppnådd enighet om at Polens østgrense skulle følge den såkalte Curzonlinjen, og at Polen skulle få kompensasjon på Tysklands bekostning i vest.
I Potsdam bestemte de allierte at områdene så langt vest som til Oder–Neisse skulle stå under polsk forvaltning frem til den endelige fredsslutningen, mens Øst-Preussen foreløpig skulle deles mellom Polen og Sovjetunionen. Seierherrene var også enige om at Tyskland skulle avvæpnes og deles i fire okkupasjonssoner, mens det var uenighet om erstatningsspørsmålet.
I årene 1945–1947 forverret forholdet seg mellom de allierte til «kald krig» mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og Tyskland fikk ikke noen endelig fredsavtale. Det ble imidlertid i 1947 inngått fredsavtaler med Tysklands forbundsfeller Bulgaria, Finland, Italia, Romania og Ungarn. Alle måtte betale erstatninger. Finland måtte avstå Petsamo-området og deler av Karelen med Viipuri (Vyborg) til Sovjetunionen, og Porkkala ble sovjetisk militærbase (gitt tilbake i 1956).
Ungarn fikk beholde sine grenser fra 1938, mens Romania mistet Bessarabia og Nord-Bukovina til Sovjetunionen og Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Italia mistet mindre områder til Jugoslavia, mens Trieste-området senere ble delt mellom de to land. Østerrike fikk en statsavtale i 1955 som påla landet full nøytralitet, der stormaktene garanterte dets integritet.
Det lyktes heller ikke å komme til enighet om Japan. USA og dets allierte sluttet en fredsavtale i 1951 som Sovjetunionen og Kina ikke godkjente. Japan mistet alle sine oversjøiske besittelser: Korea ble selvstendig og delt i to stater, amerikanerne fikk flere øygrupper og Sovjetunionen Sør-Sakhalin og Kurilene. På Taiwan etablerte Chiang Kai-shek og hans nasjonaliststyrker seg i 1949 etter at den kinesiske kommunisthæren fordrev dem fra Fastlands-Kina.
Andre verdenskrig hadde rammet sivilbefolkningen i sterkere grad enn den første. Hele folkegrupper ble forsøkt utryddet av politiske grunner; sivile, motstandsfolk og krigsfanger ble myrdet, og mange drept ved bombeangrep. Tallene er høyst usikre, men det antas at minst 70 millioner mennesker mistet livet.
De samlede militære og sivile tapene utgjorde for de enkelte land (omtrentlige tall): Sovjetunionen 27 millioner, Kina 15–20 millioner, Tyskland 7 millioner, Polen 6 millioner, Japan 2 millioner, Jugoslavia 1 million, Frankrike 600 000, Romania 600 000, Storbritannia 400 000, Italia 400 000, Ungarn 400 000, USA 300 000, Tsjekkoslovakia 300 000, Østerrike 300 000, Nederland 200 000, Belgia 100 000, Finland 80 000, Norge 10 000. De økonomiske omkostningene og de materielle ødeleggelsene var enorme.
Krigen hadde positive ringvirkninger på det teknologiske området. Utviklingen innen militærfly fikk stor betydning for kommende sivile fly. Turbojetmotoren ble videreutviklet og operativ under krigen. De tyske V2-våpen fikk betydning for de senere raketter til romvirksomheten, radar for navigasjon til sjøs og i luften, sonar for fiskerier og seismiske undersøkelser. Medisinen gjorde fremskritt i form av antibiotika som penicillin. Den tekniske utviklingen på godt og ondt kulminerte med kjernekraften og atombomben. Økonomisk skjedde den definitive tyngdeforskyvning over mot USA, og dollaren ble verdens ledende valuta.
Maktpolitisk fikk krigen store konsekvenser. Europas dominans var til ende; Frankrike og Storbritannia ble stormakter av andre klasse, og de mistet snart sine kolonier. Tyskland ble delt opp, og i Asia tapte Japan sitt hegemoni. Det fremstod to supermakter: Sovjetunionen og USA, med de største ressursene og det sterkeste militære potensialet. De to maktenes interessesfærer møttes i Europa, som ble delt i den påfølgende kalde krigen. Sovjetunionens politiske og økonomiske system kom til å prege Øst-Europa, og USAs Vest-Europa.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 18.3.2025 kl. 14:38 ・ FINN-kode: 343163171
