Hundre år langs eggen. Det norske misjonsselskap. 100 år i Asia.

Boken "Hundre år langs eggen. Det norske misjonsselskap. 100 år i Asia." av Marie Reine Bore i samtale med Egil H. Eggen. Utgitt i 2001. 152 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------------------------

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/XBdlB/langs-eggen-i-hundre-aar

Gang på gang måtte de flykte, misjonærene i Kina. Da Mao og kommunistene tok makten i 1949, skjedde den endelige flukten. Misjonshistorien i Asia er nå blitt bok.

Gjennom misjonsprest Egil Eggen forteller Aftenbladets Marie Rein Bore historien om Det Norske Misjonsselskaps lange og til dels dramatiske historie på det asiatiske kontinent. Boken, med tittelen «Hundre år langs eggen», gis ut i anledning 100 års jubileet for Misjonsselskapets arbeid i Asia. Tittelen henspeiler både på misjonens egen virksomhet, og på Egil Eggen og hans families personlige forhold til arbeidet for å gjøre kristendommen kjent i de asiatiske land. Et arbeid som både i slekts— og misjons-sammenheng strekker seg over de siste hundre år. Foreldrene, Maria og Angell Eggen, men også to tanter og en onkel på morssiden, var misjonærer i Kina. Slektens misjonær-røtter i Kina skriver seg faktisk like tilbake til 1909, bare sju år etterat Misjonsselskapet startet sin virksomhet i Hunan-provinsen. Å drive misjonsarbeid er forbundet med mye glede, men også en god del dramatikk. Selv opplevde jeg to-tre fluktforsøk under oppveksten i Kina. De sitter ennå friskt i minnet, forteller Eggen, som fikk Japan som sitt arbeidsområde da han dro ut. Misjonær med øks En fluktepisode der foreldrene hans måtte flykte fra røverne i Xinhua der misjonsstasjonen deres lå, forteller mye om det spenningsfeltet misjonærene hele tiden beveget seg i.De hadde lite å forsvare seg med, men far hadde en øks liggende klar i bunnen av båten vi flyktet i.Da familien forsto at skyssmannen deres hadde en avtale om å utlevere dem til røverne ved elvebredden, måtte far Ansgar bruke øksen for å true familien i sikkerhet.Far sto med øksen hevet over hodet hele natten mens båten gled sakte nedover elven, til et sted der familien kunne komme i sikkerhet.- Episoden beskriver misjonærenes ofte spenningsfylte tilværelse, mener Eggen.Men også det å skulle balansere mellom hensynet til misjonærkallet, familien, alle de diakonale utfordringene, var på mange måter som å bevege seg «langs eggen», medgir den for lengst hjemvendte misjonspresten, nå i sitt 65. år.Han ble født i Kina, som barn av misjonsekteparet Maria og Angell Eggen. De var misjonærer i Kina fra 1931 til 1949, bare avbrutt av krigsårene. Kunne ikke la være - Jeg fant ikke god nok unnskyldning til å la være å følge i mine forfedres fotspor, sier Egil Eggen. Han bestemte seg for å ta opp familiearven, og følge i sine foreldres og slektningers fotspor som ferdig utdannet teolog.Nygift, og så vidt ferdig med feltpresttjenesten tok han i 1962 fatt på misjonsarbeidet i Japan. Dette var et land som åpnet seg etter at Kina ble stengt av Mao.Japan ble hans base fram til 1979, da han tok ektefellen Dordi og barna med seg tilbake til Norge. Hensynet til barnas behov for å slå rot, og få kontakt med sine norske røtter, var avgjørende for beslutningen.Siden har Eggen arbeidet for Misjonsselskapet her hjemme, først som hjemmesekretær med Asia som sitt spesialfelt, senere som regionsjef for selskapets arbeid på samme kontinent.- Forteller ikke all den motstanden misjonærene møter, at man egentlig ikke er ønsket?- Du mener at misjonærene bedriver en form for kultur-imperialisme? Da skulle du ha opplevd all den glede og takknemlighet vi er blitt møtt med.Så stor var takknemligheten for det arbeidet Den evangelisk lutherske Kirke hadde gjort i Kinki-området i Japan at en delegasjon 50 år etter at vi startet, der kom i ens ærend til Stavanger for å takke Misjonsselskapet.Boken til Marie Rein Bore er fortellingen om hvordan kristen tro vokste fram, og fortsatt er i vekst i Asia. Selv mener Egil Eggen at kristendommen har langt bedre fotfeste der enn hjemme i Norge.Møtet med den kristne kirken i Kina 100 år etter at Misjonsselskapet startet sitt arbeid der forteller om en kirke som har funnet sin form, tilpasset sin egen nasjonale kultur, en slags «kinesifisert» kirke. Det er ikke utlandets kirke, det er deres egen, og den har en eventyrlig vekst.- Dermed har misjonærene gjort sitt, og kan trekke seg ut?Utfordringene i Asia er ikke slutt. Men kanskje må vi legge arbeidet vårt opp på en annen måte enn de foregående hundre årene.- Først og fremst tror jeg på selv til selvhjelp. Misjonens oppgave vil nå i større grad være å bidra med støtte til prosjekter, lede utviklingen i riktig retning, sier Egil Eggen.

- - - - -

Det Norske Misjonsselskap (NMS) er Norges eldste misjonsorganisasjon. Organisasjonen ble grunnlagt i 1842 i Stavanger og har fremdeles sin hovedadministrasjon i byen.

NMS har siden starten hatt nær tilknytning til Den norske kirke. I 1984 ble Samarbeidsrådet for Menighet og Misjon (SMM) startet, og dette fungerer som et samarbeidsorgan mellom Den norske kirke, NMS og seks andre misjonsorganisasjoner. Konfesjonelt har NMS samme trosgrunnlag som Den norske kirke, men NMS regnes som tilhørende den delen av kirken som har sterk tilknytning til bedehusmiljøer og som legger vekt på å praktisere troen ut fra Bibelens ord.

NMS fokuserer på arbeidet med å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og å bekjempe urettferdighet. Organisasjonen har gjennomgått store omstillinger og har hatt en reduksjon i antallet misjonærer og støttegrupper. Noen av de historisk viktige misjonsmarkene har etablert selvstendige kirker, og nye misjonsområder har blitt etablert, blant annet i Europa.

Misjonshøgskolen i Stavanger

NMS grunnla Misjonshøgskolen i Stavanger i 1843 for å utdanne misjonærer. Misjonshøgskolen tok opp afrikanske studenter allerede fra 1860-tallet og ga tidlig fattige lag av befolkningen en mulighet for å ta utdanning som prest. Ved etableringen var det den tredje høyere utdanningen i Norge.

Fra 1977 har Misjonshøgskolen hatt status som høgskole og det tredje teologiske fakultet i Norge. Den 1. januar 2016 ble Misjonshøgskolen slått sammen med Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen, Høgskolen Betanien i Bergen og Diakonhjemmets høgskole i Oslo og Sandnes. Den nye høgskolen fikk navnet VID (Vitenskapelig, Internasjonal, Diakonal). Den 1. januar 2018 ble også høgskolen Diakonava innlemmet i VID. VID har undervisningssteder i Bergen, Oslo, Sandnes og Stavanger.

Misjonens hovedmål var fra starten å spre evangeliet. Det evangeliserende arbeidet var fra begynnelsen supplert med utdanning og ulike diakonale tiltak. En omfattende utbygging av sykehus og institusjoner for hjelpetrengende var en del av dette. Et eksempel er arbeidet med spedalske og andre omsorgstrengende.

Etter hvert som lokale menigheter ble startet og det ble utdannet egne prester, diakoner, lærere og lokale fagfolk, ble det etablert lokale selvstendige kirker. Virksomheten gikk derfor i større grad over til å bli et samarbeid med de lokale kirkene. I 2017 samarbeidet NMS med selvstendige kirker i 16 land i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Europa. Antallet misjonærer har gått ned i de senere årene og var i 2017 på 40, mens det i 2006 var på rundt 100.

NMS har virksomhet i følgende land;

Brasil fra 1977

England fra 2006

Estland fra 2003

Etiopia fra 1970

Frankrike fra 1984

Hong Kong fra 1948 (i dag en del av Kina, tidligere en britisk kronkoloni)

Japan fra 1952

Kamerun fra 1902

Kroatia fra 1989

Madagaskar fra 1867

Mali fra 1986

Pakistan fra 1986

Sør-Afrika fra 1844

Taiwan fra 1949–1999 (Folkerepublikken Kina definerer Taiwan som en del av Kina)

Tanzania 1956

Thailand fra 1976

Madagaskar har vært det største misjonslandet med en omfattende utbygging av kirker, skoler og helsetiltak. En selvstendig luthersk kirke ble etablert i 1950.

Lokale foreninger og organisasjon i Norge

Organisasjonen har hatt et grunnfjell av lokale misjonsforeninger. Antall lokalforeninger var i 2017 på rundt 1500, men har tidligere vært langt større. I 2006 var det på 2800. Misjonsforeningene besto i starten kun av menn, men det oppsto raskt kvinneforeninger. Den første av disse kom i Lyngdal og ble startet av Gustava Kielland. I 1882 var det 830 misjonsforeninger for menn og 1700 for kvinner. Rundt år 1900 var det rundt fire kvinneforeninger per mannsforening. Misjonsforeningene ble dermed viktige arenaer for kvinnelig organisasjonsarbeid, og de la stor vekt på ulike former for diakonalt arbeid. I 1940 var det 4500 misjonsforeninger med rundt 112 500 medlemmer.

Misjonstidende (MT) fungerte sammen med brev fra misjonærer, bøker og artikler om misjonsarbeidet som et viktig bindeledd mellom de som støttet misjonen, NMS og misjonærene ute. NMS har også drevet TV- og radiosendinger og er i dag aktive med nettbasert formidling.

Det økonomiske grunnlaget

Den viktigste økonomien til NMS har historisk vært midler fra lokale misjonsforeninger og menigheter. Norske myndigheter har også etter krigen gitt støtte i form av bistandspenger til ulike utviklingsprosjekt og humanitær virksomhet.

Etter hvert som antallet misjonsforeninger og støttemedlemmer har sunket, har misjonen fått utfordringer økonomisk. Arv og gaver har i noen grad kompensert for inntektstapet sammen med bistandsmidler. Misjonen har også drevet økonomisk virksomhet siden 1998 i form av gjenbruksbutikker (NMS gjenbruk) og lysstøperi som har bidratt økonomisk. Lokalt har disse hatt stor oppslutning, og det er per 2019 etablert rundt 50 butikker.

Kvinner var majoriteten av medlemmene i misjonsorganisasjonene. I 1904 fikk kvinner stemmerett i NMS, men organisasjonen var i likhet med Den norske kirke motstander av kvinnelige prester og kvinner som forkynnere.

NMS har hatt sin ledelse og administrasjon i Stavanger. De tre første lederne fikk tittelen sekretær, men siden har de blitt kalt generalsekretær. Sekretæren eller generalsekretæren har hatt en avgjørende betydning for beslutninger og driften av NMS. Siden starten har følgende vært ledere: Andreas Hauge (–1852), Peter Blessing (1855–1864), Christian Dons (1864–), Lars Dahle (1887–1920), Jørgen Edvin Nilssen (1920–1922), Einar Amdahl (1923–1957), Fridtjov Birkeli (1957–1961), Johannes Skauge (1961–1968), Magne Valen-Sendstad (1968–1980), Odd Bondevik (1980–1991), Tor Berger Jørgensen (1991–2000), Kjetil Aano (2000–2011), Jeffrey Huseby (2011–2020) og Helge S. Gaard (2020–).

Det Norske Misjonsselskaps øverste organ er generalforsamlingen, som velger landsstyret. Styreleder fra 2020 er Bjørg Tysdal Moe.

Det Norske Misjonsselskap bestemte seg i 1843 for å sende ut Hans Schreuder som misjonær til Zululand, som i vår tid er en del av Sør-Afrika. I Sør-Afrika kom misjonen i en vanskelig situasjon på grunn av europeisk kolonisering. Hvite boere ønsket å etablere selvstendige områder utenfor kontroll av britiske kolonimyndigheter. Samtidig ekspanderte britene sin kolonimakt, og det kom til krigshandlinger mellom boere og briter. Boerkrigene (1881 og 1899–1902) endte med britisk seier og britisk styre over Sør-Afrika.

På Madagaskar ble et fransk kolonivelde etablert fra 1895 under sterk afrikansk motstand som varte helt fram til 1897. Ikke før i 1905 var den franske kontrollen fullt etablert.

Misjonen fokuserte på den afrikanske befolkningen, arbeidet på lokale språk og fungerte i en viss grad som en selvstendig maktfaktor som ble sett på med stor skepsis av kolonimaktene, og i Sør-Afrika av boerne. Etter at det europeiske koloniveldet var fast etablert, utviklet det seg imidlertid et samarbeid med kolonimaktene.

Allerede i 1902 ble det foreslått å starte en selvstendig kirke på Madagaskar, men det ble ikke godkjent av ledelsen i NMS.

Etter at kolonimaktene ble etablert, var det nødvendig for NMS å samarbeide med kolonimyndighetene. For det meste gikk det uten problemer, men det var også eksempler på at samarbeidet var spenningsfylt. Misjonens skolevirksomhet utdannet mange av dem som senere ble ledere og viktige i selvstendighetskampen etter hvert som koloniene ble selvstendige etter krigen.

Da Norge ble okkupert i 1940, ble NMS, som eneste misjonsorganisasjon, overtatt av nazistene. Kontakten mellom misjonærer og andre medarbeidere på misjonsmarken ble dermed brutt og økonomiske overførsler stoppet. Misjonsarbeidet fortsatte imidlertid med støtte fra Sverige, USA og en stor personlig økonomisk støtte gitt av kong Haakon 7.

For misjonærene i de franske koloniene som lå under Vichy-Frankrike oppsto det spesielle utfordringer. Vichystyret hadde i en viss utstrekning samarbeid med tyske myndigheter. Storbritannia angrep Madagaskar, som var et av de viktigste misjonsområdene for NMS. Etter kamphandlingene overtok frie franske styrker i samarbeid med britiske og styrker fra land under britisk kontroll. Norske misjonærer fikk en rolle i forhandlingene mellom de stridende parter.

En av de første utfordringene NMS sto overfor etter andre verdenskrig, var å få avløsning til misjonærene som var ute. Enkelte hadde vært ute i 12–13 år og alle minst seks år. Det var svært begrenset med transportmuligheter, og NMS valgte til slutt å anskaffe et eget fly. De første misjonærene som kom tilbake, kom i november 1945, og de siste kom i første halvdel av 1948.

Prosessen med å få selvstendige kirker startet i 1950 da en selvstendig gassisk luthersk kirke ble konstituert på Madagaskar. De selvstendige kirkene og de som ble utdannet ved misjonens skoler, ble viktige i kampen for uavhengighet.

Misjonen fortsatte sin virksomhet etter selvstendigheten, men gradvis tok afrikanske ledere og selvstendige kirker over mye av den virksomheten som tidligere hadde vært drevet av misjonærer. Misjonsvirksomheten ble også i Norge angrepet for å være kulturimperialistisk og ble anklaget for manglende ivaretakelse av lokal kultur og tradisjoner. Sekulære norske ledere ønsket ikke å støtte misjonen og ville ha et bistandsarbeid som var frittstående i forhold til religion.

Misjonsarbeid i Europa ble startet i flere land; England, Frankrike og Estland. Denne utviklingen kom i stor grad i gang etter år 2000. Blant årsakene var at det hadde kommet store ikke-kristne grupper til Europa og at befolkningen ikke så på seg selv som troende, men mest av alt av store fattigdomsutfordringer og hjelpebehov. Virksomheten i områder som tradisjonelt hadde hatt en kristen befolkning, var ikke uten utfordringer. Det betydde for eksempel at protestantisk luthersk misjon ble drevet i områder der det fantes andre kirkesamfunn som kunne føle seg utfordret.