I Edvard Griegs verden

Boken "I Edvard Griegs verden" av Hans Jørgen Hurum. Utgitt i 1961. 326 sider.

Selges for 90,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

---------------------------------------------------------------

Edvard Grieg er Norges viktigste og mest kjente komponist. Grieg forbindes med nasjonalromantikken. Han var nært knyttet til norsk folkemusikk, og ville skape en ny norsk tonekunst inspirert av folkeviser og slåtter. Han er også en av verdens mest kjente komponister innenfor romantikken og en av foregangspersonene i harmoniutviklingen på slutten av 1800-tallet. Griegs musikalske personlighet var med på å definere norsk musikk for flere generasjoner fremover.

Griegs kone (og kusine) Nina Hagerup Grieg (1845—1935) var utdannet sanger. Hun fremførte ofte de av verkene hans som involverer sang. Deres hjem Troldhaugen i hjembyen Bergen ble bygget i 1885. Det er nå museum. I Bergen finner vi også Grieghallen og Griegakademiet, som begge er oppkalt etter Edvard Grieg.

Han har også gitt navn til petroleumsfeltet Edvard Grieg og tidligere vært avbildet på den norske 500-kroneseddelen.

Edvard Grieg var sønn av den suksessrike kjøpmannen Alexander Grieg. Som ung fikk Edvard sin første musikkutdannelse av moren Gesine Hagerup, datter av Edvard Hagerup. På oppfordring fra Ole Bull (1810—1880) reiste den 15 år gamle Edvard Grieg til Leipzig i 1858. Her studerte han i flere år med Ignaz Moscheles (1794—1870), Ernst Ferdinand Wenzel (1808—1880), Moritz Hauptmann (1792—1868), Carl Reinecke (1824—1910) og Ernst Friedrich Richter (1808—1879). I 1861 debuterte han som pianist i Karlshamn, Sverige. Året etter holdt han en meget vellykket konsert i hjembyen Bergen, til dels med egne komposisjoner.

Han studerte nordisk musikk i København fra 1863 til 1865. Her fikk han rike impulser fra verkene til Niels Wilhelm Gade (1817—1890) og Johan Hartmann (1805—1900). I 1863 møtte han Rikard Nordraak (1842—1866), som sammen med Ole Bull betydde mye for ham. Grieg fant nå veien til den nasjonale ånden, som er den bærende kraften i musikken hans. Under oppholdet i København deltok han i stiftelsen av musikkforeningen Euterpe. Denne hadde som formål å oppføre nye nordiske verker. På en konsert i Tivoli i København i 1864 ble de tre siste satsene av Griegs eneste symfoni urfremført. Den er hans første større orkesterverk, et ungdomsverk som han etter en stund ikke lenger ønsket skulle oppføres.

I 1867 giftet han seg med sin kusine Nina Hagerup. Hun gav ypperlige tolkninger av sin manns sanger. En hel rekke av dem ble til gjennom inspirasjon fra henne, deriblant flere av de beste.

Året før hadde Grieg bosatt seg i Oslo. Her hadde han innledet sin betydningsfulle virksomhet med en konsert som utelukkende besto av norsk musikk. Han overtok ledelsen av Det filharmoniske selskap, holdt selv konserter og underviste. I 1871 stiftet han Musikforeningen. Denne ledet han i flere år, til dels i samarbeid med Johan Svendsen (1840–1911). I 1874 fikk Grieg komponistgasje av Stortinget og oppgav sin faste virksomhet i Oslo. Likevel holdt han senere mange musikkaftener med egne verker der. Det var særlig orkesterkonsertene som hørte til begivenhetene i byens musikkliv.

De nærmeste årene etter at han flyttet til Oslo tilbrakte han dels på konsertreiser i utlandet som dirigent og pianist med egne komposisjoner, dels i Hardanger og dels i Bergen. Fra 1880 til 1882 ledet han Musikselskabet Harmonien. I 1885 ble villaen Troldhaugen i Fana (nå Bergen) bygd, og dette ble hans mer eller mindre faste tilholdssted for resten av livet, særlig i sommerhalvåret. En stor norsk musikkfest ble holdt på hans initiativ i Bergen i 1898 med blant annet Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam.

Som pianist var Grieg en fortreffelig tolker av egne verker. Han hadde også store litterære evner som kommer til uttrykk i en rekke artikler og fremfor alt i en meget omfattende korrespondanse. Han var æresdoktor ved universitetene i Cambridge og Oxford.

Ekteparet Grieg ligger begravet på Troldhaugen. I Byparken i Bergen står Ingebrigt Viks (1867—1927) statue av ham.

Grieg står ubestridt som Norges største komponist, ikke minst fordi norske særtrekk har fått sine skjønneste og mest slående uttrykk hos ham. Han står samtidig som en av de viktigste bærerne av hele den nordiske romantikken på 1800-tallet. Det som Halfdan Kjerulf (1815—1868) og Rikard Nordraak begynte på, fullendte Grieg sikkert og målbevisst.

Ikke bare benyttet han den norske folkemusikken direkte, enten som motiv eller til bearbeidelse, men han gav den også et nytt og treffende personlig uttrykk i tonen, rytmen og klangen. Nettopp fordi det nasjonale var uatskillelig sammenvokst med hele hans personlighet, ble hans kunst også universell. Slik har den kunnet vinne forståelse og anerkjennelse over hele den musikalske verden. Grieg var en utpreget lyriker – noen ganger fin og følsom, noen ganger lidenskapelig og temperamentsfull. Hans utpregede rytmiske evne og dramatiske sans trer også kraftig frem i hans verker. Dertil hadde han et humør som ofte fikk djerve og saftige uttrykk.

Grieg-forskere er i dag enige om at Griegs viktigste bidrag til den musikkhistoriske utviklingen ligger på harmonikkens område. Blant annet var han en viktig forløper for impresjonismen. I tillegg var han en av banebryterne for den kunstmusikalske fornyelsen på folkemusikkens grunn som fant sted på 1900-tallet.

Griegs hovedproduksjon var klavermusikken, i tillegg til romansene. Opus 1 fra 1861, Fire klaverstykker, viser hva utgangspunktet hans var: tysk romantikk og i særdeleshet Robert Schumann (1810—1856). Man merker likevel tidlig innslaget fra norsk folkemusikk.

Med sine ti hefter med Lyriske stykker brakte han sin norskinspirerte musikk inn i millioner av hjem verden over. Stykkene er ofte naturimpresjoner.

Grieg er noen ganger blitt kalt «miniatyrist» – en mester i den lille form. Selv om han i det lille formatet viste sitt musikalske geni til fulle, slik som i de lyriske stykkene, er det i lys av hans samlede produksjon galt å begrense hans innsats og betydning på denne måten. Klaverstykkene «Slåtter» peker blant annet ved sine sterkt dissonerende partier ut over samtidens harmoniske konvensjoner og nærmer seg Béla Bartók og barbarismen. Og i det store variasjonsverket Ballade i g-moll viser han at han også behersket en av de store musikalske formene. Samtidig viser verket dramatikeren Edvard Grieg.

Romansene er en essensiell del av Griegs produksjon. Mange av de rundt 170 romansene hører med til det aller vakreste i romanselitteraturen. Han var først og fremst opptatt av å gjengi diktets grunnstemning i musikken. Bare sjelden hengav han seg til å utmale de enkelte ordene. Derfor er det den strofiske formen, mer enn den gjennomkomponerte romansen, vi finner i hans produksjon.

Selv om Grieg skapte betydelige dramatiske sanger, var det først og fremst det lyriske som stod hans hjerte nær.

Blant de av Griegs verker som har vært med på å grunnfeste hans verdensberømmelse, er det to som har spesiell betydning. Det ene er musikken til Henrik Ibsens drama Peer Gynt. Særlig har de to orkestersuitene gått sin seiersgang verden over. Musikken viser Griegs betydelige evner som scenemusikalsk dramatiker. Det andre er A-mollkonserten.

Både Peer Gynt og A-mollkonserten viser at Grieg hadde betydelige evner som orkesterkomponist. Virkemidlene er balanserte, og klangen er rik og effektfull. Et annet verk som viser det samme, er Fra Holbergs tid (gjerne kalt Holbergsuiten) for strykeorkester, et verk som har blitt utnevnt til et forbilde når det gjelder å skrive for strykeorkester.

Griegs kammermusikk er ikke omfattende. Likevel må strykekvartetten i g-moll og de tre fiolinsonatene regnes som betydelige bidrag til sjangeren.

I strykekvartetten er det spesielt to trekk som er viktige. Han benyttet Spillemænd-motivet fra den første av Ibsen-sangene som motto for hele kvartetten. Grieg var ikke den første som gjorde noe lignende, men han gjennomførte det langt mer konsekvent enn det som var blitt gjort tidligere. 15 år senere grep Claude Debussy (1862—1918) både Griegs grunnmotiv og idé om et markert gjennomgående motto ved utformingen av sin strykekvartett i samme toneart. Ikke minst er den klanglige måten som Grieg behandlet instrumentene på viktig i forbindelse med strykekvartettene. Den er høyst uortodoks og springer sannsynligvis ut av en av Griegs grunnleggende musikalske holdninger – hans homofone tenkemåte med melodien som det bærende elementet, understøttet av harmonier. En slik tenkemåte var fremmed i kvartettsammenheng, der hvert instrument ble behandlet mer selvstendig og kontrapunktisk likeverdig. Slik tenkte ikke Grieg, og på denne måten ble han nyskapende.

Griegs tre fiolinsonater viser viktige perioder i hans utvikling som kunstner. F-dur-sonaten har bakgrunn i tysk romantikk, men i midtpartiet i andre sats benyttet han hardingfela som forbilde både i fiolin- og klaversatsen. G-dur-sonaten er langt mer gjennomsyret av nasjonale elementer. Spesielt gjelder dette yttersatsene, der springar-karakteren er fremtredende. C-moll-sonaten er Griegs siste fullendte kammermusikk-verk, skrevet omtrent 20 år etter G-dur-sonaten. I dette verket har Grieg integrert de nasjonale elementene på en så fullstendig måte i sitt tonespråk at de ikke lenger er hørbare. Det er bare det typisk griegske igjen, og assimilasjonen av nasjonale elementer har gått fullstendig opp i personstilen.

Fire salmer fra 1906 viser Grieg fra sin mest radikale side. I disse salmene får teksten et musikalsk intenst driv med en rekke ekstatiske utladninger. I den andre av sangene finnes noe enestående i Griegs harmonikk, nemlig en bitonal sammenstilling der solisten synger en folketone i B-dur, mens korpartiet er holdt i b-moll. Verket inneholder fargesterke akkordforbindelser som var helt uvanlig i tidens kirkemusikk.

Fire salmer viser en religiøsitet fjernt fra tidens etablerte kristendom og sneversynte form for pietisme. Griegs trosform er uten en konkret kirkelig eller trossamfunnsmessig tilhørighet. Med sitt siste verk viser han en beundringsverdig vilje til å skape noe nytt.