(1/2)

"Fra min plass. Politiske erindringer 1970-1985." - Guttorm Hansen

Boken "Fra min plass. Politiske erindringer 1970-1985." av Guttorm Hansen. Utgitt i 1986. 246 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------

Guttorm Hansen var en av våre mest markante parlamentarikere i siste halvdel av 1900-tallet. Da han for første gang ble valgt inn på Stortinget 1961, ble mange snart klar over at han ville sette varige spor etter seg på Løvebakken.

Han var en lærd autodidakt og en meget spesiell og dyktig taler. Allerede etter sine fire første år i Stortinget markerte han seg som en av Arbeiderpartiets verbale skarpskyttere. Han var enkel og treffsikker i sin tale, som ofte ble krydret med trønderske anekdoter og litterære sitater. Som oftest fremførte han sine innlegg muntlig og ledig – uten bruk av manuskript. Han var en av de siste som på en raffinert måte forvaltet arven etter det talte ords generasjon i Stortinget. Derfor var han en skattet taler i alle leirer.

Guttorm Hansen var en utpreget parlamentariker, som i første rekke følte seg hjemme blant de folkevalgte på Løvebakken. Han var ikke de administrative detaljenes mann. Han fant seg aldri til rette i “en krattskog av påtrengende hastesaker”, for å bruke hans egne ord. Der var det vanskelig å trekke opp en kompassretning for marsjen frem mot “nye og fristende blåner i det politiske landskapet”, sa han en gang. På denne bakgrunn er det lett å forstå at han aldri lot seg lokke til Kongens bord. Hele tre ganger ble han spurt om å bli medlem av regjeringen. Men han svarte nei, selv om han ble bedt om å ta ansvaret for både kulturpolitikken og naturvernet, de to saksområdene som lå hans hjerte nærmest. Han mente selv han ville ha blitt en meget dårlig statsråd.

Men 1973 fikk han en rolle som passet hans arbeidsmåte og spesielle legning, og som han virkelig satte pris på. Han ble valgt til stortingspresident. Han ble rikstenkeren som var hevet over partiene. Det var selve nasjonens situasjon han skulle tumle med. Og mange mente at han i løpet av sine 8 år på dirigentplassen gav presidentrollen en større tyngde og verdighet. I alle fall var det vanskelig å få øye på en som kunne opptre med større autoritet i forfatningsmessige spørsmål enn Guttorm Hansen. Han var ellers en politiker med det store overblikket – en som kunne stille mange dagsaktuelle spørsmål inn i en videre historisk sammenheng. Slik ble han også en alvorlig vokter av demokratiets spilleregler. Da han 1985 gikk av som stortingsmann etter et kvart hundreår, skrev Dagbladet at det var den siste eidsvollsmann som nå forlot Løvebakken.

Hansen vokste opp i Namsos. Allerede i barneårene ble han nærmest vervet inn i arbeiderbevegelsen. Han vokste opp i en bydel der det bare bodde vanlige arbeidsfolk, og der Folkets Hus var det sosiale midtpunktet. Det var her han fikk låne de første bøkene, som gradvis gjorde ham til en bokorm for resten av livet. Etter folkeskolen var det slutt på all formell skolegang, men ikke på hans ustoppelige vilje og ærgjerrighet til å lære og forstå mer. Hans glupende appetitt på litteratur og kunst gjorde ham til en berikende samtalepartner på tvers av alle partigrenser og livssyn. Men han innrømmet gjerne at han aldri ble en belest og misjonerende marxist. Som humanist og som pragmatisk sosialdemokrat følte han seg mer i slekt med de sosialistiske utopistene og den kristne lekmannsbevegelsen, selv om han ikke var religiøs i ordets vanlige forstand.

Guttorm Hansen var ikke bare et lesende, men også et skrivende menneske. Alt i meget ung alder gav han ut en gutteroman, som viste at han var et gryende fortellertalent. Men så ble han virvlet inn i journalistikkens tidkrevende travelhet. Først som redaksjonssekretær i Det norske Totalavholdsselskaps tidsskrift Menneskevennen 1945–47, deretter som redaktør av Firdaposten i Florø 1948–51 og til slutt som journalist i Namdal Arbeiderblad 1951–61.

Gjennom årene gav han ut en rekke bøker av selvbiografisk karakter, bl.a. memoarbøkene Der er det godt å sitte (1980), Fra min plass (1986), Trehesten, partiet og gutten (1987) og Etterkrigstid (1990), som alle ble bestselgere.

Den store kjærlighetserklæringen til naturen og til hans eget Børgefjell kom han med i Fjellets lasso rundt mitt hjerte – med tegninger av Kai Fjell. Han var en viktig pådriver for natur- og miljøvernbevegelsen i 1960-årene, og han var formann i Statens Naturvernråd 1963–65. Hansen var medlem av Nordisk Råds presidium 1971 og 1981–83, medlem av Norsk kulturråd 1984–92, styreformann i Direktoratet for vilt og ferskvannsfiske 1977–80 og formann i Den norske Atlanterhavskomité fra 1966.

Vittige tunger påstår at Guttorm Hansen ble avholdsmann den dagen han ble født. Men de som besøkte hans hjemlige lesekrok, oppdaget en annen side ved mannen. Oppå hans peishylle stod det en lang rekke med velpleide piper i mange varianter. Lastenes sum var altså konstant – også hos Guttorm Hansen.

Verker:

Tunsjøguden, 1943

Fjellets lasso rundt mitt hjerte. Om vandringer, dyr og folk i Børgefjell og andre namdalske fjelltrakter, 1979

Der er det godt å sitte. Hverdag på Løvebakken gjennom hundre års parlamentarisme, 1980

Naturvern i Norge, NOU 1980:23, 1980

Arti å hør det læll ... Trønderhumor i flere variasjoner, 1982

Kongen og folket. En hyllest til kong Olav V (red. sm.m. fl.), 1983

Fra min plass. Politiske erindringer 1970–1985, 1986

Trehesten, partiet og gutten. Bilder fra en barndom, 1987

Etterkrigstid. Politiske erindringer fra 1945 til 1990, 1990

Mitt Trøndelag, 1991

Å sånt ska styr bygda, 1992