Præsten Kaj Munk

Boken "Præsten Kaj Munk" av Michael Neiiendam. Utgitt i 1945. 221 sider. Heftet. Godt brukt.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------

Kaj Munk var en dansk dramatiker, prest, debattør og motstandsmann. Etter å ha blitt henrettet av tyskerne under andre verdenskrig var han lenge et urørlig symbol i den danske offentligheten, men han har i de siste årtiene blitt en omdiskutert skikkelse. Han er en del av den offisielle danske kulturkanon.

Munk skrev romantiske, høystemte dramaer med medrivende og ofte sjokkerende vendinger, som skilte seg fra mellomkrigstidens litteratur, som snarere var preget av nøkternhet og sosialt engasjement. Han var dessuten høylytt i sin beundring for handlekraften til personer som Hitler og Mussolini – i den grad at han reiste ned til Berlin for å se Hitler åpne riksdagen i 1933. Etter Krystallnatten i 1938 ble han en like høylytt motstander av nazistisk tankegods, og senere samarbeidspolitikken til Danmark, og oppfordret til motstand gjennom sabotasje, både fra prekestolen, i aviser og skuespill. Den litterære kvaliteten til dramaene hans er omdiskutert, selv om han i dag er en del av den offisielle danske kulturanon og har et eget forskningssenter på Aalborg Universitet. Sistnevnte er mye takket være det danske partiet Dansk Folkeparti, som forhandlet frem oppkjøp og digitalisering av Munks arkiv på finansloven i 2004.

Dramaene til Munk er skrevet i et billedrikt språk og har ofte en bibelsk eller historisk forankring. Hans debut som dramatiker var skuespillet En idealist (1924), som stammer fra studentdagene i København. Etter å ha fått jobb som prest i Vedersø i Vest-Jylland, skrev han sitt avgjørende gjennombrudd som dramatiker, Ordet (1925), som skildrer troens undergjørende evne og den indre religiøse drivkraften som uttrykkes i kallet. Dramaet er inkludert i den offisielle danske kulturkanon, og ble filmatisert blant andre av Carl Theodor Dreyer i 1955.

Uttrykk for indre religiøse brytninger mellom tro og tvil er presteskuespillet Kærlighed (1926). I brændingen (1926) er et drama om overmenneskets og gudsfornekterens tragedie. Cant (1931) skildrer skinnhelligheten og renkespillet ved Henrik 8s hoff. I De udvalgte (1933, oppført samme år) vender han tilbake til ungdommens bibeldramaer. Skuespillet Sejren (1936) er skrevet under inntrykkene av Mussolinis felttog i Etiopia og hyller den italienske hærføreren. I 1942 utga han sin selvbiografi, Foraaret saa sagte kommer, som ble oversatt til norsk i 1945.

Munk skrev også dikt, og flere av dem er tonesatt. Et av de mest kjente og folkekjære diktene er «Den blå anemone», om en plante som mot alle odds overlever vinteren og slår ut i full blomst. Diktet er hentet fra den siste diktsamlingen Munk skrev i 1943, Den skæbne ej til os, og melodien er av Egil Harder fra 1945. Diktet er inkludert i den danske «højskolesangbogen», en sangbok som brukes på alle landets folkehøyskoler.

Ettersom konsekvensene av den tyske ideologien framsto stadig tydeligere med Krystallnatten i 1938, ble han en djerv motstander av det nazistiske tankegodset. Det startet med et åpent brev til Mussolini i 1938, trykt i Jyllands-Posten, hvor han tok avstand fra ideen om å gjøre Europa jødefritt. Under okkupasjonstiden i Danmark følte han det som sin oppgave å vekke folket til kamp i dikt, prekener, artikler og skuespill, for eksempel i Niels Ebbesen (1942), Før Cannæ (1943) og i flere enaktere (dramaet Niels Ebbesen er skrevet over folkevisen med samme navn, en slags dansk Robin Hood).

Han var en åpen kritiker av danskenes valg om å samarbeide med tyskerne, og i tråd med sin beundring for sterke, handlekraftige skikkelser, var han en fortaler for å handle og sabotere. I 1944 ble han skutt av tyskerne, etter å ha blitt bortført av en SS-terrorpatrulje. Begravelsesfølget utartet til en folkelig protest mot okkupasjonen.

Munk vokste opp som foreldreløs hos slektninger. Han utdannet seg til prest og bodde på Vedersø Præstegård i Vest-Jylland, hvor også hans kone Lise Munk bodde til sin død i 1998. De fikk fem barn sammen, det eldste var bare 12 år da Munk ble skutt. I 2010 ble hjemmet omgjort til et museum, en såkalt «mindestue». Kaj Munk forskningscenter har digitalisert alle dramaene og en del tekster fra hans personlige arkiv.