Vandringen av Svein Arne Jessen

Pen innbundet bok - 2014

75-årige Svein Arne Jessen, skrev på en bok da han i fjor sommer gikk Danmark på langs. Tanken hans var å gå fra Norge til Spania, med noen pauser hjemom derimellom. Mens han gikk filosoferte han om mye og mangt som han skrev ned underveis. Han opplevde uventede utfordringer med det å være spaserende i en verden av bilister, han fant ut at store deler av Danmark har sommerstengt, og han lot seg glede og imponere over barnebarnet som slo følge med ham i noen dager av turen. Da Svein Arne Jessen passerte grensen til Tyskland hadde han også fått følge av sin kone, Gerd Jessen. Slitne, noen erfaringer rikere, og definitivt lykkelige. Det første målet var nådd. Nå var det tid for en pause, en tur hjem, før neste vandring skulle startes. Nyttårsaften 2012 var Gerd og Svein Arne i Frankrike, kvelden skulle feires med hummer og champagne. Den tilsynelatende så spreke Svein Arne Jessen skulle bare ta en joggetur først. Under den joggeturen døde han. Det ble aldri noen hummer og champagne, Gerd Jessen måtte møte det nye året alene. Sorgen og savnet er fremdeles tungt, men et sted i prosessen fant hun mannens manus, dette som han hadde vært så fast bestemt på at skulle bli bok. Riktignok nådde han aldri det endelige målet, som var Spania. Men kanskje hun kunne hjelpe ham nå det andre målet, en bokutgivelse? For å hedre mannen hun elsket, og for å glede hans familie, hans mange venner og kollegaer? Slik ble denne boken til. *** Boken har forord av Reidar Thommassen, forfatter og Svein Arne Jessens gode venn. Den har også et etterord skrevet av Jessens sønn, Stig. Dette er hva han skriver: Jeg tror min far alltid har vært en vandringsmann, med en utålmodig sjel som ville utforske verden og utfordre egne grenser. Han var også en utpreget sosial person som elsket å snakke med, underholde og være sammen med andre mennesker. Derfor haiket han i ung alder gjennom Europa for å utforske kontinentet han syntes var veldig spennende, både på grunn av geografien, men også menneskene og historien. Denne utforsker-trangen fortsatte med et umettelig behov for å møte andre kulturer og mennesker i så mange land som mulig. Vi i familien vil vi være evig takknemlig for at vi fikk være med på disse reisene. Vi kunne i tidlig alder merke at det var noe spesielt med far. Han satte sin ære i at vi skulle være ute i det frie og møte naturen på dens premisser med lange skiturer som premierte oss med skimerket gjennom mange sesonger, gåturer over utallige fjellvidder, sykkelturer i marka og aktiv svømming. Da han selv var vokst opp under harde forhold i Nord-Norge, var han opptatt at vi skulle lære å klare oss selv. Både fysisk, men også mentalt gjennom utdannelse, noe vi ofte tolket som et utpreget konkurranse-instinkt, men som vi i ettertid ser på som kjærlighet fra en pappa som ville forberede oss på livets realiteter. Jeg tror hans utforsker-trang hadde sitt utspring i at han var opptatt av historie og sitt eget opphav, for derav kunne sette dette i kontekst med andre lands kulturer, språk og mennesker. Dette reflekteres det mye over i boken. Denne siste reisen min far la ut på er derfor helt i hans ånd. Det er ikke er mange 75-åringer som legger ut på en gåtur fra Skagen til Santiago de La Compostela, for å bevise for seg selv og andre at det er mulig å gå en slik tur. Ikke mest for det fysiske, men like mye for det mentale, for å kunne gå så langt og reflektere over livet han hadde levd. Dessverre fikk han aldri fullført prosjektet sitt, men vi har bestemt at hans ettermæle skal være denne boken om hans 609 kilometers gåtur fra Skagen til Rendsburg. Og kanskje vil noen ta opp tråden der han sluttet. Starte gåturen videre fra Hotel Convent Garden i Rendsburg rett ved den røde parasollen på nedsiden av hotellet, og vandre i passende tempo langs kanalen i sydlig retning og undre seg på hva en vil få se og oppleve, og kanskje føle samme lykke som min far og skjenke ham en vennlig tanke. Det hadde han satt stor pris på.