Verden i bilder 1919-1954 (5 bind) - selges samlet for 100,- kr. MÅ HENTES.

Bokserien "Verden i bilder" fra årene 1919-1954 i 5 bind. Illustrert. Meget innholdsrike.

Selges samlet for 100,- kroner

Må hentes på adresse i Halden.

--------------------------------------------------------------------------------

Mellomkrigstiden er tiden mellom avslutningen av første verdenskrig i 1918 og utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Denne perioden var preget av at fredsslutningene etter første verdenskrig ikke lyktes i å skape en ny, stabil internasjonal orden. Den russiske revolusjon og en voksende arbeiderbevegelse førte til frykt for kommunisme i mange vestlige land, noe som igjen ga grobunn for fascisme, spesielt i Tyskland og Italia.

En rekke imperier ble oppløst og erstattet av flere nye nasjonalstater, men både Storbritannia og Frankrike beholdt sine oversjøiske kolonier.

Økonomisk var mellomkrigstiden preget av vekst i 1920-årene, før det ble økonomiske nedgangstider med Wall Street-krakket i 1929. I Norge klarte ikke næringslivet å skape samme vekst i slutten av 1920-tallet som i mange andre land, delvis på grunn av paripolitikken.

I oktober 1922 arrangerte de italienske fascistene marsjen mot Roma, der mellom 25 000 og 30 000 svartskjorter deltok. Bildet er tatt da fascistene ankom Roma 28. oktober 1922.

Første verdenskrig var over med våpenhvilen i november 1918 mellom Tyskland og de allierte (Storbritannia, Frankrike, USA og Italia). De allierte hadde allerede inngått våpenhvileavtaler med Tysklands allierte, Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria. Våpenhvileavtalen innebar et tap for Tyskland og en seier for de allierte.

I januar 1919 møttes representanter for de allierte statene til fredskonferanse i Paris der de skulle ble enige om betingelsene de beseirede sentralmaktene måtte godta for å oppnå en varig fred. Det viktigste resultatet av fredskonferansen var Versailles-traktaten, som regulerte forholdet mellom Tyskland og de seirende nasjonene, og som blant annet innebar at Tyskland måtte avstå sine tidligere kolonier som mandater til Storbritannia og Frankrike, og at Frankrike overtok kontrollen med det tyske Saar-området. Tyskland ble også pålagt å betale erstatninger samt å unngå militær opprustning.

I en rekke land, selv blant vinnerne, var det utbredt misnøye med fredsavtalene (se første verdenskrig – fredsslutningene). Særlig gjaldt dette i Tyskland, der avtalen ble oppfattet som et rent diktat og mange mente diktatet ble godtatt på tross av at den tyske hæren i virkeligheten var ubeseiret. Dette ga opphav til den såkalte dolkestøtlegenden.

Parallelt med fredsforhandlingene foregikk en av nyere tids største katastrofer målt i antall omkomne: spanskesyken, en global pandemi som krevde 20 millioner menneskeliv.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 hadde Sovjet-Russland trukket seg ut av krigen og inngått Brest-Litovsk-avtalen med sentralmaktene. Denne avtalen ble ugyldiggjort i og med Versailles-traktaten, men sovjeterne fikk ikke delta på fredskonferansen i Paris og anerkjente heller ikke resultatene derfra.

På en rekke forskjellige måter bar avslutningen av første verdenskrig i seg spirene til nye konflikter. Dette er tilfelle ikke minst fordi avslutningen av krigen skapte en kontekst der to nye ideologier, fascismen og kommunismen, kunne blomstre.

Fra slutten av 1800-tallet hadde flere europeiske arbeiderpartier organisert seg i den første og den andre sosialistiske internasjonale. Bilder fra den annen internasjonales andre kongress i Brussel, 1891.

Selv om de allierte kom til enighet om en ny internasjonal orden, rådet det ikke politisk stabilitet etter avslutningen av første verdenskrig. Én årsak var den utbredte misnøyen med den nye internasjonale orden, men like viktig var de skarpe ideologiske motsetningene innad i de forskjellige statene.

I oktober 1917 hadde bolsjevikene, under Vladimir Lenins ledelse, tatt makten i det tidligere russiske keiserriket. Den russiske revolusjonen endret hele det internasjonale politiske og ideologiske landskapet. I de fleste europeiske land hadde arbeidere organisert seg i fagforeninger og deretter i større arbeiderbevegelser og -partier i siste halvdel av 1800-tallet. Flere av disse hadde organisert seg i den første og den andre sosialistiske internasjonale. Denne gryende sosialistiske bevegelsen var sterkt påvirket av marxismen. Den avviste langt på vei ulike former for nasjonalisme og så seg selv som en internasjonalistisk bevegelse som ville forene arbeidere i alle land. Krigsutbruddet i 1914 førte til krise i den sosialistiske bevegelsen da viktige arbeiderpartier som de tyske, franske og britiske valgte å støtte sine respektive lands regjeringer.

Som en reaksjon på dette sammenbruddet for den sosialistiske internasjonalismen, brøt en rekke radikale fraksjoner med hovedstrømningene i de nasjonale arbeiderbevegelsene. Etter at kommunismen ble en internasjonal maktfaktor fra og med 1917, plasserte utbryterne fra 1914 (se Zimmerwaldbevegelsen) seg gjerne i den kommunistiske leiren. Ved mellomkrigstidens begynnelse var arbeiderbevegelsen og venstresiden i de fleste land splittet i to: En moderat, sosialdemokratisk del som aksepterte det nasjonale, parlamentariske demokratiet; og en radikal, kommunistisk del som avviste dette demokratiet og arbeidet for en internasjonal revolusjon ledet av arbeiderklassen. Fra første stund var Lenin overbevist om at den russiske revolusjonen kun var begynnelsen på en større internasjonal revolusjon. I de fleste land fantes det kommunistiske bevegelser som var enige med ham.

I en rekke land forsøkte disse bevegelsene å gripe makten i tiden etter avslutningen av første verdenskrig. Enkelte steder, som i Ungarn og deler av Tyskland, lyktes de i kortere perioder. Overalt reagerte deres motstandere med intens frykt for revolusjon. Denne frykten, samt erfaringene fra krigen, og for mange en erfaring av nasjonal ydmykelse ved krigens avslutning, ble en essensiell del av konteksten for fascismens fremvekst i samme periode.

I en rekke land i Sør-, Øst- og Sentral-Europa brukte politiet og høyresiden utstrakt vold for å slå ned streiker og revolusjonære tilbøyeligheter fra arbeidere og venstresiden. I Storbritannia og Frankrike var situasjonen mindre akutt, men selv her var det utstrakt frykt for revolusjonsforsøk.

Av de seirende statene var det bare Italia som opplevde utstrakt voldsbruk i den tidlige mellomkrigstiden. Arbeidere og jordløse bønder gikk til streik og okkuperte fabrikker og storgårder. De ble ved flere anledninger møtt med voldsbruk fra politi og militære. Men det var ikke nok for mange på høyresiden og blant den økonomiske eliten, som ønsket at mer skulle gjøres for å hindre en revolusjon. For mange av disse fremsto Benito Mussolini og hans fascistiske bevegelse som løsningen.

I 1922 kom Mussolini og fascistene til makten ved et kupp kalt marsjen mot Roma. I de foregående tre årene kan så mye som 3000 mennesker ha blitt offer for politisk vold. Med sin vektlegging av orden og autoritet kunne fascismen for mange fremstå som en løsning på den kaotiske politiske situasjonen, til tross for at fascistene selv hadde gitt et stort bidrag til det voldelige kaoset som rådet i Italia.

Situasjonen i Tyskland lignet på mange måter på den i Italia, med utstrakt voldsbruk fra fascister, revolusjonære på venstresiden, politiet, hæren og de såkalte Freikorps. Men i motsetning til Mussolini mislyktes både det såkalte Kapp-kuppet i 1920 og Hitlers kuppforsøk («ølkjellerkuppet») i 1923.

Først ti år senere, etter en kraftig global økonomiske nedtur, lyktes Hitlers nasjonalsosialistiske parti NSDAP i å gripe makten i Tyskland.

Avslutningen av første verdenskrig kan sies å representere et vendepunkt i dreiningen fra imperier til nasjonalstater som de sentrale aktører i verdenspolitikken. Det russiske imperiet falt ved revolusjonen i 1917. Som en del av fredsslutningen ble det habsburgske riket (Østerrike-Ungarn) erstattet av en rekke nasjonalstater, mens den tyske keiseren ble avsatt og Tyskland ble en republikk (Weimarrepublikken).

Det osmanske riket ble fratatt sine gjenværende landområder utenfor dagens Tyrkia og ble snart erstattet av den tyrkiske nasjonalstaten. Landområder som tidligere hadde tilhørt det osmanske riket eller vært det tyske rikets kolonier, ble gjort til såkalte «mandatområder». Mandatene ble administrert av land blant krigens vinnerstater (Storbritannia, Frankrike, Belgia, Japan, Australia, Sør-Afrika). Mandatene hadde en spesiell juridisk status under Folkeforbundet (League of Nations), en internasjonal organisasjon som ble opprettet som en del av fredsoppgjøret for å bevare freden.

Mens de europeiske landbaserte imperiene (Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn) ble oppløst, beholdt altså Storbritannia og Frankrike sine oversjøiske imperier. Disse ble til og med utvidet (dersom mandatområdene ses som del av imperiene).

I 1927 brøt Chiang Kai-shek, leder for nasjonalistene i Guomindang-(Kuomintang)-hæren, samarbeidet med kommunistene, og hans soldater henrettet arbeidere som hadde tatt makten i Shanghai.

I 1911 hadde det kinesiske Qing-dynastiet brutt sammen. Det ble erstattet av Republikken Kina året etter. Mot slutten av første verdenskrig hadde Kina erklært sentralmaktene krig. Ved fredsoppgjøret i Versailles ble Japan tildelt tyske besittelser i Kina. Den kinesiske 4. mai-bevegelsen tok sitt navn fra protester mot denne avgjørelsen organisert 4. mai 1919. Bevegelsen fikk stor innflytelse med sin vekt på modernisering, kinesisk identitet og motstand mot utenlandsk innblanding.

I 1921 ble det kinesiske kommunistpartiet stiftet. I begynnelsen av 1920-årene hadde både sovjetiske og kinesiske kommunister betydelig påvirkning på den brede nasjonalistbevegelsen, Guomindang. Da bevegelsens leder Chiang Kai-Shek i 1927 massakrerte kommunister i Shanghai og tok full kontroll over Guomindang, ble det begynnelsen på en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister. Borgerkrigen skulle vare frem til kommunistenes seier i 1949, med unntak av perioden 1937–1945, da de to partene inngikk i en løs allianse i krigen mot.

Japan hadde stormaktsambisjoner i Sørøst-Asia, og hadde gradvis styrket sin stilling siden Meiji-restaurasjonen i siste tredel av 1800-tallet med militære seire mot Kina i 1895, Russland i 1905 og ved å ha vært på den seirende siden i første verdenskrig.

Fra midten av 1930-tallet inngikk Japan i en stadig nærmere relasjon til Hitlers Tyskland, og de to landene inngikk Antikominternpakten i 1936.

I India økte uavhengighetsbevegelsen sin oppslutning kraftig i mellomkrigstiden. Mahatma Gandhis ideer om ikkevoldelig sivil ulydighet sto sterkt i bevegelsen i denne perioden og ble en inspirasjonskilde for mange, langt utover Indias grenser.

Det meste av Afrika hadde blitt kolonisert på slutten av 1800-tallet. Under første verdenskrig hadde en rekke afrikanske soldater tjenestegjort i kolonilandenes hærer, og allerede før krigen fantes det diverse former for motstandsbevegelser mot kolonistyret. Det forekom ingen betydelige grenseendringer i Afrika i kjølvannet av krigen, men Storbritannia og Frankrike fikk nå kontroll over land som hadde vært under tysk og osmansk kontroll.

Ingen av de afrikanske koloniene oppnådde selvstendighet under mellomkrigstiden. For det meste var de afrikanske motstandsbevegelsene i denne perioden langt svakere enn i India. Det oppsto betydelig kontakt mellom afrikanske intellektuelle (for eksempel Aimé Césaire), afro-amerikanske intellektuelle (for eksempel William E. B. Du Bois) og aktivister i denne perioden.

Det meste av Latin-Amerika hadde blitt uavhengig fra kolonistyre tidlig på 1800-tallet. I mellomkrigstiden var verdensdelen sterkt preget av USAs gjentatte innblanding. Den mexicanske revolusjonen førte til en ny grunnlov i 1917 og en ny politisk struktur. En rekke reformbevegelser oppsto på kontinentet i perioden, ofte preget av nasjonalisme.

I kjølvannet av den store økonomiske depresjonen som fulgte Wall Street-krakket i 1929 tok flere latinamerikanske regjeringer initiativ til kraftig statsledet industrialisering. I Brasil var politikken fra 1930 dominert av president Getúlio Vargas under et stadig mer diktatorisk styre.

De tidligste etterkrigsårene var preget av økonomisk nedgang og stagnasjon. Den påfølgende oppgangen startet først i USA, og kom så noe forsinket til Europa. En av årsakene til at veksten satte inn i Europas økonomier senere enn i USA var problemer knyttet til Tysklands betaling av krigserstatninger til de seirende statene. Med Dawes-planen i 1924 kom det til en ny ordning for betaling av krigserstatningene. Omtrent fra samme tid økte også veksten i europeiske økonomier.

1920-årene, og da spesielt den siste halvdelen, var en periode da en rekke nye typer produkter ble bredt tilgjengelig for forbrukere, slik som kjøleskap, biler og radioer. Typisk ble de fleste slike produkter utbredt i USA betraktelig tidligere enn i Europa.

Den økonomiske oppturen varte til oktober 1929, da New York-børsen kollapset. Dette ble inngangen til en periode som gjerne omtales som «Den store depresjonen», med økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet i store deler av verden. De globale økonomiske problemene fikk store politiske konsekvenser. I USA var president Franklin D. Roosevelts store reformprogram, kalt New Deal, en direkte respons på depresjonen. Dette reformprogrammet innebar betydelige statlige inngrep for økonomisk omfordeling og utjevning, noe som av mange ble og blir oppfattet som fundamentalt uamerikansk.

I Tyskland var de økonomiske problemene sterkt medvirkende til at Hitler og hans parti NSDAP kunne gripe makten i 1933.

Politisk var mellomkrigstiden i Norge preget av ustabilitet og skiftende regjeringer. Dette har mye å gjøre med at Arbeiderpartiet i denne perioden vokste fra å være et lite parti til å bli det aller største partiet, og bare sakte og motvillig ble akseptert som en potensiell samarbeidspartner av andre partier. I 1918 tok Martin Tranmæls radikale fløy makten i Arbeiderpartiet, som snart ble medlem av Lenins tredje internasjonale (Komintern).

Til dels på grunn av paripolitikken klarte ikke det norske næringslivet å skape samme vekst i slutten av 1920-tallet som i mange andre land.

Selv etter bruddet med Komintern i 1923 forble Arbeiderpartiet et svært radikalt parti, frem til en moderat vending som ble befestet på landsmøtet i 1933. I 1935 gikk Arbeiderpartiet inn i regjering med Bondepartiet (se kriseforliket), en regjering som skapte en uvant politisk stabilitet og ble sittende frem til utbruddet av andre verdenskrig.

Norge videreførte sin nøytralitetspolitikk og nedprioriterte utgifter til Forsvaret.

- - - - -

Andre verdenskrig var en global krig som varte fra 1939 til 1945.

På den ene siden av krigen stod aksemaktene: Tyskland, Italia (1940–1943), Slovakia (1939–1945), Den uavhengige staten Kroatia, Bulgaria, Romania og Ungarn (alle fire 1941–1944), samt Japan (1941–1945) og Thailand (1942–1945). Finland var i årene 1941–1944 i en løs allianse med Tyskland som begrenset seg til krigen mellom Finland og Sovjetunionen.

På den andre siden stod de allierte: Polen, Storbritannia med Samveldet av nasjoner og Frankrike (alle tre fra 1939), Norge, Belgia og Nederland (alle tre fra 1940), Jugoslavia, Hellas, Sovjetunionen og USA (alle fire fra 1941), Tyrkia (1945), samt Kina; dessuten en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

De allierte vant krigen.

De allierte bestod først og fremst av Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og USA. «De tre store» – lederne for de allierte statene under andre verdenskrig på Teheran-konferansen i desember 1943. Sovjetunionens leder Josef Stalin til venstre, USAs president Franklin D. Roosevelt i midten og Storbritannias statsminister Winston Churchill til høyre.

Mindre enn 21 år etter at første verdenskrig var slutt, brøt det igjen ut krig i Europa, en krig som kom til å overgå den første både i geografisk omfang, tap av menneskeliv og økonomiske omkostninger. Noe av bakgrunnen lå i fredsoppgjørene fra den første, som hadde skapt misnøye og frustrasjon både blant seierherrer og beseirede.

Versaillesfreden opprørte Tyskland, som både berøvet det landområder og påla erstatninger og militære restriksjoner. Seirende makter som Italia og Japan hørte også til de misfornøyde fordi fredsoppgjøret ikke hadde tilfredsstilt deres territorielle ambisjoner. Den internasjonale økonomiske krisen i 1930-årene forsterket nasjonalismen i mange land. I Italia kom Benito Mussolini og fascistene til makten allerede i 1922, i Tyskland Adolf Hitler og nasjonalsosialistene i 1933, mens ytterliggående militaristiske krefter fikk stadig sterkere innflytelse i den japanske politiske ledelsen.

I de tre landene var disse kreftene innstilt både på en endring av den politiske verdensorden og en omfordeling av verdens markeds- og råvareressurser. De fikk lett spill i 1930-årene. USA trakk seg inn i isolasjonisme, mens Sovjetunionen dels ble holdt utenfor, dels isolerte seg selv. De to stormaktene som forsvarte fredsordningen, Frankrike og Storbritannia, viste samtidig manglende vilje og evne til å opprettholde den. Da japanerne okkuperte Mandsjuria i 1931, skjedde det uten internasjonal inngripen, mens Mussolinis invasjon av Etiopia i 1935 bare resulterte i halvhjertede og ufullstendige sanksjoner mot Italia.

Tyskland representerte det sterkeste urosenteret i Europa. Hitlers maktovertakelse i 1933 brakte ny kraft og dynamikk inn i tysk utenrikspolitikk og nye ambisjoner om å hevde seg som stormakt kom på sikt til syne. Militær opprustning ble satt i gang og allmenn verneplikt, som var forbudt i Versaillestraktaten, ble innført i 1935, noe som straks førte til en tallmessig mangedobling av den tyske hærens personellstyrke. Samme år ble det inngått en britisk-tysk flåteavtale som tillot den tyske marinen å ekspandere noe og et tysk flyvåpen opprettet. I 1936 utfordret Tyskland den første verdenskrigs seierherrer åpenlyst ved å sende tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland.

Tyskland og Italia formaliserte sine styrkede vennskapsbånd, basert på en felles ideologisk plattform, gjennom allianseavtalen Berlin–Roma-aksen. Dette ble fulgt av de to landenes tilnærming til Japan. I mars 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss). Hitler krevde deretter de sudettyske områdene av Tsjekkoslovakia. Den britiske statsminister Neville Chamberlain var innstilt på å imøtekomme enkelte av Hitlers krav for å oppnå avspenning og forsoning. Denne «appeasement-politikken» kulminerte med München-avtalen i september 1938 mellom Chamberlain, Hitler, Mussolini og den franske statsminister Édouard Daladier, der Tsjekkoslovakia ble tvunget til å avstå Sudetenland til Tyskland. Men i mars 1939 besatte tyske tropper resten av Tsjekkoslovakia og viste med det at appeasement-politikken hadde mislyktes.

Storbritannia garanterte nå flere utsatte staters uavhengighet: Hellas, Romania og Polen. Fastleggingen av Polens grenser etter første verdenskrig hadde delt Tyskland i to gjennom den såkalte polske korridor, og gitt Polen en stor tysk minoritet. I 1939 krevde Tyskland en eksterritoriell vei og jernbane gjennom korridoren og innlemmelsen av byen Danzig (Gdańsk), en fristat som stod under Folkeforbundets kontroll. Polakkene, som stolte på egen militære styrke og håpet å kunne balansere mellom Tyskland og Sovjetunionen, avviste kravet. Storbritannia inngikk i april 1939 en militærallianse med Polen som var ment å skulle garantere landets selvstendighet.

Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Sovjeterne nølte med å ta imot tilbudet, idet de var mistenksomme overfor vestmaktene og ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne hadde begynt å forberede en invasjon av Polen, men våget ikke å risikere en tofrontskrig og gikk i forhandlinger med sovjeterne. 23. august 1939 kunne den politiske sensasjonen kunngjøres: En tysk-sovjetisk ikkeangrepspakt. I en hemmelig tilleggsprotokoll fikk sovjeterne tyskernes velsignelse til å annektere tidligere russiske områder som Finland, Estland, Latvia, det østlige Polen og Bessarabia i Romania. Hitler, som nå fikk frie hender, angrep Polen 1. september.

Storbritannia og Frankrike forlangte at Tyskland innstilte angrepet og trakk sine styrker ut av Polen, og oversendte den tyske regjeringen et ultimatum med kort svarfrist 3. september. Da Hitler ikke bøyde av, erklærte Storbritannia og Frankrike samme dag Tyskland krig.

- - - - - -

Den kalde krigen er betegnelsen på den intense politiske konfrontasjonen som oppstod mellom USA og Sovjetunionen i perioden 1945–1991, særlig etter president Roosevelts død 12. april 1945. Årsaken var de betydelige interessemotsetningene mellom USA og Sovjetunionen som ble stadig mer framtredende mot slutten av andre verdenskrig.

Den kalde krigen delte Europa i to leirer, hvor USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Gjennom det såkalte jernteppet gikk den kalde krigen tvers gjennom Europa og delte Tyskland i to. De vestlige landene inngikk i 1949 forsvarsalliansen NATO, mens Øst-Europa fulgte opp med Warszawapakten i 1955.

Konflikten førte til en massiv militæropprustning på begge sider, også med atomvåpen. Dette førte til at mange mennesker levde i frykt for atomkrig, som i sin ytterste konsekvens kunne føre til utslettelse av alt liv på jorden. Trusselen om atomkrig nådde sitt høydepunkt under Cubakrisen i 1962.

Selv om det aldri brøt ut direkte krig mellom USA og Sovjetunionen, støttet de to landene gjerne hver sin side i en rekke kriger som brøt ut etter 1945, som Koreakrigen (1950–1953) og Vietnamkrigen fra tidlig på 1960-tallet (da USA ble direkte involvert) til 1973. Det samme gjaldt i de mange krigene mellom Israel og araberstatene, hvor USA støttet Israel, og Sovjetunionen støttet de radikale arabiske regimene. I tillegg førte den kalde krigen til et økt konfliktnivå i resten av verden og enorme våpensalg til fattige land, som med fordel kunne brukt pengene på egen utvikling isteden.

Den kalde krigen gikk i bølger med perioder med mindre spenning og avspenning etter 1949, men USA og Sovjetunionen forble hovedmotstandere fram til Sovjetunionen kollapset i 1991. Slik sett kan vi si at den kalde krigen var det viktigste internasjonale faktum mellom 1945 og 1991, siden de aller fleste konflikter og kriger i perioden på en eller annen måte var forbundet med striden mellom USA og Sovjetunionen.

USA og Sovjetunionen var allierte under andre verdenskrig (1939–1945), men interessemotsetningene mellom dem ble stadig sterkere mot slutten av krigen, særlig etter president Franklin D. Roosevelts død 12. april 1945. Mens USA ønsket å gjenoppbygge et demokratisk Europa basert på en fri markedsøkonomi, la Sovjetunionen vekt på fortsatt militær kontroll over områdene som var erobret under krigen. Sovjetunionen ønsket med andre ord å etablere en sikkerhetssone mot videre angrep fra de okkuperte områdene.

Siden Russland hadde blitt invadert gjennom Polen tre ganger i løpet av én generasjon; første verdenskrig (1914–1918), den polsk-russiske krigen (1921–1922) og andre verdenskrig (1941–1945), var kravet langt fra urimelig. Amerikanerne anerkjente at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsbehov i Øst-Europa for å hindre at området igjen ble et utgangspunkt for enda en invasjon av Russland. Problemet var at denne tenkningen så bort fra rettighetene til landene i Øst-Europa og den måten russerne utøvde kontroll på. Den sovjetiske politikken stod i skarp kontrast til den amerikanske, med politisk ensretting og undertrykkelse, og en strengt regulert og kontrollert økonomi uten frie markeder (planøkonomi), som ble sentralt styrt og planlagt fra Sovjetunionen. I tillegg ble landene i Øst-Europa kraftig utbyttet for å sikre gjenoppbyggingen av et krigsherjet Sovjetunionen. Selv om det var lokale kommunister som satt ved makten i de andre østeuropeiske landene, hadde de liten oppslutning i sine hjemlige befolkninger. Det var de okkuperende sovjetiske soldatene som hadde makten.

Første fase av den kalde krigen (1945–1949)

Andre verdenskrig hadde knust Tyskland og Japan militært, mens Storbritannia var sterkt svekket. Dette førte til at USA og Sovjetunionen dominerte det internasjonale systemet både militært og politisk, og for USAs del også økonomisk, på en slik måte at disse to landene ikke hadde noen rivaler. De har derfor gjerne blitt betegnet som supermakter. Særlig under den sovjetiske lederen Josef Stalin ble i praksis konflikten mer og mer intensivert fram til hans død i 1953. Stalin satt i ledelsen av det russiske kommunistpartiet og den sovjetiske staten fra revolusjonen i 1917. Etter Vladimir Lenins død i 1924 utmanøvrerte Stalin sine rivaler slik at han i praksis satt som en eneveldig diktator fra 1934. Han var en sterkt rett-troende kommunist som så kapitalismen som hovedfienden. I prinsippet så Stalin ingen forskjell på de kapitalistiske statene, det var derfor ikke unaturlig for ham etter hvert å se på USA som hovedfienden etter at samarbeidet under andre verdenskrig tok slutt.

Stalin intensiverte den hjemlige undertrykkelsen i Sovjetunionen (se den store terroren). Han utfordret også vestmaktene på det utenrikspolitiske planet ved at lokale kommunister med støtte fra Moskva tok makten ved et kupp i Tsjekkoslovakia i februar 1948, gjennom Berlinblokaden fra juni 1948 og ved sin oppfordring og støtte til Nord Korea, som angrep Sør-Korea i juni 1950 (se Koreakrigen).

I tillegg rustet han opp det sovjetiske forsvaret og søkte å skaffe seg atomvåpen. Dette betydde at Sovjetunionen måtte bygge en atomindustri fra bunnen av, noe som krevede store ressurser og gikk på bekostning av befolkningens levestandard. For å klare dette grep Stalin til kraftig politisk undertrykking hjemme og i Øst-Europa. Den utslitte og hardt prøvede russiske befolkningen hadde etter andre verdenskrig håpet på større politisk frihet og økonomiske prioriteringer som gjorde livet bedre. Isteden strammet Stalin det ideologiske grepet og undertrykkelsen og prioriterte opprustning. På slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet ble det gjennomført flere rettssaker og prosesser i Øst-Europa for å knuse all opposisjon og sikre sovjetisk kontroll. De sovjetkontrollerte regimene i Øst-Europa ble nå utrensket for ikke-kommunistiske partier, kombinert med at undertrykkelsen og ensrettingen økte.

En amerikansk reklameplakat for Marshallhjelpa. Flaggene til landa som ble med er satt sammen som ei vindmølle, der USAs flagg er litt lenger enn de andres og slik bestemmer farten, som et symbol på at de er det førende landet. Norge tok imot Marshallhjelpa fra USA i 1948. Dette ble starten på vestvendinga i Norge i etterkrigstida.

Stalins undertrykking ble selvsagt forsterket av hans grunnleggende politiske syn og holdning, og USA var Sovjetunionens hovedfiende. Selv om det ikke brøt ut krig mellom USA og Sovjetunionen, hadde de fleste konflikter og kriger i perioden sin rot i konflikten mellom supermaktene. Amerikanske mottrekk til russiske framstøt kom i form av Trumandoktrinen i 1947, som var støtte til Hellas og Tyrkia for å forhindre kommunistisk frammarsj i disse landene, men ble av president Harry Truman framstilt som et globalt korstog mot kommunismen. Deretter fulgte Marshallplanen som søkte å gjenoppbygge Europa økonomisk og politisk. Stalin nektet landene i Øst-Europa å delta i Marshallplanen. Det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 førte til frykt i USA for videre sovjetisk aggresjon og ekspansjon. Dette ledet til dannelsen av NATO i 1949.

Selv om USA, i motsetning til mange andre seierherrer i krig, aktivt bygget opp sine fremste rivaler under andre verdenskrig, Tyskland og Japan, var amerikansk politikk langt fra bare uegennyttig. USA hadde verdens sterkeste økonomi i 1945 og hadde klar egeninteresse i å utbre markedsøkonomien over et så stort område som mulig. Like fullt må Stalins brutale undertrykkelse innenrikspolitisk og etter hvert i Øst-Europa kunne tilskrives en stor del av ansvaret for at den kalde krigen brøt ut.