"Israels uppkomst" & "Anti-Semitism: Tool of Soviet policy"

Boken "Israels uppkomst. Sionism, arabisk nationalism och stormaktspolitik i Palestina." av Ulf Lando. Utgitt i 1972. 84 sider Heftet.

Heftet "Anti-Semitism: Tool of Soviet policy" av Yaakov Moriah. 51 sider. Intet utgivelsesår. Utgitt av The organizations of Partisans, War Veterans and Nazi Victims. Trykket i Jerusalem.

Selges samlet for 100,- kroner

Porto: 57,- kroner (sendt som brev)

-------------------------------------------------------------

Israel er en republikk i Vest-Asia (Midtøsten). Grenser til Libanon i nord, Syria i nordøst, Palestina (Vestbredden) i øst og Jordan i sørøst, til Egypt i vest og Palestina (Gazastripen) i sørvest. Kyststripe mot Middelhavet i vest og Akababukta i sør.

Israel er et av de minste landene i Midtøsten, med høy befolkningstetthet. Offisielle språk er hebraisk og arabisk.

Israel som land og folk har en historie tilbake til oldtiden. Den moderne staten Israel ble opprettet i 1948, med en forhistorie knyttet til den organiserte jødiske (sionistiske) innvandring fra Europa fra 1880-årene. Da Israel ble opprettet i deler av det tidligere mandatområdet Palestina førte dette til en vedvarende konflikt mellom den nye staten og den fordrevne arabiske (palestinske) befolkningen og de arabiske nabolandene: Midtøsten-konflikten. Israel er verdens eneste jødiske stat.

Navnet Israel (hebraisk: Yisrael) er bibelsk, og gitt noe ulik betydning: Dels ’gud rår’, dels ’Han som har kjempet med Gud’ eller ’Han som er reddet av Gud’. I Bibelen er det først brukt når Jakob gis navnet Israel etter å ha kjempet med Gud. (1 Mosebok 32:38). Israels nasjonalsang er Hatikvah ('Håpet').

Israel er et lite land med varierte naturforhold, beliggende i den subtropiske klimasonen. Landet deles gjerne inn i tre naturgeografiske hovedregioner: de fruktbare kystslettene mot Middelhavet, høydepartiene mot Vestbredden og høylandet, og Jordansenkningen – som er del av Rift Valley. Nord-Israel har middelhavsklima med hete, tørre somrer og milde, fuktige vintrer; i sør er det steppe- eller ørkenklima, og lite nedbør.

Israel har en middelhavsflora med busker og enkelte trær, men lite skog; Negev-ørkenen dominerer i sør. Det er over 100 arter pattedyr, inklusive gaseller og steinbukk, men en rekke er utryddet, som løve og gepard; leopard finnes fortsatt, men er sjeldne. Israel ligger langs den viktige trekkruten fra Øst-Europa og Vest-Asia til Afrika, mer enn 540 fuglearter er observert.

Israels folketall på cirka åtte millioner er en tidel av nabolandet Egypt. Det innbefatter mer enn en halv million bosettere i Øst-Jerusalem, på Vestbredden og Golanhøyden. Befolkningen er sammensatt, og knyttet til den politiske utviklingen i landet.

I 2017 er Israels befolkning 8 680 000 mennesker. Det er mer enn en tidobling siden Israels opprettelse. Av disse utgjøre den jødiske befolkningen 6 484 000 (74,4 prosent), de palestinske befolkningen i israel utgjør 1 808 000 (20,8 prosent) og de resterende – som kategoriseres offisielt som «øvrig» – utgjør 4,5 prosent, altså 388 000 mennesker. Israels befolkning anslås å nå 10 millioner innen 2025.

Av den totale jødiske befolkningen på 14,3 millioner verden over, bor 43 prosent i Israel.

Israel er på 99. plass på den internasjonale rankingen over mest befolkede stater.

Av Israels jødiske befolkning definerer 44 prosent seg som sekulære, 11 prosent som religiøse og 9 prosent som ultra-ortodokse.

I 2017 var 75 prosent av den jødiske befolkningen såkalt sabra, som er et hebraisk begrep som betyr «født i Israel». Det er en betydelig økning siden Israel erklærte sin uavhengighet i 1948, da det kun var 35 prosent av jødene som var sabraer. Over 50 prosent av den jødiske befolkningen som er sabraer har minst én forelder som er sabra. 36 prosent av Israels jødiske befolkning er av europeisk eller amerikansk herkomst.

I de første tiår etter selvstendigheten var innvandringen størst fra arabiske land, i nyere tid særlig fra det tidligere Sovjetunionen. Israel er tett befolket; tettest i det sentrale kystområdet.

Israel er en ung stat med en ung befolkning, og den nære historie preger samfunnet på flere måter. Kampen for å skape en egen jødisk stat med sikkerhet for det jødiske folk, preger samfunnet, hvor militærapparatet spiller en viktig rolle. Samtidig som Israel er i konflikt med palestinerne, er det sterke motsetninger innad i det jødiske Israel, ikke minst mellom troende og sekulære jøder.

Israel erklærte seg selvstendig 14. mai 1948, og er et parlamentarisk demokrati med en sterk statsministerfunksjon, mens presidentembetet er mer seremonielt. Presidenten velges av parlamentet, Knesset. Landet styres på grunnlag av både lov og sedvane, idet landet ikke har en samlet, formell grunnlov.

Jerusalem er Israels proklamerte hovedstad, men ikke internasjonalt anerkjent som sådan, og de fleste ambassadene befinner seg i Tel-Aviv. USAs president Donald Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad 6. desember 2017 til internasjonale protester.

Israelsk politikk er preget av manglende stabilitet og ofte skiftende parti-allianser som grunnlag for koalisjonsregjeringer. Knesset velges i allmenne valg for fire år, men er ofte oppløst for nyvalg før tiden. I senere år har enkelte gamle, dominerende partier – framfor alt Israels arbeiderparti – blitt svekket, mens nye og mindre partier er dannet. Særlig har partier på ytre høyre fløy blitt styrket. Fagbevegelsen Histadrut (israelsk LO) har spilt en sterk samfunnsrolle helt siden Israel ble opprettet, det samme har det israelske forsvaret.

Israel er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon.

I 1948 ble Israel proklamert som selvstendig stat. Bildet viser landets første statsminister, David Ben-Gurion, som leser uavhengighetsdeklarasjonen. På veggen bak ham henger et portrett av Theodor Herzl, grunnleggeren av den sionistiske bevegelse, som hadde arbeidet aktivt for opprettelsen av en egen jødisk stat.

Israels moderne historie er sterkt preget av konflikten med de arabiske nabolandene og den palestinske kampen for en egen stat. Den første krigen brøt ut allerede da Israel ble erklært som en selvstendig stat i 1948. Senere utkjempet Israel en rekke kriger i nærområdet:

Suezkrisen i 1956 da Israel angrep Egypt sammen med Frankrike og Storbritannia. Israel okkuperte Sinaihalvøya, men måtte senere trekke seg tilbake.

Seksdagerskrigen i 1967 da Israel beseiret Egypt, Jordan og Syria. Israel okkuperte Gaza, Golanhøydene og Vestbredden samt Øst-Jerusalem og Sinai.

Yom Kippur-krigen i 1973, der Egypt og Syria overrasket Israel med koordinerte angrep. Israel gikk til motangrep og kjempet tilbake kontrollen over Sinai og Golanhøydene før en våpenhvile ble inngått.

I 1978 invaderte Israel Libanon for å fordrive palestinsk gerilja fra grensen, deretter gikk israelske styrker hele veien til hovedstaden Beirut i 1982. Israel trakk seg fullstendig ut av Libanon først i 2000.

Israel inngikk en fredsavtale med Egypt i 1979 og med Jordan i 1994. Etter årtusenskiftet har Iran vokst frem som Israels sterkeste fiende i Midtøsten med sin støtte til Hizbollah-militsen i Libanon. Israel har utviklet atomvåpen som del av sin sikkerhetspolitikk og mottar omfattende militær bistand fra USA, blant annet som følge av Camp David-avtalen.

Etter at fredsprosessen med palestinerne møtte veggen mot slutten av 1990-tallet, opplevde Israel stadig hyppigere angrep fra islamistgruppen Hamas. I begynnelsen besto disse som regel av selvmordsbombinger, senere tok angrepene form av raketter skutt primært fra Gazastripen. Disse førte til israelske motangrep og kortere kriger. I oktober 2023 overrasket Hamas Israel med et koordinert angrep med både raketter og soldater som trengte gjennom grensen fra Gaza. Flere hundre israelere ble drept i angrepene. Israel satte raskt i gang bombing av mål på Gazastripen, som førte til hundrevis av palestinske drepte.

Den konservative tidligere offiseren Benjamin Netanyahu er Israels lengstsittende statsminister, og har kjempet seg gjennom både ustabile koalisjonsregjeringer og alvorlige korrupsjonsanklager. I juni 2021 lyktes det til slutt en bredt sammensatt koalisjon å avsette ham.

Israel er et lite land med begrensede naturressurser, men store menneskelige ressurser. Fra tidlig å utvikle en moderne jordbrukssektor, ble industri bygd ut, hvoretter teknologiutvikling har skapt et viktig grunnlag for videre næringsutvikling. Forsvarsindustrien er viktig, også som pådriver for teknologisk utvikling. En hovedutfordring i landbruket er mangelen på vann, og Israel er blitt en ledende utvikler av teknologi-basert irrigasjon.

Israelsk økonomi har i senere år stått overfor betydelige utfordringer, knyttet blant annet til den store innvandringen – med kostnader til integrering og mangel på arbeidsplasser. Utgiftene til militært forsvar har avtatt, men dette og andre sikkerhetstiltak er en byrde for økonomien, selv om Israel mottar økonomisk bistand fra USA.

Krigsskadeerstatninger fra Vest-Tyskland etter holocaust var i tidligere år et viktig bidrag til utviklingen av det israelske samfunnet.

Israel er et moderne samfunn med høyt utdanningsnivå og et vel utviklet kulturliv. Det er tolv års obligatorisk skolegang fra seks års alder, og de fleste unger går i førskole. Grunnskolen er seksårig, etterfulgt av tre års ungdomsskole og tre års videregående skole. Dertil må alle som ikke har fått fritak avtjene den militære verneplikten (tre år for menn, to for kvinner) før sin høyere utdanning.

De eldste høyere utdanningsinstitusjoner er Det hebraiske universitetet i Jerusalem (1918) og Det teknologiske institutt i Haifa (1912). Flere universiteter er senere startet.

Israelsk kultur er sammensatt, slik det israelske samfunnet er – med en sammensatt befolkning, med to dominerende språk (arabisk og hebraisk, samt jiddisch blant ultraortodokse) og to religioner (jødedom og islam). Moderne jødisk kultur er påvirket både av tradisjon slik den har utviklet seg i ulike deler av verden – og slik den er blitt formet i staten Israel. Innvandring – i flere perioder og fra flere områder – har også styrket kulturlivet med mange framtredende kunstnere. Utviklingen av hebraisk som moderne språk har vært viktig.

Israel har hatt omfattende forbindelser med Norge, politisk og økonomisk. Norge var blant de første land som anerkjente staten Israel, og både kristenbevegelsen og arbeiderbevegelsen var tidlig blant statens støttespillere. Ad omveier bidro Norge også til å utvikle den israelske militærmakten, blant annet ved at norsk tungtvann og norske marinefartøyer havnet i Israel. Det er betydelig handel, med blant annet import av matvarer, som er søkt forhindret gjennom boikott.

I nyere tid har Israel opplevd en sterkere kritikk fra Norge, særlig etter invasjonen av Libanon i 1982; deretter som følge av okkupasjonen av de palestinske områdene og nye angrep i Libanon og mot Gaza. Kjennskapen til Israel og Midtøsten-konflikten ble styrket – og dels endret – også som følge av norsk militær deltakelse i FN-styrken i Libanon (UNIFIL) 1978–1998.

Norge ble både hyllet og kritisert for fredsprosessen (Oslo-avtalen) tidlig på 1990-tallet.

Israel er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Israel ved sin ambassade i Tel Aviv, generalkonsulater i Tel Aviv og Haifa, og konsulat i Eilat.