"En slags verden" - Rolv Wesenlund & Gunnar Haugan

Humorboken "En slags verden" av Rolv Wesenlund & Gunnar Haugan. Utgitt i 1969. 100 sider. Heftet.

Selges for 75,- kroner

Porto: 57,- kroner (sendt som brev)

-----------------------------------------------------------------------

Rolv Wesenlund var som komiker, skuespiller og samfunnsdebattant en sentral skikkelse i norsk offentlighet fra midten av 1960-årene. Hans mest bemerkelsesverdige kreasjon er Marve Fleksnes, et på samme tid komisk og usympatisk vrengebilde av gjennomsnittsmennesket.

Wesenlund vokste opp i Horten og tok examen artium der 1955. I ungdomsårene markerte han seg som saksofonist og vant norgesmesterskapet for amatørjazzmusikere to ganger. Både i gymnastiden og som statsvitenskapsstudent ved Universitetet i Oslo 1955–59 var han aktiv skribent i Gjengangeren, Morgenbladet og Dagbladet, og 1959–65 var han etter tur tekstforfatter i reklamebransjen, frilans jazzmedarbeider i NRK og innspillingsjef hos Philips og Arne Bendiksen. Fra 1966 var han en tid programsekretær i NRK.

I en kombinasjon av alle disse arbeidsområdene møtte Wesenlund andre unge, fremadstormende menn med stor entusiasme for det nye fjernsynsmediet. Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr., Harald Tusberg og Bengt Calmeyer utgjorde en opprørsk, med datidens øyne ganske bøllete gruppe underholdere, en klar parallell til ståoppkomikerene i årene rundt 2000. Etter hvert kom den svenske skribenten og regissøren Bo Hermansson med på laget, og tidvis hadde gjengen kvinnelige innslag som Elsa Lystad og Kirsti Sparboe.

I midten av 1960-årene var Wesenlund og kompani plutselig allestedsnærværende. I NRK Fjernsynet laget de fjernsynsparodien Kunden har alltid rett, i radioen de legendariske Telefonrøret og Hørerøret, og på restaurant Cecil i Oslo hadde de 1965 den nyskapende, tilsynelatende improviserte revyen Lysthuset. 1966 filmdebuterte Wesenlund som den usympatiske besteborgeren Hermansen i Hurra for Andersens. Hans mest markante tidlige kreasjon var Feriebiskop Fjertnes, som tok både det messende klerikale og det innholdsløst prekende så på kornet at han ble invitert til å vise teologistudenter hvordan de i hvert fall ikke skulle te seg.

Til underlighetene hører også den totalt usammenhengende spillefilmen Mannen som ikke kunne le (1968), Fjernsynsteater-forestillingen I dag død, i morgen rosenrød (1969) og gruppeoppsetningen Det var noe annet under krigen (1969). I Pål Bang-Hansens film Norske byggeklosser (1972) spilte Wesenlund 8 ulike roller. Samme regissør lagde Douglas (1970). Her fremstilte Wesenlund tittelpersonen, en agent som er “full av maktarroganse og blottet for motforestillinger”. Det var en skremmende rolletolkning, og publikum likte dårlig denne nifse varianten av Wesenlund, kanskje særlig fordi den bare var en hårsbredd fra de morsomme skikkelsene.

Langt vennligere var det folkelige fjernsynsgjennombruddet, satireserien Og takk for det (1968), der Wesenlund, Heide-Steen og Kirsti Sparboe presenterte klassikere som Supperådet, Hos tannlegen og Doble fustasjeopphengsforkoblinger. Serien ble en bestselgende plate og ble spilt inn i en like populær svensk versjon. Den medførte også trioens gjennombrudd på Chat Noir i revyen Hjertelig tilstede (1970). WesenSteen-perioden markerer et skille i norsk humor, men var egentlig over allerede i begynnelsen av 1970-årene, selv om de senere har laget radioprogrammer, plater og populære sommerkassetter for VG og Dagbladet.

Fjernsynsserien om Fleksnes, fra 1974, er en fornorsket versjon av en britisk situasjonskomedie, men Wesenlunds skikkelse er helt og absolutt hans egen kreasjon, en sosialt totalt uintelligent og nesten gjennomført usympatisk person som publikum i hele Norden har moret seg over i flere tiår. Nøkkelen til populariteten er nok at figuren er morsom å skue på trygg fiktiv avstand, mens de fleste ville sky et slikt menneske som pesten i det virkelige liv. Fleksnes gav Wesenlund store oppgaver på scenen, i fjernsyn og film i Sverige og Danmark.

Hans første store rolletolkning på scenen var tittelrollen i musikalen Bør Børson jr. på Det Norske Teatret 1972 og i filmatiseringen 1974. 1976 var han Jeppe i enda en Monn-Iversen-musikal. Han hadde også hovedroller i Monn-Iversens danske Styrmand Karlsens flammer i Tivoli 1990 og i Charlies tante på Det Norske Teatret 1994. Videre har han vært Leopold i Sommer i Tyrol i Oslo, Århus og København, og 1987 strakk han den sceniske rekkevidden sin så langt unna Fleksnes som mulig som homofil dragartist i Jerry Hermans musikal La Cage Aux Folles på Chateau Neuf. Rollen som den romerske slaven Pseudolus i Sondheims Komedie i kveld (Chat Noir 2002) var imidlertid ingen suksess. På scenen var Wesenlund merkverdig uplastisk og sangstemmen nesten ikke-eksisterende, men musikaliteten, den sterke tilstedeværelsen og den endeløse improvisasjonsevnen veide som regel opp for dette.

Gjennom mesteparten av karrieren markerte Wesenlund seg som en ivrig og ofte kontroversiell debattant og kronikør, ikke minst i mediesaker, og han ga ut flere essayistiske bøker. Han var også en kunnskapsrik programleder i fjernsyn, og talkshowet Wesenstund i TVNorge 1994–2000 var så populært av det vakte direkte harme da kanalen la det ned fordi det hadde for lave seertall blant ungdom.

Wesenlund mottok æres-Amanda, Leonardstatuetten, Justerprisen og Treschows ærespris for dansk-norsk kulturelt samarbeid. Hans engasjement i Seniorsaken resulterte 2001 i boken Det nye livet.