Jord. Himmel. Kinesiske dikt gjennom 3000 år.

Boken "Jord. Himmel. Kinesiske dikt gjennom 3000 år." Utvalg ved Sigmund Mjelve. Utgitt i 1982. 79 sider.

Selges for 75,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

------------------------------------------------------

Lyrikk spilte tidlig en langt større rolle i det kinesiske samfunnet enn i Vesten. Allerede under Zhou-dynastiet fikk viktige politiske og diplomatiske utsagn gjerne form av utvalgte strofer fra kjente dikt, noe som økte deres legitimitet. Diktsamlingen Shijing s status som konfutsiansk klassiker, poesiens dominerende rolle i eksamenssystemet og det høye antallet poeter ansatt ved keiserhoffet, særlig under Tang-dynastiet, forteller hvor høyt lyrikken var verdsatt.

Et annet særtrekk ved tradisjonell kinesisk poesi er dens tette forbindelse med folkesang. En stor del av diktene i Shijing er opprinnelig folkesanger. Under Han-dynastiet ble det etablert et musikkbyrå som hadde som oppgave å samle inn folkesanger. Disse fikk stor innflytelse på senere poesi. Den diktformen som for alvor vant respekt under Song-dynastiet, ci-poesien, bygde på populærmelodier, mange av dem med ikke-kinesisk opphav. Det samme gjaldt qu-poesien (ofte brukt som arier i teaterstykker) under Yuan-dynastiet.

Et tredje særtrekk er tendensen til å oppfatte poesi som beskrivelse av virkeligheten snarere enn et fantasiprodukt. Tradisjonelle kinesiske dikt pretenderer gjerne å gjengi dikterens følelser og reaksjoner i møte med en konkret situasjon i hans eget liv eller i historien. I noveller fra Ming- og Qing-dynastiene siteres ofte dikt for å gi leseren en følelse av etterrettelighet; poesi betraktes som bevis.

Det kinesiske ordet for dikt, shi, er også den opprinnelige tittelen på den første kinesiske diktsamlingen vi kjenner til, nå kalt Shijing. Den inneholder dikt fra 1000-tallet til 600-tallet fvt. med opphav i området omkring Den gule flod – både folkesanger om kjærlighet og krig samt hymner av formell og rituell karakter. Hver linje inneholder gjerne fire stavelser, og mange linjer har enderim.

En senere samling, Chuci, stammer fra Chu-riket i sør. De eldste av diktene i samlingen er skrevet på 200-tallet fvt. og beskriver et overdådig mytologisk univers med opphav utenfor kinesisk kultursfære. Et sentralt tema er den ærlige, men misforståtte embetsmannen. Under Han-dynastiet står prosadiktene (fu) sentralt, ofte lange komposisjoner med kompleks tematikk og en blanding av poesi og prosa, med Sima Xiangrus (179–117 fvt.) overdådige beskrivelse av Shanglin-parken som typisk eksempel.

I kaoset etter Han-dynastiets oppløsning i 220 står eremittpoesien sentralt, med taoistisk og etter hvert buddhistisk inspirert dyrkelse av natur, spontanitet, enkel livsform og vindrikking, især hos Ruan Ji (210–263) og Tao Yuanming (365–427). I den vanligste diktformen fra denne perioden inneholder hver linje fem stavelser, og linje 2, 4, 6 og så videre har enderim.

Tang-dynastiet er kjent som poesiens gullalder i Kina. Tidens mange store poeter, poesiens status blant herskerne samt diktenes varierte innhold og sofistikerte form er alt tegn på blomstringstid. De to største navnene er Du Fu (712–770) og Li Bai (701–762). Den første er kjent som en samfunnsbevisst og først og fremst dypt menneskelig poet med en begavelse som det tok et par hundre år å oppdage for alvor. Den andre er kjent som en selvbevisst og til tider genial eksentriker som flørtet med esoterisk taoisme og dyrket spontanitet og ukonvensjonell atferd. Denne perioden var dominert av en diktform med strenge krav, ikke bare til rim og antall stavelser per linje (fem eller sju), men også til tonemønster.

Under Song-dynastiet vokste ci-poesien frem, bygd på populærmelodier som tillot langt større variasjon i form enn tidligere poesi. Den største ci-poeten er Su Shi (Su Dongpo, 1037–1101) hvis dikt inneholder nære og personlige refleksjoner over filosofiske og historiske temaer. Kinas største kvinnelige poet gjennom tidene, Li Qingzhao (1084–1151), er også kjent for sin dypt personlige ci-poesi.

Under Yuan-dynastiet vokser qu-poesien frem, først og fremst som arier i teaterstykker. I likhet med ci bygger de på populærmelodier, og de er forfattet i tidens talespråk, ikke klassisk kinesisk. Poesien fortsatte å spille en sentral rolle gjennom Ming- og Qing-dynastiene, men uten at nye diktformer vokste frem. Med vestlig påvirkning fra cirka 1915 fremstår en ny kinesisk poesi, inspirert av vestlig poesi, men også formet av det kinesiske språkets særegenheter. Xu Zhimo (1896–1931) og Wen Yiduo (1899–1946) er blant dem som kombinerer poetisk følsomhet, vestlig inspirasjon og kinesisk tradisjon.

Under det politiske tøværet i 1980-årene var Bei Daos modernistiske «tåkepoesi» (menglongshi) svært populær blant unge kinesere. I det moderne Kina har likevel lyrikken mistet den sentrale rollen den hadde i keiserdømmets tid.

- - - - - - -

Shi (kinesisk: 詩, pinyin: Shī) er det kinesiske språks ord for poesi eller dikt. Ordet kan benyttes som et generelt begrep for all slags kinesisk poesi, men vanligvis benyttes det avgrenset om den klassiske versform som nådde sitt høydepunkt under Tang-dynastiet (618–907).

I sistnevnte snevrere betydning omfatter shi de to formene gushi og jintishi. Motivet i diktene er høyst varierende; særskilt vanlige er kanskje vemod, landskapskildringer og fredfullt landliv, men også bitende samfunnskritikk forekommer, rettet for eksempel mot krigens gru, eller korrupsjonen ved hoffet. For de dannede samfunnsklassene i keisertidens Kina var det selvsagt at man skulle være godt kjent med shi-poesien. Det har også inngått i de keiserlige embedseksamener å forfatte shi-dikt.

Sjangeren blomstret mest intensivt under Tang-dynastiet; mer enn 48.900 shi-dikt er bevart fra den epoken. Men fremdeles lærer kinesiske barn seg shi-dikt utenat på skolen, og mange strofer fra den har status som talemåter eller bevingede ord.

Gushi (古詩; Gŭshī) eller gutishi (古體詩, Gŭtǐshī – «gammelvers») er vers med enten fem eller syv stavelser (skrifttegn) i hver rad. Ordet brukes særlig for å få frem at et dikt ikke er en jintishi.

Da man skrev gushi hadde man ingen andre formelle begrensninger enn de som gjaldt radlengde og rim (i annenhver rad). Dette var derfor formen man foretrakk for fortellende dikt, og den ble benyttet også av skalder som etterstrebet en ledig eller fantasifull stil. Li Bai er den mest fremstående av dem, men de fleste av de store skaldene skrev gushi av rang.

Jintishi

Jintishi (近體詩, jìntǐshī) er det versemål som fremfor alle andre ble anvendt for korte, impresjonistiske dikt, svært ordknappe og sterkt konsentrerte. Diktene kan derved minne om japanske haiku, skjønt de sistnevnte driver konsentrasjonen enda lenge. Versteknisk følger jintishi ytterst detaljerte regler – det er altså vanskelig å skrive jintishi, og blant annet derfor har disse dikt i over tusen år i Kina blitt ansett å utgjøre den aller ypperste lyrikken.

Jintishi ble utviklet under Tang-dynastiet (618–907) fra den eldre formen gutishi. En nyhet var at man tok hensyn til det kinesiske språkets ordtoner og bygde opp versskjemaer for disse. Fra sin tilkomst og helt til det frie vers' gjennombrudd under 1900-tallet kan jintishi sies å ha vært betraktet som det fremste versemålet i kinesisk lyrikk. Også etter den klassiske kulturs sammenbrudd i samband med Fjerde mai-bevegelsen i 1919 har man nå og da forfattet jintishi. For eksempel publiserte Kinas kommunistiske partis mangeårige formann Mao Zedong flere dikt skrevet på dette versemålet. Jintishi fikk betydning også utenfor Kina; i Vietnam ble den under navnet Đường luật like dominerende som i Kina, og i Japan har muligens haikuen blitt utviklet fra den enstrofige jintishien.

På 1900-tallet kom sjangerens strenge metrikk-regler til å bli opplevd som en tvangstrøye som man så gjorde opprør mot. Også selve språket ble nå foreldret; jintishi hadde alltid blitt forfattet på klassisk kinesisk, og diktenes begrensede lengde var avpasset for dette korthuggete språket. Men i den nye talespråkslitteraturen som vokste fram strakk ikke versets format til. Ikke desto mindre regnes jintishi, særskilt de fra Tangdynastiet, som en umistelig del av Kinas litterære arv. Det lille formatet, og de strenge reglene har gjort at man har sammenlignet jintishien med et lite maleri, der man innen en trang men kunstfullt utført ramme tegner et øyeblikksbilde av tilværelsen.

Særlig kjente for sine jintishi er Li Bai (Li Po), Du Fu (Tu Fu), Wang Wei, Meng Haoran og Bai Juyi (Po Chü-i), samtlige fra 700- og 800-tallet.