"Paris under Communen" - Wilhelm Dinesen (1891)

Boken "Paris under Communen" av Wilhelm Dinesen. Trykket i 1891. 400 sider. 166 illustrasjoner i teksten. Tidl. bibl.bok. Slitasje! Et par løse sider.

Selges for 350,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------

Pariskommunen er betegnelse for det revolusjonære styret i Paris i mars–mai 1871 under den tredje republikk (1870–1940). Opprøret var rettet mot regjeringen til Adolph Thiers, som var etablert i Versailles.

Grunnene til parisernes opprør er å finne blant annet i det ydmykende franske nederlaget mot Preussen under den fransk-tyske krig, etter en særdeles vanskelig beleiring av hovedstaden, og frykten for gjeninnsettelse av en monark.

Etter våpenstillstanden i 1871 under den fransk-tyske krig oppstod en skarp motsetning mellom republikanerne i Paris og den monarkistiske nasjonalforsamlingen i Bordeaux, senere Versailles. Under beleiringen hadde Paris fått et vidstrakt selvstyre, og de fleste voksne menn var blitt bevæpnet og innrullert i militsen, nasjonalgarden. Regjeringen, under ledelse av Adolph Thiers, gikk i gang med å oppheve de økonomiske kriseforanstaltningene i Paris, og med å avvæpne nasjonalgarden. Demobiliseringen fratok store deler av arbeiderbefolkningen deres eneste inntektskilde og skapte stor misnøye. Befolkningen mente at Paris på ingen måte var slått og at man var i stand til en effektiv innsats mot tyskerne. Nasjonalgardens artilleri var kjøpt for penger som var samlet inn blant innbyggerne.

18. mars 1871 gjorde regjeringstropper et mislykket forsøk på å bemektige seg nasjonalgardens artilleri på Montmartre. Dette ble signalet til en alminnelig oppstand, og nasjonalgarden besatte rådhuset og de fleste andre offentlige bygninger i Paris uten å møte motstand. Thiers gav alle myndigheter ordre om å begi seg til Versailles.

Makten i Paris gikk over til nasjonalgardens «sentralkomité», som var valgt av avdelingene 15. februar 1871. Sentralkomiteen utskrev valg til et nytt kommunestyre, som trådte sammen 28. mars og som oppnevnte en regjering, den eksekutive kommisjonen, dagen etter. De fleste ledere var unge intellektuelle, og de mest aktive ville innføre et revolusjonært diktatur etter mønster av jakobinerne under den franske revolusjon.

19. april 1871 erklærte sentralkomiteen sitt program for det franske folket: atskillelse mellom kirke og stat, pressefrihet, gratis og obligatorisk skole (også for jenter), regulering av husleiene, forbud mot nattarbeid og flere rettigheter til kvinner. Under sterkt politisk og militært trykk ble regjeringen 1. mai erstattet med et nytt politisk organ, av mer autoritær karakter, kalt Velferdskomiteen, med forbilde i Velferdskomiteen fra den franske revolusjon. 16. mai ble Vendômesøylen (reist til ære for Napoleon Bonaparte) revet ned som et symbol for republikanske verdier mot keiserlig despotisme.

I den «blodige uke» 21.–28. mai 1871 ble Paris erobret kvartal for kvartal under voldsomme gatekamper. Thiers hadde opprinnelig cirka 30 000 soldater. Pariskommunens nasjonalgarde talte om lag 200 000 mann, men bare cirka 30 000 kunne brukes utenfor sitt distrikt, og den militære ledelsen var lite effektiv og skiftet stadig.

Pariskommunen fikk ikke noen betydelig støtte fra provinsen, og et par oppstander der (Lyon, Marseille, Toulouse, Saint-Étienne) ble lett slått ned. Regjeringen i Versailles fikk tid til å samle over 100 000 soldater. De fleste av dem var krigsfanger fra den pågående krigen mellom Frankrike og Preussen som Otto von Bismarck friga fordi han var redd opprøret som Kommunen representerte kunne spre seg utover Frankrike.

I løpet av den «blodige uke» drepte kommunardene et par hundre gisler, blant andre Georges Darboy, erkebiskopen av Paris. Regjeringstroppene drepte under kampene cirka 20 000 menn, kvinner og barn. Rundt 38 000 ble arrestert, derav ble 7500 deportert til Ny-Caledonia, og 23 ble dømt til døden.

Pariskommunen var et av de første forsøk på direkte demokrati. Kommunen gjennomførte en del reformer, men dens økonomiske og sosiale politikken var forsiktig og kan neppe kalles sosialistisk.

Pariskommunen vakte enorm oppsikt i Europa og i ettertid. Karl Marx, som selv ikke hadde hatt noe med ledelsen av Pariskommunen å gjøre, skrev et berømt forsvar (Borgerkrigen i Frankrike) og anså Kommunen som den første av de fremtidige revolusjonene, og Bismarck brukte Pariskommunen som skremmebilde.

Senere revolusjonære bevegelser, ikke minst den russiske revolusjon, så på Pariskommunen som et forbilde. Teoretisk fikk Kommunen betydning for Marx' og Lenins statsteorier og utviklingen av teorien om proletariatets diktatur.

- - - -

Wilhelm Dinesen (pseudonym Boganis; født 19. desember 1845, død 28. mars 1895) var en dansk forfatter, offiser, eventyrer og politiker.

Han var sønn av Dagmar Alvilda Dinesen og Adolph Wilhelm Dinesen. Han vokste opp på herresetet Katholm på Djursland som andre sønn i en søskenflokk på åtte. Han deltok som 18-årig sekondløytnant i kampene ved Danevirke, Sankelmark og Dybbøl i Andre slesvigske krig i 1864. Han skrev senere boken Fra 8. Brigade om opplevelser fra denne krigen. Fra nyttår 1871 sluttet Dinesen seg til den franske hær i den fransk-tyske krig og opplevde nederlaget i Paris under Pariserkommunen. Om dette skrev Dinesen ned den eneste danske øyenvitneskildring Paris under Communen.

I perioden 1873–1874 oppholdt Dinesen seg i skogene i Wisconsin hvor han livnærte seg som jeger. Han levde i perioder blant indianere og lærte deres levevis og natursyn å kjenne. Indianerne ga ham navnet Boganis (dvs. hasselnøtt), som han senere benyttet som pseudonym til Jagtbreve og Nye Jagtbreve.

Han bosatte seg senere på Rungstedlund og giftet sig med Ingeborg Westenholz i 1881. De fikk fem barn deriblant Karen Blixen og Thomas Dinesen.

Wilhelm Dinesen skrev hele livet gjennom, men fikk særlig anerkjennelse for Boganis' Jagtbreve, som ble trykket løpende i avisen Politiken.

På 1880-tallet jaktet han også hjort på Hitra i Norge sammen med Grev Frijs av Frijsenborg.

Han ble valgt inn i Folketinget som løsgjenger (partiløs) i 1892 og arbeidet her med fredningssaker, jaktlovgivning og forsvarspolitikk inntil sitt selvmord i 1895, eller «fridøden», som det het i de finere kretser dengang.