"L'invasion de la Crimèe." - Alexander William Kinglake

"L'invasion de la Crimèe. Origine et histoire de la guerre jusq'a a la mort de lord Raglan. Traduit sue la troisième èdition anglaise avec l'autorisation de l'auteur par Thèodore Karcher."

Forfatteren var engelskmannen Alexander William Kinglake. Bind 1, 2, 3, 5 og 6. Bindene er utgitt i hhv. 1864, 1869 og 1870.

Bøkene selges samlet for 450,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------

Alexander William Kinglake var en britisk forfatter, og han praktiserte også i mange år som jurist. I sin første bok, Eothen (1844), skildret han en reise til hest i Midtøsten. Den er en av de beste reiseskildringene fra 1800-tallet og ble umåtelig populær.

Kinglakes historiske hovedarbeid, Invasion of the Crimea, har også atskillig litterær interesse.

- - - - - - - -

Krimkrigen var en krig som fra oktober 1853 til februar 1856 ble utkjempet mellom Russland på den ene siden og de allierte maktene Det osmanske riket (Tyrkia), Frankrike, Storbritannia og (fra 1855) Kongeriket Sardinia på den andre. Krigen endte med seier til alliansen.

Krigens største effekt var at den medførte slutten på alliansesystemet som hadde holdt freden ved like etter napoleonskrigene, samt at krigen revolusjonerte europeisk krigføring gjennom en rekke militære og teknologiske nyvinninger. Krigen fikk sitt navn etter Krimhalvøya i Svartehavet som var senter for konflikten, men den ble også utkjempet på Balkan, i Norden, Kaukasus og på den russiske stillehavskysten.

Etter napoleonskrigene hadde de europeiske stormaktene; Storbritannia, Russland, Østerrike, Preussen og Frankrike, opprettet et samarbeid for å unngå større kriger og revolusjoner, den såkalte europeiske konsert. Kjernen i samarbeidet var alliansen mellom det østerrikske keiserriket, Russland og Preussen i den såkalte hellige alliansen. Etter hvert som minnene om napoleonskrigenes ødeleggelser ble fjernere ble samarbeidet løsere, men alliansen mellom Østerrike og Russland fortsatte å være kjernen i europeisk stormaktspolitikk hvor begge fokuserte på europeisk stabilitet.

Forholdet mellom de to keiserrikene Østerrike og Russland var imidlertid ikke uten problemer. Hovedproblemet var forholdet til «Europas syke mann» (Det osmanske riket), og da spesielt landets territorier på Balkan. Det osmanske riket, som strakk seg over store deler av Balkan, Tyrkia, Midtøsten og Nord-Afrika, var underutviklet, svakt både militært og administrativt, og under sterkere og sterkere press fra andre europeiske stormakter. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet hadde Russland vunnet territorier ned til det nåværende Romania og Moldova fra steppefolk med tilknytninger til det osmanske riket. I Russland var det et sterkt innenrikspolitisk press for å fortsette sørover inn i de ortodokse, primært slaviske områdene i de osmansk-styrte delene av Balkan. For Østerrike ble dette sett på som en uvelkommen inntreden på deres viktigste interesseområde.

Storbritannia så også med sterk skepsis på russisk ekspansjon sørover. De fryktet at russisk ekspansjon kunne true deres kontroll over India, gjennom å etablere en sterk posisjon i de østlige delene av Middelhavet og i Sentral-Asia.

I Frankrike hadde en nevø av Napoleon Bonaparte kommet til makten i revolusjonsåret 1848. Han utnevnte seg senere til keiser som Napoleon 3 og gjorde alt han kunne for å lede landet ut av den relative utenrikspolitiske isolasjonen det hadde levd i etter napoleonskrigene og å igjen gjøre dem til en ledende stormakt. Napoleon 3 så nå en mulighet til å bruke knivingen mellom Østerrike og Russland om Balkan til å splitte de to maktene. Målet var å øke fransk innflytelse i osmanske områder, og å gjenvinne Frankrikes posisjon og prestisje blant europeiske stormakter ved å svekke den østerriksk-russiske maktaksen.

Våpenet Napoleon 3 og den franske regjeringen brukte var en langvarig konflikt i to viktige kristne kirker i det osmanske Palestina: fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Her hadde det i århundrer vært kjempet mellom katolske og ortodokse prester om kontroll. Frankrike hadde på midten av 1700-tallet blitt utnevnt til beskytter av alle katolske undersåtter av den osmanske sultanen, mens Russland hadde fått samme status for de ortodokse undersåttene. I 1853 tvang franske myndigheter ved hjelp av kanonbåtdiplomati den osmanske sultanen Abdulmejid til å gi innrømmelser til de katolske prestene i kirkestriden.

Russlands tsar Nikolaj 1, en dypt religiøs mann, reagerte kraftig, siden dette i russiske øyne var et brudd på den russisk-osmanske fredsavtalen av 1774. Han sendte russiske armékorps mot de osmanske vasallfyrstedømmene Moldavia og Valakia (Donaufyrstedømmene) som svar, og krevde at Russland ble utnevnt til beskytter av alle de tolv millioner ortodokse innbyggerne i det osmanske riket. Som svar sendte de franske og britiske myndighetene flåtestyrker inn i Svartehavet for å støtte opp under osmanerne, og overtalte sultanen til å avvise de russiske kravene. I juli 1853 beordret Nikolaj 1 de russiske styrkene til å okkupere Moldavia og Valakia; osmanerne erklærte krig mot russerne som svar og gikk til motangrep.

Forsøk på å forhandle fram en slutt på krigen fra de andre medlemmene av den europeiske konserten ledet ikke fram. Etter at en russisk flåte ødela den osmanske flåten ved Sinop 30. november 1853, sendte Frankrike og Storbritannia militær hjelp til osmanerne, og et ultimatum til russerne om å trekke seg ut av Moldavia og Valakia om de ikke ønsket krig. Russerne ignorerte kravene, og 28. mars 1854 erklærte de franske og britiske regjeringene krig mot Russland.

Nikolaj 1 og den russiske regjeringen hadde forventet at Østerrike støttet sine russiske allierte, eller i det minste forholdt seg nøytral i konflikten. Dette viste seg å være en feilberegning. Østerrikerne sendte hærstyrker til grenseområdene, nektet å garantere at de ville forholde seg nøytrale og stilte seg bak det fransk-britiske kravet om tilbaketrekning. For å blidgjøre østerrikerne, trakk den russiske regjeringen sine styrker ut av Moldavia og Valakia, og de ble okkupert av Østerrike fram til slutten av krigen. Til tross for at fransk-britiske krav mot Russland nå hadde blitt oppnådd, fortsatte de to landene krigen for å tvinge russerne til å oppgi sitt press mot osmanerne.

Den britiske og franske beslutningen om å fortsette krigføringen, hang sammen med at de ønsket å knekke den russiske flåtemakten i Svartehavet og forhindre russisk innflytelse i Middelhavsområdet. Folkeopinionen i de to landene hadde også blitt pisket opp til krigsfeber av media, og den franske og britiske regjeringen følte det nå var nødvendig å vinne en overveldende seier. De kom derfor opp med en plan om å angripe den russiske flåtebasen i Sevastopol på Krimhalvøya. 360 skip tok del i flåtelandingen på Krim, nord for byen, hvor de satte i land over 50 000 osmanske, franske og britiske styrker i midten av september 1854.

Fem dager senere startet de marsjen sørover mot Sevastopol, og møtte den første russiske motstanden i slaget ved Almaelven 20. september 1854. De russiske styrkene på rundt 35 000 mann satt på høydetoppene sør for elven og ventet på det allierte angrepet. Høydene var de siste sterke naturlige forsvarslinjene før Sevastopol på sletten bak. Til tross for at de russiske styrkene hadde en sterk defensiv posisjon og britiske styrker gjorde flere stygge feil under slaget, ble russerne drevet tilbake med store tap. Lederne for den allierte ekspedisjonsstyrken fikk senere skarp kritikk for at de ikke presset på etter seieren og marsjerte inn i Sevastopol, som var nærmest uten forsvar etter den overveldende seieren.

Isteden bestemte de allierte lederne seg, etter fem dager, for å marsjere rundt byen og angripe fra sør for å unngå et russisk fort på nordsiden av byen. Denne forflytningen tok tre uker. Da de i midten av oktober 1854 endelig var klare til å angripe fra denne retningen, var russerne forberedt. Det ble raskt bestemt å beleire byen istedenfor å angripe den.

Den fransk-britisk-osmanske styrken var imidlertid ikke veldig mye større enn de russiske forsvarsstyrkene, og hadde dårlig med utstyr og lite proviant. De var fullstendig avhengig av jevnlig tilførsel fra de små havnene Kamiesj (for franskmennene) og Balaklava (for britene.) Den 25. oktober, noen dager etter at beleiringen av Sevastopol hadde startet, gjorde russerne et forsøk på å ta ut logistikkbasen til britene ved Balaklava.

Slaget ved Balaklava er det mest kjente fra Krimkrigen. Ikke på grunn av resultatet fra slaget, som endte opp uten en klar seierherre, men på grunn av hendelsene i løpet av det. Balaklava-slaget ble kjent gjennom diktet «The Charge of the Light Brigade» (den lette brigadens angrep) av den engelske lyrikeren Alfred Tennyson. En lett kavaleribrigade full av britiske adelsfolk ledet av menn som hadde kjøpt sine offisersposisjoner, misforstod en ordre og red ned gjennom en to kilometer lang dal med russiske artilleristillinger på tre sider. Halvparten av de 600 mennene ble drept, skadet eller tatt til fange. Den lette brigadens angrep ble gjennom Tennysons dikt et symbol på både britisk heltemodig riding inn i den sikre død, men også på en type helteskikkelse som var i ferd med å forsvinne i den nye typen krigføring som vokste fram på 1800-tallet; galante husarer som red inn i artilleriets dødsregn og tok gamle krigsidealer med seg i døden.

Den andre myteomspunnede hendelsen fra slaget var den såkalte «tynne røde linjens forsvar», som holdt russerne tilbake fra å ta Balaklavas havn og snu krigen. Den tynne røde linjen var den siste linjen av britiske infanterister før russerne kunne nå Balaklava-bukta; skotske høylendere ikledd blodrøde britiske uniformer. Linjen var tynn fordi de manglet folk på denne delen av fronten og måtte stå i to rekker istedenfor de tradisjonelle fire. De var utstyrt med nye typer Minié-rifler som både kunne lades raskere og siktes bedre enn russiske musketter. Da russerne prøvde å angripe den tynne røde linjen med sitt kavaleri, ble de revet i stykker av de nye våpnene.

De russiske styrkene lyktes ikke med å bryte seg gjennom til Balaklava-havnen i løpet av slaget, men de hadde tvunget briter, franskmenn og tyrkere tilbake fra Sevastopols murer. Ti dager senere, den 5. november 1854, forsøkte de russiske styrkene i Sevastopol å sette inn nådestøtet mot de nå utsatte allierte styrkene i slaget ved Inkerman. En overveldende russisk styrke angrep britiske og franske tropper som hadde gravd seg ned i defensive posisjoner nordvest for Balaklava. I tett tåke og med rifler mot musketter klarte de allierte styrkene å vinne en blodig seier mot russerne.

Etter slaget ved Inkerman trakk de russiske styrkene seg tilbake til Sevastopol og til innlandet av Krimhalvøya. De allierte styrkene satte byen under beleiring, mens russiske styrker blokkerte de allierte fra å komme seg videre inn på halvøya. Resten av krigen ble til en stillingskrig med skyttergraver på alle sider og bruk av moderne teknologi. Den første jernbanen brukt i krig ble bygget av britene tidlig i 1855; fra havnen i Balaklava og fram til fronten 20 kilometer unna. Den første telegrafen til bruk i krigføring ble også tatt i bruk her. Armerte dampskip ble for første gang brukt aktivt under konflikten.

Beleiringen av Sevastopol kom til å vare nesten et år. Det siste store slaget var ved Tsjernaja-elven 16 august 1855, hvor russerne gjorde et siste forsøk på å bryte den allierte beleiringen. De ble slått tilbake av franske, piemontisk-sardiniske og osmanske styrker.

Byen falt en måned senere, i september 1855, etter at hundretusentalls russiske, franske, britiske, osmanske og (fra sommeren 1855) piemontisk-sardiniske soldater hadde mistet livet. De fleste døde av sykdommer på grunn av elendige sanitære forhold på begge sider av krigen. Russerne trakk seg ut etter å ha mistet en viktig festning på sørsiden av byen, etter et voldsomt artilleribombardement og kraftige skyttergravskamper.

Etter at Sevastopol falt begynte de krigførende maktene å forhandle om en fredsslutning. Krigen hadde blitt svært kostbar. I Russland hadde tsar Nikolaj 1 dødd, og den nye tsar Aleksander 2 ønsket å få slutt på krigen så raskt som mulig. I Storbritannia hadde regjeringen falt på grunn av skandalene rundt starten på Krimkampanjen. Kampanjen hadde blitt tett fulgt av krigskorrespondenter som nå for første gang tok i bruk telegraf og fotografier for å dokumentere krigens brutalitet.

Til tross for at Sevastopols fall var den eneste større allierte seieren i løpet av krigen, hadde de lyktes med mange av sine mål. Det osmanske riket hadde stoppet den russiske trusselen, og franske og sardiniske myndigheter hadde lyktes i å splitte den østerriksk-russiske alliansen.

Krigen fant ikke bare sted på Krimhalvøya. Gjennom hele krigen var det en innbitt kamp mellom russiske styrker og britisk-støttede osmanske styrker på den russisk-osmanske grensen i Kaukasus. Kampene raste i nåværende Georgia, Armenia, Aserbajdsjan og Tyrkia, med en gradvis russisk framgang som nådde så langt som til Erzurum i Anatolia mot slutten av krigen. Den viktigste kampen på denne fronten var den langvarige beleiringen av det osmanske fortet ved Kars, som ble tatt av russiske styrker tre måneder før krigen var over.

Det var også mindre trefninger i Østersjøen, i Stillehavet og i Kvitsjøen. I Kvitsjøen ødela en britisk flåtestyrke byen Kola på Kolahalvøya, bombarderte det kjente Solovetskij-klosteret og forsøkte å storme Arkhangelsk. I Stillehavet slo russerne tilbake et flåteangrep mot Petropavlovsk på Kamtsjaka, mens kombinerte fransk-britiske styrker vant flere mindre trefninger langs den svært tynt befolkede russiske stillehavskysten.

De største kampene utenfor Svartehavet skjedde i Østersjøen. Her angrep fransk-britiske flåtestyrker allerede i april 1854, en måned etter at landene hadde erklært krig. Målet var den russiske flåtebasen på Kronstadt utenfor St. Petersburg. I august samme år angrep en større fransk-britisk flåte Helsinki, men ble stoppet av den formidable Suomenlinna-festningen som vokter innfarten til byen. De fransk-britiske flåtestyrkene gikk etter hvert over til å blokkere Finskebukta, og å gjøre raid mot finske øyer og fastland.

Den største seieren for den fransk-britiske flåten var seieren ved Bomarsund på Åland i august 1854. En flåtestyrke på over 30 000 mann stormet det russiske fortet ved Bomarsund, med rundt 3000 forsvarere, og ødela det fullstendig etterpå. Kampene om Åland har i finsk historie blitt kjent som Oolannin sota eller Det åländska kriget. Demilitarisering av Åland var en del av fredsavtalen etter Krimkrigens slutt, en status øygruppen fremdeles har.

Den stormakten som ble mest svekket av konflikten var faktisk aldri en del av den. Østerrike kom til å betale en høy pris for å bryte alliansen med Russland. De var diplomatisk isolert etter krigen, og kunne ikke lenger stoppe samlingene av Italia og Tyskland. De tapte kriger mot Kongeriket Sardinia og Frankrike i 1859 som var startskuddet for samlingen av Italia, og mot Preussen i 1866, et viktig steg mot samlingen av Tyskland under preussisk ledelse.

I Russland var Krimkrigen et brytningspunkt. Den satte fart på moderniseringsprosesser i landet, som opphevelse av livegenskap og industrialisering. Men krigen var også en viktig del av den etniske rensningen av muslimske befolkningsgrupper fra områdene nord i Svartehavet og i Kaukasus. Fredsavtalen fra Paris i 1856 var ikke uforholdsmessig hard mot russerne, som måtte oppgi mindre landområder i Bessarabia til en moldovsk bufferstat, samt gå med på demilitarisering av Svartehavet og Åland. Imidlertid hadde russerne vunnet større landområder i Balkan og Kaukasus enn de hadde tapt på Krimhalvøya, og fredsvilkårene ble sett på som en nasjonal vanære. Å gjenopprette russisk ære kom til å bli en ledestjerne i landets politikk i tiårene som fulgte, samt en vending mot Preussen som en ledende alliert i stedet for Østerrike.

Britene hadde teknisk sett vunnet krigen, men den britiske hærens omdømme ble skadet av skandalene rundt krigen, og regjeringen til George Gordon Aberdeen falt på grunn av konflikten i 1855. Men de hadde lyktes i å stoppe Russland fra å trenge sørover inn i Balkan, og landet kom aldri til å direkte true den britiske forsyningsruten til India så lenge det britiske imperiet bestod.

Den store vinneren på kort sikt var Frankrike, som gjenvant mye av sin innflytelse på kontinentet på bekostning av Russland og Østerrike. Kongeriket Sardinia, som kjempet mot Russland, og Preussen som holdt seg nøytralt, var også stormaktspolitiske vinnere fra krigen. Med den østerriksk-russiske alliansens død var nå målene om å samle Tyskland og Italia blitt mye enklere.

For det osmanske riket var slutten på krigen kun en liten pustepause i en lang oppløsningsprosess. Sultanen ble invitert inn i den europeiske konsert, men dette stormaktsforumet var nå nærmest uten innflytelse. I fredsavtalen lovte europeiske stormakter å garantere osmansk selvråderett og territorial integritet. Dette kom til å sikre det osmanske rikets territorier i noen tiår framover, men økende press fra balkansk nasjonalisme og vestlig imperialisme gjorde til slutt situasjonen umulig. I den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 vendte russerne tilbake, nå i samarbeid med balkanske separatiststyrker, og lyktes i å knekke osmansk overherredømme sør på Balkan.

Krimkrigen blir ofte sett på som den første moderne krig på grunn av en rekke teknologiske og militærvitenskapelige nyvinninger som først ble utprøvd her. Den var også starten på moderne krigsjournalistikk og feltmedisin. Florence Nightingale ble kjent for sitt arbeide i krigslasaretter under Krimkrigen, og på russisk side ble Lev Tolstoj kjent for sin skildring av beleiringen av Sevastopol.

Krigen var på mange måter et vendepunkt i europeisk historie, fra førindustriell til industriell krigføring, fra aristokratisk styring til ekspertstyre, og fra fred og konservativ stabilitet til slutten av 1800-tallets europeiske kriger, revolusjoner og raske samfunnsendringer. Krimkrigen innledet en periode i europeisk historie som fikk en lignende avslutning, men i mye større skala: første verdenskrig.

- - - - - -

Alexander William Kinglake (5 August 1809 – 2 January 1891) was an English travel writer and historian.

He was born near Taunton, Somerset, and educated at Eton College and Trinity College, Cambridge. He was called to the Bar in 1837, and built up a thriving legal practice, which, in 1856, he abandoned to devote himself to literature and public life.

His first literary venture was Eothen; or Traces of travel brought home from the East (London: J. Ollivier, 1844), a very popular work of Eastern travel, apparently first published anonymously, in which he described a journey he made about ten years earlier in Syria, Palestine and Egypt, together with his Eton contemporary Lord Pollington. Elliot Warburton said it evoked "the East itself in vital actual reality" and it was instantly successful. However, his magnum opus was The Invasion of Crimea: Its Origin, and an Account of its Progress down to the Death of Lord Raglan, in 8 volumes, published from 1863 to 1887 by Blackwood, Edinburgh, one of the most effective works of its class. The History, which Geoffrey Bocca describes as a book "by which no intelligent man can fail immediately to be fascinated, no matter to what page he might open it" has been accused of being too favourable to Lord Raglan and unduly hostile to Napoleon III for whom the author had an extreme aversion.

The town of Kinglake in Victoria, Australia, and the adjacent national park are named after him.

A Whig, Kinglake was elected at the 1857 general election as one of the two Members of Parliament (MP) for Bridgwater, having unsuccessfully contested the seat in 1852. He was returned at the next two general elections, but the result of the 1868 general election in Bridgwater was voided on petition on 26 February 1869. No by-election was held, and after a Royal Commission found that there had been extensive corruption, the town was disenfranchised in 1870.

In the late 1880s he developed cancer of the throat, and he died on 2 January 1891.