Bildegalleri
"Mumier og Sfinks. Reiseindtryk fra Egyptens stenalder" - Harry Fett
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Boken "Mumier og Sfinks. Reiseindtryk fra Egyptens stenalder" av Harry Fett. Utgitt i 1928. 178 sider. Illustrert. En slitt bok. Stemplet Gamle Prestebakke bibliotek.
Selges for 30,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------------------------------------------
Harry Fett var en norsk kunsthistoriker. Han var sekretær i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring i 1899–1908 og i 1911–1913 formann i dens Osloavdeling. I 1901–1911 var han amanuensis ved Norsk Folkemuseum, kom der inn på studiet av norsk folkekunst, som han behandlet i en rekke grunnleggende avhandlinger og utstillingskataloger.
Etter middelalderstudier i Frankrike og England tok han doktorgraden med Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætten (1908), der norsk middelalderskulptur for første gang blir vurdert som kunst, ikke bare som fortidsminner. Dette synet ligger også til grunn for hovedverket Norges malerkunst i middelalderen (1917) og i sammenfattende form i Norsk kunsthistorie I (1925). Han utgav også Norges kirker i middelalderen (1909), Norges kirker i det 16. og 17. aarhundrede (1911) og studier over Akershus slott og festning og Nidarosdomen.
I 1913 ble han riksantikvar og utbygde i mangeårig arbeid (til 1946) institusjonen til et omfattende norsk fortidsvern- og forskningsinstitutt. I skrifter og foredrag arbeidet han for en bedre behandling av fortidsminner som Akershus, Basarene og Empirekvartalet i Oslo og Bryggen i Bergen.
Som organ for sine ideer om kunsten som levende kulturfaktor startet han sammen med Haakon Shetelig tidsskriftet Kunst og kultur i 1910. Også Kunst og kulturs serie, Norske minnesmerker, og tidsskriftet Le Nord skyldes hans initiativ. Med årene fikk hans forfatterskap et mer allment kulturfilosofisk preg. Etter 1945 organiserte han foreningen Kunst på arbeidsplassen. Fetts styrke som forsker var hans idérikdom, intuitive fantasi og kombinasjonsevne, støttet på et rikt erfaringsmateriale og en omfattende lesning. Men hans resultater har av og til måttet tåle revisjon fra mer spesialiserte forskere.
Fra 1911 ledet han firmaet Eduard Fett & Co. med Høienhall fabriker på Bryn. Hans memoarer, På kulturvernets veier, utkom 1949.
- - - - - - - - -
Egyptologi, vitenskapen om Det gamle Egypts språk, litteratur, historie, religion, kunst, kultur og geografi. Selv om det sagnomsuste Egypt, på grunn av sine imponerende monumenter og sin karakteristiske billedskrift (hieroglyfer), har vært gjenstand for en nærmest kontinuerlig interesse i Europa fra antikken til moderne tid, kan det neppe tales om noen egentlig «egyptologi» før etter dechiffreringen av den gammelegyptiske hieroglyfskriften i 1822.
Etter å ha blomstret sammenhengende i over 3000 år, gikk den egyptiske kulturen litt etter litt i oppløsning. Kristendommen, som hadde fått fotfeste i Nilens delta, spredte seg langsomt sørover i hundreårene etter Kristi fødsel, og koptiske kristne ødela en lang rekke monumenter som de ikke bare anså for å være hedenske, men også som velegnet til egne byggeformål.
Da islams hærer erobret Egypt i 641 evt., var hieroglyfskriften forlengst gått i glemmeboken. Også for muslimene representerte monumentene djevelens verk, men kunne brukes som steinbrudd for egne byggearbeider. Sand og ødeleggelser gjorde til sammen sitt til at det gamle Egypt etter hvert forsvant helt. Bare de imponerende pyramidene og andre ruiner tiltrakk seg de besøkendes oppmerksomhet og minnet om fordums storhet. Slik ble landet opplevd av fromme pilegrimer som i middelalderen reiste til Egypt for å besøke de hellige stedene.
Kunnskapen om Egypt i Europa før 1800
Egyptiske monumenter var ikke helt ukjent i Vesten. Etter romernes erobring av Egypt i år 30 fvt., brakte flere keisere monumenter (blant annet en rekke obelisker) med seg hjem for å sette opp i rikets byer. Velstående romere skaffet seg egyptiske antikviteter til dekorasjon i hus og hage. Også til de mange egyptiske templer i Romerriket ble det brakt gjenstander fra hjemlandet.
Kjennskapet til det gamle Egypt i Europa utviklet seg likevel ikke for alvor før med renessansen. Samtidig med gjenoppdagelsen av de klassiske forfatterne ble man også oppmerksom på deres beskrivelser av det gamle Egypt og dets kultur og monumenter. Herodot hadde besøkt landet i det 5. årh. fvt. og beskrev pyramidene og templene. Andre klassiske forfattere som nevner Egypt er Apuleius, Appian, Diodoros Siculus, Jamblikhos, Plutark og Strabon. Også kristne forfattere som Clemens av Alexandria, Evsebios og Lactantius omtaler Egypt i sine verker. Samtlige av disse forfatterne er preget av fordommer og manglende forståelse, og arven fra antikken kom i virkeligheten til å forsinke egyptologiens utvikling. Dette gjaldt særlig forestillingen om at hieroglyfskriften var en ren symbolskrift og at tekstene inneholdt esoteriske filosofiske systemer.
På 1600-tallet begynte de første reisene til Egypt for Egypts egen skyld. For eksempel reiste Pietro della Valle (1586–1652) i årene 1614–1626 gjennom hele det østlige middelhavsområdet og brakte mumier og koptiske manuskripter med seg hjem til Italia. Også den sprenglærde Athanasius Kircher (1602–1680) arbeidet med koptiske manuskripter. Gjennom hele 1600- og 1700-tallet arbeidet man videre på det forfeilede grunnlaget som var lagt med antikken og renessansen og forsøkte forgjeves å løse hieroglyfskriftens gåte.
Den som egentlig la grunnlaget for egyptologiens utvikling i moderne tid, var Napoleon, som sendte en militær ekspedisjon til Egypt i 1798. Ekspedisjonen brakte med seg en stor gruppe vitenskapsmenn og kunstnere for å samle informasjon. Under ledelse av maleren og forskeren Domenique Vivant Denon utkom i årene 1809–1813 det fremragende illustrerte 24 bindsverket «Egypts beskrivelse». Med ett var Egypts monumenter tilgjengelige for europeiske forskere. Verket fikk en enorm påvirkning også på Europas åndsliv, der «egyptifiseringen» gjenspeilte seg i moter, litteratur, kunst og arkitektur. Flere ekspedisjoner fulgte. Blant annet foretok Jean-François Champollion og I. Rosellini en reise i 1828–1829, og Karl Richard Lepsius dro i årene 1842–1845 med tegnere gjennom det indre Egypt og brakte med seg tekster og gjenstander tilbake til Europa.
I de vitenskapelige ekspedisjonenes kjølvann skaptes en voldsom interesse for det gamle Egypt og for egyptiske antikviteter. Dette gav grobunn for eventyrervirksomhet og illegale utgravninger, noe som resulterte i at store mengder antikviteter ble brakt fra Egypt til Europa. Disse utgjør i dag grunnstammen i de store museenes samlinger i Europa og USA. Blant dem som var tidlig ute, var italieneren Giovanni Batista Belzoni som forsynte seg fritt med store mengder av egyptiske antikviteter. Disse ble brakt til England i 1821 og utgjør grunnstammen i den store samlingen i British Museum.
Et av de beskriftede monumentene som en av Napoleons soldater hadde oppdaget i 1799, Rosettasteinen (som ble brakt til England i 1802), skulle gi nøkkelen til dechiffreringen av hieroglyfskriften. Steinen har den samme teksten i tre forskjellige versjoner, hieroglyfskrift, demotisk skrift og gresk, og flere kastet seg over studiet av disse tekstene. Svensken J. D. Åkerblad (1763–1819) klarte såvidt å lese noe av teksten, og den språkbegavede engelskmannen T. Young (1773–1829) ytet et vesentlig bidrag til løsningen. Det skulle imidlertid bli den lærde franskmannen Jean-François Champollion (1790–1832) som løste mysteriet i 1822. Dermed var det åpnet for direkte tilgang til det gamle Egypts rike kultur.
Champollions pionerarbeid ble videreutviklet av kjente navn som franskmennene Emmanuel de Rougé (1811–1872) og Auguste Ferdinand-François Mariette (1821–1881) og av tyskerne Karl Richard Lepsius (1810–1884) og Heinrich Karl Brugsch (1827–1894). Den siste er særlig kjent for å ha lagt grunnlaget for det vitenskapelige studium av demotisk (den egyptiske kursivskriften som ble brukt i sen-egyptisk tid og i den gresk-romerske perioden). Til de tidlige pionerene hører også nordmannen Jens Lieblein (1827–1911).
I årene mellom 1880 og den første verdenskrig gjorde faget store fremskritt. Ikke uten grunn omtales perioden ofte som egyptologiens gullalder. Tyskeren Adolf Erman (1854–1937) publiserte sine klassiske grammatikker i 1880 og i 1884 og la dermed grunnlaget for en nøyaktigere oversettelse av tekstene. Erman utgav i 1886 også den første egyptiske kulturhistorien bygd på primærkildene. Sammen med Hermann Grapow utgav han en flerbinds ordbok til det egyptiske språk. I 1887 kom Eduard Meyers (1855–1930) egyptiske historie ut og korrigerte, på grunnlag av egyptiske primærkilder, en rekke av antikkens feilinformasjoner. Briten Francis Llewellyn Griffith (1862–1934) og tyskeren Wilhelm Spiegelberg (1870–1930) gjorde store fremskritt innenfor studiet av demotisk.
De tidligere skattejakter og gravrøverier, som hadde ødelagt mer informasjon enn de hadde fremskaffet, ble erstattet av Sir Flinders Petries (1853–1942) utgravninger og den begynnende vitenskapelige arkeologi. Hans metoder ble senere forbedret, særlig av amerikaneren George Andrew Reisner (1867–1942). Et annet viktig navn innenfor så vel arkeologi som religionshistorie er Gaston Camille Charles Maspero (1846–1916).
På dette grunnlaget bygde så i nyere tid kjente egyptologer som Kurt Heinrich Sethe (1869–1934) og Alan H. Gardiner (1879–1963) videre. Gardiner viet seg særlig til studiet av papyrer skrevet med den hieratiske kursivskriften. Dessuten ble hans egyptiske grammatikk lærebok for flere generasjoner.
De første tilløp til en egyptisk kunsthistorie fikk et endelig gjennombrudd med H. Schäfer (1869–1957). Hermann Kees (1886–1964) utgav den første systematiske fremstillingen av gammelegyptisk administrasjon og forvaltning. Henri Frankfurt (1897–1954) og Alexandre Moret (1868–1938) videreutviklet studiet av gammelegyptisk religion. Hans Jakob Polotsky (1905–1994), som regnes som en av de største egyptologer i moderne tid, leverte vesentlige bidrag til egyptisk og koptisk grammatikk.
Selv om det kan pekes på viktige arkeologiske enkeltbegivenheter også på 1900-tallet (som Howard Carters oppdagelse av Tutankhamons grav i 1922 og Nubia-ekspedisjonen på 1960-tallet), kjennetegnes utviklingen av egyptologien i nyere tid ikke i første rekke av spektakulære arkeologiske funn (det er fortsatt mange steder som er lite utforsket), men av en stadig økende kunnskap, forbedring av fagets metoder innenfor alle områder og av sterk spesialisering. I de aller seneste tiårene har det særlig skjedd en dreining vekk fra den ensidige opptattheten av store monumenter og mot en større interesse for sosioøkonomiske forhold (særlig økonomi, dagligliv, kvinnens stilling) og for førhistorisk tid. De har også blitt en økt interdisiplinær utveksling med andre fagområder, for eksempel sosiologi, antropologi og natur-vitenskapelige fag.
I dag arbeider ca. 300 utdannede egyptologer ved universitetsinstitutter, museer og ulike arkeologiske institusjoner over hele verden. Forskningsresultatene publiseres i monografier og i en rekke fagtidsskrifter, hvorav ca. 10 er rent egyptologiske. Den første egyptologkongressen ble holdt i Kairo i 1976 og har siden vært arrangert hvert tredje år. Det finnes over 500 museer som har samlinger av egyptiske antikviteter, i første rekke i USA, Egypt og Europa, men også i Australia, Brasil, Cuba, Japan, Mexico og Sudan. I Norge finnes noen tekster og gjenstander i museer og biblioteker, men ingen samling av betydning. Landets eneste professor i egyptologi finnes i dag i Bergen.
- - - - - - -
I Det gamle Egypt hadde man omkring 1500 forskjellige guder og gudinner. Den gammelegyptiske gudsforståelsen var til alle tider polyteistisk. Likevel finner vi på ulike tider i historien også innslag av panteisme, henoteisme og til og med monoteisme. Dette har gjort at det er vanskelig å klassifisere den gammelegyptiske gudsforståelsen med ett enkelt begrep som fanger inn hele mangfoldet i den 3500 år gamle tradisjonen.
Billedlige fremstillinger av de egyptiske gudene var en viktig del av kulten til alle tider. Et karakteristisk trekk ved disse, er at de kunne fremstilles enten som dyr eller mennesker, eller en blanding av de to.
Et begrep som er nærliggende å bruke på grunn av de mange gudene i det gammelegyptiske panteonet er polyteisme. Gudene og deres handlinger ga grunnlaget for omfattende mytologier, et viktig kjennetrekk ved polyteistiske religioner. Typisk for slike mytologier, som vi også finner i Mesopotamia og senere i Hellas, er at gudene fremstilles som en slags overmennesker. De har overnaturlige evner, men er på ingen måte feilfrie eller allmektige. De viser menneskelige følelser som sinne, sjalusi og begjær, og kan være hevngjerrige, urimelige og smålige.
Den gammelegyptiske religionen var til alle tider polyteistisk. Vi kjenner navnene på nesten 1500 guder og gudinner fra Det gamle Egypt. Likevel er ikke begrepet helt dekkende. I noen faser av utviklingen finner man nemlig tekster hvor det understrekes at «de mange» i bunn og grunn bare er ulike manifestasjoner av «den ene» sol – og skaperguden, som med Ra i Det gamle riket, Amon-Ra i Det nye riket, Aten i Amarna-perioden og Netjer-aa («Den store guden») særlig i det 21. dynasti. Atenismen under Amarna-perioden medførte til og med et forsøk på å sette til side de øvrige gudene fra panteonet. Tilbedelse av Aten, guden som manifesterte seg i solskiven, skulle være nok. Atenismen regnes som historiens eldste dokumenterte eksempel på monoteisme.
Det var slike kilder som fikk 1800-tallets egyptologer og religionsforskere, sterkt påvirket av kristen teologi, til å påvise en urmonoteisme i den gammelegyptiske religionen. Denne ideen ble utfordret og diskutert hyppig i tiden rundt forrige århundreskifte. Norske egyptologer og religionshistorikere, som Jens Lieblein, William Brede Kristensen og Johann Friedrich Schencke, var viktige bidragsytere i diskusjonen. Den tyske egyptologen Erik Hornung (født 1933) oppsummerte dette ordskiftet og tok et endelig oppgjør med urmonoteismen i sin bok Der Eine und die Vielen («Den ene og de mange») fra 1971 (i engelsk utgave fra 1982). Ifølge Hornung er det kun unntaksvis snakk om ren monoteisme, og det kan ikke påvises at disse tankene var eldre eller mer genuine enn den polyteistiske religionsforståelsen. Hornung tilbakeviste også den evolusjonistiske tankegangen i tidligere studier, der polyteisme ble betraktet som et kjennetegn på «primitive» religioner, og et nødvendig stadium i utviklingen mot en mer sofistikert og «høyverdig» monoteisme.
Amarna-tiden, som bare varte et par tiår, er det eneste eksemplet vi kjenner til hvor mangfoldet av guder ble forsøkt benektet. Likevel kan det til tider synes som om enkeltpersoner primært forholdt seg til én guddom i sine bønner og kult også i andre perioder.
Henoteisme er et begrep som har vært anvendt for å beskrive en religion der folk hovedsakelig tilba én guddom, uten å fornekte eksistensen av andre. Moderne hinduisme, som også ofte nevnes som eksempel på henoteisme, har mange strukturelle likheter med gammelegyptisk religion.
Mange av gudene i det gammelegyptiske panteonet representerte et naturfenomen eller en naturkraft (se for eksempel Ra, Nut, Kheperi, Hapi eller Osiris), og de mytologiske dramaene kan ofte tolkes som krefter i naturen. For eksempel kan Osiris' død og gjenoppstandelse knyttes til jordbruket og kornets livssyklus. Når gudene lar landet oversvømmes av okerfarget øl for å stanse Sekhmets massakre av menneskeheten i myten om den himmelske ku, kan det forstås som et bilde på den årlige Nilflommen som var grunnlaget for jordbruket.
Fascinasjonen over naturen og livets evne til å fornye seg selv gjennomsyrer den gammelegyptiske religionen. Ofte får man inntrykk av at det er denne regenererende kraften som er den egentlige gjenstand for tilbedelse, og at gudene bare er ulike manifestasjoner av denne kraften. Tilbedelsen av en upersonlig naturkraft som gjennomsyrer tilværelsen kalles panteisme. Det panteistiske innslaget i den gammelegyptiske religionen er særlig tydelig fra slutten av det nye riket, med vektleggingen av guden Netjer-aa, «Den store guden». Mens begrepet Netjer-aa tidligere var blitt forstått som en gruppe individuelle guder, ble det nå i økende grad forstått som en fellesbetegnelse på sol- og skapergudens mange manifestasjoner. Netjer-aa var også en personifisering av Osiris-Ra konjunksjonen, foreningen av Osiris og Ra i underverdenen midt på natten som muliggjorde en fornyelse av solgudens daglige syklus mellom himmel og jord.
I det 21. dynasti blir denne foreningen betraktet som mer eller mindre permanent og personifisert som en egen guddom. Netjer-aa beskrives som en gud med «mange navn, mange ansikter og mange former». Omvendt kunne nesten hvilken som helst gud eller gudinne ta tilnavnet Netjer-aa. Mennesker som hadde gjort seg fortjent til et salig etterliv i underverdenen etter sin død, ble også del av Netjer-aa.
I forbindelse med de henoteistiske strømningene i egyptisk religion, har det også vært påvist en viss grad av personlig fromhet, et bånd mellom individet og dets gud preget av den fortrolighet og kjærlighet vi også kan skimte i Det gamle testamentet, men som ellers var fraværende i religionene i Midtøsten i tidlig historisk tid. Forholdet mellom mennesker og guder i disse religionene, også den egyptiske, var hovedsakelig preget av en gjensidig avhengighet (resiprositet); gudene var farlige og ukontrollerbare krefter i kosmos uten noen spesiell interesse for menneskene, men gjennom offerkulten kunne de blidgjøres slik at de tok mer hensyn til menneskenes eksistensielle behov.
I likhet med flommytene i Mesopotamia og beretningen om syndfloden i Det gamle testamentet, understreker den egyptiske myten om den himmelske ku avhengighetsforholdet mellom mennesker og guder. Vanlige folk forholdt seg til sine guder omtrent som de forholdt seg til sin konge. Kongen derimot, kunne tillate seg et langt mer personlig forhold til gudene, som ofte omtales som kjære familiemedlemmer. «Sønn av Ra» ble en fast del av kongens titulatur fra det femte dynasti (cirka 2435–2306 fvt.). Nære bånd mellom farao og gudene ble også uttrykt i den religiøse ikonografien, hvor kongen kunne fremstille seg selv ammet av en gudinne som barn, eller omfavnet av sin far solguden eller Osiris. Hymnene fra Det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.) viser med all tydelighet at kongen ikke bare fryktet, men også elsket sine guder. Det beste eksemplet er kanskje Akhenatens solhymne fra omkring 1340 fvt.
I teorien var det bare kongen som kunne kommunisere direkte med gudene, og alle offer og bønner måtte fremsies i hans navn. Gjennom en gradvis profesjonalisering av presteskapet, ble rollen som bindeledd mellom mennesker og guder i praksis overført til prestene fram mot Det nye riket. Skriftlige kilder allerede fra Det midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.) tyder på at de nære, personlige båndene mellom kongen og gudene fulgte med dette ansvaret. I Ramessidetiden (cirka 1295–1069 fvt.) slår dette ut i en tydelig personlig fromhet, særlig i form av hymner til solguden. Det er delte meninger om hvor vidt disse tekstene er uttrykk for et elitefenomen eller om de er representative for større deler av befolkningen. En mer folkelig type fromhet, eller pietet, er bedre dokumentert fra sendynastisk tid (cirka 722–332 fvt.).
Billedlige fremstillinger av de egyptiske gudene var en viktig del av kulten til alle tider. Bildene var viktig for kommunikasjonen mellom mennesker og guder. Hvordan gudene ble fremstilt varierte gjennom historien. I de eldste kildene ble de fremstilt som emblemer som forestiller naturlige og menneskelagde objekter. Mot slutten av den predynastiske perioden ble det mer og mer vanlig å fremstille gudene i dyreskikkelse. Først i tidlig dynastisk tid begynte gudene å ta menneskelig form. I tråd med den mangfoldige tilnærmingen til det hellige som er så typisk for gammelegyptisk religion, ble alle de tre fremstillingsformene videreført og kanonisert i faraonisk tid. De fleste egyptiske gudene kan derfor fremstå i dyreskikkelse, menneskeskikkelse eller en blanding av de to, og har gjerne et emblem som bæres som en krone og brukes til å skrive gudens navn.
I templene ble både to- og tredimensjonale bilder av gudene tilbedt. Et viktig aspekt ved tempelkulten var at gudebildet skulle være tildekket. Kultstatuen befant seg innerst inne i tempelet, i det trangeste og mørkeste rommet, skjermet både av arkitekturen og et naos, et alter formet som et skap. Ofte ble et mindre naos i tre plassert inni et større av stein, slik at tildekkingen av guden ble doblet. Nyere forskning viser at også de todimensjonale bildene av guder i templene, gjerne hugget som relieff i steinveggene, også var tildekket av tekstiler. Bare i forbindelse med spesielle høytider ble gudebildene båret ut av templene på spesielle bærestoler. Også disse var tildekket.
Oversikt over de viktigste gudene
A-Ha He–Nef Nei–Se Sh–W
Amon Heka Neith Shu
Anubis Horus Neftys Sia
Apis Horus' fire sønner Nekhbet Sobek
Apofis Hu Nun Sokar
Aten Imentet Nut Tatenen
Atum Imhotep Ogodaden Tawret
Bastet Imseti Opet Tefnut
Benu Isis Osiris Thot
Bes Kheperi Ptah Wadjet
Duamutef Khonsu Ra Wepwawet
Enneaden Maat Sekhmet
Geb Min Satis
Hapi Montu Serket
Harpokrates Mut Seshat
Hathor Nefertem Seth
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 11.3.2025 kl. 14:04 ・ FINN-kode: 359191054
