CARL NESJAR - «Mørke svaberg» Litografi • NY INNRAMMING

Carl Nesjar - (Larvik 1920 - Oslo 2015)

—

«Mørke svaberg» 2001. Litografi, nummerert 2/60.

Lysmål: 35 x 51 cm. (Ytre: 57 x 72 cm).

Signert: Nesjar, Paris, 01

—

• Kan sendes som "Fiks ferdig"

• GRATIS levering i Osloregionen.

• Flott eksemplar, ingen merknader.

• Se andre annonserte kunstverk, klikk på «Trine Tangen» eller «Vurderinger».

• Ny innramming i sort matt furu flat.

• Carl Nesjar æresborger av Larvik, og Pablo Picassos Norgesvenn.

-------------

Carl Nesjar inntar en særstilling på dagens internasjonale kunstkart, og dette skyldes hans mangeårige samarbeid med Pablo Picasso. Han profilerer seg også med et markant verk innenfor norsk kunsthistorie og tilhører etterkrigstidens modernistiske falanks. På hjemmebane kjenner man Nesjars signatur innenfor medier som maleri, grafikk, foto og – ikke minst – de offentlige oppdragene med bl.a. is/vann-fontener i flere byer.

Nesjar vokste opp i Larvik og i Brooklyn i New York og fikk sin første utdanning på det kjente Pratt Institute i New York 1935–38. Der møtte han en pedagogikk preget av New Deal-politikkens satsing på kunst med et sosialt perspektiv for de offentlige rom. På det illegale norske kunstakademiet under den annen verdenskrig studerte han under Matisse-eleven Jean Heiberg, som i tråd med tradisjonen fra sin lærer la særlig vekt på modernismens betoning av maleriets formale sider. Slik fikk Nesjar impulser fra ulike kunstsyn, som begge imidlertid representerte motpoler til de hjemlige NS-smaksdommernes klassisistiske billedoppfatning.

Med en slik ballast ble det naturlig å søke impulser fra et internasjonalt miljø da freden kom, og Nesjar ble elev av så forskjellige formidlere som maleren Peter Rostrup Bøyesen ved Kunstakademiet i København og kunsthistorikeren Meyer Schapiro på Columbia University i New York, i tillegg til at han fulgte undervisningen på Stanley William Hayters senere så legendariske grafikkverksted Atelier 17 i Paris, kjent for sin da nyskapende intaglio-teknikk (dyptrykk). I Paris fikk Nesjar også undervisning i litografi hos Jean Pons, og i senere år har det mer direkte arbeidet på steinen vært hans foretrukne grafiske metode.

For Nesjar ble oppholdet i Cataluña sammen med sin daværende hustru og kunstnerkollega, Inger Sitter, i midten av 1950-årene av stor betydning, ettersom modernismen stod særlig sterkt i denne spanske regionen. Det modernistiske maleriet der representerte også en politisk kritikk av det Franco-fascistiske Spania og den autoritære statens støtte til akademiske billedtradisjoner – ofte med konvensjonelle religiøse motiver som reflekterte den katolske kirkemakten.

På hjemlig grunn markerte ekteparet Nesjar/Sitter seg innenfor modernistiske grupperinger med polemiske navn som “Papegøyen” og “Terningen”, med referanse til den katalanske undergrunnsgruppen Dau al zet ('Terningens sjuende side') med siden så kjente navn som Antoní Tápies og Manolo Millares. På den annen side kunne Nesjar velge titler med typisk norsk tilknytning som i maleriet Jarsteinen, og med det fiskeripåvirkede navnet ble det både napp hos Høstutstillingens jury 1957 og gjennombrudd hos en så markant kritiker som Øystein Parmann.

Nesjars identifikasjon med modernismens eksperimentelle tradisjon førte til samarbeid med arkitekten Erling Viksjø, som i midten av 1950-årene sammen med ingeniør Sverre Jystad hadde tatt patent på en teknikk for fremstilling av naturbetong. Dette ser man konkrete resultater av på Regjeringskvartalets høyblokk i Akersgata i Oslo, hvor Nesjar også fikk Picasso til å bidra sammen med norske kolleger som Tore Håland, Kai Fjell, Inger Sitter og Odd Tandberg. Picasso ble begeistret over resultatet av sin strektegning overført til naturbetong, og dermed startet Nesjars verdensomspennende arbeid med å realisere skulpturer i samme materiale. Bare i hjembyen Larvik fikk Nesjar/Picasso tommelen ned for et felles skulpturprosjekt tenkt som et sjømerke ved havneinnløpet. Diskusjonen om dette pågår fortsatt.

Senere har Nesjar arbeidet med å integrere moderne kjøleteknikk i offentlige skulpturer, og disse helårsfontenene er langt mindre omstridt. Teknologiens muligheter førte ham også i fruktbar kontakt med den latinamerikansk-franske kinetikkgruppen “Groupe de recherche d'art visuel” i Paris, og til eksperimentell praksis i miljøet rundt svenskfødte Billy Klüver ved Massachusetts Institute of Technology i slutten av 1960-årene.

Maleren, grafikeren og fotografen Carl Nesjar kommer ofte i skyggen av de avanserte skulptureksperimentene, men han har gjort en betydelig kunstnerisk innsats innenfor alle disse mediene. Dialogen med naturen – særlig kysten – som innenfor de større prosjektene skjer i et direkte vekselspill med lys og temperatur, kommer her inn på en mer indirekte måte som reflekteres i så vel form som koloritt.