(1/3)

Salmer 1973

Boken "Salmer 1973. Liturgkommisjonens prøvehefte." Utgitt Andaktsbokselskapet. 176 sider. Lite format.

Selges for 50,- kroner

Porto: 36,- kroner (sendt som brev)

----------------------------------------------------------------

Salmer er religiøse sanger som primært hører til i gudstjenester i synagoger og kirker. Tekstene kan være fra Bibelen, særlig Salmenes bok, eller være diktet senere, enten på latin eller på ulike folkespråk.

Med reformasjonen fikk den folkespråklige, kristne salmediktningen et kraftig oppsving. Salmer ble samlet og utgitt i salmebøker. Salmemelodiene er ment som felles menighetssang, men formen og de sanglige praksisene kan variere atskillig.

I dagligtale brukes salme om et strofisk dikt med religiøst innhold som benytter poetiske virkemidler som versemål/metrum, rim eller metaforer, og som er ment til felles sang.

På de nordiske språkene er salme en fellesbetegnelse på bibelsk salme (salme fra Salmenes bok) og metrisk menighetssalme. På tysk skjelnes det mellom «Psalm» og «Lied», på engelsk mellom «psalm» og «hymn», på fransk mellom «psaume» og «cantique». I faglig sammenheng skjelnes det mellom psalmodi (sang av bibelske salmer) og hymnodi (sang av metriske menighetssalmer).

De bibelske salmene deles gjerne i to hovedkategorier:

lovsalmer, individuelle og kollektive

klagesalmer, individuelle og kollektive

Lovsalmenes tema er Guds skaperverk, Guds egenskaper eller Guds handlinger. Takkesalmer er en undergruppe i denne hovedkategorien. Klagesalmene forutsetter ofte en nødsituasjon; de uttrykker et åndelig eller legemlig behov eller hjelp mot en fiende. Det er typisk for de bibelske salmene at de har en klar retning: Mennesket henvender seg til Gud. De betegnes derfor som sakrifisielle (av latin sacrificium, offer).

De kristne salmene deles gjerne i tre grupper:

lovsanger og takkesalmer

bønnesalmer

betraktningssalmer

Også disse kan formelt være individuelle (jeg-salmer) eller kollektive (vi-salmer). De kollektive salmene er særlig egnet i liturgisk sammenheng, men også de individuelle salmenes subjekt kan i mange tilfeller forstås kollektivt. I tillegg kommer betraktningssalmene, som ikke har en bestemt retning. Dikteren henter frem fortellinger fra Bibelen eller punkter i den kristne troen og tolker disse i lys av erfaringen. Klagesalmen er i kristen hymnodi transformert til bønnesalmer eller botssalmer.

I forhold til de bibelske salmene har mange kristne salmer den omvendte retningen ved at det er Gud (eller en representant for Gud) som adresserer mennesket. Disse salmene kan ha mye til felles med en preken eller en oppbyggelig tale; innholdet kan være forkynnende, formanende eller trøstende. Slike salmer kalles sakramentale (av latin sacramentum, hellig handling). I en formanende eller oppfordrende salme kan også de syngende selv være det logiske subjektet.

Form

De metriske menighetssalmene benytter et stort mangfold av versemål, strofeformer og rimmønstre. Et vanlig versemål i de latinske hymnene er det jambiske tetrameter, fire linjer à fire jamber, for eksempel:

«O Kristus, du som lyset er, alt mørke flyr hvor du er nær. Vi ser i bønn og tro til deg når solens lys nå skjuler seg.»

(Christe, qui lux es et dies, oversatt av Sverre H. Smebye. Norsk salmebok 2013, nr. 807.1)

Mange av de reformatoriske salmene bygger på barformen, en AAB-form med minst seks linjer, for eksempel:

«Nå fryd deg, kristne menighet, og syng av hjertens glede, så vi i troens enighet kan takke Gud og kvede: Hvor er han nåderik og sterk! Hvor fullt av under er hans verk! Så dyrt har han oss vunnet.»

I synagogegudstjenesten har de bibelske salmene en sentral plass og funksjon. Hallelujasalmen 145 er første salme. Senere i gudstjenesten synges en av Bibelens botssalmer. I det jødiske påskemåltidet hører alltid det store hallel med; det omfatter salmene 113–118. Salmene fremføres ofte som solosang av en kantor (hebraisk hazzan). I ortodokse synagoger fremføres salmer og bønner på hebraisk, og kantoren er alltid mannlig. Reformerte synagoger benytter gjerne folkespråket, og her kan også kvinner være kantorer.

I den romersk-katolske kirke ble det i løpet av antikken og middelalderen forfattet et stort antall latinske hymner. Disse fikk sin liturgiske funksjon først og fremst i tidebønnene, mens latinske sekvenser fikk plass i messen. Ellers er det særlig de gammeltestamentlige salmene som har preget katolsk liturgi, både messen og tidebønnene. I nyere tid er det blitt vanlig å synge bibelske salmer som vekselsang (responsorial sang). En forsanger eller et kor synger versene, mens menigheten synger et fast kort omkved. Denne praksisen har bredt seg til evangeliske kirker, også Den norske kirke. Dersom salmene synges vekselvis av to halvkor, som i klostrenes tidesang og i anglikansk korpraksis, snakker en om antifonal sang.

Den evangelisk-lutherske salmetradisjonen sprang ut av Martin Luthers (1483–1546) liturgiske reformer, men viderefører samtidig en levende, folkespråklig tradisjon fra de bøhmiske brødre foruten semiliturgiske, folkelige sanger fra senmiddelalderen, såkalte leiser. Luthersk gudstjeneste preges av et sterkt innslag av metriske menighetssalmer. Mange salmer er knyttet til de kirkelige høytidene eller bestemte søndager og helligdager i løpet av kirkeåret. Også de faste liturgiske leddene, ordinarieleddene, kan i luthersk tradisjon være erstattet av metriske menighetssalmer (kyriesalme, gloriasalme og så videre).

Den reformerte tradisjonen springer ut av reformatoren Jean Calvins (1509–1564) tanker om gudstjenesten. Her er det Guds ord som skal stå i sentrum, ikke menneskelige frembringelser. Derfor er salmesangen begrenset til Bibelens 150 salmer, gjendiktet på folkespråket med rim og rytme. Dette praktiseres mindre strengt i de fleste reformerte kirker i dag, slik at også evangeliske salmer fra blant annet luthersk tradisjon er blitt tatt i bruk. Også i luthersk tradisjon synges slike salmer, for eksempel Luthers gjendiktning av salme 130, Av dypest nød jeg rope må (Aus tiefer Not schrei ich zu dir). Kirkeårsvariasjon i liturgi og salmesang spiller en mindre rolle i reformert tradisjon enn i katolsk og luthersk.

De store kristne vekkelsene på 1800-tallet begunstiget en strofisk sangform med vers og refreng (chorus). Refrengene har gjerne en medrivende melodi, ofte forberedt av en modulasjon, og ligger i et høyere toneleie enn verset. Som eksempel kan anføres Jeg vil prise min gjenløser (I will sing of my Redeemer, Norsk salmebok 2013, nr. 346). Siden disse sangene primært har vært brukt i møtesammenheng, ofte under store friluftsarrangementer, og har et subjektivt innhold, har det vært diskutert om de snarere bør kalles åndelige sanger enn salmer. De store norske misjonsorganisasjonenes Sangboken: Syng for Herren (1928, 1955, 1983) har mange slike sanger, og sjangeren ble representert også i Den norske kirkes salmebok i 1985 og 2013.

I kristen tradisjon har pipeorglet etablert seg som det viktigste musikkinstrumentet til å introdusere og ledsage salmesang. I ortodoks jødedom benyttes ingen instrumenter, mens reformerte synagoger gjerne har orgel og andre instrumenter. Innenfor den kristne tradisjonen skiller den ortodokse kristenhet seg ut ved å holde ethvert musikkinstrument utenfor gudstjenesten. Men også innenfor den vestlige tradisjonen var det vanlig helt til rundt år 1600 å synge salmene uten instrumental ledsagelse, under ledelse av en forsanger eller kor. I mange kirker på landet i Norge som ikke fikk orgel før på 1800-tallet, ble det også sunget a cappella, ofte på en svært fri og individuell måte, under kirkesangerens eller skoleelevers ledelse.

I dag er det blitt vanlig å ha både orgel og et piano eller flygel i norske kirker. I evangelikale menigheter er det ikke uvanlig at et lite band deltar i gudstjenesten. Grupper med messingblåsere kan være et godt alternativ til å lede menighetssangen.

Alternatim-praksis var et kjennetegn ved luthersk salmesang i reformasjonsårhundret. Det innebærer at kor og menighet veksler på å synge de enkelte salmeversene. Praksisen har i nyere tid vært forsøkt gjenopplivet, men har ikke fått noe bredt gjennomslag. En enkel form for alternatim-praksis er å dele versene på henholdsvis menn, kvinner og alle.

Tempoet i salmesangen kan variere og har i perioder vært svært langsomt. I løpet av 1800- og 1900-tallet økte tempoet kraftig i mange tradisjoner, slik at salmer i dag generelt ikke synges langsommere enn andre sanger. Samtidig har tonehøyden falt betraktelig, noe som kan avleses i de ulike koralbøkene.

Mange steder er det tatt i bruk projektor for å vise salmenes tekster i stedet for å dele ut salmebøker.

Hvem som har forfattet de bibelske salmene, har vi begrenset kunnskap om. Mange er tillagt David, derav det vanlige, men upresise navnet Davidssalmer. Andre som nevnes som salmediktere i Salmenes bok, er Salomo og Asaf. Et kollektiv, Korah-sangerne, står bak noen salmer, mens andre salmer er anonyme.

Her følger et utvalg betydelige salmediktere, hvorav de fleste også har oversatt salmer:

Aurelius Ambrosius

Martin Luther

Paul Gerhardt

Isaac Watts

Charles Wesley

Thomas Kingo

Petter Dass

Hans Adolph Brorson

N.F.S. Grundtvig

Bernhard Severin Ingemann

Magnus B. Landstad