1814. Miraklenes år.

Boken "1814. Miraklenes år." av Karsten Alnæs. Trykket i 2014. 596 sider.

Selges for 70,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

------------------------------------------------------------------

I 1814 fikk Norge egen grunnlov og gikk fra å være en del av den dansk-norske «helstat» til en union med Sverige. I den nye unionen fikk Norge status som en egen stat, men hadde felles konge med Sverige.

Før 1814 hadde Norge vært knyttet sammen med Danmark siden 1380. Etter eneveldets innføring i 1660 hadde i prinsippet all makt over Danmark-Norge ligget hos den dansk-norske kongen i København.

Bakgrunnen for at kongen måtte avstå Norge til Sverige, var at Danmark-Norge hadde kommet med på den tapende side under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprinsen, Karl Johan, undertegnet i januar 1814. Ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket.

Kieltraktaten førte til opprør i Norge. Den dansk-norske kongens stattholder i Norge, prins Christian Frederik, innkalte representanter for den norske eliten til stormannsmøte på Eidsvoll den 16. februar 1814. Her ble man enige om å avvise fredsavtalen og innkalle en grunnlovgivende forsamling med bred representasjon (se Riksforsamlingen). Etter tidens målestokk ble Grunnloven meget demokratisk. Allerede 17. mai kunne den undertegnes og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Grunnloven ble datert og undertegnet av riksforsamlingens president Christian Magnus Falsen, visepresident Hilmar Krohg og sekretær Wilhelm Frimann Koren Christie. De andre representanter i Riksforsamlingen undertegnet dagen etter. I noen måneder var Norge en helt selvstendig stat med egen konge.

Karl Johan hadde vært med å nedkjempe Napoleon på kontinentet. Sommeren 1814 kom han hjem fra Europa med den svenske hæren, og 26. juli gikk han til angrep på Norge. 1814-krigen ble kortvarig. 14. august ble en ny fredsavtale, Mossekonvensjonen − denne gang mellom Karl Johan og regjeringen − undertegnet.

Med denne avtalen ble Norge tvunget inn i union med Sverige, og kong Christian Frederik måtte forlate landet. Det ble nå helt andre betingelser for Norge enn det hadde vært i den dansk-norske helstat. Norge fikk beholde Grunnloven og kunne fortsette å utvikle seg som en selvstendig stat, med egne politiske institusjoner. En regner derfor at den moderne norske stats fødsel fant sted i 1814.

I senmiddelalderen kom Norge under den danske kongen. Norge gikk først inn i et nordisk kongefellesskap med Danmark og Sverige; Kalmarunionen i 1397, hvor Danmark tidlig ble den dominerende part. Svenskene brøt ut av unionen i 1523, mens den norske eliten ikke hadde ressurser til å gjøre det samme. I 1536/1537 ble det norske riksrådet avskaffet, og Norge ble et lydrike under Danmark. Etter hvert, og særlig etter innføringen av eneveldet i 1660, ble Norges status som eget rike svekket. Skandinavia kom til å bestå av to «helstater», Sverige-Finland og Danmark-Norge. På engelsk er de blitt betegnet «composite states», dette til forskjell fra nasjonalstater. Først på slutten av 1700-tallet finner vi tilløp til en form for norsk nasjonalisme, men den ble i liten grad utviklet til et krav om full selvstendighet.

Det var Napoleonskrigene som for alvor snudde om på forholdene og åpnet for et Skandinavia av nasjonalstater. Danmark-Norge hadde kommet med på Napoleons side. Det avgjørende i denne sammenheng var flåteranet i 1807. Engelskmennene seilte inn på Københavns red og tilranet seg den dansk-norske krigsflåte for at den ikke skulle falle i hendene på Napoleon.

Danmark-Norge kom dermed i krig med Storbritannia, som innførte en effektiv blokade av Norge, noe som førte til harde nødsår. Dette er blant annet beskrevet i Henrik Ibsens store dikt om Terje Vigen. Det var erfaringene fra krigen og den åpne situasjon skapt av de internasjonale forhold som la grunnlaget for et norsk nasjonalt opprør i 1814.

Den svenske kong Karl 13 var gammel og barnløs, og i 1810 valgte den svenske adelen Napoleons marskalk Bernadotte til svensk kronprins. Han tok navnet Karl Johan. I 1818 døde Karl 13 og Karl Johan ble konge i det svensk-norske dobbeltmonarkiet. I praksis hadde han vært den reelle utøver av kongemakten i hele kronprinsperioden. For Karl Johan var Sverige-Norge en naturlig strategisk enhet. I 1812 hadde han fått en avtale med den russiske tsar og med Storbritannia om at Norge skulle tas fra Danmark og legges under Sverige som en kompensasjon for at Finland var blitt lagt under Russland i 1809. En forutsetning for denne ordningen var at Sverige skulle bidra til å nedkjempe Napoleon. Karl Johan måtte dermed ta den svenske hæren ned på kontinentet.

I januar 1814 sto han med hæren i hertugdømmet Holstein, som lå under den dansk-norske kongen. Han fikk tvunget igjennom avståelsen av Norge til Sverige ved den såkalte Kieltraktaten. I denne forbindelse ble Norge sett på som et eget rike. Karl Johan hadde dessuten ved flere proklamasjoner stilt i utsikt at Norge skulle få konstitusjonelt selvstyre under felles konge med Sverige. Det er viktig å understreke at Norge her ble lovet en status landet ikke hadde hatt på flere hundre år.

På bakgrunn av kontakter med sentrale miljøer i Norge mente Karl Johan at ordningen kunne bli mottatt med glede der. Særlig viktig i denne sammenheng var hans kontakt med Norges dominerende politiker, grev Herman Wedel Jarlsberg. Han hadde i noen år arbeidet for at Norge skulle komme ut av den dansk-norske helstat og gå i union med Sverige som en egen nasjonalstat. Det ble da også resultatet. Men veien dit skulle bli kronglete.

I februar 1814 kom det til en nasjonal oppstand i Norge rettet mot Kieltraktaten. Sentral i oppstanden var den danske kronprins Christian Frederik, som var i Norge som den eneveldige danskekongens stattholder. Han sammenkalte et stormannsmøte (notabelmøte) på Eidsvoll, der det ble bestemt at Norge skulle bli et uavhengig konstitusjonelt kongedømme, og at det skulle innkalles en grunnlovgivende riksforsamling og velges en norsk konge.

Valgene til riksforsamling foregikk ved at det ved hver menighet i landet først skulle avlegges en ed på å forsvare Norges selvstendighet. Deretter skulle det pekes ut valgmenn som i sin tur skulle peke ut representanter til Riksforsamlingen. Det ble ikke sagt noe om hvem som hadde stemmerett ved utpekningen av valgmenn. Når det gjaldt valgmennene og representantene, var det bestemt at det skulle være menn over 25 år med borgerskap eller embete, eller som eide eller bygslet (leide) matrikulert jord. Lignende regler finner vi igjen i stemmerettsreglene i Grunnloven. Valgene gjenspeiler en alminnelig tilslutning til prinsens politikk. Vi møter «et folk i andakt og alvor», som historikeren Knut Mykland skriver.

Det var en etter tidens forhold relativt bredt sammensatt forsamling som ble samlet på Eidsvoll. Før de møttes, var det blitt skrevet en lang rekke grunnlovsutkast av høyst vekslende kvalitet som grunnlag for forsamlingens arbeid. Noen av dem røpet imidlertid god kjennskap til revolusjonstidens frie forfatninger. Det beste forslag var skrevet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler. Deres forslag ble retningsgivende for det endelige resultatet. Mye av inspirasjonen ble hentet fra den amerikanske grunnloven.

Åpning av Riksforsamlingen fant sted 11. april, og allerede 17. mai ble Grunnloven underskrevet og Christian Frederik valgt til norsk konge. I et par sommermåneder etter 17. mai var Norge en helt uavhengig stat, selv om selvstendigheten ikke var «godkjent» av stormaktene.

At man valgte den danske kronprinsen til norsk konge, peker naturligvis mot at mange nok kunne ha tenkt seg tilbake til en union med Danmark. Ikke alle som støttet opprøret mot Kieltraktaten sto nødvendigvis for en absolutt selvstendighet. Tanken om å bevare en dansk-norsk union lå blant annet bak Christian Frederiks initiativ til − og ledelse av − den norske oppstanden.

I København satt Danmark-Norges konge, Frederik 6. Det har vært spekulert mye om hans rolle i det norske opprøret i 1814. 7. desember 1813 hadde Christian Frederik sendt en forespørsel til kongen om han, Christian Frederik, skulle stille seg i spissen for et norsk opprør. Noe entydig svar fra kongen er ikke funnet, men historiker Knut Mykland har godtgjort at kongen sto sammen med Christian Frederik om initiativet. Det vil si at kongen spilte et dobbeltspill i januar 1814. På den ene side ble han presset til å gå med på avståelse av Norge til Sverige ved Kieltraktaten. På den annen side la han alt til rette for det norske opprøret mot den samme traktaten.

Det dannet seg raskt to partier på Eidsvoll. Det ene, Unionspartiet, var de som ønsket en union med Sverige. Lederen for dette partiet var grev Wedel Jarlsberg. Det andre partiet er ofte blitt kalt Selvstendighetspartiet, selv om vi har sett at slett ikke alle var for en fullstendig selvstendighet, iallfall ikke på sikt. Lederen for dette partiet var Christian Magnus Falsen. Unionspartiet var i klart mindretall. Det er viktig å understreke at også Wedel Jarlsberg var konstitusjonalist. Uenigheten mellom Wedel Jarlsberg og Falsen gjaldt først og fremst spørsmålet om unionen med Sverige.

Det var hissige diskusjoner om flere av grunnlovsparagrafene. Uenigheten om selvstendighet versus union skapte skarpe motsetninger om grunnlovens første paragraf. Selvstendighetspartiet seiret. Norge skulle være, som det het, et «frit, uafhængig og udeleligt Rige». De to partier sto også for ulike forfatningsmønstre. Selvstendighetspartiet sto for en sterk kongemakt og et «demokratisk» storting, mens Unionspartiet sto for en svak kongemakt, men et sterkt statsråd. De ønsket heller ikke adelskapet opphevet (det ble først opphevet i 1821). Det er bemerkelsesverdig at forsamlingen, til tross for ganske klare motsetninger, på kort tid kunne komme frem til en enighet slik at alle kunne underskrive den nye grunnloven 17. mai.

Et spesielt trekk ved Grunnloven som ofte er trukket frem, er dens demokratiske karakter. Med den norske grunnloven fikk en prosentvis større del av innbyggerne i Norge stemmerett enn innbyggerne i noe annet land i Europa på den tiden. Om lag 40 prosent av menn over 25 år var kvalifisert til stemmerett. Grunnen til dette har vært diskutert.

Eie eller bygsel av matrikulert jord ga stemmerett, og Norge var – som også Amerika – i stor grad et land med mange selveiende småbønder («small freeholders»). Det fantes knapt noen adel å snakke om, og kretsen av handels- og brukseiere var begrenset.

Kretsen av handelsfolk og brukseiere fikk 18 representanter. Av de 112 representantene i Riksforsamlingen var det 37 bønder. Den dominerende gruppen var imidlertid embetsmennene. Med sine 57 representanter utgjorde de et flertall i forsamlingen. Det var visse tendenser til en allianse mellom embetsmennene og bøndene, noe som bidro til de radikale stemmerettsreglene. De demokratiske stemmerettsreglene «faller inn som et naturlig ledd i embetsmennenes samfunnsmønster», skriver Mykland.

Bak disse første skritt mot hva vi mener med et demokrati, skimter vi kanskje også tilløp til en moderne forestilling om folkesuvereniteten. Det var mye snakk om folkesuverenitet i tiden, men dette var et problematisk og på ingen måte entydig begrep.

Den 26. juli gikk Karl Johan til militært angrep på Norge. Krigen ble kort. Den 13. august tilbød Karl Johan en våpenhvile basert blant annet på at Christian Frederik måtte abdisere, men Norge skulle kunne beholde Grunnloven i en union med Sverige.

Det kan virke underlig at Christian Frederik stilte seg i spissen for et opprør som ikke bare var et opprør mot en svensk-norsk union, men også et revolusjonært opprør mot det gamle eneveldet og for en konstitusjon som ble en av de mest demokratiske konstitusjoner i Europa.

Opprinnelig hadde Christian Frederik tenkt seg at Norge skulle bli et arvelig enevoldskongedømme, og at han skulle bli konge i kraft av sin arverett til tronen som norsk kronprins. Han bøyde seg imidlertid raskt for stormannsmøtets ønske om et konstitusjonelt demokrati og om at kongen skulle velges. Det var først og fremst professor Georg Sverdrup som overtalte prinsen. Men hvorfor ga han seg så lett?

Den norske grunnlov er en av de siste i den store bølge av konstitusjoner i Amerika og Europa som fulgte i kjølvannet av den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776. Helt sentralt i konstitusjonalismen er prinsippet om en begrensning av statsmakten i forhold til de naturgitte menneskerettigheter. Staten skulle ikke være allmektig slik enevoldskongene hadde vært. I Grunnlovens paragraf 1 kommer dette til uttrykk i bestemmelsen om at regjeringsformen skal være «indskrænket», slik det fremdeles står.

Prinsippet om maktfordeling, det at staten ikke skulle være én samlet makt, men bestå av lovgivende, utøvende og dømmende myndighet som relativt selvstendige enheter, var en måte å innskrenke statens samlede makt på. Maktfordelingsprinsippet er en del av den norske grunnloven. Det er imidlertid verdt å merke seg at når vi kommer frem til den revisjon av Grunnloven som ble nødvendig da unionen ble inngått, kom maktens tyngdepunkt til å ligge i Stortinget. Det skjedde 4. november 1814, og den reviderte Grunnloven kalles Novembergrunnloven.

Det er vanskelig å tenke seg at man i en åpen situasjon som den i 1814 skulle kunne etablere et enevoldskongedømme. Konstitusjonalisme var tidens løsning, noe Christian Frederik må ha blitt fanget inn av.

Christian Frederiks fremste anliggende var ikke så mye spørsmålet om det skulle være et konstitusjonelt monarki eller et enevelde, som det var å bevare kronen for seg selv og sin slekt. Dessuten kom 17. mai-grunnloven, delvis som et resultat av Christian Frederiks direkte inngripen, til å sikre en relativt sterk kongemakt tross alt. Kongen hadde for eksempel rett til å begynne krig og slutte fred. Og statsrådet ble helt underordnet Kongen som således beholdt den utøvende makt i sine hender.

17. mai-grunnloven la altså opp til et relativt demokratisk valgt storting på den ene side og en relativt sterk kongemakt på den andre. Den svenske historikeren Bo Stråth nevner dette som et «paradoxalt drag» ved den norske grunnlov.

Folkesuverenitet var et sentralt begrep som det ofte ble henvist til. Men her står vi overfor et tilsynelatende paradoks. 17. mai 1814 gjorde Eidsvollsforsamlingen to ting. Den underskrev en grunnlov der det i første paragraf sto at regjeringsformen i tillegg til å være «indskrænket» også skulle være «arvelig monarkisk». Det skulle altså etableres en arverett til kronen. Samtidig valgte den Christian Frederik til konge til tross for at han hadde ment at han burde blitt konge i kraft av sin arverett. Vi har fremdeles et arvekongedømme, så hvorfor måtte Christian Frederik velges?

I dag opererer vi med et moderne begrep om folkesuverenitet idet vi knytter det til demokratiet. Det er imidlertid verdt å merke seg at ordet demokrati ikke ble nevnt i Grunnloven, og det ble knapt nevnt i det hele tatt på Eidsvoll. I tidens forestillinger var man tilbøyelig til å se på demokrati som en form for massens despoti, eller en ny form for enevelde om man vil, bare med en annen herre enn kongen. Sporene fra den franske revolusjons siste fase skremte.

Som påvist av professor dr. juris Ola Mestad var det folkesuverenitetsbegrepet som var dominerende blant juristene på Eidsvoll og ellers i statstenkningen i Danmark-Norge et annet og eldre begrep, og eneveldet dannet rammen. Juristene baserte seg på samfunnskontraktsteorien som sa at i utgangspunktet var suvereniteten folkets. Men i eneveldet var denne suverenitet ved kontrakt overført til kongen og hans slekt. Denne suverenitetsavståelse kunne ikke tilbakekalles. Men suverenen (kongen) kunne frivillig gi den tilbake til folket. Mestad har funnet mange holdepunkter for at Christian Frederik og tidens jurister ikke begrunnet oppgivelsen av arveretten under møtet på Eidsvoll 19. februar med en moderne demokratisk forståelse av folkesuverenitet, slik flere historikere har hevdet. Mestad viser at begrunnelsen lå i at Fredrik VI hadde avstått Norge og løst nordmennene fra sin troskapsed til kongen, og dermed hadde suvereniteten falt tilbake til det norske folket, i tråd med eneveldets samfunnskontrakt.

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg noe som stort sett har vært oversett inntil nylig, nemlig at alle jurister på Eidsvoll hadde vært studenter under professor Johan Friedrich Wilhelm Schlegel ved Københavns Universitet. I Schlegels fremstilling av statsretten er eneveldets basis i folkesuvereniteten klart fremstilt. En annen side av saken er at på selve Eidsvollsforsamlingen var folkesuvereniteten påvirket av det mer radikale begrep fra den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Ifølge Rousseau kan suvereniteten ikke overdras til en hersker, men til en overordnet «almenvilje». I praksis kom det til å bety at folket ikke kunne frasi seg suvereniteten. Denne versjonen peker mot demokratiet.

Det stormennene i møtet på Eidsvoll i februar kunne konstatere var altså at Frederik 6 hadde gitt fra seg suvereniteten ved å undertegne Kieltraktaten. Kongens neste trekk lå imidlertid utenfor hans kompetanse. Han kunne ikke overdra suvereniteten til den svenske kongen. Ifølge Schlegel kunne den bare falle tilbake til folket – det norske folk. Folket kunne så ved en ny samfunnskontrakt overdra denne til den nye kongen ved valg. Det var lett for Christian Frederik å godta dette. Valget av ham innebar at kronen var sikret for ham og hans etterkommere ved arv. Det skulle imidlertid gå annerledes.

Sverige hadde fått sin konstitusjon i 1809–1810, men den var ikke helt som den norske. Den er blitt stemplet som «adelskonstitusjonalisme». Selv om den bar med seg flere av konstitusjonalismebølgens liberale ideer, ble det bestemt at den nye riksdagen skulle organiseres i tradisjonen fra de gamle stendermøtene. Det innebar at de fire stendene, adelen, prestestanden, borgerstanden og bondestanden, skulle være representert hver for seg. Selv om adelens makt ble begrenset, beholdt den gjennom denne ordning noe av sin gamle posisjon. Forskjellen mellom de to landenes styresett ble et problem i unionen.

Vi har sett at den norske grunnlov i spesiell grad var embetsmennenes grunnlov. Et særtrekk ved Grunnloven var da også at embetsmennene var uavsettelige. Om man fikk en «adelskonstitusjonalisme» i Sverige, kan vi kanskje si at vi fikk en «embetsmannskonstitusjonalisme» i Norge. Historikeren Jens Arup Seip har da også fått gjennomslag for å kalle regimet i perioden 1814–1884 for «embetsmannsstaten».

Pengepolitikk

Det var strid om hvilken kompetanse Eidsvollsforsamlingen hadde. Skulle den bare gi grunnlov og velge konge? Det var nok av andre problemer å ta fatt i. Det gjaldt ikke minst pengestellet og statsfinansene. Hvordan skulle statens løpende utgifter dekkes i den kaotiske situasjon for den helt nye nasjonen? Forsamlingen grep fatt i dette, og Wedel Jarlsberg ble formann i finanskomiteen. Etter en hissig debatt bestemte forsamlingen at det skulle trykkes nye riksbankdalersedler til en verdi av 14 millioner.

Samtidig fastsatte den en bestemt pari kurs i forhold til sølv – den såkalte Eidsvollsgarantien. Å dekke statens utgifter ved bare å trykke nye pengesedler er en enkel, men farlig måte å drive pengepolitikk på. Under Napoleonskrigene hadde de fleste land i Europa tydd til denne løsning, også Danmark-Norge. Dette hadde ført til inflatorisk kaos. Pengesedlene stupte i verdi på samme måte som i Tyskland etter første verdenskrig. Eidsvollsforsamlingen fortsatte altså på denne galeien.

Å dekke den nye statens utgifter gjennom skattlegging ville knapt være mulig i den politiske og økonomiske krisen. Men så forsøkte man altså å «sukre pillen» ved seddeltrykking med Eidsvollsgarantien. Det vil si at man ga et «løfte» om at sedlene, hvis reelle verdi allerede lå godt under garantiens pari verdi, i fremtiden ville kunne veksles inn i sølv til pari verdi.

I virkeligheten var dette ikke så mye et løfte som ble gitt, som et løfte som ble brutt; nemlig «løftet» den dansk-norske staten hadde gitt etter «statsbankerotten» året før om en pari verdi på omtrent det dobbelte av Eidsvollsgarantiens verdi. Eidsvollsgarantiens nye løfte skulle imidlertid vise seg like umulig å holde som enevoldsstatens løfte fra året før. Den sterke inflasjonen fortsatte og den nye garantien måtte forlates i januar 1816. Også etter dette fortsatte inflasjonen.

Spørsmålet om Norge skulle få et eget pengevesen ble en av de viktigste og vanskeligste politiske saker i tiden som fulgte. Etter 1814 ønsket Karl Johan å stramme til ved det som ble kalt «amalgamasjon», det vil si en «sammensmeltning» av de to riker, ikke minst ved etableringen av et felles pengevesen. Wedel Jarlsberg hadde sørget for å bli finansminister og trakk det lengste strået i striden med Karl Johan. Norge fikk et eget pengevesen – med store oppofrelser. I 1842 ble det endelig innført sølvinnløsning til det som da var pari kurs.

I union med Sverige

Konvensjonsgården

Konvensjonsgården i Moss der Mossekonvensjonen ble undertegnet 14. august 1814. Ved Mossekonvensjonen godkjente Norge unionen med Sverige.

Konvensjonsgården

Av Ukjent/Nasjonalbiblioteket.

Lisens: CC BY 2.0

Det ble handlet raskt i disse vårdagene i 1814. Det gjaldt å få de institusjonelle ordninger for det selvstendige Norge på plass før Karl Johan rakk hjem fra kontinentet med den svenske hæren. Han ville da naturligvis ta initiativer for å få gjennomført bestemmelsene i Kieltraktaten. Han kom hjem med hæren 28. mai. Noen dager senere kom en representant fra den britiske regjeringen til Norge, og 30. juni også fire stormaktskommissærer, alle for å forhandle med Christian Frederik og megle i striden mellom Norge og Sverige.

Til tross for adskillig sympati for Norge, ikke minst fra Storbritannia, endte meglingen uten resultat. Sympatien reflekterte nok til dels tidens liberale ideer, men det var avtalen Karl Johan hadde fått i stand i 1812 som ble bestemmende for utfallet. 26. juli gikk Karl Johan til militært angrep på Norge.

Krigen i 1814 ble kortvarig. Svenskene var militært overlegne, og da Christian Frederik skjønte at han ikke fikk støtte fra Storbritannia, ga han opp prosjektet. 13. august tilbød Karl Johan en våpenhvile basert blant annet på at Christian Frederik måtte abdisere, men Norge skulle kunne beholde Grunnloven i en union med Sverige. I strid med den norske regjerings ønsker grep Christian Frederik anledningen og tok initiativ til forhandlinger med Karl Johan. Forhandlingene endte med den såkalte Mossekonvensjonen, undertegnet 14. august ved den norske hærens hovedkvarter i Moss. Ved denne avtalen godtok Christian Frederik de svenske kravene.

Hva hadde skjedd om den norske regjering hadde fått sin vilje og krigen hadde fortsatt? Christian Frederik hadde under enhver omstendighet tapt den norske krone. Blod hadde flytt og Grunnloven hadde kunnet gå tapt. Men Christian Frederiks beslutning om å slutte denne tidlige freden og gå med på svenskenes krav var meget upopulær under den patriotiske stemningen som rådet i Norge i 1814. Christian Frederik fikk også føle dette. Han mistet mye av den aura han hadde fått som leder av den norske oppstanden. Etter fredsslutningen fikk han også et nervøst sammenbrudd.

Ettertiden har bedømt det annerledes. På eget initiativ hadde han bidratt til en avtale som reddet Grunnloven og dermed Norges relative selvstendighet i unionen med Sverige. Som historikeren Halvdan Koht skriver: «Med sin siste kraft fullførte han en stordåd for Norge».

Senere, i 1839, ble den opprinnelig unge, radikale prinsen fra 1814 i Norge eneveldig konge i Danmark. Det var først etter hans død i 1848 at det danske eneveldet ble erstattet av et konstitusjonelt monarki. Kontrasten mellom den unge radikale prinsen i Norge i 1814 og den gamle eneveldige konge i Danmark 25 år senere er påfallende.

Etter krigen sommeren 1814 kunne Karl Johan hevde at Norge var blitt hans «med erobringens rett» som han sa når han var i det morske hjørnet. Det skjedde blant annet i 1825, da Kongen ved finansminister Jonas Collett bevilget penger fra statskassens overskudd til innkjøp av postdampskipene Constitutionen og Prins Carl. Dette var på en tid da Stortinget ikke var samlet. I slike situasjoner har Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget.

Det skjer ved såkalte provisoriske anordninger. Ikke desto mindre mente Stortinget at Kongen hadde gått dets bevilgningsmyndighet for nær, og stilte Collett for riksrett. Collett fikk den mildest mulige dom, men Karl Johan raste og oppløste Stortinget.

Argumentet om at erobring skaper rett, hørte det gamle samfunn til. Men det kunne altså dukke opp i den nye unionen etter 1814. Det var en realitet i det. Kong Frederik 6 sto ikke fritt da han undertegnet Kieltraktaten, og nordmennene sto ikke fritt da de undertegnet Mossekonvensjonen. I begge tilfeller sto Karl Johan klar til å gripe inn med militær intervensjon hvis han ikke fikk sin vilje.

Høsten 1814 trådte det første overordentlige (ekstraordinære) storting sammen. Dets oppgave var å forhandle med svenskene om de konstitusjonelle ordninger som unionen krevde. Under stortingspresident Wilhelm F.K. Christies dyktige ledelse, fikk Norge nye konsesjoner. Den «nye» grunnloven ble undertegnet 4. november. Samme dag ble den gamle Karl 13 valgt til Norges konge. I forhold til 17. mai-grunnloven ble den personlige kongemakt ytterligere begrenset i 4. november-grunnloven. Blant annet fikk statsrådet en mer selvstendig stilling, og Stortinget fikk en sterkere stilling i forhold til Kongen nå det gjaldt bruken av de militære styrker. Det vil si at 4. november-grunnloven – unionstidens grunnlov − ble enda mer demokratisk enn 17. mai-grunnloven.

Også i Sverige måtte det en konstitusjonell tilpasning til. Den svenske riksdagen endret imidlertid ikke den svenske grunnloven, men samlet unionsbestemmelsene i en egen riksakt som ble endelig vedtatt av både riksdag og storting sommeren 1815. Formelt ble likestilling vedtatt. Men i den praksis som utviklet seg med basis i Riksakten, ble likestillingsprinsippet brutt.

Det gjelder for eksempel det sammensatte statsrådet slik det ble etablert ved Riksakten: Saker som angikk begge land, skulle behandles i regjeringen i det land der møtet fant sted og med en utvidelse med tre statsråder fra det andre landet. Men møtene fant naturligvis så godt som alltid sted i Sverige. Reelt var det altså ikke likestilling. Spesielt viktig med tanke på den senere utvikling var det at utenrikssaker stort sett gikk i det svenske statsråd uten at det norske statsrådet ble hørt.

Fra en situasjon med full selvstendighet etter 17. mai var altså Norge blitt tvunget inn i unionen med Sverige. I forhold til den frihetsrus som preget det bemerkelsesverdige året 1814, var det en skuffelse. På den annen side var det en meget tynn union, ikke stort mer enn en felles konge og en svensk dominans i utenrikssaker. Norge hadde altså fått en høy grad av indre selvstendighet. Om vi sammenligner med situasjonen i januar 1814, og ikke med situasjonen i mai samme år, hadde Norge tatt et avgjørende steg i retning av en selvstendig, demokratisk stat.

De to momentene – den indre selvstendighet og det at unionen ble påtvunget Norge – har fått mange til å mene at unionens skjebne var beseglet. Den var dømt til å briste, det var bare et spørsmål om tid. Oppløsningen av den svensk-norske union i 1905 blir ut fra dette perspektivet en naturlig fortsettelse av 1814. Dette er det vanlige synet blant norske historikere.

Det er imidlertid bestridt av blant andre den svenske historiker Bo Stråth, som mener at det er mulig å tenke seg at unionen kunne ha blitt utviklet til en tettere og mer varig union. Han argumenterer delvis ut fra det prinsipielle synspunkt at intet er forutbestemt i historien, men også gjennom påpekningen av at det i 1850-årene hersket en unionell harmoni som kunne ha ledet unionshistorien i en annen retning enn den som ble resultatet.

Mot en selvstendig stat

Norge fikk raskt egne nasjonale institusjoner, som nasjonalforsamling, egen regjering og sentraladministrasjon, nasjonalbank, domstoler og universitet. Den moderne norske stats fødsel fant altså sted i 1814, som er et langt viktigere år i norgeshistorien enn 1905, da den tynne unionen med Sverige ble oppløst. Ved en serie tilfeldige omstendigheter som stort sett skyldtes forhold utenfor Norge, fikk landet «friheten i gave» i 1814. Denne teori ble lansert av Sverre Steen og sto i motsetning til den oppfatning som hadde vært rådende tidligere, og som var særlig klart fremhevet av Ernst Sars, nemlig at det nasjonale opprøret i 1814 var frukten av en langsom vekst i nasjonal bevissthet.

Steens synspunkt er blitt det dominerende, blant annet er det fulgt opp av Jens Arup Seip som snur Sars’ teori på hodet: 1814 var ikke et resultat av en modnet nasjonal bevissthet. Det var snarere slik at begivenhetene i 1814 bidro til å skape en nasjonal bevissthet: «En stat var brakt til verden, og i skapelsesprosessen var samtidig en nasjon født». Øystein Sørensen følger opp Seip: Vel finner man et norsk patriotisk prosjekt før 1814, men det ga seg ikke utslag i politisk separatisme. I 1814 derimot, fikk man ikke bare et nytt politisk system og en ny nasjonal status, men også «et helt nytt tankesystem» − «en overordnet referanseramme for all norsk nasjonsbygging og nasjonalisme helt opp til vår egen tid». Mirakelåret 1814 representerer et virkelig skille i historien.

Det bør tilføyes at striden om tolkningen av 1814 ikke er over. Blant andre har Kåre Lunden levert et klart og velartikulert forsvar for Sars’ teori. Han er blitt imøtegått av Øystein Sørensen. Striden går på tolkning av kilder, men også på forskjeller i historiesyn. Hva er de bevegende krefter i historien? Hvilken rolle spiller for eksempel tilfeldighetene i historien?

Morten Nordhagen Ottosen har undersøkt holdninger blant sivilbefolkningen i grenseområdene i krigsårene 1807–1814. Bøndene var motvillige overfor en del av byrdene som de dansk-norske myndighetene påla dem, slik som skyss og transport for militæret. I 1814 demonstrerte mange menn manglende oppslutning om den militære kampen mot Sverige, og det resulterte i omfattende desertering. Samtidig har han funnet lite som tyder på at de norske grensebøndene samarbeidet med den svenske militærmakt, eller bevisst søkte å undergrave det dansk-norske regimet. For så vidt støtter han Steen-Seip-Sørensen-tolkningene. Noe annet er at Knut Dørum har funnet flere utsagn i korrespondanse mellom embetsmenn fra Romerike, Follo og Østfold fra 1807–1814, som gjengir regimekritiske uttalelser fra bønder. Både konge og regjering fikk skylden for krigen og nøden, men kritikken var i stor grad situasjonsbestemt. Begivenhetene i 1814 kan kalles en revolusjon, men den synes ikke å ha blitt båret frem av dypere bevegelser i folket.

Unionen med Danmark frem til 1814 hadde vært av en helt annen karakter enn den nye union. Danmark-Norge hadde vært én stat. Kulturelt fortsatte Norges nære kontakt til Danmark. Gjennom hele unionen med Sverige beholdt for eksempel Norge det felles skriftspråk med Danmark. Ibsen skrev dansk-norsk som nordmenn flest og utga flere av sine verker i København. Danmark-Norge hadde også hatt en felles forvaltningstradisjon og en felles embetsstand utdannet ved universitetet i København. Noen tilsvarende svensk-norsk felleskultur ble aldri utviklet.

Den svensk-norske union var lite mer enn en personalunion. Selv militærvesenet og utenriksstellet, som normalt ville ligget under kongens myndighet, hadde de norske politiske institusjoner en viss kontroll over. Ut over den felles konge ble det ikke utviklet annet enn ganske små tilløp til felles politiske institusjoner (Se ovenfor om det sammensatte statsråd). Noe i retning av en unionsregjering ble det aldri noe av. Der var naturligvis kontakt, kulturelt og økonomisk. Man fikk blant annet et fellesmarked ved den såkalte mellomriksloven. Men dette hadde man ikke trengt en politisk union for å få til.