"Mennesket og maktene" - Olav Dunn

Boken "Mennesket og maktene" av Olav Dunn. Utgitt i bokserien Århundrets bibliotek i 2001. 184 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

------------------------------------------------------

Olav Duun var en norsk forfatter og lærer og blir regnet som en av de fremste romanforfattarene våre. For hovdverket, de seks bøkene om Juvikfolket, var han nær ved å få Nobelprisen i litteratur flere ganger. Medmenneske-trilogien er et annet hovdverk, og både der og i de litt mer «moderne» romanene fra 1930-tallet er det alvorlige etiske spørsmålet som blir tatt opp i dikterisk form. Duun er også en ypperleg novelleforfatter.

Duun rodde fiske i mange år før han byrja på lærarskulen i Levanger, der norsklæraren Vetle Vislie fekk mykje å seie for han. Han debuterte med ei samling historier, Løglege skruvar og anna folk i 1907, medan Marjane kom året etter. Duun gifta seg i 1908 med Emma Møller og flytta til Botne ved Holmestrand, der han var lærer fram til 1927 og budde til sin død.

Duun sin forfattarskap kan gjerne omtalast ved å plassere det meste han skreiv i forhold til to heilt sentrale hovudverk: Juvikfolke (6 bind i åra 1918–1923) og Medmenneske-trilogien (1929–1933). Før Juvikfolke kom Duun med ei ny bok kvart år. Handlinga er lagt til Namdalen og går føre seg blant bønder og fiskarar. Det er sterkt dramatiske bøker med mange vonde lagnader, tungt slit og harde konfliktar når Duun viser oss menneske i kamp både mot ein barsk natur og mot krefter i eige sinn. Men dei store konfliktane, den verkelege sjelekampen som går føre seg over lang tid og viser ei djup innsikt i ein bygdekultur i forvandling, kjem på meisterleg vis til uttrykk i Juvikfolke.

Dei seks bøkene som utgjer Juvikfolke, fell i to delar, der dei tre første lèt oss følgje «folke som kjem stomlande hit gjennom gamletida og mørkre og har berre svartmaka rundan ikring seg» fram mot ei skildring av overgangs- og oppløysingstid i tredje bind. Dei tre siste bøkene tek oss via hovudpersonen Odin Setran gjennom ei sterk brytningstid frå omkring 1880 fram til 1918. Alle seks bøkene er i og for seg sjølvstendige romanar, men dei hengjer også nøye saman gjennom sjølve tidsforløpet og utviklingshistoria og skildringa av ei slekt gjennom mange generasjonar.

Bøkene Juvikingar, I blinda og Storbrylloppe følgjer tre generasjonar frå rundt 1800. I den første blir me kjende med den første av juvikingene, Per Anders, medan barnebarnet Anders er ein avgjerande skikkelse som ber i seg all arv av kraft og råskap i slekta. Han prøver å stoppe det som synest å vere ein arv av blindskap i slekta, ved å blinde seg sjølv, og først når han er blind, blir han verkeleg sjåande. Eit rikt persongalleri og ei rekkje dramatiske hendingar gjer bøkene til nokre av dei sterkaste i norsk romandikting, og når me i Storbrylloppe i tid nærmar oss 1880, ser me moderniseringa av landbruket og dermed av heile bondesamfunnet. Romanen har vorte kalla «den merkelegaste sosialhistoriske romanen i heile diktinga vår» av Rolv Thesen. Konflikten mellom det gamle og det nye toppar seg i ei blanding av tragisk og komisk framstilling av sjølve «storbrylloppe».

Tonen er ein heilt annan i bøkene om Odin Setran, som er hovudfigur i dei tre siste bøkene: I eventyre, I ungdommen og I stormen. Den første boka er ei vakker og medrivande skildring av Odins barndom og oppvekst frå han blir bortsett og er litt bekymra fordi han «berre er sju år», men viser seg å vere han i slekta som kan stanse «den ville farten» og føre bygda og folket inn i ei ny tid med heilt andre krav til måten ein lever på, både for seg sjølv og i forhold til andre. Ein opplever brytningstider på nesten alle nivå gjennom alle bøkene. Duun gjer seg nærast ferdig med dei større historiske linjene fram mot eit sivilisert og ordna samfunn i dei siste bøkene, men konfliktane er ikkje borte – dei er berre andre og annleis.

Odin er den store helten i Juvikfolke, den som må bere bygda på skuldrene, som føler at han er sjølve bygda og skaper ho om til beste for menneska der. Men også Odin må ta ryggtak med noko som liknar sjølve Djevelen, sjølve vondskapen, personifisert i motstandaren Lauris. Det endelege oppgjeret på båtkvelven i I stormen kan minne om dei store konfliktane hos ein diktar som Fjodor Dostojevskij. Odin må ofre seg, men problemet til vondskapen følgjer forfattaren vidare i forfattarskapen.

Det er ikkje urimeleg å sjå Juvikfolke i forhold til dei mektige islendingesogene, både på grunn av forteljarmåte og forståing som blir formidla, og fordi Odin sine røter sit djupt i fortid og levande kjenne slektssamanhengen og dei krava han stiller.

For Juvikfolke vart Duun nominert til Nobelprisen i litteratur ei rekkje gonger, men nådde aldri heilt opp.

Perioden etter krafttaket med Juvikfolke måtte bli ein slags mellomperiode, slik det tydeleg kjem til uttrykk i novellesamlinga Blind-Anders frå 1924, som gjennom forteljaren direkte er knytt til Juvikfolke.

Den kanskje best komponerte og mest las romanen i forfattarskapen er Medmenneske (1929), som vart framleis i Ragnhild (1931) og Siste leveåre (1933). Dei to siste bøkene er langt svakare enn den første, kanskje fordi Ragnhilds soning og endelege oppgjer ikkje har moglegheit til å nå opp i styrke og intensitet mot det indre og ytre kampen i den første boka. Det er kompliserte moralproblem som blir her tekne opp, og Medmenneske har vist seg å ha sterk appell også på scena, for første gong på Det Norske Teatret i 1937 og seinare også filmatisert for TV. Som scenestykke høyrer det til det beste i nynorsk dramatikk i det heile.

Duun sin seinare forfattarskap er prega av uro og førkrigsstemning, men hans siste novellesamling, Vegar og villstig (1930), er i positiv forstand forankra i kjent miljø frå tidlegare i forfattarskapen. Men samlinga går også langt vidare enn det nære og lokale og er på mange måtar ei svært moderne samling, kanskje Duuns einaste eigentlege novellesamling. Romanen Ettermæle (1932) bruker forma til kriminalromanen til å gjennomføre djuptloddande psykologiske undersøkingar, medan dei to siste bøkene, Samtid (1936) og Menneske og maktene (1938) viser sjølve undergangen, då stormfloda skyl over Øyvære, og det blir klart kven som er verd kva. Trass undergangsstemning står ein bodskap om urokkeleg og ukrenkjeleg tru på liv og livskraft tilbake. Duun si siste bok er i tillegg ei svært moderne bok reint komposisjonsmessig

Utmerkingar:

I 1919 fekk Duun diktergasje.

I 1936 fekk han Henrich Steffens-prisen.