"NATO. The first five years. 1949-1954." - Lord Ismay

Boken "NATO. The first five years. 1949-1954." av Lord Ismay. 280 sider. Tidligere biblioteksbok.

Selges for 95,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------------------

NATO er en forsvarsorganisasjon for land i Europa og Nord-Amerika med grunnlag i Atlanterhavspakten som ble undertegnet 4. april 1949.

Nato ble opprettet ved starten av den kalde krigen for å sørge for et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Ved opprettelsen hadde Nato 12 medlemsland, og i dag er 32 land med. Norge var blant stifterne av Nato og er fortsatt medlem. Nato har hovedkvarter i Brussel i Belgia, og nordmannen Jens Stoltenberg har vært organisasjonens generalsekretær siden 2014.

Den sentrale bestemmelsen i Atlanterhavspakten er artikkel 5, som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemslandene er et angrep mot alle, og at den enkelte medlemsstat selv tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrepet skal besvares. Artikkel 5 har blitt utløst kun én gang i paktens historie – etter al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001.

NATO har vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk helt siden 1949, og gjennom NATO er land som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike Norges viktigste allierte. Her er NATOs regjeringssjefer samlet under toppmøtet i London i 2019, der generalsekretær Jens Stoltenberg står ansikt til ansikt med USAs president Donald Trump. Bak fra venstre: Montenegros statsminister Duško Marković, Nederlands statsminister Mark Rutte og Norges statsminister Erna Solberg. Foran fra venstre: Estlands statsminister Jüri Ratas, Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Angela Merkel.

NATO-toppmøtet 2019

Opprinnelige medlemmer

Belgia

Canada

Danmark

Frankrike

Island

Italia

Luxembourg

Nederland

Norge

Portugal

Storbritannia

USA

Senere medlemmer

Hellas 1952

Tyrkia 1952

Vest-Tyskland1) 1955

Spania 1982

Polen 1999

Tsjekkia 1999

Ungarn 1999

Bulgaria 2004

Estland 2004

Latvia 2004

Litauen 2004

Romania 2004

Slovakia 2004

Slovenia 2004

Albania 2009

Kroatia 2009

Montenegro 2017

Nord-Makedonia 2020

Finland 2023

Sverige 2024

1) Det gjenforente Tyskland fra 1990.

I Nato er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er Natos høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet.

I Natos høyeste organ, Det nordatlantiske råd, «Rådet» (North Atlantic Council), møter alle medlemsland representert ved faste utsendinger (ambassadører). Rådet kommer sammen minst én gang per uke. Som regel to ganger hvert år møtes også utenriksministrene i Rådet, og det er møter på regjeringssjefnivå. Generalsekretæren leder møtene, mens utenriksministrene etter tur fungerer som ærespresident for ett år om gangen. Politiske avgjørelser i rent militære saker treffes i komiteen for forsvarsplanlegging (Defence Planning Committee), som trer sammen ved behov på ambassadørnivå og to–tre ganger i året på forsvarsministernivå.

Generalsekretæren er formann for flere av de viktigste komiteene og leder det internasjonale sekretariatet, hjulpet av visegeneralsekretæren. Sekretariatet er delt i en politisk avdeling og avdelinger for forsvarsplanlegging, operasjoner, forsvarsinvesteringer, nye sikkerhetstrusler, etterretning og sikkerhet samt diplomati, i tillegg til en en stab. I tillegg består det internasjonale sekretariatet av tre uavhengige avdelinger: en rettsavdeling, avdeling for økonomistyring og avdeling for ressursstyring.

Under Rådet er det opprettet en lang rekke komiteer. Foruten komiteen for forsvarsplanlegging er det komiteer for politiske saker, forsyninger, infrastruktur, samband, forskning, miljøvern, budsjett, sivil beredskap, informasjon og annet. I disse komiteene forberedes sakene før de kommer opp i Rådet eller i komiteen for forsvarsplanlegging. Gjennom drøftinger søker man å nå frem til enighet, vanligvis uten formelle voteringer. Alle beslutninger i Rådet tas ved enstemmighet.

Natos Kjernefysiske Planleggingsgruppe (Nuclear Planning Group) har samme myndighet som Rådet med hensyn til kjernevåpenpolitiske spørsmål. Alle NATO-land er medlem av gruppen, bortsett fra Frankrike som har valgt å stå utenfor. Forsvarsministrene møtes jevnlig for å diskutere og oppnå enighet om NATOs kjernevåpenpolitikk.

Den militære organisasjonen er underordnet den sivile. Det øverste organet er Militærkomiteen, som består av medlemslandenes forsvarssjefer (Island kan ha sivil representasjon). Militærkomiteen gir militære råd til Rådet og den Kjernefysiske planleggingsgruppen og instruerer Natos to strategiske hovedkommandoer, Allied Command Operations (ACO) og Allied Command Transformation (ACT).

Forsvarssjefene møter fast tre ganger i året og når spesielle saker krever et møte – ellers møter forsvarssjefenes faste stedfortredere. Rådet har gitt Militærkomiteen i oppdrag å gi tilrådinger om forsvaret av Atlanterhavspaktens område og gjennomføring av Natos operasjoner og oppdrag.

Frankrike trakk seg ut av Militærkomiteen og forsvarsministermøtene i 1966 fordi landet ville ha full kontroll med sine egne atomvåpen, men gjenopptok sin plass i Militærkomiteen i 1996. I perioden 1966–1995 var landet representert ved sjefen for den franske militærmisjon ved Militærkomiteen.

Natos eksisterende kommandostruktur ble iverksatt i 2003 og består av to hovedkommandoer med hver sin øverstkommanderende:

Allied Command Operations (ACO) med hovedkvarteret SHAPE i Casteau, Belgia.

Allied Command Transformation (ACT) med hovedkvarter i Norfolk i delstaten Virginia i USA.

Allied Command Operations (ACO)

ACO er ansvarlig for alle operasjoner innen hele alliansens ansvarsområde. Øverstkommanderende for Allied Command Operations, SACEUR (Supreme Allied Commander Europe), har ansvaret for å utarbeide og fullføre forsvarsplaner i alliansen og å sikre stridsevnen til de styrkene som blir tildelt ham ved operasjoner. SACEUR fremlegger også anbefalinger for Militærkomiteen med sikte på å forbedre organiseringen av sin kommando.

De enkelte medlemsland har militære representanter ved hovedkvarteret SHAPE. Under SACEUR hører to underkommandoer: Allied Joint Force Command Brunssum i Nederland og Allied Joint Force Command Naples i Italia.

Allied Command Transformation (ACT)

ACT skal overvåke utviklingen og omformingen av Natos militære kapasiteter. Det innebærer å styrke samtrening, forbedre stridsevne, teste og utvikle doktriner og utføre eksperimenter for å vurdere nye konsepter. Øverstkommanderende for ACT er SACT (Supreme Allied Commander Transformation). Underlagt ACT er underkommandoen Joint Warfare Centre på Jåttå i Stavanger.

Det euro-atlantiske partnerskapsråd (Euro-Atlantic Partnership Council – EAPC) ble opprettet 1997 som en videreføring av North Atlantic Co-operation Council (NACC) fra 1991. EAPC arbeider med militære og sikkerhetspolitiske spørsmål, rustningskontroll med mer og har 50 medlemsland (2023) – det vil si medlemmer av Partnerskap for fred og de 31 NATO-landene, i tillegg til Østerrike og Sveits som har observatørstatus.

Partnerskap for fred (Partnership for Peace – PfP) ble initiert under Nato-toppmøtet i Brussel i januar 1994. Det er et samarbeidsprogram mellom Nato og ikke-Nato-land som er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). PfP-programmet ble startet for å imøtekomme behovet for nærmere samarbeid med østeuropeiske land som ønsket å bli medlemmer av Nato etter Warszawapaktens oppløsning i 1991. Dette omfatter 20 ikke-Nato-land (2022).

For å bli opptatt i PfP må hvert land bekjenne seg til ideen om demokrati, menneskerettigheter og demokratisk kontroll med militære styrker. Programmet innebærer samarbeid om fredsbevarende innsats, humanitært hjelpearbeid og felles militærøvelser.

Atlanterhavspakten inneholder kun én bestemmelse om at det skal opprettes et råd, og dette rådet skal kunne etablere de underinstitusjoner som det finner nødvendig, spesielt en forsvarskomité. Organisasjonen har derfor gjennomgått en gradvis utvikling, preget av de internasjonale spenninger og styrken av det indre samhold. Den viktigste organisasjonsmessige oppbygging fant sted frem til 1955 da Vest-Tyskland kom med.

I den neste fasen, til midten av 1960-årene, ble maktbalansen i Europa opprettet, basert på kjernefysiske våpen i tilfelle angrep. Mens forholdet til Sovjetunionen ble mindre spent, stod man i tiden etter 1964 overfor til dels alvorlige samarbeidsproblemer innen alliansen. Blant annet har USAs dominans vært et vedvarende stridsspørsmål. Særlig vanskelig var det å løse problemene som knyttet seg til innføring av kjernefysiske våpen i fellesforsvaret.

Senere, i midten av 1980-årene, skapte moderniseringen av Natos kjernefysiske mellomdistanseraketter sterk motstand i land hvor de skulle utplasseres. Også spørsmålet om å redefinere USAs rolle i alliansen og la de andre medlemslandene overta en større del av omkostningene, ble tatt opp. Gjennom Nato er det utviklet et samarbeid som spenner over en rekke felter, og som etter hvert har fått et rutinemessig preg med høy effektivitet. Nato har vist stor evne til å tilpasse seg nye problemstillinger i internasjonal politikk på grunn av sin smidige organisasjonsform.

Gjennom fellesorganene søker man å oppnå en best mulig samordning av de forskjellige lands militære styrker. Et omfattende byggeprogram har vært et viktig element i fellesforsvaret. Programmet er finansiert etter en bidragsskala som landene er blitt enige om, og har omfattet flyplasser, havneanlegg, varslingsanlegg, depoter med mer (infrastrukturanlegg).

Særlig de mindre landene har mottatt betydelig økonomisk støtte til forsvarsutbyggingen gjennom Nato. Flere Nato-organer arbeider med forskjellige sider av teknisk-vitenskapelig forsvarssamarbeid. Natos forsvarshøyskole (NATO Defense College) ligger i Roma (opprettet 1951 i Paris).

Medlemslandene i Nato har ført rådslagninger om sentrale politiske problemer av betydning for avspenningen, blant annet ikkespredningsavtalen, våpenkontrollsystemer, Tyskland-problemet, gjensidig balanserte styrkereduksjoner, europeiske sikkerhetsordninger, reduksjon av kjernefysiske våpen med mer.

Etter den kalde krigens slutt har Nato vært en aktiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Avtalen med Warszawapakten om konvensjonell nedrustning var et avgjørende gjennombrudd i nedrustningsbestrebelsene (se CFE-avtalen). Innføring av Natos nye strategiske konsept i 1999, iverksetting av ny styrke- og kommandostruktur, opprettelsen av Partnerskap for fred-samarbeidet med de tidligere østblokklandene, bruk av Nato-styrker i fredsbevarende operasjoner (blant annet SFOR-styrken i Bosnia-Hercegovina og KFOR-styrken i Kosovo) og utvidelsen av alliansen er viktige initiativ som har demonstrert at Nato er en fleksibel, effektiv og handlekraftig organisasjon som nyter stor tillit.

Alliansens grunnleggende oppgave er fortsatt å trygge medlemslandenes sikkerhet. Samtidig får krisehåndtering og fredsoperasjoner en mer fremtredende plass. Konseptet legger grunnlaget for en betydelig omlegging og modernisering av allianseforsvaret, med større vekt på mobilitet, fleksibilitet, utholdenhet, overlevelse og flernasjonalt samarbeid. Det åpnes for en utvidelse av alliansens oppgaver, både geografisk og innholdsmessig. I praksis betyr det at alliansen i større grad kan ta ansvar for å begrense kriser i det euroatlantiske området, det vil si at man åpner for såkalte «out-of-area operations».

I realiteten har Nato siden 1991 praktisert en slik strategi i og med at alliansen har sagt seg villig til å stille styrker til disposisjon for FN eller OSSE for konfliktløsing, også utenfor det geografiske området som utgjøres av medlemslandenes territorier.

På toppmøtet i Washington i 1999 ble også Natos vilje til å fortsette utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentiteten stadfestet. Diskusjonen om økt europeisk ansvar i sikkerhetspolitikken hadde pågått siden begynnelsen av 1990-årene – både i Nato, Den vesteuropeiske union (VEU) og i EU. Det første formelle møtet mellom Nato og EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk fant sted i 2001.

En helt ny situasjon oppstod med krisen i den jugoslaviske provinsen Kosovo da Nato våren 1999 gikk til krig mot en suveren stat (Jugoslavia) uten at det var gitt et FN-mandat. Forsvarsalliansen grep inn i en situasjon som i realiteten var en intern, borgerkrigslignende konflikt. Natos begrunnelse var, foruten de rent humanitære hensyn, at krisen i Kosovo utgjorde en trussel mot europeisk sikkerhet og stabilitet.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble artikkel 5 i Atlanterhavspakten aktivert for første gang. Nato har siden sommeren 2003 hatt kommandoen over stabiliseringsstyrken ISAF (International Security Assistance Force) i Afghanistan. ISAF fikk mandat fra FN i desember 2001 (se Krigen i Afghanistan).

Etter invasjonen i Irak våren 2003 ble samholdet i Nato satt på prøve da flere land med Tyskland og Frankrike i spissen var sterkt uenige i angrepet på Irak og lenge nektet å delta i felles konsultasjoner. Tyrkia krevde i forkant konsultasjoner med de øvrige medlemmene, fordi landet fryktet angrep dersom USA brukte baser i landet for å invadere Irak. Etter invasjonen har Nato ledet opplæringen av sikkerhetsstyrkene for de nye myndighetene i Irak.

Den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 har også satt Nato på prøve. Konflikten startet blant annet med russisk motvilje mot et tettere samarbeid mellom Nato og Ukraina, og potensielt ukrainsk medlemskap i Nato. Ukraina grunnlovfestet i 2019 at de vil søke medlemskap i Nato og EU. Etter invasjonen og i forbindelse med den påfølgende konflikten, ba Ukraina om støtte fra USA og Nato. Det ble besluttet at det var for risikabelt å støtte ved å bruke militærmakt, slik som å opprette en ikke-flyvningssone over Ukraina eller sende militære styrker, fordi Nato-landene da ville blitt part i den væpnede konflikten mot Russland. I stedet har Nato-landene valgt å sende militært utstyr, inkludert våpen, for å gjøre Ukraina i bedre stand til å forsvare eget territorium. Også Norge har sendt store mengder militært utstyr for å hjelpe Ukraina. Nato har samtidig understreket at det kan komme et punkt hvor konflikten eskalerer så mye at de likevel vil velge å involvere seg militært, for eksempel om konflikten utvider seg til Nato-land eller dersom Russland velger å bruke atomvåpen.

Nato strakte i realiteten ut en «vennskapets hånd» til tidligere motstandere i den kalde krigen med den såkalte London-erklæringen om en transformert allianse i juli 1990. Prosessen skjøt ny fart på toppmøtet i januar 1994 da alliansens politiske ledere uttalte at de ventet og ønsket velkommen en utvidelse som ville omfatte demokratiske stater i øst.

Et problem i prosessen var Russlands motstand mot en Nato-ekspansjon inn i det tidligere området til Warszawapakten. Opprettelsen av et fast samarbeidsråd mellom Russland og Nato har gjort det lettere å håndtere spørsmålet om utvidelse. I 1999 ble Nato utvidet med tre tidligere Warszawapakt-land; i 2004 ble ytterligere sju land som tidligere var østblokkland, eller som grenset til disse, medlemmer.

Ukraina har undertegnet en separat avtale med Nato som sikrer samarbeid på en rekke sikkerhetspolitiske områder. 30. september 2022 sendte de også en hastesøknad om medlemskap i Nato. Søknaden ble umiddelbart møtt med støtte fra Nato-land i Øst-Europa, men det forventes å ville ta tid før søknaden er ferdig behandlet. Ettersom det fortsatt pågår en væpnet konflikt på ukrainsk territorium, vil et ukrainsk Nato-medlemskap innebære at et Nato-land er under angrep og må forsvares. Det vil da trekke Nato inn i konflikten, noe de som nevnt prøver å unngå.

I 2022 søkte også PfP-landene Sverige og Finland om medlemskap i Nato, som reaksjon på russisk invasjon av Ukraina. Finland ble medlem av forsvarsalliansen 4. april 2023. Til tross for at Nato lovet en rask behandling av søknadene, tok prosessen tid. Dette var særlig fordi Tyrkia motsatte seg utvidelsen. Sveriges søknad om medlemskap ble først godkjent av Tyrkia og Ungarn i 2024, og de ble formelt medlem den 7. mars 2024.

Generalsekretærer:

1952–1957 Hastings Lionel Ismay, Storbritannia

1957–1961 Paul-Henri Spaak, Belgia

1961–1964 Dirk Stikker, Nederland

1964–1971 Manlio Brosio, Italia

1971–1984 Joseph Luns, Nederland

1984–1988 Peter Carington, Storbritannia

1988–1994 Manfred Wörner, Tyskland

1994–1995 Willy Claes, Belgia

1995–1999 Javier Solana Madariaga, Spania

1999–2003 George Robertson, Storbritannia

2004–2009 Jaap De Hoop Scheffer, Nederland

2009–2014 Anders Fogh Rasmussen, Danmark

2014–2024 Jens Stoltenberg, Norge