Bildegalleri
"Jemtland og Norge" - Edvard Bull
Beskrivelse av varen
Boken "Jemtland og Norge" av Edvard Bull. Utgitt i 1927. Tidli. bibl.bok. 247 sider.
Selges for 50,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------------------------
Jemtland har mange oldfunn fra steinalder og jernalder; fra mellomliggende tid er det få funn. Det synes rimelig å anta at bondekolonisasjonen – som kanskje særlig har skjedd fra Trøndelag – i hovedsak er knyttet til yngre jernalder, særlig vikingtid, og med en ytterligere ekspansjon i kristen middelalder. Men parallelt med denne fortsatte en fangstkultur inn i kristen middelalder.
Et viktig spørsmål er hvilken gruppe som bar oppe fangstkulturen i skogs- og fjellområdene. Samene har i den sammenheng vært nevnt, men dette er fortsatt omstridt.
Gamle ferdselsveier mellom Trøndelag og østersjøkysten, som Romboleden, gikk gjennom Jemtland; kulturinnflytelser har åpenbart gått begge veier. Stedsnavn viser at det har vært religiøse midtpunkter på Frösön og Norderön i Storsjön, hvor Frøy og Njord ble dyrket.
Jemtene hadde sin egen organisasjon, en aristokratisk «bonderepublikk», og eget ting, Jamtamót, på Frösön. Området ble kristnet rundt år 1000 og kom under erkebiskopen i Uppsala; men handelsinteressene dro mot vest, og fra kong Sverres regjeringstid (1177–1202) hørte Jemtland politisk under den norske kronen.
Landskapet ble imidlertid ikke en fullt integrert norsk landsdel på linje med for eksempel Trøndelag, men hadde en posisjon innenfor den norske kongens velde mer lik et skattland.
Under Den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) ble Jemtland erobret av svenske tropper, men den svenske okkupasjonen ble avsluttet ved freden i Stettin i 1570. Fredsslutningen bestemte også at Jämtland ble lagt under Trondhjems stift. Dermed var landskapets delvis svenske administrative tilhørighet brutt.
Jämtland ble imidlertid nok en gang okkupert av svenskene under Kalmarkrigen i 1611–1613, og befolkningen ble tvunget til å avlegge troskapsed til den svenske kongen. Ved fredsslutningen måtte imidlertid svenskene enda en gang oppgi Jämtland, og Christian 4 lot gjennomføre en hardhendt avstraffelse av befolkningen for deres frafall fra den norske kronen. I årene som fulgte var jemtene gjenstand for en massiv integrering i den norske delen av det oldenborgske statssystemet, kanskje det sterkeste inkorporasjonsprosjektet i Jämtlands historie fram til da.
Ved freden i Brömsebro i august 1645 avstod Danmark-Norge de norske landskapene Jemtland og Herjedalen til Sverige. Dessuten ble Halland pantsatt til Sverige for tretti år.
Ved freden i Brömsebro i 1645 var Jämtland likevel blant de provinsene som Christian 4 og det danske riksrådet gikk med på å avstå til Sverige, trolig for å unngå å måtte avstå skånelandskapene (Skåne, Halland og Blekinge), som svenskene opprinnelig hadde ønsket. Det ble satt i gang en omfattende forsvenskningsprosess, som i begynnelsen hadde lite hell med seg, ikke minst fordi den dansk-norske integrasjonspolitikken i årene forut hadde gitt resultater.
Under krigene i 1657–1660 og 1676–1679 hilste befolkningen de norske troppene som befriere. En svensk rapport i 1657 beskrev innfødte jemter til å være «så gode norske, som de i Norge bo». Først etter skogsdriftens store oppkomst i 1840-årene ble de økonomiske interessene vendt østover. Jämtland fikk beholde et visst indre selvstyre; det gamle tinget fortsatte under navnet landsting like frem til 1863.
- - - - - -
Edvard Bull d.e. var en norsk historiker og politiker. Han var professor i historie ved universitetet i Kristiania (Oslo) fra 1917, og ytet viktige bidrag til studiet av Norges eldre historie. Bull var også en av de sentrale ideologene i Arbeiderpartiet i 1920-årene. Han var nestformann i partiet fra 1923 til sin død og utenriksminister i Christopher Hornsruds kortvarige regjering i 1928.
Bull vokste opp i en velstående og høyt kultivert kristianiafamilie preget av sterke vitenskapelige interesser. Han var sønn av Edvard Isak Hambro Bull, som tilhørte slektene Bull og Hambro. Begge slektene hadde en rekke betydelige representanter innenfor ulike samfunnsområder.
Edvard Bull viste tidlig vitenskapelige interesser og evner, særlig knyttet til historiefaget. Etter examen artium på latinlinjen i 1899 studerte han klassisk filologi, historie og geografi, og ble cand.mag. i 1906. Hans første publiserte faglig-historiske arbeid, Bidrag til Jemtlands historie fra Kristian III til Kristian IV, kom allerede i 1905, mens han ennå var student. Emnet gav utgangspunkt for en linje i hans videre arbeid som førte frem til boken Jemtland og Norge (1927).
Fra sommeren 1906 la Bull ut på han en studiereise til Tyskland og Frankrike som varte omtrent ett år. I denne tiden studerte han blant annet «middelalderlig katolisisme av alle kræfter», et område som også senere ble sentralt i hans faglige arbeid. Man finner også spor av hans studier i fransk historie under denne reisen i artiklene Pariserkommunen og Den franske revolusjon. Moderne synspunkter og i hans første forelesninger om den franske revolusjon, som han holdt som universitetsstipendiat (fra 1910).
Bull fortsatte sitt vitenskapelige arbeid i årene som fulgte, samtidig som han var lærer ved forskjellige høyere skoler. I 1913 ble han utnevnt til dosent i historie ved universitetet i Kristiania. Etter at Ernst Sars døde i januar 1917, ble dennes personlige professorat omgjort til ordinært, og Bull ble utnevnt til professor fra 1. juli 1917.
Allerede i september 1907 hadde Bull klar sin plan for det prosjektet som ble et hovedledd i hans forskerkarriere, som han skriver i et brev til politikeren Kyrre Grepp: «... jeg vil konkurrere om en teologisk gullmedalje og senere bruge denne avhandling som et avsnit av en doktordisputas om katolicismen og det norske folk». Avhandlingen Bods- og skriftevæsenet i den norske kirke i middelalderen, som gav ham Kongens gullmedalje i 1909.
Avhandlingen fra 1909 ble senere bygd inn som en del av doktoravhandlingen Folk og kirke i middelalderen. Studier til Norges historie (1912). Her stiller han det omfattende problem om «det norske folks virkelige religion i den katolske tid», og konkluderer med at den kristne religion bare fikk liten inngang hos nordmennene i denne tid sammenlignet med de germanske folkene som holdt til lenger sør i Europa. Denne oppfatning ble imøtegått, særlig av Fredrik Paasche, blant annet i hans doktoravhandling Kristendom og kvad.
Tyngdepunktet i Bulls videre forskningsarbeid ligger klart i Norges eldre historie, og gir seg blant annet uttrykk i en lang rekke spesialstudier av politisk-administrative forhold i Norge i gammel tid. En viktig utgivelse i den sammenhengen var undersøkelsen av den militære og økonomiske organisasjon i boken Leding (se leidang). Mer sammenfattende synspunkter på de politiske forholdene i sagatiden gav han blant annet i sin tiltredelsesforelesning som professor, om Borgerkrigene i Norge og Håkon Håkonssons kongstanke, hvor han la særlig vekt på de ulike økonomiske og sosiale forhold i de enkelte delene av landet.
Den mest sammenfattende fremstillingen av sine synsmåter på Norges middelalderhistorie ville han gi i sine bind av samleverket Det norske folks liv og historie, hvor økonomisk og sosial historie fikk langt bredere plass enn i tidligere oversiktsverker. Han planla og redigerte verket i årene omkring 1930, men på grunn av sykdom fikk han bare fikk fullført ett bind, om tiden fra 1000 til 1280.
Bulls faglige og politiske arbeid hadde sin avgjørende forankring i marxistisk historie- og samfunnsoppfatning (se materialistisk historieoppfatning og dialektisk materialisme). Man finner også impulser fra Werner Sombart og Karl Lamprecht. Et mer rent naturvitenskapelig innslag er tanken om klimavekslingenes betydning for den historiske utviklingen, slik han blant annet presenterte den i artikkelen Klima og historie. Denne grunnoppfatningen innebar som et hovedpunkt en vektlegging av økonomiske og sosiale forhold i historieforskningen.
Bulls teoretisk-metodiske oppfatninger av sitt faglige arbeid eller det han gjerne kalte den «rene» historie, var preget av den kildekritiske tradisjon fra Kristian Erslev og Gustav Storm, som han videreførte og skjerpet på linje med samtidige nordiske historikere som Halvdan Koht og brødrene Curt Weibull og Lauritz Weibull i Sverige, med sterke krav til holdbarhet i det faktiske.
Ønsket om et inngående nærstudium av økonomiske og sosiale forhold var et viktig motiv for den orienteringen mot lokalhistorien som kom til å prege en viktig del av Bulls arbeid, og som for øvrig var et mer allment trekk i fagets utvikling i denne tiden. I lokalhistorisk sammenheng finner vi flere viktige arbeider fra hans hånd, i første rekke Akers historie og bind 1–3 av Kristianias historie. I nær sammenheng med disse arbeidene grunnla han i 1915, sammen med Anton Wilhelm Brøgger, det lokalhistoriske tidsskrift for Oslo, St. Hallvard, som de redigerte i en årrekke. Han bidro også med enkelte kapitler til mer omfattende bygdehistorier, og utarbeidet en allmenn Innledning til bygdehistorisk studium.
Studiet av det gamle bondesamfunnet var en sentral del av Bulls lokalhistoriske forskning. Studiene ledet naturlig i retning av det store komparative forskningsprosjektet om bondesamfunnet som han tok opp i slutten av 1920-årene i tilknytning til Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Her ble også ledende europeiske forskere som Alfons Dopsch og Marc Bloch trukket inn. Prosjektet kom til å gi utgangspunktet for den sterke agrarhistoriske forskningsretningen i historiefaget i Norge i den følgende generasjonen av historikere.
Populærvitenskapelige publikasjoner
Utenfor sine sentrale forskningsfelter arbeidet Bull med mange ulike emner i undervisning og i mer allmenne publikasjoner. I denne sammenheng står blant annet hans mangeårige innsats i redaksjonen av Norsk biografisk leksikon fra 1921. En del av disse publikasjonene har en mer eller mindre direkte tilknytning til hans politiske engasjement. Disse faller inn under hans kategori «anvendt historie», som for eksempel bøkene Karl Marx og Den russiske arbeider- og bonderevolution (se den russiske revolusjon og oktoberrevolusjonen).
Både Bulls vitenskapelige og mer allmenne forfatterskap er preget av en klar og saklig fremstillingsform og et omfattende kunnskapsgrunnlag. Hans elever har bevart sterke inntrykk av hans evne til inspirerende undervisning på ulike nivåer.
Den marxistiske historie- og samfunnsoppfatning var grunnlaget også for Bulls politiske synsmåter. Historiesynet hans fikk uttrykk i et klart og konsekvent revolusjonært standpunkt i den ideologiske striden innen den norske arbeiderbevegelsen (som endte med dannelsen av Norges socialdemokratiske arbeiderparti i 1921 og Norges kommunistiske parti i 1923).
Bull tilhørte fra studietiden en krets av unge intellektuelle som var engasjerte i sosialismen og som senere kom til å spille en aktiv rolle i arbeiderbevegelsen, blant andre Emil Stang d.y., Jakob Friis og Kyrre Grepp. Mer direkte og aktivt engasjert i politisk partivirksomhet knyttet til Arbeiderpartet ble Bull fra omkring 1915. Han talte på agitasjonsmøter og forfattet politiske artikler og brosjyrer, og senere fikk han også i ulike verv i partiet. Da partiet fikk flertall i Kristiania kommunestyre i 1916, ble han valgt inn i skolestyret, hvor han satt til 1925. I årene 1919–1925 representerte han også partiet i bystyret. Etter at «den nye retning» (det vil si de revolusjonære) erobret lederskapet i partiet i 1918, ble han redaktør av partitidsskriftet Det tyvende Aarhundrede, og hadde dette vervet til 1920 og igjen 1927–1928.
I den politiske striden innen arbeiderbevegelsen om forholdet til den tredje Internasjonale (Komintern) i årene 1920–1923, spilte Bull en sentral rolle i motstanden mot Internasjonalens ekstremt sentralistiske politikk. Han bidro vesentlig i utformingen av det såkalte «Kristianiaforslaget» på februarlandsmøtet i 1923, som gav det prinsipielle grunnlaget for partiflertallets brudd med Internasjonalen i november samme år og for den splittelsen av partiet som dette førte til. På februarlandsmøtet ble Bulls betydning i partiledelsen markert ved at han ble valgt til partiets nestformann, et verv han beholdt til sin død.
I de følgende årene var Bull aktivt med i arbeidet for den samlingen av Sosialdemokratene og Arbeiderpartiet som ble realisert i 1927, på et program preget av uklare kompromisser mellom reformistiske og revolusjonære prinsipper. For Bull og hans fløy i partiledelsen var det en hovedsak å fastholde det revolusjonære perspektivet i samlingen av de to partiene og lede utviklingen mot en klarere markering av dette grunnlaget.
I januar 1928 dannet Christopher Hornsrud landets første arbeiderpartiregjering, i strid med partiets offisielle program og etter en intern strid i partiet mellom «ministersosialister» og mer rent revolusjonære krefter. Bull ble med i regjeringen – i posten som utenriksminister – som garant for den revolusjonære retningen. Han spilte en hovedrolle i utformingen av den tiltredelseserklæring som gav det prinsipielle grunnlaget for regjeringsdannelsen.
I tiltredelseserklæringen skrev Bull blant annet at regjeringen hadde «til hensikt i alle sine handlinger å la seg lede av hensynet til arbeiderklassens og hele det arbeidende folks interesser og til å lette og forberede overgangen til et sosialistisk samfunn.» Regjeringen ble felt etter bare 18 dager.
Bull hadde en ledende andel i radikaliseringen av Arbeiderpartiets program som ble foretatt på landsmøtet i 1930, og som antas å ha influert på resultatet av stortingsvalget samme år. Radikaliseringen av Arbeiderpartiet førte til en sterk mobilisering av velgere på borgerlig side. Dette ga et valgresultat som svekket Arbeiderpartiets parlamentariske stilling, og som på lengre sikt medvirket til at partiet etter hvert oppgav sitt tidligere revolusjonære grunnlag.
Den sykdommen som skulle føre til Bulls tidlige død, gjorde seg tydelig gjeldende i løpet av året 1931, og han ble fritatt for å undervise i høstsemesteret. Han hadde håp om å komme tilbake til undervisningen i vårsemesteret 1932, og skrev til Koht at han så gjerne vil dette; «... jeg savner hele berøringen med studentene og vil gjerne vekke den til live igjen ...» Men det ble snart klart at sykdommen ikke bare var av nervøs art og en følge av overanstrengelse, men skyldtes en uhelbredelig hjernesvulst, som førte til hans død i august 1932, knapt 51 år gammel.
Profilinformasjon
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingAnnonsens metadata
Sist endret: 16.7.2024, 15:29 ・ FINN-kode: 361468360