Vikings. The discovery of America.

Boken "Vikings. The discovery of America." Av Knut Lindh. Utgitt i 2003. 210 sider. Pantagruel forlag.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

----------------------------------------------------------------

Vikingtiden er en betegnelse brukt på tidsrommet fra omkring 800 til omkring 1050, særlig i Norden og til dels i andre regioner, som på de britiske øyer. Perioden har navn etter vikinger og vikingferder, men betegnelsen «vikingtid» ble først tatt i bruk mot slutten av 1800-tallet.

I europeisk historie er denne perioden en del av tidlig middelalder, mens arkeologer ofte bruker betegnelsen yngre jernalder. Vikingtiden kjennetegnes av befolkningsvekst, landnåm, økt handel med Europa, sentralisering av makt og overgangen fra norrøn religion til kristendom. Språket som ble snakket i Skandinavia var norrønt, og i språk- og litteraturhistorisk sammenheng kalles vikingtiden ofte for eldre norrøn tid.

Begynnelsen på vikingtiden knyttes gjerne til angrepet mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i 793. Det er likevel vanlig å trekke periodens begynnelse tilbake til cirka 750, slik at forutsetningene for vikingferdene også inkluderes. Dette gjelder både indre forhold, som utviklingen av havgående skipsteknologi, og ytre faktorer, som etableringen av karolingerdynastiet i Frankerriket i 753 og abbasidekalifatet i 751. I Danmark regnes store byggeprosjekter, for eksempel Danevirke og Kanhave kanal på Samsø, som tegn på økt sentralmakt og sosial organisering, behov for forsvarsverk og kontakt med kontinentet.

Avslutningen av vikingtiden settes vanligvis til midten av 1000-tallet. Dette har mindre med enkelte slag, hendelser eller konger å gjøre, enn sammenfallet av mer langsiktige prosesser. Dette gjelder etableringen av kirkeorganisasjonen, byvekst, og integreringen av de skandinaviske kongedømmene i det kristne Europa.

På grunn av sine plyndrings- og handelsferder og sine koloniseringsfremstøt, kom vikingene til å sette et sterkt preg på europeiske forhold i mer enn 200 år. Det var flere forutsetninger som gjorde dette mulig. En av disse var skipsbyggingskunsten. I århundrene før vikingtiden var havgående fartøyer blitt utviklet. Et særtrekk ved vikingskipene var at kjølen stakk svært grunt, slik at skipene ikke var avhengige av havner, men kunne bli trukket opp på strendene.

En annen og trolig vel så viktig grunn til at vikingene kunne operere relativt fritt langs strender og elver, var den svake politiske organiseringen ellers i Europa. Etter Karl den stores tid (død i 814) var det indre oppløsning i Frankerriket. På de britiske øyene fantes ennå ikke noe samlet angelsaksisk rike, og irer og slavere hadde en svak politisk organisasjon.

Utviklingen av nye handelsveier førte også til at skandinaver lettere kunne delta i fjernhandelen. De russiske elvene og Østersjøen var slike ruter, og her kom skandinavene til å spille en viktig rolle i handelsforbindelsene.

Det første vikingangrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 er et eksempel på de tidlige overraskelsesangrepene. Plyndringen kan ha gitt store ressurser og økt maktgrunnlag til de som vendte tilbake til Skandinavia med kostbarheter og slaver. Samtidig antyder kildene at skandinavene tidlig inngikk samarbeid med lokale aktører. Alkuin av York, som omtaler angrepet på Lindisfarne, antydet at det hadde vært fredeligere samkvem mellom engelskmenn og skandinaver forut for plyndringen.

Da Nantes i det nordvestlige Frankrike ble angrepet i 843, var omfanget større og mer organisert; kildene forteller at de allerede hadde anlagt en base på øya Noirmoutier og plyndret klostre i området. Noirmoutier hadde en betydelig saltproduksjon, en vare som var ettertraktet i Skandinavia. Mye tyder på at vikingene samarbeidet med en lokal makthaver som rivaliserte med Nantes i denne tiden. Dette angrepet peker mot en ny fase i vikingferdene, der de skandinaviske styrkene ble involvert i lokale maktkamper og i økende grad slo seg ned utenfor Skandinavia.

Indre forhold i Skandinavia er av vesentlig betydning for å forklare vikingtidens ekspansjonstendenser. I Norge kan man ut fra en kombinasjon av arkeologiske funn, gravfunn, gravminner og stedsnavnforskning påvise en betydelig befolkningsvekst. Dette førte til et indre landnåm; det vil si rydding av nytt land og nye gårder i indre strøk av Østlandet, på Møre og i Nord-Norge. I Vest-Norge og i Trøndelag var derimot den beste jorden tatt i bruk allerede i eldre jernalder, og nye gårder ble til ved en oppdeling av eldre gårder og nyrydding i utkantstrøk.

I Sverige hadde en lignende ekspansjon i bosetningen funnet sted i Dalarna, Medelpad og Jämtland. Trolig var befolkningsøkningen også hovedårsaken til et ytre landnåm; det vil si at vikinger bosatte seg utenfor Skandinavia, særlig merkbart på øyene i vest.

Arkeologisk materiale tyder på at nordboere, trolig fra Sør-Vestlandet, hadde slått seg ned på Orknøyene omkring år 800. Utover på 800-tallet kom innvandringen i gang også på Shetland, Hebridene, Man, Færøyene og Island. De skotske øyene tjente trolig som baser for skip som deltok i de første plyndringstoktene mot England og Irland, der kirker og klostre utgjorde et lett bytte.

Mens angrepene på England de første tiårene av 800-tallet var sporadiske, satte nordmennene seg derimot fast langs kysten av Irland, der de herjet i stor stil. Rundt 840 grunnla de Dublin, som ble hovedsete i et vikingrike som hadde sin glanstid i årene 920–970.

Fra 840-årene ble det større tyngde i vikingenes angrep. De samlet seg nå i store flåter. Dorestad i Friesland ble plyndret flere ganger i 830-årene, og i 845 ble Paris inntatt for første gang. Det ble nå også vanlig for vikinghærene å overvintre i utlendighet.

Perioden fra rundt 870 kan betegnes som kolonisasjonstiden. I Normandie hadde nordboere bosatt seg i et stort antall, og etter at vikingen Rollo var blitt frankerkongens lensmann og landevernsmann, ble det stort sett slutt på angrepene mot dette området.

I England så det en stund ut til at hele landet skulle bli hærtatt, men ved kong Alfreds anstrengelser (konge 871–899) ble norrøn bosetning begrenset til et område som fikk navnet Danelagen; området der danenes lov gjelder. Innenfor dette området er det en sterk konsentrasjon av skandinaviske stedsnavn, selv om det er noe uenighet om omfanget av norrøn bosetning her. Danelagen bevarte sin selvstendighet frem til 954, da kong Edred gjorde seg til herre over hele England.

Skandinavene søkte også ubygd land. I perioden 870–920 ble Island kolonisert, vesentlig av nordmenn eller nordboere bosatt i Irland og på Hebridene. Island ble så utgangspunkt for oppdagelsen av og bosetningen på Grønland.

I denne urolige tiden var det likevel ikke bare plyndringstokt eller koloniseringsferder skandinavene la ut på. Skriftlige kilder beretter om hålogalendingen Ottar som med eget skip eksporterte pelsverk og tauverk, hvalrosstenner med mer fra Nord-Norge til Sør-Skandinavia. Han besøkte tettstedet Kaupang i Vestfold og Haithabu (Hedeby) i Slesvig, før han reiste til England og fortalte sin historie til kong Alfred den store av Wessex.

Vikingtiden førte med seg kraftige omveltninger i de skandinaviske landene, og ved slutten av 900-tallet vokste de svenske, danske og norske kongerikene fram.

De karolingiske (frankiske) annalene omtaler danske konger allerede fra 700-tallet. Danenes konger var sentrale aktører nord for det enorme karolingerriket som Karl den store bygde opp, og som omfattet det meste av dagens Frankrike, Tyskland, Sveits og Østerrike. Danene både angrep, handlet og forhandlet med sine mektige naboer i sør. Behovet for et forsvar mot karolingerne kan ha bidratt til en oppslutning om en konge fra lokale høvdinger. Dessuten ser kongemakten ut til å ha vært forbundet med en bevisst handelspolitikk gjennom en bytriangel, der Hedeby var rettet mot Østersjøen, Ribe mot Nordsjøen og Kaupang mot naturressursene fra Norge.

Fra midten av 800-tallet ble karolingerriket splittet og den politiske organiseringen og handelsstedene svekket. På samme tid forsvinner også det sterke danske kongedømmet fra kildene, slik at det er forholdsvis få arkeologiske spor etter sentralmakt i Danmark i hundreåret fra rundt 850 til 950. I Sverige var kongemakten særlig knyttet til områdene rettet mot Østersjøen, der regionen rundt handelsstedet Birka og maktsentret Uppsala dominerte.

Denne svekkelsen av det danske kongeriket kan ha skapt et maktvakuum i Skagerrakregionen, en rivalisering om makt i Viken, og åpnet for en sterkere maktoppbygning på Vestlandet. Tradisjonelt sies det at Norge ble samlet til ett rike under Harald Hårfagre, særlig knyttet til slaget i Hafrsfjord, som tradisjonelt dateres til 872. Det er likevel noe overdrevet å si at effekten av dette slaget var en første rikssamling, siden det ikke fantes institusjoner på slutten av 800-tallet som kunne holde en slik politisk sammen over lengre tid. Slaget kan likevel ha økt vestlandskongens kontroll over regionale nettverk og økonomiske ressurser. Trøndelag og Nord-Norge, samt store deler av innlandet og Østlandet ville ha vært utenfor Harald Hårfagres domene. Dette overherredømmet var vanskelig å overføre til neste generasjon, der alle sønnene hadde arverett, og ble ikke varig.

På midten av 900-tallet flyttet det politiske tyngdepunktet i Skandinavia sørover til Danmark igjen. Gorm den gamle og sønnen Harald Blåtann bygde opp et maktsentrum i Jelling i perioden 950–980. Harald Blåtann stod bak et nettverk av militære garnisoner, kalt trelleborger, rundt omkring i sitt rike. Ifølge sagaene ble blant andre ladejarlen Håkon Sigurdsson i Trøndelag og Harald Grenske i Viken Harald Blåtanns underordnede i Norge. Særlig regionen Skagerrak og Kattegat ser ut til å ha vært dominert av danskekongen, mens Håkon jarl kontrollerte Trøndelag nokså uavhengig av Harald Blåtann og hans sønn Svein 1 Tjugeskjegg. Dette var særlig etter at en stor dansk flåte ble slått tilbake av Håkon jarl i 986, ved slaget i Hjørungavåg. Danskekongene fortsatte likevel å være en viktig alliansepartner for de som rivaliserte om kongemakten i Norge, også lenge etter at vikingtiden var over.

Rikssamlingen i Skandinavia representerer sannsynligvis en vesentlig forutsetning for de organiserte toktene mot England på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Under beleiringene av for eksempel London ble det betalt store løsesummer, kalt danegjeld, for at de engelske områdene skulle få fred for herjingene av skandinaviske, særlig danske, hærer. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson bygde opp økonomiske ressurser, krigerære og nettverk som deltakere i disse herjingene.

Angrepene kulminerte med danskekongen Svein Tjugeskjeggs erobring av England i 1013–1014. Under sønnen Knut den mektige (engelsk konge fra 1016 til 1035) omfattet danenes rike et nordsjøimperium med Danmark, Norge og England – i en kort periode også med det svenske kongedømmet med sentrum i Sigtuna. Dette nordsjøimperiet gikk i oppløsning etter at Knud den stores sønn, Hardeknud, døde i 1042 uten en arvtager. Hardeknuds engelske halvbror Edvard Bekjenneren ble da innsatt som engelsk konge, mens Olav Haraldssons sønn, Magnus den gode, gjorde krav på Danmark.

Også de senere norske kongenes erobringsforsøk i vesterled – Harald Hardrådes forsøk på å erobre England i 1066 (slaget ved Stamford Bridge) og Magnus Berrføtts vesterhavstog i 1102–1103 – har ofte blitt sett på som en epilog til vikingtiden.

Den tyske erkebiskopen Ansgar misjonerte i Sverige og Danmark i vikingtiden. Han kalles «Nordens apostel» og regnes som den første kristne misjonæren i Norden.

Olav den hellige er bidro sterkt til kristningen av Norge. Ved tingmøtet på Moster i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder. Bildet viser en skulptur av Olav fra Austevoll kirke som er laget omkring 1400.

Slutten av vikingtiden karakteriseres ved innføringen av kristendommen, opprettelsen av byer og preging av den første nasjonale mynt.

Kristendommen med sin monoteistiske tro og sin sentraliserte, hierarkiske organisasjon, innebar en potensiell styrking av kongedømmet idet kongen inntok stillingen som kirkens overhode og beskytter. Under kongen stod biskopene, som igjen førte tilsyn med presteskapet. Kontakten med og kjennskapet til kristendommen går imidlertid tilbake til begynnelsen av vikingtiden. Gjennom handel og bosetning kom vikinger i kontakt med kristne, og mange skandinaver kan ha blitt primsignet (en forløper for dåpen) når de oppholdt seg ved kristne byer eller besøkte det karolingiske eller engelske hoffet.

Misjonering fra kontinentet forekom, og mest kjent er Ansgar, som fikk bygd en kirke i Ribe og dannet en liten menighet i Birka rundt 830. I siste halvdel av 900-tallet ble Harald Blåtann døpt, og skal også ha krevd at høvdinger og jarler han hadde overherredømme over, som Håkon jarl og Harald Grenske, lot seg døpe. Håkon jarl vendte seg senere tilbake til den norrøne religionen, men hans forståelse av hedendom ser ut til å ha blitt påvirket av kristendommen.

Det er en diskusjon om graden av tvang og vold fra kongemakten når kristningen ble innført, men den politiske og religiøse siden var nært forbundet. Kristningen i den tidlige fasen foregikk gjerne ved at regionale ledere ble tvunget til å la seg kristne som del av underkastelsen, og at stormennene fikk ansvar for kristningen lokalt. Det tidligste dokumenterte kristne gravfeltet er Faret i Skien, som kan dateres til midten av 900-tallet.

Mer allment og formelt ble kristendommen innført gjennom Olav Haraldssons kristenrett, som regulerte kirkebygging, forbød hedendom og påla alle å bli døpt og gå til messe. Den tradisjonelle religionen og kristendommen levde likevel side om side en god stund inn på 1000-tallet, og lengst i innlandet. Ladejarlene skal for eksempel ha latt alle ha sin egen tro etter Olav Tryggvasons død i slaget ved Svolder i år 1000. I det sørlige Norge er de siste tradisjonelle gravene fra rundt 1070, mens det svenske kongedømmet, som hadde en levende kristen kultur fra slutten av 900-tallet, skal ha tillatt bloting lenger enn i resten av Skandinavia.

Olav Tryggvason preget noen få mynter i sin regjeringstid. Kort tid etter at han var blitt tatt til konge i Norge sommeren 995, begynte Olav Tryggvason å slå sølvpenninger i sitt eget navn med omskriften ONLAF REX NORmannorum, «Olav nordmennenes konge». Norges første mynt år 995.

Kongemakten har både direkte og indirekte vært en sterk faktor i de eldste byenes oppkomst. Spiren til byene Nidaros og Oslo ser ut til å kunne føres tilbake til tidlig på 1000-tallet, muligens sent på 900-tallet. Trolig vokste også Skien, Borg (Sarpsborg) og Tønsberg fram som byer i denne tiden. Det samme gjelder Sigtuna i Sverige og Lund i det danske kongeriket. Her er kirker nye elementer i byene – kulten var tidligere knyttet mer til gården, høvdinghallen eller tingsteder.

Senere kom kongene, ved å etablere kirken, til å skape en bydannende faktor av stor betydning. Ut fra politiske, militære og administrative hensyn satset kongene på noen få sentra med spesielle bygninger og anlegg der den kongelige og kirkelige virksomheten direkte og ved sine ringvirkninger førte til en konsentrasjon av bosetningen. Slike sentra trakk til seg håndverks- og handelsvirksomhet. Trolig har kongene arbeidet bevisst for å gjøre handelsaktiviteten til en inntektskilde.

Utmynting ble i økende grad kontrollert og monopolisert av kongemakten. I Norge var Harald Hardråde den første som fikk preget en nasjonal mynt med lavt sølvinnhold. Denne mynten var dermed basert på kongelig autoritet snarere enn metallets renhet. Dette representerer dermed overgangen fra en sølvøkonomi med tyngdepunkt på vekt og varebytte, til noe mer urbanisert og sentralisert pengeøkonomi slik den vokste fram i middelalderens Europa.