(1/3)

"De første måneder" - C. J. Hambro

Boken "De første måneder" av C. J. Hambro. Utgitt i 1945. 182 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 57,- kroner (sendt som brev)

-------------------------------------------------------------

Carl Joachim Hambro var en norsk pressemann, forfatter og politiker (Høyre). Han var en markant politiker i mellomkrigstiden, og han ble særlig berømt for sin innsats i aprildagene 1940, da Norge ble angrepet av Tyskland under andre verdenskrig. Hambro fikk blant annet i stand Elverumsfullmakten, som ga regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne, fordi Stortinget ikke kunne samles på grunn av krigen.

Hambro var stortingsrepresentant fra 1919 til 1957, og i storparten av denne tiden var han medlem av presidentskapet. Han var stortingspresident i årene 1926–1933 og 1935–1945, visepresident i 1934, og odelstingspresident i periodene 1945–1947 og 1949–1957. Han var Høyres leder i årene 1928–1934 og 1945–1954.

Hambro deltok mye i internasjonalt arbeid som offisiell norsk representant. Han er også kjent som en stor taler.

Hambro var født i Bergen og sønn av Edvard Isak Hambro og Nicoline Christine Harbitz. Etter å ha gjennomgått middelskole og gymnas tok han examen artium som preseterist i 1902. Deretter reiste han til Kristiania og begynte å studere filologi. I studietiden og årene etter var han en drivende kraft i Det Norske Studentersamfund, hvor han var medlem av en rekke styrer og formann fra 1908 til 1909 og 2. halvår 1911. Han var formann i Filologisk Forening, og han gjenreiste den hensovnede Konservative Studenterforening, som han ledet i årene 1908 og 1910–1911.

Som ivrig fotballspiller var han formann i Akademisk Fotboldklub og i 1913 viseformann i Norsk Fotballforbund. Studieårene bød ellers på mange muligheter for avstikkere – til sanskrit, japansk litteratur og kinesisk poesi – og til avbrudd, blant annet som hydrograf og postmester på forskningsfartøyet Michael Sars på tokt i Vesterisen, som lærervikar, oversetter og litteraturanmelder.

Hambro ble cand.mag. i 1907 og arbeidet først et års tid som lærer ved Kristiania Handelsgymnasium og deretter i fire år ved Vestheim skole. Fra 1910 til 1913 var han sekretær i Nordmanns-Forbundet og redaktør av dets tidsskrift. I Nordmanns-Forbundet skulle han komme til å nedlegge et stort arbeid som styremedlem fra 1913, visepresident fra 1915 og president i årene 1923–1946. Gjennom en lengre foredragsreise i USA og Canada forberedte han den norsk-amerikanske deltakelsen i jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, og i 1925 var han Stortingets representant ved 100-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

Allerede i 1905 ble Hambro medarbeider i Morgenbladet. Han etterfulgte Nils Vogt som avisens sjefredaktør i 1913, og da han gikk av i 1919, ble han styremedlem i avisen frem til 1933 og leder av litteraturavdelingen frem til 1940. I denne tiden var han også styreformann i Ukens Revy, et tidsskrift for politikk, litteratur og kultur, og han var bladets redaktør fra 1921 til 1929.

Helt fra ungdommen av skrev Hambro artikler og litteraturanmeldelser. Han oversatte engelsk og fransk litteratur, blant annet Rudyard Kiplings dikt og Charles Dickens' Pickwick-klubben og David Copperfield. Hambro fant selv glede og avspenning i kriminalromaner, og det var han som introduserte Georges Simenon i Norge. Hans anmeldelser av både prosa og lyrikk var båret oppe av innsikt og følsom innlevelse. Han var blant de første som anerkjente Arnulf Øverlands dikteriske begavelse. Men han kunne også være hardtslående uten hensyn til at dette kunne skade en persons anseelse. Aksel Sandemoses Vi pynter oss med horn ble en slik utfordring for Hambros bluferdighet og anstendighetsfølelse at han var svært negativ til romanen i anmeldelsen. Dette førte til en injuriesak, men Hambro vant.

Etter at han i 1918 hadde innledet et forhold til skuespillerinnen Gyda Christensen (som han giftet seg med i 1946), fikk det personlige et klart overtak i alt han skrev om teater. For hennes skyld ble han en drivende kraft i dannelsen av Det Nye Teater, hvor hun inntok en ledende kunstnerisk rolle. Hambro var med i teaterets styre og i fire år viseformann, inntil dobbeltheten i hans engasjement skapte et slikt ytre press at han oppgav sin formelle – men langt fra den reelle – tilknytning til teateret.

Som sjefredaktør i Morgenbladet fra 1913 satte Hambro hele sin veldige arbeidskraft inn på å gjøre avisen til det ledende presseorgan i landet. Han satte et personlig preg på avisen, og selv om han var opptatt av saklighet og å skille mellom sak og person, kunne hans bitende polemiske form ofte bli oppfattet som voldsom. Han var en nådeløs kritiker av Gunnar Knudsens venstreregjering og ikke minst av statsministeren selv og forsvarsminister Christian Holtfodt. Hambros redaktørtid spente over hele første verdenskrig; hans linje var kompromissløs nøytralitetspolitikk, og han var sterkt kritisk til stormaktenes tilsidesettelse av de små nasjonenes interesser og rettigheter.

I 1908 ble Hambro styremedlem i Oslo Høyre, og fra 1913 til 1923 var han medlem av Oslo skolestyre (der han var formann i perioden 1921–1923) og i 1915 ble han medlem av Høyres arbeidskomité.

Foran stortingsvalget i 1918 var Høyre i Kristiania splittet mellom den liberale professor Fredrik Stang og den sterkt konservative generalkrigskommissær og tidligere statsminister Jens Bratlie. Da den første frasa seg nominasjon og den sistnevnte antydet at han trengte overtalelse, ble Hambro nominert i Uranienborg krets og valgt til stortingsrepresentant. Deretter tok han permisjon fra redaktørstillingen (og avskjed året etter) og påbegynte det som skulle bli 38 års stortingsvirke.

Som nyvalgt representant fikk Hambro sete i universitets- og fagskolekomiteen, der han arbeidet for riksmålet og sørget for at det nye universitetsanlegget ble lagt til Blindern istedenfor Tøyen. Hambro deltok i konflikten om norsk medlemskap i Folkeforbundet. Hans hovedargument mot medlemskap var begrunnet med at Folkeforbundet var en del av Versailles-traktaten, «den kanskje mest umoralske fredsslutningen som Europa hadde sett i en rekke århundrer». Han mente at de små, nøytrale nasjoner burde stå ved USAs side for å skape et virkelig nasjonenes forbund. Ved voteringen stod han sammen med Arbeiderpartiet (som forkastet Folkeforbundet fordi det ikke bygde på avrustning), to representanter fra Høyre og en enslig venstremann.

Etter at medlemskapet var blitt en realitet, gikk Hambro med full kraft inn for en aktiv norsk rolle. Han ble medlem av Folkeforbundets presidium og medlem, senere formann for den viktige kontrollkomiteen, og i desember 1939 ble han valgt til Folkeforbundets president. Etter andre verdenskrig ble han på ny president og formann for likvidasjonsstyret.

Med sine språkkunnskaper og sin talebegavelse ble Hambro en av Folkeforbundets forgrunnsskikkelser. Han arbeidet for å styrke og effektivisere forbundet som fredsskapende organisasjon og for vern om de små nasjonenes rettigheter.

I norsk politikk gikk Hambros karriere raskt. Etter valget i 1921 fikk han oppfylt sitt ønske om en plass i utenrikskomiteen på Stortinget. Her ble han valgt til nestformann i 1924 og til formann året etter – et verv han beholdt uten avbrudd til 1945. Da Ivar Lykke dannet regjering i 1926, overtok Hambro som parlamentarisk leder og som formann i Høyre. Etter et kort mellomspill som stedfortredende president ble han også stortingspresident og – med unntak av 14 måneder 1934–1935 – gjenvalgt til 1945.

Som Høyres leder hadde Hambro den svakhet at hans engasjement i liten grad omfattet de økonomiske og sosiale saker. Ved siden av utenrikspolitikken var det de lange linjer i norsk politikk som opptok ham. Dernest arbeidet han utrettelig for et samarbeid mellom de ikke-sosialistiske partiene, men dette strandet. Forsvarssaken hadde alltid hans fulle oppmerksomhet, men her var Arbeiderpartiets tradisjonelle antimilitarisme en uoverkommelig hindring.

Mellomkrigstidens mindretallsparlamentarisme vakte til live en antiparlamentarisk strømning. Dannelsen av Fedrelandslaget, med dets kamplinje mot sosialistiske partier og krav om en regjering over og utenfor partiene med Fridtjof Nansen som statsminister, møtte motstand hos Hambro. Enda kraftigere reagerte han mot Fedrelandslagets langt mer fascistiske arvtaker i form av Vidkun Quislings Nasjonal Samling.

I 1921 søkte Danmark offisiell norsk godkjennelse av sin suverenitet over Grønland (som historisk sett hadde vært en del av det norske riket). Utenriksledelsen hadde ingen motforestillinger, men Hambro fikk saken ført over til utenrikskomiteen, som fulgte ham i å avslå en slik tilsidesettelse av historisk rett og aktuelle næringsinteresser. Dermed ble det nødvendig med forhandlinger, som fra norsk side ble ført av Hambro og professor Halvdan Koht. Forhandlingene ledet til en avtale som gav begge land like rettigheter, men som lot suverenitetsspørsmålet stå uavklart. I 1931 foretok en gruppe norske aktivister en privat anneksjon av Øst-Grønland, som deretter ble godkjent av Jens Hundseids bondepartiregjering (se Grønlandssaken). Da Norge fikk dom mot seg ved den internasjonale domstol i Haag, leverte utenrikskomiteen en innstilling med sterk kritikk av regjeringens håndtering av saken.

Hambro og Koht forhandlet også med danskene om tilbakeføring av norske arkiver og museale gjenstander fra unionstiden, og også her oppnådde de et tilfredsstillende resultat (se arkivsaken). Vanskeligere var derimot sjøgrensesaken. Norge hadde fra gammelt av hevdet et sjøterritorium på fire nautiske mil, med lange grunnlinjer trukket fra de ytterste skjær og øyer, mens britene presset på for det internasjonalt mer vanlige system med tre nautiske mil og korte grunnlinjer fra punkter på fastland eller større øyer. Som formann i utenrikskomiteen fikk Hambro i 1926 nedsatt en egen sjøgrensekomité, som nedla et langvarig og omfattende arbeid for å samle opplysninger som kunne underbygge Norges krav og samtidig skape bred oppslutning i Stortinget. Saken hadde ikke nådd frem til avgjørelse før andre verdenskrig brøt ut. Først 1949 ble saken tatt opp igjen, og i 1951 fikk Norge fullt medhold av den internasjonale domstol i Haag.

Da München-avtalen, som overgav de sudettyske områdene i Tsjekkoslovakia til Adolf Hitler, ble inngått i 1938, var Hambro svært negativ til de europeiske stormaktenes støtte til avtalen. I et intervju med Norsk Telegrambyrå hevdet han at Storbritannia og Frankrike hadde ødelagt Folkeforbundet, fjernet enhver tillit til stormaktenes gode vilje, øvet en voldshandling mot et lite land og skapt de ondeste anelser om fremtiden. Reaksjonene mot hans uttalelser var sterke, men han fikk etter hvert også støtte. Da Bondepartiet forsøkte å kaste ham som stortingspresident, svarte Arbeiderpartiet med å ikke stille egen kandidat, og mot blanke stemmer fra Bondepartiets gruppe ble Hambro enstemmig gjenvalgt.

Da det tyske angrepet på Norge begynte natten til 9. april 1940, hadde Hambro i løpet av en times tid hele planen klar. Han gav ordre til at Stortinget skulle evakueres med ekstratog til Hamar, og etter å ha forsikret seg personlig om at ordren ble utført, dro han til Victoria terrasse, hvor regjeringen satt samlet. Regjeringen sluttet seg straks til hans forslag om at kongefamilien og regjeringen skulle dra samme vei. Selv reiste han i forveien med bil for å ordne de praktiske sidene i samarbeid med de lokale myndigheter.

Etter det første av to stortingsmøter som ble avholdt på Hamar, innleverte regjeringen sin avskjedssøknad. Hambro tok umiddelbart til orde mot å innvilge denne. Han hevdet at et regjeringsskifte i den foreliggende situasjon var egnet til å skape uklarhet og forvirring, og i det påfølgende stortingsmøtet fikk han fullmakt til å meddele kong Haakon en henstilling om å forlenge regjeringen i dens embete.

Stortinget måtte deretter forflytte seg til Elverum. Her ble det oppnevnt tre representanter til å bistå regjeringen i forhandlinger med tyskerne. Hambro uttalte seg sterkt mot forhandlinger, men godtok forslaget for å bevare den politiske enighet. Derimot var han for at regjeringen ble styrket ved utnevnelse av en konsultativ statsråd fra hvert av de tre opposisjonspartiene. Mot slutten av møtet foreslo Hambro at Stortinget under omstendighetene burde gi regjeringen en generalfullmakt. Dette forslaget ble ansett som enstemmig bifalt, og den såkalte Elverumsfullmakten kom til å danne det urokkelige grunnlag for regjeringens autoritet og myndighetsutøvelse i de fem krigsårene som fulgte.

I de følgende ukene oppholdt Hambro seg, etter regjeringens ønske, i Stockholm. Han var uten offisiell status, men hadde likevel ubestridt autoritet som Norges fremste representant. Han ledet daglig møter med militære og sivile nordmenn i Stockholm og deltok i konferanser i den britiske legasjonen. Han hadde løpende kontakt både med Oslo og regjeringen i Tromsø, og han advarte kraftig mot en plan om en deling av Norge i én okkupert og én fri sone, atskilt med en svensk besettelse av Narvik-området (se slaget om Narvik). Han advarte også mot at Høyesterett ble involvert i det administrasjonsrådet som ble planlagt i Oslo, men han bidro samtidig til å avdempe regjeringens opprinnelige avvisning av Administrasjonsrådet.

Da de allierte styrkene ble kalt tilbake, fulgte Hambro 7. juni kongen, kronprinsen og regjeringen til London, men også her ble hans opphold kort. I samråd med regjeringen dro han videre til USA for å ivareta norske interesser der. Hans store kontaktnett i norskamerikanske kretser, og de mange forbindelsene han hadde skaffet seg gjennom mange års internasjonalt arbeid, gav ham et godt grunnlag for en omfattende informasjonsvirksomhet.

Politisk fortsatte Hambro å irritere Londonregjeringen, som mislikte hans kraftige tale når de små nasjoners interesser ble skjøvet til side, fordi man fryktet tap av goodwill hos stormaktene. Hambro kritiserte også regjeringen for deres bruk av offentlige midler, og for det han betraktet som partipolitisk virksomhet. Da han kom tilbake til London i november 1944, fikk han merke uviljen mot seg. Han hadde vært formann for komiteen som avgav innstilling om resultatene av Dumbarton Oaks-konferansen om Forente Nasjoner, men da delegasjonen til San Francisco-konferansen skulle oppnevnes, ble det strid om Hambros deltakelse, som man fryktet kunne bli tatt unådig opp av stormaktene.

San Francisco-konferansen åpnet 25. april 1945, men allerede 6. mai forlot Hambro og utenriksminister Trygve Lie møtene for å forberede hjemreisen til Norge. Hambro hadde ønsket å komme til Oslo så snart som mulig for å forberede Stortingets innkallingen av Stortinget etter frigjøringen, men regjeringen sørget for at han først fikk reise tilbake sammen med den i slutten av mai. To dager etter ankomsten fikk han samlet presidentskapet og berammet stortingsmøte til 14. juni.

Innenfor ledelsen av hjemmefronten var det lenge et krav at regjeringen måtte gå av straks krigen var slutt, og at det gamle Stortinget ikke måtte samles igjen. Hambro stod imidlertid kompromissløst på at den konstitusjonelle kontinuiteten måtte opprettholdes, spesielt i en uklar situasjon der antiparlamentariske strømninger lett kunne gjøre seg gjeldende, og hans syn ble til slutt godtatt. Han gikk også inn for at det ble opprettet en politisk parti-basert regjering i stedet for en regjering basert på hjemmefronten, slik det en tid var snakk om.

I mellomkrigstiden hadde Hambro langt fra vært uten motstandere i Høyre. I 1934 hadde han oppgitt formannsvervet i Høyre, men etter krigen var han igjen selvskreven formann og leder for den sterkt reduserte stortingsgruppen som kom sammen etter valget høsten 1945. Han ble valgt til odelstingspresident og medlem av utenrikskomiteen, men oppgavene og utfordringene var mer beskjedne enn tidligere.

Da undersøkelseskommisjonens innstilling om utviklingen frem til 9. april og regjeringens virksomhet under krigen kom til behandling i Odelstinget høsten 1948, var Hambro imot å stille regjeringsmedlemmer for riksrett. Han ville ha alt frem i lyset for at man kunne lære av historien, men han ville verken dømme eller frikjenne personer. Hambos ord ble stående som den historiske konklusjonen: «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom.»

Da grupper av næringslivsledere i 1947 dannet organisasjonen Libertas for å overstyre de borgerlige partiene, var Hambro, med bakgrunn fra kampen mot Fedrelandslaget, sterkt kritisk.

I 1957 trakk Hambro seg tilbake og viet deretter sine siste år til å redigere månedsavisen Akkurat, til fullførelsen av sine ungdomserindringer og andre bokutgivelser, samt til arbeid som medlem av redaksjonskomiteen for Stortingets historie.

Under krigen var Hambros første hustru død i USA, og i 1946 giftet han seg med elskerinnen Gyda Christensen. Krigen hadde ødelagt hjemmet hans, og med et kort avbrudd ble paret resten av livet boende i en liten suite på Hotel Bristol.

Allerede i 1937 var Hambro tildelt storkors av St. Olavs Orden, og i 1952 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var æresdoktor ved 11 utenlandske universiteter. Stortinget bevilget ham enstemmig en æreslønn ved da han gikk av som stortingsrepresentant i 1957. Ved hans død i 1964 ble han gravlagt på statens bekostning i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Hambros interesser spente over et vidt felt, fra det kulturelle til det politiske. Han var en flittig skribent og en stor taler. Som politiker var plattformen hans Stortinget, ikke Regjeringen.

I mellomkrigstiden var han en markant politiker, og han ble særlig berømt for sin innsats i aprildagene 1940. Han hadde noe vanskeligere for å finne seg til rette i etterkrigstidens politikk med dens sterke vekt på økonomiske og sosiale spørsmål. Privat var Hambro kjent som en eksentrisk person. Han hadde en dypt personlig kristen tro.

Utgivelser:

Kortfattet norsk litteraturhistorie, 1912

Sprogets aand og bokstavens tjenere, 1913

Irske streiftog og studier, 1920

Mænd og masker, 1921

Norske næringsinteresser paa Grønland. En oversigt, 1924

Glimt fra Amerika, 1925

Folkeforbundet og dets arbeide, 1931

Taler, 1931

Kristen fornyelse. Verdens frelse og Oxford-gruppen, særtrykt av Morgenbladet, 1931

Frydenlunds bryggeri. Træk av en norsk bedrifts historie i 75 aar, 1934

Oslo Høire gjennem 50 år, 1934