"Fransyskt och Svenskt Lexikon" - Utgitt i 1814 (210 år gammel)

Boken "Fransyskt och Svenskt Lexikon" av Carl Delèn. Utgitt i 2 deler i hhv. 1814 og 1819. Her bundet i ett bind. Hhv. 532 og 426 sider. Bakerst er innbundet et fransk synonymleksikon på 84 sider. NB: Leksikon er i denne sammenhengen å forstå som ordbok. Mange navntrekk fra tidligere eiere. Lengere innskrift på fransk på bokens bakperm.

Selges for 500,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------------------------

Svensk er et språk som hører til den nordgermanske eller nordiske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Regnet i antall talere er svensk det største av de nordiske språkene med over ni millioner morsmålstalere. Betegnelsen svensk henger etymologisk sammen med svear.

Den svenske språkloven fra 2009 slår fast at svensk er hovedspråket i Sverige. Svensk er morsmål for flertallet av den svenske befolkningen og beherskes også av de fleste som bor i Sverige, men som har et annet morsmål.

Svensk er også, ved siden av finsk, nasjonalspråk i Finland, ifølge den finske språkloven fra 2003. Omkring 300 000 av Finlands innbyggere har svensk som morsmål. De kalles finlandssvensker, og språket deres finlandssvensk. For Åland gjelder en egen selvstyrelov som blant annet slår fast at Åland er enspråklig svensk og har svensk som administrasjonsspråk.

En tradisjonelt svensktalende befolkning finnes dessuten i Estlands kystområder, samt i Gammalsvenskby i Ukraina, dit svensktalende fra Estland ble forflyttet i 1781.

Svensk har i likhet med de øvrige skandinaviske språkene utviklet seg fra urnordisk, som tidfestes til perioden 500–800 evt.

Runeinnskriftene fra før cirka 800 har et enhetlig preg over hele det nordiske språkområdet. Etter cirka 800 oppsto visse forskjeller mellom vestlig nordisk og østlig nordisk. Blant annet fikk en i øst monoftongering, slik at stein ble til sten, og laus ble til løs, mens de eldre formene med diftong ble beholdt i vest. På grunn av denne tidlige splittingen har det blitt vanlig å skille mellom vestnordisk, opphavet til dagens norsk, islandsk og færøysk, og østnordisk, opphavet til dagens dansk og svensk. Seinere endringer har imidlertid ført til at likhetene mellom norsk og svensk, og også i en viss utstrekning dansk, nå er mye større enn likhetene mellom norsk og islandsk/færøysk. Dette gjelder så vel fonologi og syntaks som ordforråd.

En vanlig periodeinndeling av svensk språkhistorie er:

runesvensk (rundt 800 til rundt 1225)

eldre (klassisk) gammelsvensk (rundt 1225 til rundt 1375)

yngre gammelsvensk (rundt 1375 til 1526)

eldre nysvensk (1526–1732)

yngre nysvensk (1732 til rundt 1900)

nusvensk (fra rundt 1900)

- - - - - - -

Fransk er et romansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien.

Man antar at det er et sted rundt 220 millioner mennesker i verden som daglig bruker fransk, mens omtrent 80 millioner har det som morsmål. I Europa er det morsmål for over 70 millioner mennesker: i Frankrike (65 millioner), Belgia (4,3 millioner), Sveits (1,5 millioner) og Luxembourg (400 000), dessuten i Valle d'Aosta i Italia og på Kanaløyene. Utenfor Europa er fransk morsmål først og fremst i Canada (7,3 millioner, særlig i provinsen Québec) og i staten Louisiana i USA (rundt 200 000).

Fransk er offisielt språk i 29 land. Det er det eneste offisielle språket i Frankrike, Monaco og i de oversjøiske franske departementene. Det er offisielt språk eller forvaltningsspråk ved siden av andre språk i Belgia, Haiti, Luxembourg, Sveits, provinsen Québec i Canada og i mange av de tidligere eller nåværende franske og belgiske besittelser i Nord-Afrika og Sentral-Afrika, Det indiske hav og Stillehavet. I andre områder, for eksempel Vietnam og Libanon, har fransk mistet sin tidligere sterke stilling. Særlig i Karibia og Det indiske hav finnes det dessuten kreolspråk basert på fransk.

En rekke internasjonale organisasjoner har fransk som ett av sine offisielle språk, blant dem FN, NATO, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Den internasjonale olympiske komité (IOC), Europarådet, Den europeiske union (EU), Den afrikanske union (AU) og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).

I middelalderen spilte fransk en viktig rolle som internasjonalt språk etter latin. Fra 1600-tallet fikk det status som internasjonalt diplomatisk språk, en stilling det beholdt til etter den første verdenskrig. Stillingen til det franske språket er blitt svekket etter den andre verdenskrig til fordel for engelsk, men har fortsatt en fremtredende plass i internasjonale organisasjoner.

Fransk skiller seg ut blant de romanske språkene særlig når det gjelder uttalen. Middelalderens fransk må ha hatt sterk ordaksent, noe som har ført til bortfall av ubetonte vokaler. Selv om det meste av det gamle ordforrådet er av latinsk opprinnelse, har dette bortfallet gjort ordene vanskeligere å gjenkjenne. I moderne fransk har alle ord isolert sett trykk på siste stavelse, men trykket brukes til å binde sammen ord til såkalte rytmegrupper, ved at trykket faller på siste stavelse i gruppen. I sammenhengende tale vil derfor ordgrensene bli utvisket til fordel for stavelses- og rytmegruppegrenser. De delene som de enkelte ordene består av, blir organisert i stavelser uten hensyn til hvor det ene ordet slutter og det neste begynner. Konsonanter i slutten av et ord som isolert sett er stumme, kan dermed innlede neste stavelse dersom denne begynner på vokal. Dette fenomenet kalles liaison eller overtrekning. Disse sammenkjedingsprosessene kan bidra til å gjøre det utfordrende å lære fransk som fremmedspråk.

Fransk skiller seg fra flere av de andre romanske språkene ved sine mange vokallyder, fremfor alt de nasalerte vokalene: [ɑ̃], [ɛ̃], [ɔ̃] og [œ̃], hvorav [œ̃] riktignok er i ferd med å forsvinne i moderne fransk uttale. Fransk har den labialiserte [y], som i rue, den uvulare [R] og vokalen [ə], som ikke kan opptre aksentuert, og som kan utelates under visse omstendigheter (cette fenêtre, men la fnêtre). Selv om vokalsystemet i fransk kan sies å være svært forskjellig fra vokalsystemene i nasjonalspråkene kastiljansk og italiensk (toskansk), er det samtidig viktig å presisere at flere av særtrekkene i fransk også finnes andre steder i det romanske språkomådet. For eksempel finnes vokalen [y] i mange norditalienske dialekter og i retoromansk, vokalen [ə] finnes i rumensk og i mange italienske dialekter, mens nasale vokaler også finnes i portugisisk.

- - - - - -

Ordbok er eit register over eit ordforråd, som oftast avgrensa til orda i eit språk, gjerne med opplysningar om uttale, grammatikk, tyding og bruksmåtar. Ei ordbok beskriv språklege fenomen, til skilnad frå eit leksikon eller ein ensyklopedi.

Vi skil mellom einspråklege (monolingvale) og tospråklege (bilingvale) ordbøker, til dømes frå norsk til engelsk. I ei tospråkleg ordbok skil ein mellom utgangs- eller kjeldespråket, det vil seie det språket som oppslagsorda er tekne frå, og målspråket, altså språket som oppslagsorda er omsette til. I til dømes ei fransk–norsk ordbok er kjeldespråket fransk og målspråket norsk.

Vi skil også mellom allmennspråklege og meir spesialiserte ordbøker. Ei ordbok kan avgrensast til ordforrådet hjå ein forfattar (til dømes Holberg- og Ibsen-ordbøkene), visse ordtypar (framandordbok, slangordbok), ord ordna etter lik tyding (synonymordbok), ord med lydsamsvar (rimordbok), ord med tydingsslektskap (begrepsordbok) eller ord frå eit fag eller emneområde (til dømes teknisk eller juridisk ordbok).

Vidare er det skilnad på ordbøker som beskriv språket i notida (synkrone ordbøker) og språket i fortida eller over eit lenger tidsspenn (diakrone ordbøker). Dei store vitskaplege dokumentasjonsordbøkene, til dømes Norsk ordbok, kan kallast diakrone av di dei beskriv språket over eit langt tidsrom. Bokmålsordboka og Nynorskordboka, derimot, beskriv språket slik det er no, og dei er synkrone.

Ei ordliste er ei mindre ordsamling. Den vanlegaste typen er rettskrivingsordlista. I rettskrivingsordlista står orda oppførte med informasjon om stavemåte og bøying, og til skilnad frå dei større ordbøkene er det ofte lite eller inkje informasjon om tyding og bruk. Norske skuleordlister skal godkjennast av Språkrådet.

Ei endå mindre ordsamling er glossaret. Glossaret kan til dømes innehalde ei liste over ord i eit verk.

Ei fullstendig ordsamling, til dømes frå heile litteraturen i eit språk, eller over alle søkjeorda i eit dokumentasjonssystem (sjå dokumentasjon), blir kalla ein tesaurus.

Ei fullstendig ordsamling over eit forfattarskap eller større verk, frå Bibelen eller liknande, kan kallast ein konkordans. I konkordansen står orda vanlegvis oppførte med kjelde, frekvens og tekstsamanheng.

Læra om ordboksarbeid og prinsippa for det blir kalla leksikografi.

Det er funne tavler med kileskrift som inneheld sumeriske ord med akkadiske ekvivalentar, og slike små ordsamlingar finn ein fleire av i kulturar der ein måtte forhalde seg til meir enn eitt språk. På 400–500-talet skreiv indarane og kinesarane større ordbøker, og slike ordbøker følgde gjerne etter der ein fekk litterære høgkulturar.

Den første store einspråklege ordboka over eit europeisk språk var den italienske Vocabolario degli Accademici della Crusca, utgjeven av Accademia della Crusca i 1612. Denne ordboka fekk stor innverknad på europeisk leksikografi, og fleire store ordboksverk følgde i det italienske akademiets fotspor. Académie française gav ut første utgåva av ei fransk ordbok (Dictionnaire de l'Académie française) i 1694, og Real Academia Española gav ut den spanske ordboka Diccionario de la lengua española i 1780. Samuel Johnsons store engelske ordbok kom i 1755. Grimm-brørne byrja utgjevinga av den store tyske ordboka Deutsches Wörterbuch i 1854, men verket vart ikkje fullført før i 1961. I Storbritannia kom New English Dictionary ut frå 1884 til 1933 (seinare nytrykk vart kalla The Oxford English Dictionary, OED).

Den største svenske ordboka er Ordbok över svenska språket, utgjeven frå 1893 av Svenska Akademien, vanlegvis kalla Svenska Akademiens ordbok (SAOB). Siste band kom ut i 2023.

Den største danske ordboka er Ordbog over det danske Sprog (ODS, 28 bind, 1919–1956), grunnlagd av Verner H. Dahlerup.

For islandsk har ein Islandsk-dansk ordbog (1920–1924, med Sigfús Blöndal som hovudredaktør) og Íslensk orðabók (redigert av Mörður Árnason, 2002). For færøysk har ein Færøysk-dansk ordbog (1927–1928 og seinare utgåver og tillegg, redigert av M. A. Jakobsen og Chr. Matras) og Jóhan Hendrik Winther Poulsens Føroysk orðabók (1998).

Den største ordboka over det norrøne språket er Johan Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog. Andre utgåva kom i tre band i 1886–1896, opptrykte i 1954, med eit tilleggsband ved Finn Hødnebø utgjeve i 1972. Det har kome ut tre trykte band av Københavns Universitets Ordbog over det norrøne prosasprog, og denne ordboka blir utvikla vidare digitalt.

Den første ordboka i Noreg var Jens Bjelkes liste over ord i den norske lova (1634). I 1646 kom Christen Jenssøns samling av dialektord. Dei viktigaste ordbøkene over ordtilfanget i dialektane er Ivar Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850, i andre utgåva frå 1873 er tittelen Norsk Ordbog), og som eit supplement til denne Hans Ross' Norsk Ordbog (frå 1895, opptrykk 1971). Ordforrådet i begge desse inngår i tolvbandsverket Norsk Ordbok, som er ei ordbok over «det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet».

Norsk Riksmålsordbok vart utgjeven av Riksmålsvernet (i fire band, 1937–1957, hovudredaktørane var Trygve Knudsen og Alf Sommerfelt; to tilleggsband kom i 1995, redigert av Harald Noreng). Det Norske Akademis ordbok byggjer på denne og kom ut i 2017.

I Noreg har ei rekkje personar og institusjonar, for eksempel Rådet for teknisk terminologi, stått for ordbøker over forskjellige emne, til dømes Norsk teknisk ordbok og Norsk landbruksordbok.