Ole Svendsen Iglerød. Aremarks eidsvollsmann.

Boken "Ole Svendsen Iglerød. Aremarks eidsvollsmann." av Per Fredrik Dahl. Utgitt i 2014. 106 sider.

Selges for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------

Ole Svendsen Iglerød (født 1. november 1784 i Aremark, død 1. november 1871 samme sted) var gårdbruker og eidsvollsmann. Han var i 1814 musketer i Søndenfjeldske infanteriregiment, som han representerte i Riksforsamlinga på Eidsvoll.

Han var sønn av bonde og selveier Svend Amundsson Strøm og hustru Kari Hansdotter Iglerød på gården Iglerød i Aremark. I 1807 ble han utskrevet til militæret, og han gjorde tjeneste på Fredriksten festning under krigen mot Sverige 1808–1809. I 1808 var han med under trefningen på Bærby og trefningen på Prestebakke. Han fikk et skuddsår i hånda under en av trefningene.

Ved regimentsvalget var han valgmann for 2. marsjerende bataljon, 4. divisjon. Han ble valgt som regimentets andre representant, sammen med regimentssjefen oberst Daniel Frederik Petersen. Under forhandlingene stemte han med selvstendighetspartiet.

Søndenfjeldske regiment var i strid under krigen mot Sverige 1814. Ole Svendsen deltok i kampene ved Kjølberg bru under generalmajor Arenfeldt.

I 1816 gifta han seg med Anne Jakobsdotter Fladeby. De fikk elleve barn – ti sønner og ei datter – og har stor etterslekt rundt om i Norge.

Da femtiårsjubileet for Grunnloven skulle feires i 1864 var det bare sju eidsvollsmenn som fortsatt var i live, og Ole Svendsen var en av fire som var ved god nok helse til å delta på feiringa på Stortinget. Han ble båret inn i festsalen på gullstol

Mot slutten av livet flytta han til Rishaugen under Iglerød, hvor han døde på sin 87-årsdag[1]. Ifølge en lokal tradisjon skal han i oktober samme år ha sagt til sin eldste sønn at «du må komme til fødselsdagen min, for da skal jeg dø».

Det ble 17. mai 1908 ble det avduket en bauta skjenket av kommunens skoleungdom på hans grav på Aremark kirkegård. Fire av hans fem gjenlevende barn var til stede ved avdukinga av minnesmerket. Et annet minne etter Ole Svendsen er et ferdaskrin som faren hans lagde, og som Ole brukte da han reiste til Eidsvoll. Det er i Aremark kommunes eie.

- - - - - -

Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var en gruppe valgte representanter med oppgave å utforme Norges grunnlov, og som var samlet på Eidsvoll mellom 10. april og 20. mai i 1814.

Grunnloven ble endelig vedtatt den 17. mai, og danske prins Christian Frederik ble valgt til konge. Hendelsen markerte et brudd med eneveldet og starten på utviklingen av et demokrati i Norge.

Etter det danske nederlaget i Napoleonskrigene og den påfølgende fredsavtalen i Kiel, ble det stilt krav om at Danmark måtte avstå Norge til den svenske kongen som krigsvederlag.

I Norge var det stor misnøye med kravet om at landet skulle bli gitt til Sverige. Som en reaksjon på denne misnøyen og som et forsøk fra Norges side på å ta kontroll over egen skjebne, samlet prins Christian Frederik, som var øverstkommanderende i Norge, den norske eliten til stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar.

Her ble det avtalt at bestemmelsen i Kiel skulle avslås, og at Norge skulle erklæres en selvstendig stat. Fire dager senere, den 19. februar, sammenkalte Christian Frederik ved åpent brev Riksforsamlingen med det formål å utforme en norsk grunnlov.

Medlemmene i Riksforsamlingen ble indirekte valgt fra landets menigheter og militærforlegninger, og bestod av til sammen 112 representanter. 33 av disse var valgt fra hær og flåte, 25 fra kjøpstedene og 54 fra amtenes landdistrikter.

Det var avgjørende å få grunnlov og kongevalg på plass før den svenske hæren kunne rykke nordover fra kontinentet og dermed sette makt bak Kiel-avtalen. Det ble antatt at den svenske kronprinsen Karl Johan kunne klare å komme frem med hæren sin før sommeren. På grunn av de store avstandene og den knappe tiden var Nord-Norge derfor ikke representert i Riksforsamlingen.

Forhandlingene begynte i hovedbygningen på Eidsvold Værk den 12. april. Forsamlingen delte seg inn i komiteer. Den viktigste var konstitusjonskomiteen bestående av 15 medlemmer, som fikk i oppdrag å utarbeide et endelig utkast til grunnloven. Det forelå på forhånd flere forslag til grunnlov, hvor utkastet til Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler regnes som det viktigste.

Man hadde samtidig kjennskap til andre lands grunnlover. Den franske grunnloven fra 1791 (utarbeidet under den franske revolusjon) var en særlig viktig inspirasjonskilde. Det samme var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og konstitusjonen fra 1787.

Det kom frem motsetninger i spørsmålet om Norges selvstendighet i Riksforsamlingen. Skillelinjen gikk mellom en flertallsgruppe på omtrent 80 representanter som ønsket å fastslå full selvstendighet for et norsk kongerike, og en mindretallsgruppe på rundt 30 representanter som tvilte på mulighetene for selvstendighet uten støtte utenfra.

Flertallsgruppen, kalt Selvstendighetspartiet, var ledet av Christian Magnus Falsen. Andre fremtredende medlemmer var Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Wilhelm F. K. Christie. Mindretallsgruppen, omtalt som Unionspartiet, hadde grev Herman Wedel Jarlsberg som leder. Andre medlemmer var Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland og Jacob Aall.

Konstitusjonskomiteen formulerte elleve grunnsetninger som ble behandlet av forsamlingen i plenum den 16. april:

Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki; det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og regenten skal føre tittel av konge.

Folket skal utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.

Folket skal alene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.

Krigs- og fredsretten skal tilkomme regenten.

Regenten skal ha rett til å benåde.

Den dømmende makt skal være fristilt fra den lovgivende og utøvende.

Trykkefrihet skal innføres.

Den evangelisk-lutherske religion skal være statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsutøvelse; dog er jøder fremdeles utelukket fra adgang til riket.

Nye innskrenkninger i næringsfriheten skal ikke tillates.

Personlige eller arvelige særrettigheter (adelskap) skal ikke gis noen for fremtiden.

Statens borgere er i alminnelighet forpliktet til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Den 30. april la konstitusjonskomiteen fram et nytt og endelig forslag til grunnlov, hovedsakelig etter utkastet fra Adler og Falsen. Dette ble behandlet i Riksforsamlingen mellom 4. og 11. mai. Den 16. mai ble grunnloven enstemmig vedtatt, og 17. mai ble den datert og underskrevet av presidentskapet. Grunnlovens hovedprinsipper var folkesuvereniteten, maktfordelingsprinsippet og borgerrettighetene.

Christian Frederik ble valgt til norsk konge, formelt sett enstemmig, men de dikterte vota til protokollen viser at 16 medlemmer gav uttrykk for betenkeligheter. Christian Frederik oppløste Riksforsamlingen den 19. mai. Dagen etter var det endelig avskjed og oppbrudd, og de 112 representantene samlet seg i møtesalen, grep hverandre i hendene og ropte: «Enige og troe, indtil Dovre falder!»