"Dopingeskspressen" - Anne-Lise Hammer

Boken "Dopingeskspressen. Historien om David Jenkins." av Anne-Lise Hammer. Utgitt i 1988. 216 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Doping er bruk av stoffer, medikamenter, eller metoder, for å øke kroppens fysiske prestasjonsevne. I idretten er doping definert som de stoffene og metodene som er beskrevet i WADAs dopingliste, og som er forbudt å benytte for idrettsutøvere. En rekke dopingmidler er også forbudt i henhold til straffeloven.

Doping har vært benyttet i den moderne konkurranseidretten i over hundre år, men det var først i 1960-årene at det ble utarbeidet regler som begrenset bruken av doping, og tester for å avsløre brudd på disse. Under den kalde krigen økte omfanget av dopingbruken ettersom idrettsprestasjoner ble et viktig politisk virkemiddel i den ideologiske dragkampen mellom øst og vest. Som en følge av økt profesjonalisering og kommersialisering av toppidretten, fortsatt dopingbruken å være et betydelig problem i internasjonal idrett også etter murens fall. Dette toppet seg med den såkalte Festina-skandalen i 1998, hvor omfattende dopingbruk i flere sykkellag ble avslørt av fransk politi under Tour de France. Som et resultat av skandalen ble verdens antidopingbyrå (WADA) opprettet i 1999 i et samarbeid mellom myndigheter og idrettsbevegelsen. En av de viktigste oppgavene for WADA var å samkjøre og koordinere antidopingarbeidet mellom IOC, de nasjonale antidopingbyråene, og de internasjonale særforbundene.

Utenfor den organiserte idretten har doping også utviklet seg til et samfunnsproblem. I første rekke handler dette om stoffer med en muskeloppbyggende effekt og stoffer som øker forbrenningen og reduserer fettprosenten. Dette er stoffer som medfører stor helsefare, og som kan gi alvorlige bivirkninger og varige skader. I Norge ble doping kriminalisert i 2012.

Regelverk

Det overordnede antidopingregelverket i idretten er WADA-koden. Denne regulerer alt fra dopingkontroller og saksbehandling i dopingsaker, til forebyggende arbeid. I Norge er WADA-koden tatt inn i NIFs lov, som er norsk idretts regelverk.

Antidopingreglene gjelder for alle medlemmer og organisasjonsledd i Norges idrettsforbund. Disse kan derfor underlegges dopingkontroll. Dette er å innhente blod- eller urinprøver fra idrettsutøvere, hvor hensikten er å avsløre bruk av stoffer som er forbudt i henhold til WADAs dopingliste. Dopingkontroller utføres både i og utenfor konkurranser, og gjennomføres i henhold til internasjonale prosedyrer.

Dersom en utøver har en sykdom som gjør at vedkommende er avhengig av medisiner som står på WADAs dopingliste kan utøveren søke om medisinsk fritak. Et fritak betyr at utøveren har anledning til å benytte legemiddelet i et klart definert omfang. Det er ulike regler for utøvere på ulikt nivå. Som en hovedregel er det fire kriterier som må oppfylles for å gi et fritak:

Utøveren ville fått betydelige helseplager uten bruk av legemiddelet.

Legemiddel brukt i medisinsk behandling gir ingen kjent prestasjonsforbedring utover normaltilstand.

Det er ingen gode behandlingsalternativer til bruk av legemiddelet.

Bruk av legemiddelet skal ikke være en konsekvens av tidligere ulovlig bruk av stoffer på dopinglisten.

Dopingprøver analyseres kun på WADA-akkreditert laboratorium. I Norge er det ett slikt laboratorium, det er tilknyttet Oslo Universitetssykehus (Norges laboratorium for dopinganalyse). Her blir blod- og urinprøver analysert etter internasjonale prosedyrer. Prøvene testes for stoffer og metoder forbudt i henhold til WADAs dopingliste, og resultatene lastes opp i det elektroniske dopingkontrollprogrammet ADAMs.

Forbudte stoffer og metoder

For at et stoff eller metode skal bli satt på WADAs dopingliste må det oppfylle to av de tre følgende kriteriene:

Det må være helseskadelig å bruke.

Det må være prestasjonsfremmende.

Det må bryte med idrettens verdier og anseelse.

Dopinglisten revideres årlig. Det finnes også en overvåkningsliste med stoffer som ikke er forbudt, men som WADA vurderer å sette på dopinglisten om bruken øker i omfang.

Dopinglisten består av følgende stoffgrupper og metoder:

Stoffer som er forbudt både i og utenfor konkurranse:

(Gruppeinndeling og benevning etter WADAs dopingliste.)

S0. Ikke godkjente stoffer

Ulike nye legemidler som enda ikke er godkjent for bruk.

S1. Anabole stoffer

Denne gruppen stoffer kalles også anabole steroider. Dette er en samlebetegnelse på kunstig fremstilte varianter av det mannlige kjønnshormonet testosteron. Bruk av anabole steroider gir blant annet økt muskelvekst. Dette vil ha en prestasjonsfremmende effekt i kraftidretter hvor muskelstyrke er en viktig prestasjonsbegrensende faktor. Brukt i mindre doser kan også testosteron og anabole steroider gi en prestasjonsfremmende effekt i andre idretter, gjennom å fremskynde restitusjonsprosessen. Bruk av anabole steroider kan gi alvorlige bivirkninger for både kvinner og menn. De mest kjente anabole steroidene er nandrolon, stanozolol og dianabol.

S2. Peptidhormoner, vekstfaktorer, relaterte substanser og mimetika

Dette er en gruppe hormonpreparater og vekstfaktorer, hvor de mest kjente er EPO og veksthormon (GH). Begge er kunstig fremstilte varianter av hormoner som finnes i kroppen, og som regulerer viktige fysiologiske prosesser i kroppen.

EPO regulerer produksjonen av røde blodceller som er den bestanddelen av blodet som transporterer oksygen rundt i kroppen. Bruk av EPO øker derfor blodets kapasitet til å transportere oksygen. Da øker kroppens maksimale oksygenopptak og prestasjonsevnen i utholdenhetsidretter.

Veksthormon er et hormon som blant annet regulerer normal lengdevekst hos barn og unge, muskelvekst og kroppens energiomsetning. Veksthormon brukes som dopingmiddel både for å øke muskelveksten, for å redusere fettprosenten og for å fremme restitusjon. Den prestasjonsfremmende effekten av veksthormon er omdiskutert.

S3. Beta-2 agonister

Beta-2-agonister er en samlebetegnelse på en gruppe stoffer som stimulerer beta-2-reseptorer. Stimuleringen av disse reseptorene fører til at blodårene utvider seg, at musklene slapper av, og at hjertefrekvensen øker. Beta-2 agonister brukes blant annet til å behandle astma, og er tillatt i terapeutiske doser dersom man har et medisinsk fritak.

S4. Hormon- og metabolske modulatorer

Dette er en gruppe stoffer med ulik virkning, men som har til felles at de påvirker hormonsystemet og kroppens energiomsetning. Noen brukes for å redusere bivirkningene ved bruk av anabole steroider, noen påvirker forbrenningen, mens andre bidrar til økt muskelvekst.

S5. Diuretika (vanndrivende midler) og maskeringsmidler

Diuretika er dopingmidler som ikke er direkte prestasjonsfremmende, men som brukes for å skjule annen dopingbruk, eller for å gå ned i vekt i idretter der kroppsvekt er av betydning.

Stoffer forbudt i konkurranse

S6. Stimulerende midler

Stimulerende midler er en gruppe stoffer som påvirker sentralnervesystemet og som blant annet demper symptomene på tretthet og energimangel. Stimulerende midler var blant de første dopingmidlene som ble tatt i bruk. Kjente stimulerende midler som amfetamin, kokain og efedrin blir både brukt for å presse kroppen hardere under konkurranse, og for å gå ned i vekt i forkant av konkurranser.

S7. Narkotiske stoffer

Narkotiske stoffer er på dopinglista i første rekke fordi de bruk av disse stoffene er i strid med idrettens verdier, og fordi de er helseskadelige. Noen av dem kan ha en indirekte prestasjonsfremmende effekt gjennom å maskere smerte og symptomer på tretthet, men dette er lite dokumentert. Eksempler på narkotiske stoffer er morfin, heroin og metadon.

S8. Cannabinoider

Cannabionoider er et annen navn på ulike former for cannabis. Cannabis er på dopinglista i første rekke fordi bruk av narkotiske stoffer er i strid med idrettens verdier, og fordi de er helseskadelige.

S9. Glukokortikoider

Glukokortikoider er en gruppe hormoner som er kjemisk nært beslektet med steroidhormoner, men som har en noe annen virkning. Glukokortikoider har en potent betennelsesdempende effekt, og brukes i behandlingen av blant annet leddgikt, astma, og eksem. Som dopingmiddel blir glukokortikoider i første rekke brukt for å fremme restitusjon. Bruk av glukokortikoider er tillatt i terapeutiske doser dersom man har et medisinsk fritak. De mest kjente preparatene er kortison og prednisolon.

P1. Betablokkere

Betablokkere er en gruppe legemidler som blant annet brukes til å behandle høyt blodtrykk. Betablokkere hemmer den stimulerende virkningen av adrenalin og noradrenalin på hjerte, blodårer og indre organer, og reduserer hjertets slagkraft og hjertefrekvensen. Som dopingmiddel brukes betablokkere for å senke hjerterytmen og redusere symptomene på stress i presisjonsidretter som skyting, golf og biljard. Betablokkere er kun forbudt i presisjonsidretter.

Forbudte metoder

M1. Manipulering av blod og blodkomponenter

Med manipulering av blod- og blodkomponenter menes bloddoping. Dette inkluderer tapping og tilbakeføring av eget eller andres blod, og andre metoder for å manipulere blodet sammensetning. Bloddoping øker blodets evne til å transportere oksygen, bidrar til å øke det maksimale oksygenopptaket, og bidrar slik til å øke utholdenheten.

M2. Kjemisk og fysisk manipulasjon

Kjemisk og fysisk manipulasjon betyr å manipulere en avlagt prøve gjennom å forbytte eller sabotere prøven. Dette kan for eksempel bety å tilsette stoffer i prøven for å gjøre det vanskelig å spore forbudte stoffer.

M3. Gendoping

Gendoping er en samlebetegnelse på metoder og teknikker brukt for å øke den idrettslige prestasjonsevnen gjennom å overstyre en utøvers genetiske potensial. Gendoping skjer ved tilførsel av gener eller virus DNA, som transporterer ønskede genetiske elementer inn i kroppens celler, og slik bidrar til å øke den fysiske prestasjonsevnen.

- - - - - -

Doping er bruk av stoffer, legemidler, eller metoder, for å øke kroppens fysiske prestasjonsevne.

Bruk av ulike naturpreparater for å bedre prestasjonen i idrett har en like lang historie som idretten selv. Det er likevel først ved fremveksten av den moderne konkurranseidretten på begynnelsen av 1900-tallet at det gir mening å snakke om «doping». Det var først da man fikk tilgang til effektive prestasjonsfremmende stoffer, og det var først da bruken av disse ble forbudt.

Dopingbruken i idretten har de siste hundre årene endret seg både i omfang og metoder. Nye legemidler har blitt tatt i bruk som dopingmidler, og betydningen av idrettsprestasjoner har økt. Først som en del av den ideologiske rivaliseringen under den kalde krigen, så i form av en økt kommersialisering av idretten i årene som fulgte. Som et resultat av dette har en rekke doping-skandaler rystet internasjonal idrett de siste 40 årene. Dette har bidratt til fremveksten av et større apparat for å bekjempe dopingbruken både nasjonalt og internasjonalt. Dette inkluderer både internasjonale særforbund og nasjonale antidopingbyrå, IOC, WADA og flere kommersielle aktører.

De første historiske beskrivelsene av bruk av prestasjonsfremmende midler finner vi helt tilbake til antikken og de olympiske lekene i Hellas på 600-tallet. Her ble alt fra tørkede fiken, styrkedrikker kokt på eselhover og hallusinogene sopper tatt i bruk for å forbedre prestasjonene, men dette ble ikke sett på som regelbrudd. På samme måte var heller ikke forsøkene på å spise eller drikke seg til bedre prestasjoner i konkurranseidrettens renessanse på 1800-tallet sett på som juks.

På første del av 1900-tallet førte derimot medisinske fremskritt til utviklingen av mer potente dopingmidler. Det mest kjente var amfetamin, først utviklet som et legemiddel, men som man raskt forstod også hadde et prestasjonsfremmende potensial. Bekymring for helsen til utøverne gjorde at det internasjonale friidrettsforbundet forbød bruk av stimulerende midler i 1928.

Et verdensomspennende forbud mot doping kom imidlertid ikke før til OL i Mexico i 1968. En viktig utløsende faktor var dødsfallene til syklisten Knud Jensen under OL i 1960, og den britiske syklisten Tom Simpson under Tour de France i 1967. Begge ble knyttet opp til bruken av amfetamin.

Mens stimulerende midler hadde vært de mest brukte dopingmidlene frem til 1960-tallet, ble anabole steroider mer utbredt i årene som fulgte. Både russiske og amerikanske idrettsleger hadde gitt testosteron til sine kraftsportutøvere så tidlig som på 1950-tallet, men det var ved utviklingen av en kunstig variant av det mannlige kjønnshormonet at bruken eksploderte. Den amerikanske idrettslegen John Ziegler utviklet Dianabol som det første kunstige anabole steroidet i 1958, og utover på 1960-tallet spredte bruken seg til hele idrettsverdenen. Anabole steroider kom først på dopinglisten (se doping) i 1975, men da var bruken blitt så omfattende at det var vanskelig å regulere. Idrett var nå blitt storpolitikk, og den kalde krigen ble utkjempet også på idrettsbanen. Olympiske medaljer ble viktige propagandaseiere, ikke minst i øst hvor DDR var landet som gikk lengst i å etablere et omfattende system for statsstyrt doping. Her ble unge utøvere underlagt omfattende dopingregimer, ofte uten å vite om det, og med alvorlige helsekonsekvenser. Dopingbruken ga resultater, og under OL i 1972 var DDR den nest beste nasjonen med 40 gullmedaljer, kun slått av Sovjetunionen.

I denne perioden var dopingtestingen lite omfattende, og bruken av doping eskalerte. OL i Seoul i 1988 ble imidlertid ett vendepunkt da den kanadiske sprinteren Ben Johnson testet positivt på anabole steroider etter å ha vunnet finalen på 100 meter sprint. Skandalen det medførte å frata en OL vinner medaljen på grunn av juks skapte en ny bevissthet rundt dopingproblematikken.

Med murens fall forsvant mange av regimene som hadde drevet med statsstyrt doping, og den storpolitiske betydningen av idretten ble mindre enn den hadde vært. 1990-årene førte derimot med seg en profesjonalisering og kommersialisering av idretten som bidro til at doping forble et problem internasjonalt. Nye metoder som bloddoping hadde blitt introdusert allerede på slutten av 1970-årene, men tok for alvor av i 1990-årene. Ett nytt preparat, EPO, ble også tilgjengelig i denne perioden, og ble raskt et populært dopingmiddel. EPO er en kunstig variant av hormonet erytropoietin, som blant annet regulerer produksjonen av røde blodlegemer. Legemiddelet ble opprinnelig utviklet for behandling av nyrepasienter, men potensialet som dopingmiddel ble raskt fanget opp. Som tradisjonell bloddoping øker bruken av EPO antallet røde blodlegemer i blodbanen. Slik forbedres kroppens oksygentransportkapasitet, utenholdenheten og prestasjonsevnen i utholdenhetsidretter. På samme måte som med steroider under den kalde krigen eksploderte bruken, ikke minst fordi det i over 10 år ikke fantes noen metode for å avsløre EPO.

I 1998 kom et nytt vendepunkt med Festina-skandalen, hvor flere sykkellag ble tatt av fransk politi med store mengder dopingmidler, inkludert EPO, under sykkelrittet Tour de France. Hendelsen skaket idretten og året etterpå ble verdens antidopingbyrå, WADA, etablert i et samarbeid mellom idrettsbevegelsen og verdens myndigheter. Hensikten var å harmonisere og styrke kampen mot doping. To år senere ble en rekke finske langrennsløpere avslørt for bruk av doping under ski-VM i Lahtis, og viste med det at også langrennssporten hadde et betydelig dopingproblem.

Gjennom de siste tjue årene har nye dopingmidler fortsatt å dukke opp, de fleste ordinære legemidler med et prestasjonsfremmende potensial. Samtidig har dopingsaker vist at stimulerende midler, anabole steroider og EPO fortsatt brukes i stort omfang i internasjonal toppidrett. Nye verktøy og metoder som blod- og steroideprofiler, meldeplikt, og økt bruk av taktisk etterforskning har gjort det vanskeligere å dope seg uten å bli tatt, men ikke umulig. Dopingskandalen i etterkant av OL i Sotsji i 2014, hvor russiske myndigheter hadde iverksatt et omfattende system for å manipulere testarbeidet under lekene, viste også at statsstyrt doping fortsatt var et problem i internasjonal idrett.