Olav Aukrust - minneord i avisen "Nidaros Ungdomsblad"

Avisen "Nidaros Ungdomsblad" fra 21. november 1929. Hele forsiden er viet Olav Aukrust som døde tidligere samme måned. Minneordet er skrevet av Inge Krokann, som også var avisens redaktør. Avisen er i fullformat. 4 sider.

Selges for 225,- kroner

Porto: 36,- kroner (sendt brettet som brev)

-----------------------------------------------------------------------

https://nbl.snl.no/Olav_Aukrust

Olav Aukrust må regnes som en av de store kristne mystikere i europeisk diktning. I kultursyn stod han nær katolisismen, men kristendomssynet hans er omstridt, fordi det synes å romme enkelte antroposofiske innslag.

Aukrust vokste opp i et hjem med sterke åndelige interesser. Faren var dypt religiøs og nær venn og elev av Christopher Bruun; moren hadde musikalske anlegg og uvanlige fortellerevner. Farmoren, som var haugianer, sang for ham og lærte ham å lese i Bibelen. “Jeg staver enda i den boken,” skrev han mange år senere.

Etter et kort opphold på skogskole i Kongsberg tok han lærerskolen i Elverum 1903–06, examen artium 1907, og virket som lærer til 1917, de siste årene som styrer av Gausdal folkehøgskule (1913–15) og Dovre folkehøgskule (1915–17), som han selv grunnla. 1918 bygde han dikterboligen Lyvjaberg på farsgården i Bøverdalen og ble boende der.

Aukrust hadde planer om å bli fiolinist, men før han var 20 år gjennomgikk han tre operasjoner for tuberkulose og måtte amputere en finger. Sykdom tvang ham også til å oppgi planlagte universitetsstudier i filologi og filosofi, og hele livet var han plaget av dårlig helse, noe som forsinket fremdriften i dikterverkene hans. Likevel rakk han å lese mye, og søkte kunnskap fra mange kilder: orientalske visdomsbøker, antikk mytologi og filosofi, norrøne eddakvad og norsk folkediktning, kirkefedrene og de kristne mystikere fra Bernhard av Clairvaux til Mester Eckhart og Emanuel Swedenborg. Han mottok også sterke impulser fra bl.a. Spinoza, Goethe, Grundtvig, Kierkegaard, Wergeland, Dostojevskij, Bergson og Steiner.

Det var som polemisk skribent, ikke som lyriker Aukrust første gang stod offentlig frem. Det skjedde 1907 med artikkelen Vårt mål i bladet Den 17. Mai, og var svar på et Bjørnson-angrep på målmenn og målsak. Debattinnlegget innledet en serie med artikler, der han med stor kraft argumenterte for en nynorsk språkrenessanse og et fremtidsrettet kristent-nasjonalt kulturprogram med røtter i oldtid og middelalder. I sine artikler og tallrike foredrag utdypet han ofte flere av hovedmotivene i de lyriske verkene. Det gjelder spesielt hans tanker om den universelle åndskampen mellom godt og ondt, “millom Kristus og Lucifer”, og sjelen som råstoff (emne) for et skapende Gudsbilde (“ditt inste sjølv”), som det var menneskets kall å realisere i sitt eget liv.

1908 fikk han trykt sitt første dikt Det haustar i Den 17. Mai, året etter Norsk og Christopher Bruun. Men det var det nasjonale vekkerdiktet Norrønasong (1915) som bar bud om noe nytt og stort i norsk diktning. Det fortelles at en utlending på denne tiden skal ha spurt Arne Garborg hvem han mente var den mest lovende dikteren i Norge. Garborg skal ha svart: Olav Aukrust. Den andre spurte forundret hvilke bøker han hadde utgitt. “Han har ikkje gjeve ut nokor bok,” svarte Garborg.

For Aukrust selv var tidspunktet for en større bokutgivelse avhengig av hvor langt han var kommet i sin personlige utvikling. “Jeg har i mindst 4 aar visst at jeg kunde ikke utgi nogen bok før jeg personlig hadde levet mig frem til en virkelig utsigt mot det guddommelige”, sa han selv 1916. Dette åndelige gjennombruddet, den store visjonære opplevelsen i livet hans, fant sted våren 1915. Året etter utkom Himmelvarden, en diktsyklus på 300 tettrykte sider.

Tematisk er verket i slekt med middelalderens visjonsdikt, Voluspå, Draumkvedet, Dantes Divina Commedia, og Wergelands Skapelsen, Mennesket og Messias. Skueplassen for den kosmiske striden mellom lys og mørke, Mikael og dragen, er dikterens egen sjel, og kampen er fremstilt i gammelt og nyskapt myte- og symbolstoff og satt inn i mektige bilder fra norsk fjellnatur. Vandringen mot det indre lyset skildres som en oppstigning i flere stadier, fra det intuitive og naturbundne livet nede i bygda (Elingar) og det grunnmenneskelige i Adam og Eva, gjennom en forferdelig lidelses- og lutringsprosess i Eldingnæter frem til den frigjørende og frelsende gudserkjennelsen Ved himmelvarden på høyfjellet, der Sønnen i veldige apokalyptiske syner ser igjen sin himmelarv og odelsgård, og gjenforenes med Faderen i et “unio mystica”.

Verket vakte sensasjon og ble berømmet for språklig mesterskap, enestående bilderikdom og naturskildringer, dype tanker og brennende religiøst alvor. Mer kritiske røster heftet seg ved det enorme ordforrådet, arkaiske symboler og intellektuell distanse. De fleste stilte seg avventende og undrende til dikterens profetiske budskap og avstod fra dypsindige fortolkninger. Først i sen ettertid har litteraturforskere for alvor gitt seg i kast med boken, og plassert den blant hovedverkene i norsk litteratur. Men den avsluttende Logos-visjonen “Ved himmelvarden” står fortsatt nesten ufortolket.

Det gikk mange år før Aukrust gav ut sin neste diktsamling Hamar i Hellom (1926), første bind i en planlagt trilogi om det norske, der han, analogt med sin egen indre utvikling, ville fremstille veksten i nasjonens liv fra det bygdenorske til det landsnorske og olsoknorske (universelle), og på det grunnlaget utforme “en ny norskdomskultur”. Boken er kanskje den mest givende i vår litteratur for den som spør etter et selvopplevd “innenfraperspektiv” på mennesketyper, kultur og folkeliv i en norsk bygd for snart hundre år siden. Her er burleske, humoristiske og uhyggelige folkelivsskildringer iblandet folketro, sagn, dødsangst og villskap: Aksion på Tande, Tosten Raudskjegg, Fire budeigjur; men også vare stemningsdikt om lengsel, kjærlighetssorg og ensomhet: Einsleg, Eit minne. I programdiktet Emne setter han det hele inn i en større sammenheng: Også det hedenske og primitive har noe i seg som kan omskapes og åndeliggjøres, på samme måten som naturens råstoff var emner for våre forfedres kunsthåndverk, og vitnet om deres drømmer og uoppfylte lengsler.

Aukrust skrev selv opp folketoner og folkediktning, og 1914 fikk han et universitetsstipend for å samle og studere bygdemålene i Lom og Skjåk. Hans samlinger av treskurd, brukskunst og gamle hus la grunnlaget for Lom bygdemuseum; og han fornyet olsokfeiringen.

1929 fikk Olav Aukrust innvilget diktergasje av Stortinget, men døde før han fikk ferdig de to neste bøkene. Men 1930 utgav Gudrun Aukrust og bibliotekar Jens Lindberg Solrenning, diktsamlingen han kalte “storboki mi”, og som må regnes for hovedverket hans, og “et av de geniale diktverk i norsk litteratur, som med århundrene vil skinne med stadig sterkere glans” (Philip Houm). Her avklares og utdypes evighetsperspektivet som åpnet seg i Himmelvarden. Det er bare ved å være lydig mot “sitt inste sjølv” og gjøre seg til ett med det gjennom sjelekamp, bønn og lidelse, at mennesket kan overvinne den bunnløse “tvihugen” i eget hjerte og finne frem til fred og forsoning med Gud i Kristus, i et personlig du–jeg-forhold. I dette inngår også dikterinspirasjonen – “Skaldelivs løyndomar” – og kjærligheten mellom mann og kvinne.

Posthumt kom også Norske terningar (1931), for det meste nasjonale leilighetsdikt som trolig var ansatsen til boken om “det landsnorske”. Best kjent er Fjell-Norig og Gudbrandsdalen, som vant prisen for beste gudbrandsdalsdikt 1919. En rekke etterlatte dikt, artikler, taler og brev ble utgitt av professor Leif Mæhle 1965 under tittelen Skaldespor.

Olav Aukrust har hatt sterk innflytelse på norsk diktning og åndsliv, og mange kjente forfattere har blitt preget og inspirert av ham: Inge Krokann, Ingeborg Møller, Alf Larsen, Tarjei Vesaas, Johan Falkberget o.a. I kultursyn stod han nær katolisismen; med reformasjonen “brast det paa Noregs horpe ein streng, som enda ikkje er heila”. Men kristendomssynet hans er omstridt, fordi det synes å romme enkelte antroposofiske innslag. Likevel må han regnes som en av de store kristne mystikere i europeisk diktning.

Han er gravlagt på Lom kirkegård. Gravmonumentet ble utformet av maleren Hallvard Blekastad og avduket 1935. Billedhuggeren Dyre Vaa brukte ham som modell for sin St. Clemens-skulptur i Nidarosdomen 1933, og laget Aukrust-statuen foran Lom kirke, som ble avduket av professor Sigmund Skard 1954 med bl.a. disse ord: “Eg trur at hans djupaste verdiar kanskje enno biar si stund. Det største som er skapt av Olav Aukrust, som av Aischylos og Dante og Wergeland, er heimlaust, for di det er løft opp over tid og stad.”

Verker:

Himmelvarden, 1916

Hamar i Hellom, 1926

Solrenning, 1930

Norske terningar, 1931

Dikt i samling, 1942, 1943, 1954

Skaldespor. Dikt, artiklar, talar og brev, 1965

- - - -

Olav Aukrust:

Født

21. januar 1883, Lom, Oppland

Død

3. november 1929, Lom

Virke

Forfatter

Familie

Foreldre: Gårdbruker Olav Olavsson Aukrust (1851–1931) og Mari Pålsdatter Andvord (1864–1936). Gift med Gudrun Blekastad (1887–1984), datter av kjøpmann Ivar Blekastad (1850–1936) og Torø Ofigsbø (1858–1929). Farbror til Odd Aukrust (1915–), Kjell Aukrust (1920–2002) og Tor Aukrust (1921–2007).