Edgar Degas: La Toilette - ca. 1890

Edgar Degas’ La Toilette - ca. 1890. Kunsttrykk av tegning - med solid treramme. Utvendige rammemål: 47,5 x 57,5 cm. I utmerket stand! Det følger med dobbel beskyttelsesplast som aldri har vært tatt av. Det ytterste laget av beskyttelsesplasten har samme funksjon som på eksempelvis en mobiltelefonskjerm. Er selvfølgelig avtagbar. Kan sendes for kr. 70,- i porto.

Edgar Degas (1834–1917) var en fransk maler, tegner, grafiker og billedhugger og betydningsfull innen impresjonistbevegelsen i Europa på 1800-tallet. Degas er mest kjent for sine mange fremstillinger av ballerinaer fra operaen i Paris og foreviget også scener fra byens kafeer, utesteder, veddeløpsbaner og bordeller. Han var klassisk skolert, og utdannelsen besto i studier på kunstakademiet i Paris og fordypning i de gamle mesternes arbeider i Roma og Firenze. Inspirasjonskilder var Leonardo da Vinci og Michelangelos utsøkte linjeføring, men også det venetianske maleriet, som er kjent for sin fargerikdom.

Degas stilte ut sammen med impresjonistene fra deres første utstilling i 1874 til deres siste i 1886. Selv om Degas delte impresjonistenes ambisjoner, var han ikke spesielt interessert i landskapsmaleriet eller forsøket på å fange det flyktige, naturlige lyset, slik vi ser hos for eksempel Claude Monet. Det viktigste for ham var å fremstille kroppens ulike bevegelser, helst i det dramatiske scenelyset ved byens operaer og nattklubber.

Selve tegningen spilte også en større rolle i Degas' kunst. I likhet med impresjonistene fremstilte han sine motiver i «tilfeldige» utsnitt, en metode som gir inntrykk av et slags spontant «snapshot». Dette kunstneriske grepet var inspirert både av den japanske kunsten og av fotografiet. Degas vekket oppsikt og forargelse i sin samtid ved sin usentimentale fremstilling av kontroversielle motiver. For eksempel fremstilte han prostituerte og klientell uten noen form for moralsk pekefinger. De dristige valgene av motiver og det nyskapende formspråket gjorde Degas til en av de fremste representantene for den modernistiske kunstbevegelsen.

Nasjonalgalleriet i Oslo eier maleriene Dame med hund, Morgentoalett og Kvinne som kler på seg, og skulpturene Spansk dans og den nakne studie til Danserinne på 14 år.

Edgar Degas ble født rett sør for bydelen Montmartre i Paris, og det var i dette området han fant inspirasjon til sin kunst gjennom store deler av karrieren. Han kom fra en middelklassefamilie, med en kunstinteressert far som tidlig oppdaget sønnens talent. Ved farens oppmuntring og finansielle støtte begynte Degas på Ècole des Beaux-Arts, kunstakademiet i Paris. I 1856 reiste han til Italia for å hente inspirasjon fra kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo, Giotto og Tizian. Degas beundret også den franske neoklassisistiske kunstneren Ingres, som var 1800-tallets mester når det kom til klassisk linjeføring. Samtidig var han inspirert av den franske romantikkens mester, Eugène Delacroix, som ledet an i bruken av sterke, ekspressive farger.

Degas arbeidet med mange ulike teknikker: blyant, fargestifter, blekk, oljemaling, pastell, litografi, etsing og akvatint, foto, og i den senere delen av karrieren lagde han også skulpturer. Han fikk ingen umiddelbar suksess og var ofte plaget med overdreven selvkritikk som gjorde det vanskelig for ham å fullføre arbeider. Han tilhørte samme generasjon som Édouard Manet, og i likhet med Manet holdt han seg litt på avstand fra impresjonistene, selv om han var enig i store deler av deres program. Fordi Degas hadde en solid bakgrunn innen den akademiske kunsten, skulle hans bilder etter hvert bli ettertraktet blant mange kunstsamlere. Kunstkritikere påpekte at han hadde en faglig tyngde som flere av hans kunstnerkollegaer manglet. Degas skulle rett og slett vise seg å være mer salgbar, til tross for sine ukonvensjonelle motivvalg.

I begynnelsen av karrieren sees en tydelig klassisk påvirkning. Bildene fra denne tiden har en strammere komposisjon, stor detaljrikdom og en dempet fargeholdning. Eksempler på dette ser vi i tidlige arbeider som Slett lune (cirka 1870) og Bomullsmarkedet i New Orleans (1873). Etter hvert utviklet malerstilen seg mot et løsere og mer fargesterkt uttrykk, preget av bevegelse, lysere koloritt og ukonvensjonelle perspektiver.

Innen 1870 var Degas en fremtredende kunstner i det selvstendige kunstnermiljøet i Paris. Her befant han seg i selskap med kunstnere som James Tissot og Henri Fantin-Latour og ble kjent med avantgarde-kunstnere som Pierre-Auguste Renoir, Camille Pissarro og Claude Monet. Degas var enig med de unge kunstnernes ideer om at malerkunsten skulle engasjere først og fremst gjennom fargebruk og det umiddelbare uttrykk. Motivene skulle hentes fra den moderne verden.

Bilder fra denne perioden i Degas’ karriere var med å definere hans særegne kunstneriske uttrykk. Mellom 1870 og 1873 malte han en nyskapende billedserie, med motiver fra balletten, og disse skulle senere alltid forbindes med ham. Nå fikk han solgt mange bilder. Dansen som motiv ga Degas muligheten til å teste sine evner i en ny kontekst, nemlig verdenen på operaen i Paris. I 1874 var Degas med å arrangere en impresjonistutstilling som han kalte realistenes salong, og her viste han flere av sine signaturverk, med ballettdansere, veddeløpsbaner og arbeiderkvinner som vasker og stryker klær.

Til tross for sin klassiske utdannelse slapp ikke Degas unna skandaler i løpet av karrieren. Et eksempel på et maleri som vekket allmenn forargelse, er I kafeen, eller Absint-drikkeren, som det også kalles. Bildet ble malt mellom 1875 og 1876 og ble vist på Grafton Gallery i London. Publikum flest mente at både malemåte og motiv var forkastelig. Degas har fremstilt en mann og en kvinne i et røykfylt kafélokale. Kvinnen sitter hensunket i egne tanker i en lite flatterende positur, med tomt blikk og et glass absint foran seg. Lyset i bildet indikerer at det er dag, og dermed kan man anta at disse menneskene er dagdrivere.

Det var på ingen måte noe nytt å male fattigfolk og prostituerte, men innenfor den klassiske kunstens rammer ble dette gjort med en moralsk overtone. Degas’ bildet vakte først og fremst reaksjoner nettopp fordi kunstneren ikke tilkjennega noen moralsk dom over subjektet i bildet. Publikum antok at Degas bare ønsket å provosere med et slikt skandaløst motiv. Pressen var med på å fyre under skandalen, men enkelte kritikere hyllet kunstnerens originalitet. Degas hadde uansett ikke problemer med kritikken. Fordi han var ganske velstående, var han ikke avhengig av et stort publikum som var villige til å kjøpe verkene hans, og kunne derfor male det han ønsket.

Fra 1860 og utover ble veddeløp et av Degas’ favorittmotiver. Som kunstner ble Degas stadig mer rastløs og besatt av fart og bevegelse. Kunsten hans tar slik sett også pulsen på samtiden, der det moderne samfunnet var i rivende utvikling. I veddeløpsbildene beholder Degas det essensielle og beskrivende, men utelater detaljer. Det forbigående øyeblikket skulle formidles. I disse bildene var Degas nok en gang radikal i motivvalg og uttrykk. Til tross for at veddeløpsmotivene bærer preg av fart, var maleprosessen en lang og møysommelig prosess. I mange av verkene ligger tyngden også mer på pausene enn på selve racene.

Introduksjonen av det bærbare kameraet skjedde parallelt med impresjonismens fremvekst, og kameraet gjorde det mulig å oppdage nye motiver, uventede vinkler og spennende utsnitt. Kunstnere lot seg inspirere av fotografiets muligheter, men det ble også viktig for dem å fremstille og formidle det som ikke kunne fanges av et kamera.

Degas brukte selv fotoapparatet helt praktisk i sitt arbeid. For eksempel tok han bilder av den samme modellen i forskjellige stillinger og positurer, for så å overføre bildene til lerretet og arrangere dem slik han ønsket. De fleste av Degas’ verk, inkludert de som forestiller danseprøver, er på denne måten møysommelig satt sammen. Resultatet gir likevel inntrykk av noe som skjer akkurat i det øyeblikket man ser på bildene. Kunstneren skapte en illusjon om fotoapparatets raske, nøkterne avbildning.

I den japanske kunsten, og da særlig i tresnittet, fant Degas og andre impresjonister en tradisjon som var upåvirket av den europeiske kunstens akademiske regler. Det japanske tresnittet presenterte et helt nytt formspråk, med vekt på linjeføring og overlappende flater fremfor korrekt perspektiv. Tresnitt ble ikke regnet for stor kunst i Japan, men i Europa var de svært populære.

Fascinasjonen for vinkler og utradisjonelle poseringer var grunnen til at Degas foretrakk å male motiver fra balletten fremfor utendørsscener. Ved å observere ballettøvelser fikk Degas en enestående mulighet til å se kropper fra alle vinkler og i de mest varierte stillinger. Han kunne male ballerinaene dansende, eller i hvile mellom aktene, og studerte effekten scenelyset hadde på modelleringen av den menneskelige formen.

I 1860-årene var Degas allerede en fast gjest i operaen i Paris. I 1885 fikk han skaffet seg sesongbillett, noe han lenge hadde ønsket seg. Han fikk adgang til private innganger og fri tilgang til ballettdanserinnenes øvingslokaler, og ble kjent med mange av utøverne, både dansere, musikere, komponister, koreografer og sangere. Flere ble direkte knyttet til hans kunstnerskap, enten som beskyttere eller modeller. Degas' kunst skulle få sitt særpreg gjennom nettopp denne tilknytningen til livet på og bak scenen.

Mange av kunstnerens mest kjente motiv er hentet fra operaen, og det var også her han fant det spesielle scenelyset og de utradisjonelle positurene og bevegelsene han var så interessert i. Degas satt imidlertid sjeldent gjennom en hel forestilling, han kom sent, dro tidlig og gikk ofte bak scenen midt under forestillingen. Det var tydelig at det var selve mekanismen og magien bak sceneshowet han var mest interessert i. Ved å vise det som skjer før, under og etter en forestilling, fremfor selve opptredenen, fjernet Degas seg fra posisjonen som en vanlig publikummer. På en måte brøt Degas illusjonen; det publikum får se på scenen, er kontrollert og manipulert, men gjennom hans kunst fikk man et unikt innblikk i scenekunstens mystiske verden.

Degas begynte å jobbe med pastellkritt fra slutten av 1850-årene, trolig inspirert av kunstneren Gustave Moreau. I begynnelsen brukte Degas pastell sporadisk og mest til skisser og private arbeider. Senere tegnet han en landskapsserie fra kysten av Normandie i 1869, og fra 1875 til slutten av hans karriere var pastell det foretrukne mediet. Krittet passet godt med ambisjonen om å fange det umiddelbare fordi det ga ham gode muligheter for å jobbe raskt og for å eksperimentere. Degas viste en serie av pasteller av kvinner som bader på den siste impresjonist-utstillingen i 1886. Mot slutten av karrieren fikk Degas stadig dårligere syn, men holdt frem med pastellene så lenge han klarte. Pastellene var også svært populære blant det mannlige publikum og fikk mange kjøpere.

Kvinnene i disse bildene er stort sett vist i varierende grad av nakenhet, og ofte alene i bildet. Pastellene ble tegnet i stort format og har et tilsynelatende tilfeldig uttrykk og utsnitt, tydelig inspirert av japansk kunst. Degas var opptatt av å fremstille kroppens bevegelser slik de fremstår i en hverdagslig setting, noe som gir tegningene et intimt preg. I likhet med Edouard Manet var også Degas kritisk til klassisk studio-posering, og pastellene fremstiller kroppen på overraskende måter og fra uventede vinkler.

Degas utførte omkring 70 mindre skulpturer av dansere, nakne akter og hester, men Den lille danseren på 14 år er den eneste han valgte å vise offentlig. Den er også kunstnerens mest berømte skulptur og ble først presentert på impresjonistenes sjette utstilling våren 1881. Degas skapte verket i en innovativ blandingsteknikk. Selve figuren var formet i pigmentert bivoks og kledd i bomullstopp og tutu-skjørt. Andre materialer er metall, menneskehår, lin og silke.

Modellen for skulpturen var Marie von Goethem, en ballettstudent på operaen i Paris. Jenta var av arbeiderklassebakgrunn, noe som var typisk for ballerinaene i Paris. Skulpturen vakte straks reaksjoner. Uttrykket befant seg langt fra de hvite marmorskulpturene publikum var vant til å se, og framsto for mange som brutalt realistisk. Flere kritikerne mente skulpturen var stygg og vulgær, men kunne ikke nekte for at den var oppsiktsvekkende moderne. Degas har i denne skulpturen, som så ofte ellers, lagt vekt på pausene og det mer intime. Dette er ikke ei jente som danser for et publikum, men som kanskje er på øvelse eller står og venter bak scenen.

Etter kunstnerens død ble det laget flere bronseavstøpninger av både denne og andre skulpturer. En reproduksjon finnes i Nasjonalmuseets samlinger.

I løpet av 1900-tallet har flere kunsthistorikere rettet et kritisk blikk mot kvinnefremstillingene i Degas kunst. «Jeg maler kvinnen fri for koketteri, i samme tilstand som dyr når de vasker seg», skal Degas selv ha sagt om måten han avbildet sine modeller. Spørsmålet er om hvorvidt Degas utnyttet sine kvinnelige modeller, og på hvilken måte. Det er dokumentert at mange av ballettdanserne tilknyttet operaen i Paris var fattige unge kvinner som ofte ble hentet rett fra gaten. Det er ikke usannsynlig at flere av dem også var prostituerte eller ble tvunget inn i forhold med mektige menn, kjent som «beskyttere», bak scenen. Fordi Degas tok del i dette miljøet, bidro han kanskje, i hvert fall indirekte, til kvinneundertrykkelse.

Degas var imidlertid ikke interessert i ballerinaene kun fordi de var vakre. Han var heller ikke opptatt av å beskrive deres personlighet og humør, og det er lite som tyder på at han hadde noe romantisk forhold til dem. I stedet studerte og fremstilte han danserne med den samme nøkternheten og objektiviteten som andre impresjonister gjorde når de malte landskap. Måten han jobbet på for å nå sine mål kan imidlertid ha gått ut over modellenes velbefinnende. For eksempel måtte flere av danserne posere i timevis i ubehagelige stillinger.

Mange av Degas’ pasteller viser intime motiver, med nakne kvinner som vasker og tørker seg. De ble av mange oppfattet som uanstendige. Likevel hadde de en stor kjøpegruppe blant borgerskapets menn. Hvor han fant modellene til disse bildene, er omdiskutert. Degas kunne trolig ikke ha tegnet pastellene etter modeller i borgerlige hjem, og heller ikke i et studio med profesjonelle modeller. Flere hevder derfor at Degas enten betalte prostituerte til å posere for ham, eller eventuelt ledet sine modeller til prostitusjon.

I motsetning til bordell-scenene ble pastellene ofte utstilt offentlig, tidligst på den åttende impresjonistutstillingen i 1886. En nær venn og kunstnerkollega, Edouard Manet, skal ha blitt forferdet over måten Degas karakteriserte kvinner. Samtidig befant Degas seg i et kunstnermiljø med kjente kvinnelige impresjonister som Berthe Morisot og Mary Cassatt. Sistnevnte ble en nær venn, og Degas oppmuntret hennes kunstnerskap.