Lukas forteller om julen.

Boken "Lukas forteller om julen" av Dietrich Steinwede. Utgitt i 1977. 51 sider.

Selges for 60,- kroner

Porto: 57,- kroner (sendt som brev)

---------------------------------------------------------------

Juleevangeliet er fortellingen om Jesu fødsel slik den er nedskrevet i Lukasevangeliet kapittel 2, vers 1–20. Denne teksten er hver julaften hovedtekst både i Den norske kirke og i de fleste andre kirkesamfunn. Den blir ofte dramatisert og framført i barnas forberedelser til julefeiringen. Slik er den blitt den enkeltfortellingen fra Bibelen som flest mennesker i den kristne kulturkretsen er mest fortrolige med.

Juleevangeliet forteller at Josef og Maria dro til Betlehem i forbindelse med at keiser Augustus foretok en folketelling i Romerriket. I Betlehem fødte Maria Jesus, og det nyfødte barnet ble lagt i en krybbe. Noen gjetere som holdt nattevakt over flokken sin, fikk se en engel som erklærte at det nyfødte barnet var Messias, frelseren. En hærskare av engler kom til og lovpriste Gud for det som hadde skjedd. Gjeterne dro inn i Betlehem og fant barnet i krybben. Sammen med foreldrene undret de seg og takket Gud for det de hadde opplevd.

Forut for selve juleevangeliet har Lukas fortalt om at både døperen Johannes' og Jesu fødsel ble varslet av engelen Gabriel. Johannes' far, Sakarja, fikk beskjed om at hans kone Elisabet skulle få en sønn selv om hun var for gammel til å få barn (Luk 1,5–25). Jesu mor Maria fikk høre at hun skulle få en sønn uten at hun hadde vært sammen med en mann, altså mens hun ennå var jomfru (Luk 1,26–38), også kjent som jomfrufødsel.

Både Johannes og Jesus ble altså, ifølge fortellingen, unnfanget ved et under fra Gud. De markerer en ny tidsalder der Gud vil oppfylle de mange løftene om frelse for Israel fra Det gamle testamentet. Dette utløser lovsang i poetisk form. Marias lovsang (Luk 1,46–35) kalles Magnificat etter begynnelsesordene «min sjel opphøyer (latin: magnificat) Herren». Sakarjas lovsang (Luk 1,68–79) innledes med lovprisningsformelen «Lovet være Herren» og har ut fra dette fått navnet Benedictus, det latinske ordet for «lovet».

Begge disse lovsangene har fra middelalderen til i dag blitt brukt i gudstjenester og tidebønner i mange kirker.

Etter fortellingen om Jesu fødsel i Betlehem har Lukas en kort notis om at Jesus etter åtte dager ble omskåret i samsvar med Moseloven, og at han deretter ble brakt til tempelet i Jerusalem hvor de bar fram takkoffer. I tempelet ble barnet og hans foreldre velsignet av den aldrende Simeon, som sammen med profeten Anna, Fanuels datter, representerer Israels lengsel etter frelseren og frelsestiden (Luk 2,21–40). Simeons lovsang har fått navn etter begynnelsesordene Nunc dimittis og gir juleevangeliet en poetisk avslutning.

Slik blir juleevangeliet hos Lukas rammet inn av fortellinger og lovsanger som viser at barnet i Betlehem markerer det store tidsskillet hvor forventningens tid er omme og den nye tiden kan begynne. Det svarer til at Jesus i sin første preken i Nasaret leser profetien om et nådens år fra Herren og sier at dette ordet nå er oppfylt for tilhørerne i synagogen (Luk 4,16–22).

Matteusevangeliets framstilling av Jesu fødsel skiller seg på flere måter fra Lukasevangeliet og legger vekt på andre ting. Her er det ikke Maria, men Josef som får englebudskapet om at Maria skal få et barn (Matt 1,18–35). Engelen erklærer at det ikke dreier seg om utroskap selv om hun er blitt gravid før de er kommet sammen. Det er Den hellige ånd som har skapt nytt liv.

Også Matteus beskriver altså at Jesus ble unnfanget ved et under (jomfrufødsel). Hos Matteus er det ikke gjetere, men vismenn fra Østen som kommer for å hylle det nye kongebarnet (Matt 2,1–12). De ledes av en stjerne på himmelen og kommer først til slottet i Jerusalem, hvor kong Herodes den store blir mistenksom ved å høre om Jesus. Vismennene følger stjernen og finner Jesus i Betlehem. Der bærer de fram sine gaver, men de tar en annen vei hjem. Dette utløser raseri hos kong Herodes, og han beordrer sine folk til å drepe alle guttebarn i Betlehem som var under to år gamle. Josef hadde derimot blitt varslet i en drøm om dette barnemordet og hadde allerede begitt seg på flukt til Egypt sammen med Maria og Jesusbarnet. Først etter at Herodes var død, drar familien tilbake til Israels land og slår seg ned i Nasaret (Matt 2,12–23).

Mens Lukasevangeliets framstilling av Jesu fødsel er preget av den positive mottagelsen han fikk som oppfyllelse av løftene til Israel (døperen Johannes og hans foreldre, gjeterne, Simeon og Anna, Fanuels datter), forteller Matteus om hatet og motstanden han møtte fra Herodes den store og hans hoff. Hos Matteus er det bare vismennene fra Østen som gir Jesus den hyllesten han fortjener. I kirkens julebudskap utgjør de sammen med Maria, Josef og barnet samt gjeterne på marken personene i julekrybbene i kirke og hjem.

Den kirkelige tradisjonen har gitt nye trekk til juleevangeliet i tillegg til det som er fortalt i evangeliene. «Av Saba kom de konger tre», heter det i julesangen Et barn er født i Betlehem. At vismennene fra Østen er blitt til konger fra Saba (sør i Arabia), tyder på at de ses som oppfyllelsen av Salme 72,10–11: «Kongene i Saba og Seba skal komme med gaver, alle konger skal kaste seg ned for ham.» At det er tre av dem, kan være avledet av at de gir tre gaver: gull, røkelse og myrra. Både gavene og bildet av at de red på kameler, kan være farget av profeten Jesajas ord i Jes 60,6. De tre vismennene/kongene har i tradisjonen også fått hvert sitt navn: Kaspar, Melkior og Baltasar.

I den kirkelige tradisjonen har til og med to dyr fått fast plass rundt julekrybben. «Men okse der og asen stod», heter det i julesangen. Dette er tydeligvis et ekko av profeten Jesajas ord i Jes 1,3: «En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke.» I kirkens tradisjon representerer oksen Israelsfolket og eselet hedningene: Begge folkeguppene samles nå i tilbedelsen av Jesus.

De enkle fortellingene om Jesu fødsel i Lukas- og Matteusevangeliet har på denne måten blitt utvidet og beriket i kirkens tradisjon. Utvidelsene er ikke tilfeldige. De bygger på studium av Det gamle testamentet og ønsket om å vise betydningen av det store som fortelles i juleevangeliet, budskapet om Jesu fødsel.

- - - - - - -

Lukasevangeliet er et av de fire evangeliene i Det nye testamentet som forteller om Jesu liv. De mest kjente fortellingene i Lukasevangeliet er Juleevangeliet og liknelsen om Den barmhjertige samaritan.

Lukasevangeliet er en kristen tekst skrevet på koiné-gresk, sannsynligvis omkring 75–90 e.Kr., kanskje litt seinere. Forfatteren er ukjent, men han kalles Lukas fordi man i den tidlige kristendommen antok at han var legen Lukas som er nevnt i Paulus’ brev til kolosserne kapittel 4,14. Forfatteren var en lærd og velformulert person som kjente Det gamle testamentet og Israels historie godt. Evangeliet er antakelig skrevet for kristne fra en ikke-jødisk bakgrunn. Lukas er også forfatter av Apostlenes gjerninger.

Lukasevangeliet begynner med at Maria blir gravid og føder Jesus. Hoveddelen handler om Jesu offentlige virksomhet fra han var tretti år. Den forteller om hvordan Jesus forkynte budskapet sitt og hva han gjorde, om disiplene og andre han samlet rundt seg, og om hvordan de opplevde ham. Evangeliet slutter med historien om Jesu siste uke i Jerusalem, da han blir arrestert, torturert og korsfestet, og om at han etter tre dager ble levende igjen og viste seg for disiplene og for andre personer.

Lukasevangeliet har vært svært populært opp gjennom kristendommens historie. Det har spilt en sentral rolle i kirkens historie og har tjent som inspirasjon for mange typer kunst, både malerkunst, litteratur og musikk.

Lukasevangeliet legger vekt på forestillingen om at Jesus var sendt av Gud, og at han kom med et frigjørende budskap og viste solidaritet med utstøtte og nødlidende, samtidig som han kritiserte de rike. I Lukasevangeliet forteller Jesus mange liknelser, der bildene som brukes er hentet fra situasjoner i hverdagslivet.

Evangeliet begynner med et kort forord, etterfulgt av historiene om døperen Johannes’ fødsel og Jesu fødsel samt om Jesus som tolvåring i templet i Jerusalem. Deretter hopper fortellingen fram til tiden da døperen Johannes og Jesus begynner å opptre offentlig. Jesus er da omtrent tretti år gammel. Så beskriver evangeliet Jesu virksomhet i Galilea, blant annet at han samler disipler, elever, rundt seg, fremfører budskapet sitt og gjør under.

Etter dette bruker Lukasevangeliet mye plass på Jesu reise til Jerusalem og at Jesus lærer opp disiplene og forkynner, ofte med liknelser. Han gjør flere under og forbereder disiplene på det som skal skje når de kommer fram til Jerusalem. Jesus toger så inn i byen, der han kritiserer de religiøse lederne og kommer i konflikt med dem og de romerske myndighetene.

De siste tre kapitlene forteller detaljert om rettssaken mot Jesus, hvordan han blir torturert, korsfestet og dør, og om disiplenes og andres opplevelser av å møte Jesus levende igjen, før han vender tilbake til Gud.

Lukasevangeliet dateres oftest til rundt 75–90 e.Kr., mens enkelte forskere mener at Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger ble til omkring 100 e.Kr. eller enda litt seinere. De eldste bevarte manuskriptene av Lukasevangeliet er fra 200-tallet e.Kr., men ingen av dem er helt komplette. Dateringen gjøres blant annet ut fra at Lukasevangeliet bygger på Markusevangeliet, som vanligvis blir datert til omkring år 70 e.Kr., og at forfatteren også ser ut til å forutsette ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet, som skjedde samme år.

Hovedkildene til Lukasevangeliet er Markusevangeliet og den såkalte «talekilden», også kalt Q-kilden. Denne kilden er ikke bevart selvstendig, men kan rekonstrueres på grunnlag av materialet som Lukas og Matteus har felles, men som ikke fins hos Markus. Mye av dette er såkalte Jesus-ord, det vil si kortere eller lengre utsagn av Jesus. Forfatteren av Lukasevangeliet har antakelig også kjent til Matteusevangeliet. Noen forskere hevder derfor at stoffet som de to evangeliene har felles, ikke kommer fra en egen Q-kilde, men at Lukas har tatt det fra Matteus.

I tillegg har Lukasevangeliet mye materiale som ikke fins i de andre tre evangeliene, som for eksempel Juleevangeliet. Dette kalles for Lukas-særstoff. Opphavet til særstoffet er ikke kjent, og det er usikkert om det har vært overlevert muntlig eller skriftlig.

I evangeliet står det at det er dedisert til den «ærede Teofilos». Teofilos er ukjent, men blir også nevnt som adressat i Apostlenes gjerninger kapittel 1,1, der Lukas viser tilbake til evangeliet som «min første bok». Teofilos var trolig en fremstående person som hadde et spesielt ansvar for at bøkene ble skrevet av og distribuert til flere. Navnet betyr «venn av Gud». Dette kan også bety at Teofilos er en fiktiv skikkelse, der navnet skal antyde at skriftet er beregnet på alle som vil være Guds venner.

En del hebraiske ord blir i Lukas oversatt eller erstattet med mer allmenne uttrykk. For eksempel blir stedsnavnet Golgata oversatt med Hodeskallen i kapittel 23,33. Slikt gjør det sannsynlig at evangeliet primært ble skrevet med tanke på kristne og andre med en ikke-jødisk, gresk-språklig bakgrunn.

Evangeliet ble trolig skrevet i den østlige delen av Middelhavet (Hellas, Tyrkia eller Syria). Forfatteren har god geografisk kunnskap om dette området.

Lukas ser på seg selv som historiker. Lukasevangeliet er det eneste av evangeliene som har et forord; dette finnes også hos andre historikere i antikken, som Thukydid og Josefus. I forordet fremhever Lukas at han bygger på kilder som går tilbake til øyenvitner til Jesu liv. Han er også nøye med å oppgi tidspunkt for viktige hendelser, som når Jesus blir født, og når døperen Johannes trer fram offentlig. I kapittel 3,23–38 innleder han Jesu virksomhet med slektstavlen hans. Til forskjell fra Matteus, som bare fører Jesu slektstavle tilbake til Abraham, Israels stamfar (Matteus kapittel 1,1–17), fører Lukas den helt tilbake til Adam, det første mennesket. Med dette vil Lukas vise at Jesus angår menneskeheten generelt, det vil si ikke bare det jødiske folket, men også grekere og andre.

I Lukasevangeliet har Jesu første offentlige opptreden i synagogen i hjembyen Nasaret spesiell betydning, beskrevet i kapittel 4,16–30. Der markerer Lukas hovedtemaene i evangeliet. Når Jesus i talen sin sier at Gud har gitt ham i oppdrag «å forkynne et godt budskap for fattige» og «å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren», så har det nærmest form av en programtale. Lukas legger med dette vekt på Jesus som et forbilde og en profet, men også som en frigjører og frelser.

Jesus er ifølge Lukasevangeliet oppfyllelsen av Guds løfter til Israel i Det gamle testamentet. Dette er sentralt i fortellingene om Jesu fødsel, barndom og fremtreden, men også i resten av evangeliet og i Apostlenes gjerninger. Med tobindsverket sitt ser Lukas ut til å ha som mål å skrive en fortsettelse av Det gamle testamentet og dets fortelling om Guds frigjøring av Israel og av menneskeheten, om «Guds frelseshistorie». I evangeliet sitt beskriver Lukas hvordan denne frigjøringen først blir synlig i Jesu liv, død og oppstandelse, og så i Apostlenes gjerninger hvordan dette fortsetter i kirkens vekst og utbredelsen av det kristne budskapet til alle folkeslag.

Mens apostelen Paulus, Markusevangeliet og Matteusevangeliet forventet at Jesus skulle komme igjen i nær fremtid, er dette dempet ned hos Lukas. Skildringen hans av «de siste tider» i kapittel 21 er atskillig kortere enn for eksempel i Matteus’ kapittel 24–25.

Fordi Lukasevangeliet legger stor vekt på rikes ansvar for fattige, har det spilt en sentral rolle for kristen diakoni, det vil si for kristent engasjement innen helse og hjelp til nødlidende. Mor Teresas nonneorden Missionaries of Charity er et eksempel på orden som har blitt inspirert av Lukasevangeliet.

Lukas berører ofte temaet rikdom/fattigdom og understreker de rikes ansvar for å bruke sin eiendom til andres beste. Evangeliet framhever Jesu omsorg for fattige, svake og utstøtte enda sterkere enn de andre evangeliene. Lukasevangeliet betoner også at Jesus oppsøkte dem som ble tilsidesatt. Et kjent eksempel er liknelsen om den barmhjertige samaritan. Selv om samaritanene ble foraktet av jødene, lot Jesus en samaritan være det gode eksempelet som tok seg av mannen som var blitt angrepet av røvere. Også kvinner har svært sentrale roller i evangeliet, for eksempel Jesu mor Maria, søstrene Marta og Maria, og kvinnene som først oppdaget at Jesu grav var tom.

Bønn er et sentralt tema i Lukasevangeliet. Det kommer fram blant annet i lovsangene i kapittel 1–2 og i opplæringen Jesus gir i Fadervår i kapittel 11,1–13. Den hellige ånd er også viktig gjennom hele evangeliet. Lukas legger en god del vekt på menneskelige følelser, også hos disiplene og Jesus, særlig uroen og angsten hans i Getsemane-hagen før han ble tatt til fange.

Lukasevangeliet har hatt en veldig betydning gjennom historien og har satt sterke spor innenfor religion og teologi, samfunn og etikk, og kunst og kultur. Særlig har fortellingene om Jesu fødsel og barndom og de mange liknelsene vært populære og innflytelsesrike, også i vår tid.

Lukasevangeliet fikk tidlig stor utbredelse. Markion, en markant, men omstridt kirkeleder på slutten av 100-tallet, ville bare bruke Lukasevangeliet og avviste alle andre evangelier. Han mente at Lukas hadde det riktige kristne gudsbildet fordi det ikke var preget av det han oppfattet som Det gamle testamentets negative forståelse av Gud. Markion bidro dermed til å sette i gang diskusjonene i den tidlige kirken om hvilke skrifter som skulle gjelde for kanonisk kristne.

Deler av den andre artikkelen i Den apostoliske trosbekjennelsen («født av jomfru Maria») bygger på fortellingen om Jesu fødsel i Lukasevangeliet. Lukas’ beretning om Maria har hatt stor betydning for tenkningen om Maria i de ulike kirkesamfunnene og for diskusjonene og læren om jomfrufødselen.

Fordi Lukasevangeliet legger stor vekt på rikes ansvar for fattige, har det spilt en sentral rolle for kristen diakoni, det vil si for kristent engasjement innen helse og hjelp til nødlidende. Lukasevangeliet har inspirert til opprettelse av klosterordener med spesielt ansvar for fattige, slik som fransiskanerne (Frans av Assisi) og Missionaries of Charity (Mor Teresa), og også av en rekke diakonale sykehus og organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Kirkens Bymisjon.

Lukasevangeliet har ikke bare spilt en rolle i kirkene, men også vært viktig for tenkning og praksis om rettferdighet og fordeling i samfunnet generelt, både på et politisk og et individuelt plan. Et eksempel er utviklingen av frigjøringsteologien fra slutten av 1960-tallet, særlig i Latin-Amerika og Sør-Afrika, som bidro til å etablere folkelige og kirkelige bevegelser med et sterkt sosialt engasjement.

Også i Norge har Lukasevangeliet spilt en rolle som inspirasjon for sosialetisk og kristensosialistisk virksomhet i kirke og samfunn, for eksempel gjennom organisasjonen Kristne Arbeidere.

Lukasevangeliet har vært til inspirasjon i litteraturen til alle tider. Allerede på slutten av 100-tallet diktet de apokryfe barndomsevangeliene Jakobs protevangelium og Thomas’ barndomsevangelium videre på historiene om Marias og Jesu barndom. I vår tid har forfatteren Karen Blixen (1885–1962) bygd novellen Babettes gjestebud på liknelsen om Det store gjestebudet i Lukas kapittel 14. Novellen ble filmatisert i 1987.

Mange fortellinger i Lukasevangeliet har gitt motiver til billedkunsten. Svært berømte er Rembrandts Den fortapte sønns hjemkomst (Lukas kapittel 15) og Caravaggios Måltidet i Emmaus (Lukas kapittel 24) fra 1600-tallet. Caravaggio setter denne fortellingen inn i sin egen tid.

Lukasevangeliet har også hatt stor betydning i musikkens verden. Marias, Sakarjas og Simeons lovsanger i Lukas kapittel 1–2 er ofte blitt tonesatt og fremføres også i dag i musikkverk og som deler av kirkelige ritualer, som for eksempel tidebønner og liturgiske ledd.

Flere av de mest kjente julesangene bygger på Lukas’ fortelling om Jesu fødsel, for eksempel Hans Adolph Brorsons Mitt hjerte alltid vanker fra 1732. David Bowie henspiller blant annet på liknelsene om Den bortkomne sønnen og Den rike mannen og Lasarus i sangen og musikkvideoen Lazarus fra 2016. Lukas var det mest populære navnet på gutter født i 2018 i Norge.

Oppbygning:

Kapittel Innhold

1,1–4 FORORD

1,5–2,52 INNLEDNING: FØDSEL OG BARNDOM

1,5–80: Johannes’ og Jesu fødsel varsles, døperens fødsel

2,1–52: Jesu fødsel og besøk i tempelet

3,1–4,13 FORBEREDELSE TIL JESU FRAMTREDEN

3,1–20: Døperen Johannes’ virksomhet

3,21–4,13: Forberedelsen av Jesu framtreden

4,14–9,50 VIRKSOMHET I GALILEA

4,14–6,19: Framtreden, tidlig virksomhet og kall av disipler

6,20–49: Sletteprekenen

7–8: Undergjerninger og forkynnelse i liknelser

9,1–27: Utsendelse av disiplene, Peters bekjennelse

9,28–50: Åpenbaring av Jesu herlighet, lidelsesforutsigelser

9,51–19,27 REISEN TIL JERUSALEM

9,51–13,21: Utsendelse av de 72, forkynnelse og opplæring

13,22–14,35: Forkynnelse, helbredelser og motstand på reisen

15,1–18,30: Forkynnelse i liknelser og undergjerninger

18,31–19,27: Siste lidelsesforutsigelse, opphold i Jeriko

19,28–21,38 VIRKSOMHET I JERUSALEM

19,28–21,4: Inntog, tempelrensing og konflikter

21,5–38: Talen om de siste tider

22–24 AVSLUTNING: DØD OG OPPSTANDELSE

22–23: Prosessen mot Jesus, hans lidelse og død

24: Oppstandelse og tom grav, tilsynekomster og himmelferd

Lukasevangeliet har mye særstoff, det vil si materiale som ikke fins i de andre tre evangeliene. En god del av dette fins i fødsels- og barndomsfortellingen og i lidelses- og oppstandelsesfortellingen. Lukas er også alene om å gjengi mange undere og lignelser; dette stoffet opptrer mer spredd hos Lukas enn tilsvarende stoff hos Matteus. I tillegg har Lukas en del særstoff der kvinner spiller en større rolle.

Oppfatningene i forskningen av hva som skal regnes som særstoff, vil variere. En god del av tekstene har deler av teksten, enkeltvers eller annet til felles med de andre evangeliene.

Kjente tekster som bare finnes i Lukasevangeliet:

Juleevangeliet (2,1–20, Jesu fødsel)

Jesus som tolvåring i templet i Jerusalem (2,41–52)

Den barmhjertige samaritan (10,25–37, liknelse)

Jesus på besøk hos Marta og Maria (10,38–42)

Den bortkomne sønnen (15,11–32, liknelse)

Den rike mann og Lasarus (16,19–31, liknelse)

Sakkeus som klatret i morbærtreet (19,1–10)

Emmaus-fortellingen (24,13–35)