Bibelen for barn. Tidlause bibelhistorier. Nynorsk utgåve.

Bibelen for barn. Tidlause bibelhistorier. Nynorsk utgåve. Utgitt i 2022 på Hermon forlag. 511 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------------------

Bibelen er navnet på den samlingen av tekster som oppfattes som hellige i kristendommen. Navnet Bibel kan også brukes om Tanakh, jødedommens eldste hellige tekster.

Den kristne bibelen består av to hoveddeler, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gamle testamentet svarer i hovedsak til Tanakh, som også kalles Den hebraiske bibelen. Disse tekstene handler først og fremst om historien til israelsfolket (senere kalt jødene), men det starter med fortellinger om verdens skapelse og tidlige historie. Tekstene er for det meste skrevet på hebraisk og ble til mellom cirka 950 og 150 f.Kr.

Det nye testamentet er regnet som hellig skrift bare i kristendommen. Det inneholder historien om Jesus og de første kristne. Disse tekstene ble skrevet på gresk og ble til mellom cirka år 50 og begynnelsen av 100-tallet e.Kr.

Uttrykkene Det gamle testamentet og Det nye testamentet stammer fra den latinske bibeloversettelsen Vulgata, der det greske ordet for «testament» eller «pakt» (diatheke) er gjengitt med testamentum. Det viser da til tekstene som handler om «den gamle pakt» primært forstått som Moseloven, og tekstene om «den nye pakt» forstått som det Jesus sa og gjorde.

Samlingen av de tekstene som regnes som hellige, kalles kanon, det vil si tekster som blir betraktet som norm eller rettesnor for lære og liv. Innenfor kristendommen er omfanget av kanon noe varierende fordi det har vært uenighet om hvilke tekster som skal regnes med til Det gamle testamentet. I katolske og ortodokse bibler er det derfor noen flere tekster enn i de protestantiske biblene; disse tekstene blir i protestantisk tradisjon omtalt som de gammeltestamentlige apokryfene.

Til tross for at Bibelen i moderne tid fremstår som én fysisk bok, er den i virkeligheten en samling av svært forskjellige tekster i mange ulike sjangere. Den inneholder blant annet historiefortellinger, lovtekster, profetier, salmer, ordspråk og brev.

Vi har ikke originalmanuskriptene til noen av de bibelske tekstene, men en rekke avskrifter. Opprinnelig ble de skrevet i bokruller, etter hvert også i kodekser, som ligner moderne bøker. Med kodeksene ble det mulig å samle flere bibelske tekster og på den måten fikk vi de eldste utgavene av Bibelen. Først med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet fikk man muligheten til å spre utgaver av de hebraiske og greske tekstene som ligger til grunn for oversettelser av Bibelen.

Bibelen ble raskt oversatt til nye språk, blant annet til latin som var bibelspråket i Europa gjennom hele middelalderen. På reformasjonstiden på 1500-tallet begynte man for alvor å oversette Bibelen til folks dagligspråk, og det har fortsatt fram til vår egen tid. Den kristne bibelen er verdens mest oversatte og mest leste bok og har hatt enorm innflytelse, særlig i den vestlige kulturen.

Den første hoveddelen i den kristne, protestantiske bibelen, Det gamle testamentet, er stort sett det samme som Den hebraiske bibelen, det vil si de skriftene som regnes som hellige innenfor jødedommen. Jødene omtaler denne skriftsamlingen som Tanakh, som er en forkortelse basert på forbokstavene i de tre hoveddelene i Den hebraiske bibelen: Torah («Loven»), Neviim («Profetene») og Ketuvim («Skriftene»). Mens Det gamle testamentet i protestantiske bibler består av 39 bøker eller skrifter, består Tanakh i utgangspunktet av 24 ulike bøker. Forskjellen skyldes at nær beslektede skrifter i Tanakh slås sammen til én bok, for eksempel er Første og Andre Samuelsbok slått sammen til «Samuel».

Først i Den hebraiske bibelen kommer «Loven» (Torah), det vil si de fem Mosebøkene. Deretter kommer «Profetene» som er delt i to undergrupper, «De tidlige profetene» og «De senere profetene». Til sist kommer «Skriftene»; til disse hører blant annet Høysangen, Ruts bok, Klagesangene, Forkynneren og Esters bok, som omtales under ett som «De fem (skrift)rullene». Alle disse bøkene er skrevet på hebraisk, med unntak av noen få avsnitt (særlig i Daniels bok) som er skrevet på arameisk.

Den første hoveddelen i Den hebraiske bibelen, Loven (Torah), begynner med Første Mosebok, på hebraisk kalt «I begynnelsen» (Bereshit), på latin «Begynnelsen» (Genesis). Den starter med skapelsesfortellingene og menneskenes eldste historie, etterfulgt av historien om utvelgelsen av Abraham og den pakten Gud slutter med ham om at hans etterkommere skal være et utvalgt folk. Deretter kommer fortellinger om Isak, Jakob (også kalt Israel) og Jakobs tolv sønner. De tre førstes ektefeller, Sara, Rebekka og Rakel/Lea spiller også sentrale roller. Første Mosebok slutter med historien om Josef og israelittene som bosetter seg i Egypt.

I de øvrige fire mosebøkene er Moses hovedpersonen. Fortellingen starter med israelittenes utferd fra Egypt, derav det latinske navnet Exodus («Utferd») på Andre Mosebok. Helt sentralt i fortellingen er lovgivningen på Sinai, der Moses får De ti bud og andre regler og veiledninger for livsførsel og religiøs praksis. De tre siste bøkene i Toraen inneholder flere lover og ordninger, og forteller videre om israelfolkets vandring gjennom ørkenen. Toraen slutter med at Moses dør (Femte Mosebok, kapittel 34).

I jødedommen er Toraen utvilsomt den viktigste delen av Den hebraiske bibelen. Jødiske rabbineres veiledninger er også i dag i stor grad basert på de fem Mosebøkene, men også på den senere skriftsamlingen Talmud.

Den andre hoveddelen av Den hebraiske bibelen, Profetene, omfatter skrifter som med rette kalles profetskrifter («De senere profetene»), men også skrifter som det faglig sett er mer dekkende å kalle historiske bøker («De tidlige profetene»).

De historiske bøkene starter med inntagelsen av Kanaans land under Josva og omtaler deretter dommertiden (med skikkelser som Debora, Gideon og Samson), kongedømmet (med de kjente kongene Saul, David og Salomo), og den følgende delingen i to kongeriker: Nordriket (Israel) og Sørriket (Juda). Sentralt i fortellingene står profetene Samuel, Natan, Elia og Elisja som ofte advarte og refset Israels konger for deres umoralske oppførsel. De historiske bøkene slutter med babylonernes erobring av Juda og bortføringen av folket til eksil (Andre Kongebok, kapittel 25).

De egentlige profetskriftene («De senere profetene») forteller om personer som ble kalt av Gud for at de på hans vegne skulle tale til folket. Typisk begynner deres budskap med ordene «Så sier Herren ...». Profetene refset folket for deres frafall fra Israels Gud og dyrkelse av andre guder; de rike og mektige ble anklaget for å utnytte fattigfolk. På grunn av frafall og umoral advarte mange av profetene om at Gud ville dømme folket; bortføringen av folket i Juda til Babylon (eksilet) ble tolket som et uttrykk for Guds dom (slik for eksempel Jeremia). I eksiltiden stod det fram profeter som talte om at Gud ville gripe inn og gi en lys fremtid for Jerusalem og dens innbyggere (Jesaja, kapittel 40–55; Esekiel).

I kristen tradisjon har tekster fra profetene spilt en viktig rolle fordi de har blitt tolket som profetier om Jesus og begivenheter knyttet til hans komme (se særlig Jesaja kapittel 7,14; kapittel 9,1-7; kapittel 53; Jeremia kapittel 31,31-34; Joel kapittel 3).

Den tredje hoveddelen i Tanakh, Skriftene, starter med bøker som hører til kategorien visdomslitteratur: Salmenes bok, Salomos ordspråk og Jobs bok. Ifølge jødisk tradisjon er mange av salmene skrevet av David, mens Salomo regnes som forfatteren av ordspråkene.

De følgende fem skriftene, «De fem skriftrullene», blir lest i synagogene i forbindelse med de store jødiske høytidene: Høysangen i påsken (pesach), Ruts bok i ukefesten (shavuot), Klagesangene på sørgedagen for tempelets fall (tisha be-av), Forkynneren ved løvhyttefesten (sukkot), og Esters bok ved purim.

I kristen tradisjon står utvilsomt Salmenes bok i en særstilling blant «Skriftene». Gjennom mange århundrer har alle salmene blitt brukt i kirkens tidebønner. Noen av salmene er i Det nye testamentet tolket som tekster om Jesus (blant annet Salme 2; 22 og 110).

Skriftene – og Tanakh/Den hebraiske bibelen som helhet – slutter med perserkongens dekret om at jødene skal få vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge tempelet (Andre Krønikebok, kapittel 36,22–23). Bøkene Esra og Nehemja, som forteller om hjemkomsten og gjenoppbyggingen av Jerusalem og templet, gjengir likevel hendelser som historisk sett er senere.

De første kristne var av jødisk herkomst og så på Tanakh som hellige skrifter. De kunne henvise til «Moseloven, profetene og Salmene» (som i sak svarer til «Loven, profetene og skriftene») når de talte om Jesus som den lovede frigjøreren og kongen, Messias (Lukasevangeliet, kapittel 24,44). Det er ganske treffende å si at de første kristne arvet Den hebraiske bibelen fra den samtidige jødedommen. Det kristne budskapet spredte seg imidlertid raskt utenfor jødiske og hebraisktalende områder, til områder der gresk var fellesspråket. Det førte til at den greske oversettelsen av Tanakh, Septuaginta, ble den kristne kirkes bibel i oldtiden.

Septuaginta og andre greske oversettelser

Septuaginta er den vanligste betegnelsen på samlingen av tidlige oversettelser av Den hebraiske bibelen til gresk, i stor grad utført av jøder i Egypt i tiden fra det tredje århundre f.Kr. og til det første århundre e.Kr. Fordi omfanget av Den hebraiske bibelen (den jødiske kanon) ikke var endelig avgrenset på denne tiden, ble også skrifter som ikke finnes i Tanakh, inkludert i Septuaginta. På denne tiden forelå de fleste skriftene enkeltvis i separate skriftruller laget av papyrus, men når de senere ble publisert i kodeks-form (tilsvarende moderne bøker), ble skriftene plassert i en noe annen rekkefølge enn i den hebraiske bibelen. Skriftene var inndelt i fire kategorier: Lover, historiske bøker, poetiske bøker og profetbøker. Blant de historiske bøkene finner vi blant annet Samuelsbøkene og Kongebøkene; de er i Septuaginta slått sammen under én tittel «Kongedømmene», trolig fordi det allerede i Første Samuelsbok fortelles om Israels første konger.

Selv om Septuaginta opprinnelig var laget av og for jøder, fikk den svært liten betydning i jødiske miljøer i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Det var flere grunner til dette. For det første kom det andre oversettelser til gresk – oversettelser som lå nærmere den hebraiske teksten enn det Septuaginta gjorde. Blant disse oversettelsene er de som ble gjort av Aquila og Symmachus de viktigste.

En annen grunn var at de kristne hadde gjort Septuaginta til «sin» bibel og at rabbinerne ikke aksepterte de skriftene som ikke fantes i den hebraiske bibelen. Disse skriftene, kalt de gammeltestamentlige apokryfene, ble imidlertid en del av den kristne bibelen – i alle fall fram til reformasjonen, og etter den tid fortsatt i de ortodokse og katolske kirkene.

Betegnelsen «de gammeltestamentlige apokryfene» viser til skrifter som finnes i den greske Septuaginta, men ikke i Den hebraiske bibelen. Det var bibeloversetteren Hieronymus som først brukte ordet «apokryfer» om disse skriftene. Denne betegnelsen er fortsatt vanlig blant protestanter, mens de i katolsk sammenheng omtales som «de deuterokanoniske bøkene» (gresk deutero-, 'andre, annen') – for å indikere at de er kommet til senere enn skriftene som finnes i den hebraiske bibelen (se apokryfer).

De bøkene det dreier seg om, er jødiske skrifter som ble til i tidsrommet fra omkring 200 f.Kr. til omkring 100 e.Kr. De var opprinnelig skrevet på hebraisk, men ble tidlig blitt oversatt til gresk og er som helhet bare bevart i greske oversettelser. Hvilke skifter som skal regnes med blant dem, er ikke helt entydig fordi gamle manuskripter til Septuaginta og lister over de gammeltestamentlige skriftene varierer noe.

I tillegg til skriftene i Den hebraiske bibelen finnes følgende skrifter i ulike utgaver av Septuaginta:

Judits bok

Tobits bok

Makkabeerbøkene (blant de historiske bøkene)

Visdommens bok (Salomos visdom)

Sirak

Salomos salmer (blant de poetiske bøkene)

Baruk

Jeremias brev (blant profetbøkene)

en større utgave av Esters bok (den greske Ester)

en større utgave av Daniels bok som inneholder avsnittene om Susanna og Bel og dragen (ofte kalt Tillegg til Daniel)

Salme 151 (som en del av Salmenes bok)

Manasses bønn

Disse skriftene finnes også i den latinske bibelen Vulgata , med unntak av Tredje og Fjerde Makkabeerbok, Salomos salmer, Salme 151 og Manasses bønn. Vulgata var den vanlig brukte latinske bibeloversettelsen siden 600-tallet (betegnelsen kom på 1200-tallet).

I katolske bibler plasseres de deuterokanoniske bøkene innimellom de øvrige gammeltestamentlige skriftene, avhengig av kronologi og sjanger. I en del protestantiske bibler (blant annet i Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534), er de tatt med, men da plassert helt til slutt i Det gamle testamentet. I de fleste nyere protestantiske bibler er de imidlertid blitt utelatt, men blir av og til utgitt som en separat bok.

«Det gamle testamente» er altså ingen entydig betegnelse. Det kan vise til den hebraiske bibelen, eller til de ulike kristne versjonene av Det gamle testamente: den romersk-katolske/ortodokse versjonen eller den protestantiske.

Nedenfor følger en oversikt over den jødiske kanon, den romersk-katolske/ortodokse kanon (Vulgata/Septuaginta) og den protestantiske kanon, slik vi for eksempel finner den i norske bibelutgaver. I kolonnen med den protestantiske utgaven av Det gamle testamente er de gammeltestamentlige apokryfene samlet under én overskrift – i tråd med Luthers praksis.

Det nye testamentet er en samling av 27 tekster fra tidlig kristendom som omhandler Jesus og hans disipler, pluss tekster skrevet av noen av hans tidlige etterfølgere.

Det nye testamentet utgjør den andre og spesifikt kristne delen av den kristne bibelen. Den første delen kalles «Det gamle testamentet», der ordet «testament», som kommer av latin, betyr pakt. Brukt om den kristne skriftsamlingen antyder betegnelsen «Det nye testamentet» at disse skriftene representerer den nye pakten som profeten Jeremia hadde talt om (Jeremia, kapittel 31,31–34), mens jødenes hellige skrifter representerer «den gamle pakt» (i særlig grad knyttet til Moseloven). Det nye testamentet er da å forstå som en betegnelse på de tekstene som handler om den nye pakten, det vil si den pakten som Jesus var opphav til (se Lukasevangeliet, kapittel 22,20).

Det nye testamentet består av fire typer tekster: evangelier, en historiebok, flere brev og en apokalypse. Evangelium betyr godt budskap og ble først brukt om budskapet om Jesus; senere ble ordet brukt om de bøkene som fortalte om Jesus, hans forkynnelse og gjerning og om hans død og oppstandelse.

Evangeliene

Det nye testamentet inneholder fire evangelier, Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Johannesevangeliet. Evangeliene utgjør kjernen i Det nye testamentet og ble plassert fremst da skriftene ble samlet i én kodeks. De er alle anonyme, det vil si at det ikke er angitt noen forfatter i selve teksten. Når de ble del av en skriftsamling, fikk de overskriftene «etter Matteus», «etter Markus», «etter Lukas», og «etter Johannes». Disse overskriftene reflekterer den tidlige kirkes oppfatning av hvem som var forfatterne. Det er ingen entydige holdepunkter for dateringen av evangeliene, men før midten av det andre århundre var alle de fire evangeliene i omløp og vel kjent. De fleste forskerne daterer evangeliene til tidsrommet mellom år 60 og 100 e.Kr., eventuelt et tiår senere.

I det andre, tredje og fjerde århundre ble det skrevet en del andre tekster som ble kalt evangelier og tillagt personer kjent fra Det nye testamentet. Ingen av disse tekstene regnes som autentiske og har aldri vært en del av Det nye testamentet. De omtales av og til noe misvisende som nytestamentlige apokryfer. Riktigere er det å tale om tidligkristne apokryfer.

Apostlenes gjerninger

Etter evangeliene følger Apostlenes gjerninger som er en fremstilling av historien om de første kristne og den første misjonsvirksomheten, særlig knyttet til Paulus. Boken har samme forfatter som Lukasevangeliet og fremstår som en fortsettelse av evangeliet. De er trolig skrevet av en som tilhørte kretsen rundt Paulus.

Paulusbrevene

Deretter følger 13 brev der Paulus er angitt som forfatter. De er i hovedsak skrevet til menigheter i byer som Paulus besøkte på sine misjonsreiser. I tillegg kommer fire brev skrevet til enkeltpersoner, to til Timoteus, ett til Titus og ett til Filemon.

Paulusbrevene er den viktigste kilden til de tidligste kristnes tro og teologi. De fleste av dem er skrevet i tiden mellom år 50 og tidlig på 60-tallet, altså før evangeliene. Mens evangeliene forteller mye om Jesu liv og gjerning, er Paulus primært opptatt av betydningen av Jesu død og oppstandelse; i tillegg skriver han utførlig om rett livsførsel. Til tross for at de 13 brevene angir Paulus som forfatter, har flere moderne bibelforskere satt spørsmålstegn ved forfatterskapet til noen av brevene, særlig de to brevene til Timoteus og brevet til Titus, men også Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev. Forfatterspørsmålet er stadig diskutert innenfor forskningen og langt fra alle forskere er like kritiske; særlig gjelder det de to sistnevnte brevene (Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev). De forskerne som betviler at Paulus er forfatter, regner ofte med at brevene er skrevet av noen av Paulus’ elever, personer som videreførte arven fra apostelen.

Blant Paulusbrevene regnes Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev og Galaterbrevet som «hovedbrevene» og som de viktigste kildene til Paulus’ teologi. Særlig Romerbrevet har senere spilt en avgjørende rolle i utformingen av kristen teologi. Det er verd å merke seg at Paulusbrevene i de eldste håndskriftene bare har adressatenes navn i overskriftene, for eksempel «Til romerne» (ikke «Paulus’ brev til romerne» slik det står i norske bibler). Det vitner om at de tidlig var samlet i en kodeks under en felles overskrift («Paulus» eller «Paulusbrevene»).

I tillegg til Paulusbrevene inneholder Det nye testamente også åtte andre brev, gjerne omtalt som «de katolske brev» fordi de ikke har en spesifikk adressat, men har en mer allmenn adresse. Grunnbetydningen av «katolsk» er allmenn. Det første av de katolske brevene, Hebreerbrevet, har heller ingen angitt forfatter. I oldtiden var det mange som mente at dette var skrevet av Paulus, men det synspunktet er helt forlatt innenfor bibelforskningen. De øvrige brevene angir to av Jesu brødre, Jakob og Judas, som forfattere; to angir forfatteren som apostelen Peter (Første og Andre Petersbrev). Tre brev omtales som Johannesbrevene; det første har ingen forfatterangivelse, men viser en del likheter med Johannesevangeliet og har i den oldkirkelige tradisjonen blitt knyttet til apostelen Johannes. Større usikkerhet var knyttet til det såkalte Andre og Tredje Johannesbrev, som angir «den eldste» som forfatter, men noen håndskrifter navngir Johannes i overskriften.

Johannes' åpenbaring

Det nye testamentets siste bok er Johannes’ åpenbaring. Der er forfatteren navngitt i selve teksten, men det ble tidlig en diskusjon om hvem denne Johannes var. Den vanligste oppfatningen har vært at det var apostelen Johannes, mens andre har påpekt de tydelige forskjellene i språk og stil mellom Johannesevangeliet og Åpenbaringen – og derfor ment at sistnevnte bok må ha vært forfattet av en annen Johannes enn apostelen. Det greske ordet for «åpenbaring» er apokalypsis, på norsk «apokalypse». Dette er en betegnelse som brukes på en rekke jødiske og tidligkristne skrifter der forfatteren får åpenbart ukjent informasjon om den himmelske verden og om fremtiden.

Rekkefølgen på skriftene i Det nye testamentet

I moderne oversettelser følger Det nye testamentets skrifter ordningen som teologen Erasmus av Rotterdam (1466–1536) brukte i sin utgave av den greske teksten fra 1516 (se nedenfor). I mange greske manuskripter var Apostlenes gjerninger plassert etter Hebreerbrevet (som ble regnet som et brev av Paulus) og foran de katolske brevene. Erasmus plasserte skriftet rett etter evangeliene fordi det hadde samme forfatter som Lukasevangeliet. Han mente at de to burde stå så nær hverandre som mulig, men ville samtidig ikke bryte den etablerte rekkefølgen på de fire evangeliene.

Den vanlige rekkefølgen på Det nye testamentes skrifter er i dag slik:

Tittel Forkortelse

Evangeliet etter Matteus Matt

Evangeliet etter Markus Mark

Evangeliet etter Lukas Luk

Evangeliet etter Johannes Joh

Apostlenes gjerninger Apg

Paulus' brev til romerne Rom

Paulus' 1. brev til korinterne 1 Kor

Paulus' 2. brev til korinterne 2 Kor

Paulus' brev til galaterne Gal

Paulus' brev til efeserne Ef

Paulus' brev til filipperne Fil

Paulus' brev til kolosserne Kol

Paulus' 1. brev til tessalonikerne 1 Tess

Paulus' 2. brev til tessalonikerne 2 Tess

Paulus' 1. brev til Timoteus 1 Tim

Paulus' 2. brev til Timoteus 2 Tim

Paulus' brev til Titus Tit

Paulus' brev til Filemon Filem

Brevet til hebreerne Hebr

Jakobs brev Jak

Peters 1. brev 1 Pet

Peters 2. brev 2 Pet

Johannes' 1. brev 1 Joh

Johannes' 2. brev 2 Joh

Johannes' 3. brev 3 Joh

Judas' brev Jud

Johannes' åpenbaring Åp

De eldste manuskriptene

De bibelske tekstene var opprinnelig skrevet på bokruller av papyrus eller skinn, men ikke noe originalmanuskript er bevart. Det er stor forskjell på de bevarte avskriftene av tekstene til Det gamle testamentet og til Det nye testamentet. Til det siste finnes det tusenvis av manuskripter og noen av dem går tilbake til de første århundrene etter av tekstene ble skrevet. Til Det gamle testamentet/Den hebraiske bibelen er det færre manuskripter og de er langt senere i forhold til tiden da tekstene opprinnelig ble skrevet.

Når det gjelder den hebraiske bibelen, er de eldste komplette manuskriptene fra 900- og 1000-tallet e.Kr., og da i kodeks-form (ark bundet sammen som en bok). I dag finnes bare Codex Leningradensis (Leningrad-kodeksen) fra 1008 i komplett form. Også Codex Aleppo, fra cirka 920 e.Kr. har inneholdt en komplett hebraisk bibel, men i 1947 forsvant omtrent en tredjedel av manuskriptet. Moderne vitenskapelige utgaver av den hebraiske bibelen er basert på Leningrad-kodeksen som derfor også danner det viktigste grunnlaget for moderne oversettelser av Det gamle testamentet.

De eldste manuskriptene til bøkene i Tanakh er skrevet på hebraisk og nesten bare med konsonanttegn. For å sikre rett uttale og forståelse, begynte en del jødiske lærde på 600-tallet å føye til vokaltegn og diakritiske tegn i tekstene. Disse jødiske lærde ble kalt masoretene og deres standardiserte tekst av den hebraiske bibelen kalles masoret-teksten. Det er den vi finner i Leningrad-kodeksen.

For studiet av Den hebraiske bibelen var funnet av Dødehavsrullene ved Qumran i 1947–1956 og senere av stor betydning. Blant tekstene man fant, var det en rekke fragmenter av bibeltekster, og de eldste kan dateres til 250 f.Kr. Et av de viktigste funnene var en komplett utgave av profeten Jesaja (Jesaja-rullen), en hebraisk tekst som var cirka 1000 år eldre enn den såkalte masoret-teksten i Leningrad-kodeksen. Man så da at størstedelen av disse tekstene ligger nær opp til den yngre masoret-teksten, men også at det er en del forskjeller. Det viser at det ikke fantes noen standardisert bibeltekst på den tid Qumran-samfunnet produserte disse tekstene (cirka 200 f.Kr.–70 e.Kr.). Et godt eksempel på dette er et par bokruller som inneholder deler av Første og Andre Samuelsbok og som har en lengre tekst enn den som var kjent fra før. I Bibelselskapets oversettelse fra 2011 har man i noen tilfeller fulgt teksten fra Qumran, blant annet ved å sette inn en lengre tekst i slutten av Første Samuelsbok, kapittel 10 og begynnelsen av kapittel 11 (se fotnote til teksten i Bibel 2011). Episoden som der fortelles, er også kjent fra den jødiske historieskriveren Josefus. Det er derfor grunn til å tro at den hørte med i den opprinnelige teksten, men at den ved en glipp er blitt hoppet over når teksten ble kopiert.

Det nye testamentet

Avstanden mellom tiden der tekstene fikk skriftlig form og de eldste bevarte manuskriptene er relativt kort når det gjelder Det nye testamentet. Tekstene ble tidlig kopiert i et stort omfang og det er bevart et stort antall manuskripter, det vil si håndskrevne tekster på papyrus eller pergament, som inneholder deler av eller hele Det nye testamente på gresk. Det finnes i alt nesten 6000 slike greske manuskripter, men de fleste inneholder bare større eller mindre fragmenter av tekstene. Ingen annen antikk tekst er imidlertid dokumentert med så mange og gamle manuskripter. I dag kjenner man for eksempel til 35 papyrusfragmenter som er skrevet allerede på 100- og 200-tallet e.Kr. Det antatt eldste bevarte fragmentet kalles Rylands Papyrus 52 og inneholder noen små bruddstykker av Johannesevangeliet, kapittel 18. Det dateres til omkring 125 e.Kr., bare noen få tiår etter at evangeliet ble skrevet.

Langt viktigere er Papyri 45, 46 og 47 (P. Chester Beatty I-III). Papyrus 46 (datert til omkring år 200) inneholder mesteparten av en kodeks som trolig har omfattet alle Paulusbrevene. De bevarte sidene inneholder store deler av Romerbrevet, praktisk talt hele teksten til 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Hebreerbrevet, pluss deler av 1. Tessalonikerbrev. Papyrus 45 (datert til 200-tallet) inneholder betydelig deler av de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger, mens Papyrus 47 (også datert til 200-tallet) omfatter flere kapitler fra Johannes' åpenbaring.

I norsk sammenheng er det verd å nevne Papyrus 62 som befinner seg i Universitetsbiblioteket i Oslo. Det består av syv små fragmenter fra 300-tallet og inneholder tekst fra Matteusevangeliet, kapittel 11,25–30.

Hele Bibelen på gresk

Svært viktig for overleveringen av de greske bibeltekstene er de store kodeksene som inneholder (eller har inneholdt) alle Bibelens bøker. I en del tilfeller er deler av tekstene blitt ødelagt på grunn av dårlige oppbevaringsforhold gjennom århundrer, men de er uansett viktige vitnesbyrd om at man allerede på 300-tallet hadde komplette bibler på gresk. De viktigste kodeksene, der tekstene ofte var skrevet i jevne kolonner med prydelige store bokstaver (majuskler) på pergament, er:

Codex Sinaiticus (cirka 350)

Codex Vaticanus (cirka 350)

Codex Alexandrinus (fra første halvdel av 400-tallet)

Codex Ephraemi Rescriptus (cirka 450)

Disse har hatt stor betydning for å kunne finne fram til den eldste versjonen av Det nye testamentets greske tekst (og den greske oversettelsen av Det gamle testamentet).

I moderne tid er det laget vitenskapelige, såkalte kritiske utgaver av Bibelens tekster, basert på et grundig arbeid med alle tilgjengelige manuskripter. Dette arbeidet har blant annet resultert i at enkelte avsnitt i Bibelen på en eller annen måte er markert som «sekundære» i moderne oversettelser, det vil si at verset eller avsnittet mangler i de eldste og beste manuskriptene (se for eksempel Markusevangeliet, kapittel 16, vers 9–20 i Bibelselskapets oversettelse fra 2011). Det finnes en god del variasjoner mellom manuskriptene, men ofte dreier det seg bare om detaljer og få har vesentlige teologiske implikasjoner. Et typisk eksempel er Matteusevangeliet, kapittel 27, vers 9, hvor det står: «Slik ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia». Etter dette følger et bibelsitat, men det er fra profeten Sakarja, ikke Jeremia. Flere manuskripter dropper derfor navnet Jeremia eller erstatter det med Sakarja. Etter all sannsynlighet er Jeremia det opprinnelige, og skyldes en menneskelig glipp. Endringene i noen manuskripter er gjort for å korrigere denne glippen.

I de eldste greske manuskriptene til Bibelen er teksten skrevet som en sammenhengende tekst, uten skilletegn og uten mellomrom mellom bokstavene. Det var heller ingen inndeling i kapitler og vers og ingen form for overskrifter. I noen av de store kodeksene ble det laget «overskrifter» plassert i margen for å gi leseren hjelp til å finne fram i tekstene. En inndeling av de ulike skriftene i kapitler ble først gjort i den latinske Bibelen, Vulgata, på begynnelsen av 1200-tallet. En videre inndeling av kapitlene i vers skjedde første gang i en utgave av Det greske nye testamente, utgitt av Robert Estienne (Stephanus) i 1551. I moderne bibelutgaver er det ofte satt inn overskrifter over kapitler eller deler av kapitler, men ingen av disse er en del av den opprinnelige teksten.

Den hebraiske bibelen

Med Johann Gutenbergs (1400–1468) oppfinnelse av boktrykkerkunsten ble det mulig å trykke utgaver av de bibelske tekstene på originalspråkene; tidligere var de kopiert for hånd. Den første trykte utgaven av den hebraiske bibelen ble produsert i Soncino i Italia i 1488 av den jødiske boktrykkeren Joshua Solomon ben Israel Nathan Soncino. Viktigere for ettertiden var den bibelen som ble trykt av Daniel Bomberg i Venezia i 1524–25, omtalt som Bombergiana og redigert av Jacob ben-Chajiim. Den var den mest brukte utgaven av Den hebraiske bibelen helt fram til 1900-tallet. Det var den teksten som ble trykt i den første vitenskapelige utgaven redigert av Rudolf Kittel i 1906, kalt Biblia Hebraica («Den hebraiske bibelen»).

Biblia Hebraica kom i en tredje, sterkt revidert og forbedret utgave i 1937. Den (og senere utgaver) var nå basert på Leningrad-kodeksen fra 1008. En fjerde, forbedret utgave – som også tok hensyn til funnene fra Qumran – var ferdig i 1977; den omtales som Biblia Hebraica Stuttgartensia. De to sistnevnte utgavene ligger til grunn for alle moderne bibeloversettelser av Det gamle testamentet. En femte utgave er under utgivelse.

Det greske nye testamentet

I 1516 utga den nederlandske teologen Erasmus fra Rotterdam (omkring 1466–1536) den første kritiske utgaven av Det nye testamentet på gresk. Den inneholdt også Erasmus’ egen oversettelse av teksten til latin. Denne greske teksten ble etter hvert omtalt som textus receptus («den mottatte tekst») og ble lagt til grunn for mange viktige oversettelser av Det nye testamente, fra reformasjonstiden og fremover, blant annet Luthers utgave i 1522 og King James’ Bible i 1611. Erasmus’ utgave var basert på manuskripter som går tilbake til 1100- og 1200-tallet. Etter hvert ble det publisert nye utgaver av den greske teksten, utgaver som tok hensyn til flere og eldre manuskripter. Svært viktig var Constantin von Tischendorfs funn av Codex Sinaiticus (i 1844 og 1859), en kodeks som inneholdt en komplett gresk versjon av Det nye testamente fra 300-tallet. Dette og andre funn gjorde at man fikk tilgang til en mye eldre tekst til Det nye testamentet enn tidligere. I 1898 utga Eberhard Nestle et gresk nytestamente (Novum Testamentum Graece), en tekst som etter hvert etablerte seg som den viktigste tekstutgaven for forskere og bibeloversettere. Den kom i stadig nye, reviderte og forbedrede utgaver, fra 1952 med Kurt Aland som medredaktør. Denne tekstutgaven omtales gjerne som Nestle-Aland. Den kom i 2012 i sin 28. utgave.

Bibeloversettelser

Septuaginta

Historiens første bibeloversettelse er oversettelsen av Den hebraiske bibelen til gresk. Oversettelsen er best kjent under det latinske navnet Septuaginta som betyr «sytti», et navn som baserer seg på en legende om at oversettelsen ble gjort av 70 (eller rettere 72) personer som hver for seg kom fram til det samme resultatet. Den hebraiske bibelen ble også oversatt til syrisk og utgjør første del av Peshitta, den eldste av flere oversettelser til dette språket.

Septuaginta fikk enorm betydning for oversettelser til andre språk. Den lå til grunn for tidlige oversettelser blant annet til latin, koptisk, gotisk, armensk, georgisk, etiopisk, arabisk og slavisk. Særlig oversettelsen til latin var viktig for ettertiden.

Vulgata

Allerede tidlig på 200-tallet e.Kr. fantes det flere ulike versjoner av bibelske tekster oversatt til latin, og det kom stadig nye oversettelser. I 383 ba derfor pave Damasus den lærde Hieronymus om å besørge en enhetlig og pålitelig oversettelse av Bibelen til latin. Det skulle ikke være en helt ny oversettelse, men en revisjon av de versjonene som allerede forelå. Det Hieronymus gjorde, var å oversette noen tekster på nytt på grunnlag av Septuaginta, andre på grunnlag og den hebraiske teksten og i noen tilfeller lot han tidligere latinske oversettelser forbli uendret. Selv om resultatet ikke ble en ensartet latinsk tekst, var det denne oversettelsen, senere kalt Vulgata («den alminnelige»), som etter hvert ble den vanlige Bibelen i vest – gjennom nesten tusen år. Den satte enorme spor i den vestlige kirke og kultur.

Vulgata var utgangspunktet for de første oversettelsene til europeiske folkespråk før reformasjonen, blant annet til engelsk («Wycliffe-bibelen» på 1380-tallet) og tysk (1466). Oversettelser til folkespråkene skjøt for alvor fart i forbindelse med reformasjonen, men ble da oversatt på grunnlag av de bibelske grunnspråkene hebraisk og gresk. Det var muliggjort ved boktrykkerkunsten og utgivelser av de hebraiske og greske tekstene på 1400- og 1500-tallet.

Luthers bibeloversettelse

Martin Luther (1483–1546) oversatte Det nye testamentet til et folkelig tysk språk i 1522 og forsynte det med fortaler (forord) både til helheten og til de enkelte skriftene. På ett punkt avvek Luther fra den tradisjonelle rekkefølgen på skriftene: Til sist plasserte han Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas brev og Johannes’ åpenbaring. I fortalen til Hebreerbrevet skriver han: «Hittil har vi behandlet de rette, sikre hovedbøker i Det nye testamentet. De fire som nå følger, har derimot i tidligere tid vært annerledes ansett.» Det han viser til, er at disse bøkene var omdiskutert i den eldste kirke. Selv stiller han også spørsmål ved om de er forfattet av apostler. Han benekter ikke at de hører med i kanon, men mener at de ikke forkynner Kristus like klart og rent som de øvrige skriftene i Det nye testamentet. I fortalen til hele Det nye testamentet fremhever Luther Johannesevangeliet, Første Johannesbrev, Paulusbrevene og Første Petersbrev som de viktigste, og omtaler Jakobs brev som et «stråbrev sammenlignet med disse». I fortalen til det sistnevnte brevet skriver han imidlertid: «Til tross for at det ble forkastet av de gamle, priser jeg St. Jakobs brev og holder det for et godt brev» – selv om han ikke anser det for å være et apostelskrift.

Luthers oversettelse av Det gamle testamentet skjedde i samarbeid med flere andre teologer og filologer og ble utgitt i en fullstendig bibelutgave i 1534. Luther-bibelen omfattet også de gammeltestamentlige apokryfene, men da plassert i en egen bolk sist i Det gamle testamentet. I Luthers samtid fantes det ikke et enhetlig tysk språk, men en rekke til dels svært forskjellige dialekter. Den store spredningen av Luther-bibelen fikk derfor svært stor betydning for utviklingen av det tyske språket.

Engelske oversettelser

Luthers oversettelse av Det nye testamentet ble også brukt av William Tyndale da han oversatte Det nye testamentet til engelsk, utgitt i 1525. I de følgende tiårene ble det utgitt en rekke ulike oversettelser til engelsk. To av dem bør nevnes spesielt: Geneve-bibelen og King James-bibelen.

Under den katolske dronningen Maria 1. (1553–1558) flyktet mange engelske protestanter til Geneve, der de arbeidet med en ny engelsk bibeloversettelse; den kom ut i 1560. Den var utstyrt med en rekke fotnoter og forklaringer som hadde et klart kalvinistisk preg; noen av dem hadde også en politisk tendens. Den ble svært populær og trykt i en rekke opplag. En av grunnene var at den var trykt med romanske skrifttyper i stedet for gotiske (som var det vanlige). Den var også den første engelske bibelen med versnummerering. Dette var den bibelen som blant annet William Shakespeare og John Bunyan forholdt seg til.

Etter at James (Jakob) 1. var blitt konge i England (i 1604), ble det satt i gang arbeid med en ny bibeloversettelse. Den utkom i 1611 og ble omtalt som «Authorized Version» («den autoriserte versjonen») fordi den var kommet i stand på kongens initiativ og godkjent til bruk i kirkene (slik det står på tittelbladet). Denne oversettelsen (som også innehold de gammeltestamentlige apokryfene) ble den mest brukte engelske bibelen helt fram til slutten av 1800-tallet og har hatt stor betydning for engelsk litteratur og kultur. I 1881–1885 utkom det en revidert utgave (Revised Version) som fikk status som autorisert kirkebibel. På 1900-tallet kom det en rekke nye oversettelser, blant annet de autoriserte oversettelsene Revised Standard Version i 1952 og New Revised Standard Version i 1990. Disse nye oversettelsene tok alle hensyn til publiseringen av mange gamle bibelmanuskripter som ikke var kjent da King James-bibelen ble publisert.

Dansk-norske og norske oversettelser:

I 1550 kom den første fullstendige oversettelse av Bibelen til dansk, kalt Christian 3.s bibel. Oversettelsen var basert på de bibelske grunnspråkene, men ble lagt nær opp til Luthers tyske bibel. Oversettelsen ble kritisert for å inneholde mange feil og en ny oversettelse til dansk kom i 1607, gjort av Hans Poulsen Resen. Han forsøkte å gjengi den hebraiske og greske grunnteksten mest mulig ordrett – i tråd med forestillingen om verbalinspirasjon, forestillingen om at hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting. Denne forestillingen var rådende i samtiden. Resultatet var et svært dårlig dansk. Oversettelsen ble lett revidert av Hans Svane (Svaning) i 1647 og denne utgaven (med senere revisjoner) ble i realiteten den dansk-norske kirkes offisielle bibel til ut på 1800-tallet.

En egen norsk bibeloversettelse basert på grunnspråkene begynte med en utgave av Det gamle testamentet i 1891. Med oversettelsen av Det nye testamentet i 1904 forelå det for første gang en virkelig norsk bibel. Den ble revidert i 1930 og den utgaven var offisiell kirkebibel i Norge fram til den nye oversettelsen kom i 1978 – både på bokmål og nynorsk. 1978-oversettelsen baserte seg på et idiomatisk oversettelsesprinsipp, der det ble lagt større vekt på å gjengi tekstens mening enn å gjengi grunnteksten ord for ord (det vil si en mer konkordant oversettelse). Mange mente at man dermed fjernet seg for mye fra det tradisjonelle bibelspråket. Uavhengig av Bibelselskapet ble det satt i gang et arbeid med en bibeloversettelse som lå mye nærmere 1930-utgaven, men med moderne rettskrivning og en forsiktig endring av setningsbygningen. Resultatet var «Norsk bibel» som utkom i 1988.

Bibelselskapet (Det Norske Bibelselskap) kom med en noe revidert utgave av 1978-oversettelsen i 1984. Samme år kom det for første gang siden 1800-tallet en utgave av Bibelen med apokryfene. Det tok ikke lang tid før Bibelselskapet satte i gang arbeidet med en helt ny oversettelse; den utkom i 2011 og har siden vært den offisielle kirkebibelen i Norge. Den er noe mer konkordant enn 1978-oversettelsen.

Bibelen er oversatt til alle store (og mange mindre) språk i verden. Pr. september 2021 er hele bibelen oversatt til 717 språk; Det nye testamente til 1582 språk og deler av Bibelen til 1196 språk. De til sammen 3495 språkene dekker cirka 7 milliarder av verdens totale befolkning på cirka 8 milliarder mennesker. Hvert år oversettes Bibelen til stadig nye språk.

Forståelsen av og tolkningen av Bibelen

Gjennom mange århundrer ble Bibelen primært brukt i kirkelig sammenheng. Tekster fra Bibelen ble lest i gudstjenesten fordi man oppfattet det slik at Gud talte gjennom dem. At Bibelen på en eller annen måte var inspirert av Gud baserte man blant annet på et utsagn i Paulus’ andre brev til Timoteus (kapittel 3, vers 16) – der sagt om de gammeltestamentlige skriftene: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.»

I Den katolske kirke ble det ikke utviklet noen detaljert lære om Bibelen, men det 17. økumeniske kirkemøtet i 1431–1445 slår fast at kirken bekjenner at «den ene og samme Gud er forfatter av Det gamle og Det nye testamentet … siden de hellige i begge testamentene talte under inspirasjon av den samme Ånd». Dette ble gjentatt både ved det første og det andre Vatikankonsil (1869–1870 og 1962–1965). Et lignende syn på Bibelen finner vi igjen på reformasjonstiden. I en rekke bekjennelsesskrifter fra den reformerte kirke finnes det en eksplisitt lære om Bibelen. Man omtaler «Den hellige skrift» som Guds ord og sier at det ble til ved Guds inspirasjon (slik blant annet i Westminster Confession, 1646).

De lutherske bekjennelsesskriftene inneholder ingen eksplisitt lære om Bibelen, men de omtaler ofte Bibelen som Guds ord og som den eneste regel og norm for kirkens lære. Først i den senere lutherske ortodoksi begynte man å utvikle en egen lære om Bibelen, blant annet ved å tale om verbalinspirasjon. En slik teori har imidlertid aldri hatt offisiell status som den lutherske kirkes lære.

I tillegg til å bli brukt i gudstjenestelig sammenheng ble Bibelens bøker tidlig gjenstand for et mer inngående studium. Mange av kirkefedrene skrev kommentarer til de bibelske skriftene, der man blant annet ga forklaringer på ord og uttrykk og forsøkte å komme til rette med spenninger og uoverensstemmelser mellom tekstene. Noen gjorde også iakttagelser om ulikt språk og ulik stil i de forskjellige skriftene. På det grunnlaget mente for eksempel Origenes at Paulus ikke kunne ha skrevet Hebreerbrevet og biskop Dionysios fra Alexandria hevdet at det måtte være ulike forfattere som stod bak Johannesevangeliet og Johannes’ åpenbaring. Dette er tidlige eksempler på en vurderende eller kritisk lesning av bibeltekstene.

I oldtiden og gjennom hele middelalderen var en allegorisk lesning av Bibelen ganske dominerende: Man søkte etter en dypere åndelig mening og var mindre opptatt av en historisk tilnærming til tekstene. Men det fantes unntak, for eksempel var Theodoret av Kyros (omkring 393–457), en bibeltolker som la vekt på tekstenes bokstavelige og historiske mening. Senere i middelalderen ble kristne fortolkere påvirket av den bokstavelige tolkningen som ble praktisert av jødiske lærde, blant annet Rashi (1040–1105). Det førte også til en bevissthet om at Bibelen burde studeres og tolkes ut fra grunnspråkene hebraisk og gresk.

Disse tendensene ble ført videre i renessansen da man søkte tilbake til kildene og begynte å lete etter eldre manuskripter som skulle danne grunnlag for «vitenskapelige» utgaver av bibeltekstene, det vil si utgaver som tok hensyn til ulikheter mellom manuskriptene. Resultatet var at man på 1400- og 1500-tallet kunne publisere trykte utgaver av det greske nye testamentet og den hebraiske bibelen. Dermed lå veien åpen for en kritisk vurdering av kirkens latinske bibel (Vulgata) og for å øve kritikk av kirkens lære på grunnlag av bibeltekstene på grunnspråkene.

Med reformasjonen kom et oppgjør med den tradisjonelle allegoriske bibeltolkningen og en ny vektlegging på tekstenes bokstavelige mening. Dette ble ført videre i opplysningstiden og åpnet for den moderne historisk-kritiske forskning av Bibelen: Bibelen blir studert og tolket som et historisk dokument – på linje med andre antikke tekster.

Bibelen i kulturen

Bibelen har hatt enorm innflytelse på europeisk kunst og kultur. Gjennom mange århundrer var størsteparten av motivene i bildekunsten hentet fra Bibelen, særlig fra Det nye testamentet. Derfra kom mange av motivene knyttet til Jesu fødsel, hans liv, død og oppstandelse – motiver som i stor grad preget billedkunsten gjennom hele middelalderen og renessansen og fram til og med barokken.

Også innenfor musikken finner vi stor påvirkning fra Bibelen, noe som blant annet gjenspeiler seg i de mange kantatene og oratoriene fra barokken. Et velkjent eksempel er Georg Friedrich Händels Messias (1741) der alle tekstene er hentet fra Bibelen. Det samme gjelder hans mange oratorier knyttet til personer og hendelser i Det gamle testamentet, blant andre Israel i Egypt (1739), Saul (1738) og Judas Makkabeus (1743; handlingen er basert på Første og Andre Makkabeerbok). Også Johann Sebastian Bachs Juleoratorium (1735), hans verk Matteus-pasjonen (1727) og Johannes-pasjonen (1724) er i stor grad basert på bibeltekster. I tillegg kan nevnes de mange tonesettingene til mindre avsnitt fra Bibelen, for eksempel Ave Maria, Magnificat og Benedictus (basert på tekster fra Lukasevangeliet, kapittel 1, vers 28, vers 46–55 og vers 68–79).

Omfattende bruk av bibelske tekster og motiver finnes også i afrikansk-amerikanske spirituals, for eksempel «Joshua fit the battle of Jericho» basert på fortellingen i Josva, kapittel 6 eller sangen basert på ordene til Moses i Andre Mosebok, kapittel 3: «Go down Moses/Way down in Egypt’s land/Tell old Pharaoh to/Let my people go!»

I verdenslitteraturen finner vi mange eksempler på bøker som er basert på eller inspirert av bibelske tekster, for eksempel John Milton, Det tapte Paradis (1667), Oscar Wilde, Salome (1893), Thomas Mann, Josef og brødrene hans (1933–1943), John Steinbeck, Øst for Eden (1952), Pär Lagerkvist, Barabbas (1950) og C.S. Lewis, Legenden om Narnia (1950–56). Blant moderne norske eksempler er Karl Ove Knausgård, En tid for alt (2004). Det finnes også bibelske motiver i flere av William Shakespeares dramaer, som inneholder en rekke allusjoner til bibelske tekster, og i flere av Fjodor Dostojevskijs romaner, for eksempel Forbrytelse og straff (1866) og Brødrene Karamazov (1879–1880).

Også innenfor filmens verden finnes det mange eksempler på verker basert på Bibelen eller inspirert av dens tekster. I siste halvdel av forrige århundre ble det laget flere episke filmer som lå relativt tett opp til de bibelske fortellingene, for eksempel The Ten Commandments (1956) og Jesus of Nasareth (1977), senere fulgt opp av The Passion of the Christ (2004). Til disse hører også animasjonsfilmen The Prince of Egypt (1998). Langt friere i forhold til tekstene er filmer som musikalen Jesus Christ Superstar (1973) og The Last Temptation of Christ (1988). Også den omdiskuterte komedien Monty Pythons Life of Brian (1979) er inspirert av Bibelen – og relativt uforståelig uten kjennskap til evangeliene. I en helt annen kategori er det kritikerroste filmverket Dekalogen av Krzysztof Kieslowski (1941–1996); det består av ti timelange filmer der hvert av De ti bud blir aktualisert.