"Rapport fra Svalbard. En del av Norge?" - Kjell Fjørtoft

Boken "Rapport fra Svalbard. En del av Norge?" av Kjell Fjørtoft. Utgitt i 1972. 179 sider.

Selges for 60,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------------------------

Svalbard er et fellesnavn på ishavsøyene som ligger mellom cirka 74° og 81° nordlig breddegrad og 10° og 35° østlig lengdegrad. Øyene utgjør en del av Kongeriket Norge, dekker 61 022 kvadratkilometer og har 2940 innbyggere (2021). Administrasjonssenteret er Longyearbyen.

Den største og viktigste øya er Spitsbergen (37 814 kvadratkilometer); dernest følger (etter størrelse) Nordaustlandet (14 467 kvadratkilometer), Edgeøya (5073 kvadratkilometer) og Barentsøya (1291 kvadratkilometer) samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land og Hopen, og lengst i sør Bjørnøya.

Norge ble i 1920 tilkjent overhøyhet over arkipelet gjennom Svalbardtraktaten («Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen»). Da traktaten trådde i kraft i 1925, ble navnet endret til Svalbard.

Svalbard administreres av en sysselmester oppnevnt av Kongen med myndighet som en statsforvalter (tidligere fylkesmann). Fra 1. juli 2021 ble stillingstittelen endret fra sysselmann som ledd i regjeringens arbeid for å gjøre stillingstitler i Norge kjønnsnøytrale. Sysselmesteren er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten, samt innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmesteren holder til i Longyearbyen.

Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland Lagmannsrett, som har sete i Tromsø. Sysselmesteren er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet ved Polaravdelingen, og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmesteren, med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmester fra 2015 til 2021 var Kjerstin Askholt. I juni 2021 overtok Lars Fause, som var assisterende sysselmann fra 2008 til 2010. Han ble den første med tittel sysselmester på Svalbard.

Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det verken status som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn på fastlandet, i den kommunen de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd, som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter.

Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre, som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer og leder velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret er blitt omorganisert flere ganger, og organisasjonen har nå en administrasjonssjef og to sektorsjefer (for Oppvekst og kultur og Teknisk) som leder staben.

Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen for Svalbard blir overholdt. Russland har et generalkonsulat i Barentsburg.

Landskapet er dominert av breene, som dekker nær 61 prosent av landarealet. Svære platåbreer, som helt skjuler landformene under, finnes hovedsakelig nordøst på Spitsbergen og på Nordaustlandet. På vestsiden av Spitsbergen stikker vanligvis spisse fjelltopper opp fra isen; for øvrig forekommer en rekke større og mindre dalbreer, som mange steder når helt ned til havflaten.

Fjordene er også karakteristiske trekk i landskapet, særlig vest og nord på Spitsbergen, med Van Mijenfjorden, Isfjorden og Wijdefjorden som de betydeligste. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1712 meter over havet) og Perriertoppen (1710 meter over havet) på den nordøstlige delen av Spitsbergen. Der fjellgrunnen er bygd opp av flattliggende lag, som over sentrale og østlige deler av Spitsbergen, samt på Edgeøya og Barentsøya, finner man karakteristiske trappeformede fjell, ofte med bratte sider.

Lange strekninger av kysten, særlig på vestsiden av Spitsbergen, har tydelig strandflate, enkelte steder over ti kilometer bred.

Geologisk er Svalbard et svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergartene (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen, fra Isfjorden og sørover. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura og kritt), og videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens oldtid (perm–silur).

De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid (prekambrium) og tidlige oldtid (opp til silur) og er således eldre enn 400 millioner år. Disse grunnfjellsbergartene, som på Svalbard har fått betegnelsen Hecla Hoek-lagene, forekommer på den nordlige delen av Nordaustlandet, mellom Wijdefjorden og Hinlopenstretet på Nordøst-Spitsbergen, og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet opp i rekker av spisse fjelltinder.

De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler, som gir indikasjoner på en tidligere rik flora og fauna på øyene. Drivverdige kullforekomster som skriver seg fra tertiær- og karbontiden finnes særlig ved Isfjorden, med gruvesamfunn rundt Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ved Van Mijenfjorden.

Jordskjelv forekommer hyppig på Svalbard på grunn av sin plassering nær den midtatlantiske rygg. Sist var i mai 2022 med et jordskjelv styrke 6 nordvest for Longyearbyen. Den 6. mars 2009 var det kraftigste jordskjelvet som er registrert på Svalbard med styrke 6,5.

På Longyearbyens breddegrad (78° 13ʹ n.br.) er det midnattssol fra rundt 20. april til 21. august og mørketid fra rundt 26. oktober til 16. februar. Lengst sør i Svalbard-området (Bjørnøya, 74° 30ʹ n.br.) begynner tiden for midnattssol omtrent to uker senere og slutter to uker tidligere, mens tidsrommet lengst nord (81° n.br.) starter omtrent en uke før og varer en uke lenger. Tilsvarende gjelder mørketiden.

20. mars 2015 inntraff en total solformørkelse over det meste av Svalbard.

Svalbard har et maritimt tundraklima med mye tåke og skyer. Indre fjordområder har tørt klima. En gren av Golfstrømmen gjør vestkysten av Spitsbergen til det nordligste isfrie området i verden i sommerhalvåret; samtidig kan østkysten være blokkert av is som til dels føres med strøm rundt Sørkapp.

Årets gjennomsnittstemperatur for Longyearbyen er stort sett mellom −8 °C og −2 °C. Middeltemperaturen for kaldeste måned (mars) varierer fra −7 °C (Bjørnøya) til cirka −15 °C i indre fjordområder på Spitsbergen. Middeltemperaturen for varmeste sommermåned (juli eller august) er 3–6 °C.

Nedbøren er, som normalt i arktiske strøk, beskjeden. Den ligger på omkring 200–500 millimeter i året. I sørøst er det mest nedbør, cirka 1000 millimeter i året.

Det er helt klart at klimaet på Svalbard er i endring mot fuktigere og mildere vær, og dette merkes godt på alt fra mindre isdekke i fjordene og rundt Svalbard til minkende isbreer og infrastrukturutfordringer grunnet tining av permafrost. Ved slutten av februar 2020 hadde målinger for Longyearbyen vist foreløpig 111 sammenhengende måneder med gjennomsnittstemperatur over normalen (som er et gjennomsnitt av temperaturen i tidsrommet 1961 til 1990). Dette er seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen og skyldes til en stor grad oppvarming i havet. Varmere vann presses nordover og fører blant annet til at fjordene på vestsiden av Spitsbergen forblir stort sett isfrie gjennom vinteren.

Tilpassing av infrastrukturen (boliger, veier med mer) til klimaendringene i de nærmeste årene kommer til å bli svært dyrt. Mars 2020 viste imidlertid en snittemperatur som var en halv grad kaldere enn normalen og brøt således den sammenhengende rekken siden november 2010 med snittemperaturer over normalen. Den kaldeste temperaturen som ble målt i Longyearbyen i mars 2020 var −29,9 °C. Men så, i juli 2020, ble varmerekorden i Longyearbyen på 21,3 °C fra 16. juli 1979 slått. Rekorden som ble satt 25. juli 2020 er 21,7 °C. Temperaturen holdt seg over 20 °C også de påfølgende to dagene. I juli 2023 ble det satt ny varmerekord på Svalbard. Ved Svalbard lufthavn ble det målt en gjennomsnittstemperatur på 10,1 grader som er 3,1 grader over normalen.

Svalbard har sju nasjonalparker, seks naturreservater, femten fuglereservater og ett geotopvernområde. Nasjonalparkene utgjør 24 prosent av Svalbards landareal og omfatter i tillegg 20 000 kvadratkilometer marine områder. 65 prosent av Svalbards areal har en form for vern.

Bare 6–7 prosent av Svalbards landareal har vegetasjon. Trær og busker finnes ikke, men dvergbjørk vokser noen steder ved indre deler av Isfjorden. Polarvier er vanlig. Omkring 170 arter av karplanter er registrert, samt om lag 380 mose- og 600 lavarter. Vegetasjonen er tilpasset en kort vekstsesong og tidlig blomstring når de øverste jordlagene er opptint.

I flatlendte strøk er det store områder med mosebevokst og fuktig tundra. Under fuglefjell, der jordsmonnet blir sterkt gjødslet, kan det etter arktiske forhold være en svært rik vegetasjon.

Også dyrelivet har relativt sparsomt med arter. Pattedyr er representert av isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere arter av seler og hvaler. Hvithval er den mest tallrike av hvalartene. Isbjørn og hvalross er totalfredet. Det er omkring 800 hunder på Svalbard som eies enten av kommersielle aktører eller privatpersoner.

212 ulike fuglearter er blitt observert på Svalbard per 2015, men bare 28 regnes som vanlige hekkefugler der. Med den pågående klimaendringen vil antagelig flere nye, tilfeldig besøkende, arter bli observert. Svalbardrypa er den eneste standfuglen og snøspurven den eneste spurvefuglen. De mest tallrike artene er sjøfugler som alkekonge, teist, krykkje, havhest, polarmåke og polarlomvi og lomvi på Bjørnøya. Ærfugl er den vanligste andefuglen.

Røye er den eneste ferskvannsfisken. Havet omkring Svalbard er relativt rikt på fisk og reker.

De kjente og fargerike boligene 'spisshusene' i Longyearbyen. Snøras fra fjellsiden bak har ødelagt flere av de bakerste husene og medført at en del av husene må fraflyttes og rives.

Tradisjonelt var bosettingene på Svalbard knyttet til gruvevirksomhet og var det som kalles 'company towns', det vil si at gruveselskap eide og drev det meste i bosettingene, både når det gjaldt arbeidsplasser og infrastruktur. Nå som gruvevirksomheten er nede på et minimum, har arbeidsplasser knyttet til turisme og utdanning/forskning overtatt mye, i tillegg til statlige stillinger i forbindelse med myndighetsutøvelse. Ny-Ålesund er nå viet til forskning, mens Longyearbyen blir mer og mer normalisert sammenlignet med bosettinger på fastlandet. Sveagruva er nedlagt og er ryddet for den tidligere gruveaktiviteten. I Barentsburg er det lite gruvedrift igjen, men også der satses det på turisme og forskning. Pyramiden er nedlagt, men har en viss turismeaktivitet.

Bortsett fra en nedgang i forbindelse med koronapandemien i 2022 har befolkningen på Svalbard stadig økt. I september 2023 ble det satt ny befolkningsrekord i de to norske bosettingene Longyearbyen og Ny-Ålesund. 2596 innbyggere ble registrert, som er 66 flere enn våren 2023. Over de siste ti årene har befolkningen i disse bosettingene økt med 438 personer. De ansatte på de meteorologiske stasjonene på Hopen (4) og Bjørnøya (9) kommer i tillegg. Fra 2021 til 2022 gikk også befolkningstallene i Barentsburg og Pyramiden ned, fra 410 til 388 (Hornsund beholdt antallet på 10), men i september 2023 var antallet 488 som er 131 flere enn i mai 2023.

Av de 2596 personene registrert i Longyearbyen og Ny-Ålesund i september 2023 er 1657 (63,8 prosent) registrert med norsk statsborgerskap, mens 939 har annet statsborgerskap med alle kontinentene representert. Det er 142 innbyggere fra Norden ellers, 250 fra EU/EFTA frem til 2004 utenom Norden, 215 fra Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia og nye EU-land etter 2004, 259 fra Afrika og Asia, og 73 fra Amerika og Oseania. Over halvparten av de bosatte i Longyearbyen og Ny-Ålesund (1451) er i alderen 20–44 år. 742 av disse er menn og 709 er kvinner.

Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes blant annet at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er en mindre flyplass i Ny-Ålesund for nødvendig trafikk, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med helikopter og båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.

Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedfunksjoner. Her kommer avisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres nå fra Svalbard Radio. På grunn av klimaendringer, med mildere og våtere vær, er deler av bosettingen i Longyearbyen nå utsatt for ras og må etter hvert fraflyttes. Dette har allerede skjedd med boliger under Sukkertoppen. Det bygges for tiden en del nye boliger både i sentrum og ved den østlige munningen av Longyeardalen (Gruvedalen).

På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard satellittstasjon, SvalSat satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya radio fjernstyres fra Bodø radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Ny-Ålesund og de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen.

Fra høsten 1996 ble GSM-mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt. Både Longyearbyen og Ny-Ålesund har nå superrask fiberkabelforbindelse til fastlandet, og 4G-mobildekning rundt Longyearbyen ble oppgradert i 2016. I oktober 2019 startet Telenor med testing av 5G-nettet i Longyearbyen.

Historie

Norge overtar suvereniteten over Svalbard august 1925

Norge overtar suvereniteten over Svalbard august 1925

Av Norsk Polarinstitutt.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Islandske årbøker nevner for året 1194 «Svalbard funnet», og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Island til Svalbard «nord i havsbotn». Det er uvisst om det refereres til Svalbard av i dag. Den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, og det første kjente Svalbard-kartet ble laget i 1598 på basis av den reisen.

I 1612 begynte særlig nederlendere og briter fangst av grønlandshval rundt Svalbard, og spekkokerianlegg ble etablert på egnede strender. Kong Christian IV av Danmark-Norge gjorde krav på suverenitet over området uten å få gjennomslag for det.

Etter hvert som hvalfangsten ble ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet aktualitet, og Svalbard ble regnet som «terra nullius». Russiske pelsjegere overvintret fra 1704, og russere drev fangst til omkring 1850. Den første norske overvintringen skjedde på Spitsbergen i 1795–1796, da handelshuset Buch i Hammerfest utrustet en gruppe sjøsamer for en overvintring sammen med et for øvrig russisk mannskap. Norsk overvintrings- og sommerfangst på Svalbard fikk et oppsving på 1800-tallet, og Tromsø ble Norges fremste ishavsby.

Etter at regulær kulldrift tok til tidlig på 1900-tallet, ble spørsmålet om suverenitet over øygruppen aktualisert. I 1910, 1912 og 1914 ble det holdt Spitsbergen-konferanser som ikke løste problemet, men i 1920 ble Norge gjennom Svalbardtraktaten tilkjent overhøyhet over Svalbard. Suvereniteten ble overtatt først i 1925 etter et tidkrevende arbeid om anneksjonskravene. Etter hvert ble 4223 kvadratkilometer «traktateiendommer» innløst eller oppkjøpt av Norge, mens Sovjetunionen utover 1920- og 1930-årene kjøpte opp tidligere russiske og andre utenlandske interesser. Det er først og fremst Sovjetunionen/Russland som har benyttet seg av Svalbardtraktatens rett for alle borgere av alle signaturland til å utnytte Svalbards naturressurser. All aktivitet i dag er imidlertid på lik linje underlagt Norges strenge miljølovgivning.

I 1941 ble driften ved gruveanleggene stanset og de norske borgerne på Svalbard evakuert til Skottland og de sovjetiske borgerne til Arkhangelsk. En tysk flåtestyrke anført av slagskipene ‘Tirpitz’ og ‘Scharnhorst’ ødela Longyearbyen, Barentsburg og Grumantbyen i 1943, og året etter ble bebyggelsen ved Sveagruva rasert av en tysk ubåt.

Etter andre verdenskrig ble de norske og sovjetiske gruvesamfunnene gjenoppbygd. Under den kalde krigen var det tidvis friksjon mellom Norge og Sovjetunionen om Svalbard, men det kom ikke til kritisk konflikt. Norsk suverenitet er markert med betydelige investeringer på øygruppen. Den største av flere gruveulykker i Kings Bay-området, i 1962, førte til regjeringen Gerhardsens fall året etter, og gruvevirksomheten her ble nedlagt.

I 1973 ble de første nasjonalparkene, naturreservatene og fuglereservatene opprettet. Svalbard lufthavn Longyearbyen ble åpnet offisielt i 1975. Svalbard ble tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet i 1978 og NRK TV i 1984. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ble opprettet i 1993 og er verdens nordligste utdannings- og forskningsinstitusjon.

I 1996 inntraff Norges største flyulykke da et russisk fly styrtet på Operafjellet og 141 personer omkom.

I 1997 åpnet Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) på Platåberget ved Longyearbyen. I 2001 ble Svalbards første lokalstyre valgt. Svalbards globale frøhvelv åpnet i 2008.

Samtlige 46 land som til nå har underskrevet Svalbardtraktaten av 1920 har like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen. I dag er det kun Norge og Russland som har gruver. Gruvedrift på kull, som har en mer enn hundre år lang historie på Svalbard, er det ene av tre hovedbein norske myndigheter har bestemt at samfunnet skal stå på; de to andre er forskning/utdanning og reiseliv.

Store Norske Spitsbergen Gruvedrift ble skilt ut som eget selskap fra statseide Store Norske Spitsbergen Grubekompani i 2018, og driver i dag Gruve 7 i Adventdalen. Driften er imidlertid planlagt faset ut i 2025. Kullet leveres til europeisk eksport og frem til midten av oktober 2023 ble det også levert til Longyearbyen Energiverk, som forsyner Svalbard med strøm. Der overtar diesel som energikilde frem til et grønnere system er på plass. I 2021 var 55 personer sysselsatt ved gruven. Selskapet driver også med utleie av personell til andre selskaper i konsernet, samt utleie av gruveutstyr. Gruvene ved Svea Nord og i Lunckefjell ble vedtatt nedlagt i 2016, og det er blitt brukt store ressurser på å tømme og stenge gruvene og rydde samfunnet og omgivelsene så mye som mulig tilbake til en mer naturlig tilstand. Russiske Trust Arktikugol driver en gruve i Barentsburg, men der er nå turismen mer lønnsom enn kulldriften.

På grunn av mer isfritt hav i senere år har kommersielt fiske etter torsk og hyse ved Svalbard utviklet seg siden 2012, og områdene det fiskes i blir også utvidet.

Satsing på turisme og reiseliv i Longyearbyen begynte i 1990-årene, og i tiden som fulgte har reiselivet vært i sterk vekst. Fra 1999 til 2015 økte antallet gjestedøgn i Longyearbyen fra over 43 000 til 131 154. Antall besøksovernattinger på Svalbard økte med 30 prosent fra 2015 til 2019. Turister kommer til Svalbard med fly eller båt (cruiseskip eller private småbåter). I annen kvartal 2022 var antall passasjerer på Svalbard lufthavn Longyearbyen 29 825 som var 79,9 økning fra 2012. Longyearbyen var i 2022 den femte mest besøkte cruisedestinasjonen i Norge. 196 cruiseanløp ble registrert med 40 182 passasjerer (tall fra Kystverket).