Eskimoene

Boken "Eskimoene" av Ernest S. Burch jr. (tekst) og Werner Forman (fotografier). Utgitt i 1990. 128 sider.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-----------------------------------------------------------

Inuitt er en fellesbetegnelse på en rekke folkegrupper i Alaska (USA), Canada og Grønland som snakker inuittiske språk. Ifølge diverse beregninger er det i overkant av 51 000 inuitter på Grønland (2018), 65 000 i Canada (2016), 16 000 i Alaska (2010), samt 6000 i Danmark med minst én forelder født på Grønland (2020).

Det er mye variasjon mellom gruppene, men samtidig har det historisk sett vært flere kulturelle likhetstrekk på tvers av regionen. En rekke sentrale kunnskaper og ferdigheter synes å ha vært felles for alle inuitter. Kajakken er for eksempel kjent fra Beringstredet i vest til Øst-Grønland. Men dette betyr ikke at alle inuitter er kajakkbyggere. Forskjeller i naturen og tilgangen på ressurser har lagt grunnlag for forskjellige teknikker og produksjonsmåter. Ved Point Barrow i Alaska er for eksempel hvalfangst av stor betydning, netsilikgruppen ved King William Land kombinerer selfangst og reinjakt sesongmessig, mens såkalt karibou-inuitter i Kivalliq-regionen i Canada har konsentrert seg om innlandsjakt på rein og moskusfe.

Fra 1800-tallet kom de fleste inuitter i stadig hyppigere kontakt med europeiske nybyggere, handelsfolk, misjonærer og kolonister. Dette var en tid med store endringer som førte til nye økonomiske levesett, konvertering til kristendom og en økende grad av bofasthet.

I dag bor de fleste inuitter i permanente landsbyer, byer eller hovedsteder. Selv om de fleste fremdeles bor i de inuittiske kjerneområdene, bor de i landsbyer eller urbane områder. I løpet av de siste tiårene har det vært en oppblomstring av kulturelle og politiske bevegelser som har jobbet for å bedre inuitters rettigheter innenfor sine respektive kolonistater.

Tradisjonelt levesett

En enorm kunnskapsbase av ideer og ferdigheter har gitt inuittgruppene et potensial for å overleve under de mest ekstreme vilkår. For alle inuittene gjelder det at de stedlige ressursene er utnyttet til fullkommenhet. Det er karakteristisk at de første europeiske oppdagelsesreisende måtte overta inuittisk vinterutstyr og lære seg inuittenes metoder for i det hele tatt å komme seg velberget gjennom ekspedisjonene sine.

Transport

Tradisjonelt hentet inuitter mange av ressursene sine fra fjæra og havet, og trengte derfor båter. Den mest kjente er kajakken, en énmannsbåt beregnet til fangst av sjøpattedyr som sel og hval. Kajakken forekommer i flere utforminger, som alle er konstruert av et treskjelett (ofte av drivtømmer) trukket med selskinn.

For fangst nærmere land brukte de en større båt med flatere bunn kalt umiak. Umiak blir noen ganger kalt konebåter på norsk fordi disse ofte ble rodd av kvinner. Den er en stor, åpen, skinntrukken farkost som også ble brukt til transport av folk og utstyr, særlig på sommeren. Den kan også bli brukt til hvalfangst, noe den fremdeles blir i Alaska.

Inuittene er også kjent for sin utstrakte bruk av hundeslede for transport på isen av utstyr og folk (særlig barn), og kan også brukes under jakt. Sleden trekkes av 5–10 trekkhunder (huskyer). Hunder er en viktig del av inuittenes kultur også utover sledekjøring fordi de er gode hjelpere under jakt, og fordi de beskytter mot store rovdyr, som isbjørn.

Jakt og fangst

Inuittene har utviklet et bredt spekter av metoder for jakt og fangst. En av de mest kjente er maupok-fangst, eller pustehulljakt. Jegeren venter ved selens pustehull i isen med harpun, klar til å spidde den når den dukker opp. En annen metode er utok-fangst, der jegeren kryper bortover isen mot byttet mens han etterligner selens bevegelser. I dag skjuler man seg gjerne bak en skjerm av hvitt tøy forsynt med skyteskår for moderne rifle.

Andre ferdigheter som har betydning innenfor bestemte områder, er jakt med lanse og/eller pil og bue på blant annet moskusfe, caribou, ulv, bjørn, rev og jerv. De har i tillegg en rekke fisketeknikker og fuglefangstmetoder, foruten spesielle strategier i fangsten på hval, hvalross og sel.

Kunst og håndverk

De fleste materialene som blir brukt til kunst og håndverk kommer fra byttedyr, blant annet dyreskinn, bein, fett og elfenben. I tillegg brukes drivtømmer og enkelte steintyper, som kleberstein. Siden 1900-tallet har kleberstein vært mye brukt til å lage skulpturer solgt som kunsthåndverk og suvenirer. Dette forblir en viktig inntektskilde i dag.

Før inuittfolkene fikk tilgang til moderne solbriller, lagde de en type beskyttelsesbriller av tre eller bein med smale spalteåpninger. Disse beskyttet øynene effektiv mot den sterke senvintersolen under utok-fangsten.

For oppvarming og mattilberedning lagde de lamper av kleberstein, qulliq, som de fyrte med selolje eller spekk.

Inuittene lagde hus av forskjellig materiale og utforming. Den mest kjente er igloen, et kuppelformet vinterhus av hardpakket snø. Det var ikke alle inuitter som bygde iglo, men de aller fleste brukte snø for å isolere huskonstruksjoner bygd opp av hvalbein. Andre hustyper var torvgammer av varierende trekonstruksjoner, steinhus som var halvt underjordiske med steintak og som huset mange mennesker og ulike typer telt.

De økologiske betingelsene inuittene har levd under har variert fra milde kyststrøk til den gjennomfrosne tundraen nord i det sentrale Canada. Det har derfor tradisjonelt vært flere større landsbyer med mer bofaste befolkninger i Alaska og på Grønland, mens det kalde nord har vært preget av mindre grupper med sesongbaserte bosetninger. Dette er med på å opprettholde en fleksibel form for sosial organisasjon, der bosetningsmønstre og lederskap varierer etter sesong, sosiale behov og tilgangen på ressurser.

Det ble for eksempel dannet store iglo-landsbyer for over 100 personer midtvinters under pustehullfangsten, slik at mange jegere kunne oppsøke og fordele seg på pustehullene i et bestemt område. Utover ettervinteren og våren kunne landsbyen oppløses i mindre grupper som jaktet på solbadende sel oppå isen. Sommerens elvefiske var heller ikke særlig mannskapskrevende, blant annet fordi en enkelt families medlemmer av begge kjønn og alle aldre kunne delta. Først under høstens cariboujakt ble det hensiktsmessig med et større antall samarbeidende jegere. Tradisjonelt ble dette samarbeidet organisert gjennom slektskaps- og vennskapsrelasjoner. Dette innebar at jegerne inngikk avtaler om gjensidig hjelp og støtte, blant annet med besøk over lange avstander. Det var også vanlig å danne ekteskapsallianser.

Også i tradisjonell inuittisk religion og kosmologi er det en del fellestrekk som går igjen mellom de ulike folkene. Det gjelder blant annet animisme, en verdensforståelse der alle dyr, planter, steder og ting har en form for sjel (anirniq), og sjamanisme, en religiøs praksis der utvalgte kvinner eller menn (angakkuq) innehar evnen til å kommunisere med åndeverdenen. Det var viktig å opprettholde gode relasjoner med anirniq og andre åndevesener, som tuurngait, fordi disse var uberegnelige og fort kunne angripe mennesker. En anirniq ble for eksempel satt fri dersom det mennesket eller dyret den hadde tilhørt døde, noe som betydde at menneskers eksistens var kontinuerlig truet av hevnlystne eller på andre måter utilfredse anirniq. Uheldige hendelser som dårlig jakt, mye uvær, plutselig død eller sykdom og personlig uflaks ble knyttet til en form for ubalanse mellom mennesker og ånder. Derfor var det viktig å følge rituelle forskrifter, tabuer, for å blidgjøre åndevesenene.

En av hovedoppgavene til angakkuqene, de såkalte sjamanene, var å minne om rituelle tabuer slik at mennesker og ånder kunne opprettholde fredelige relasjoner. Angakkuqene kommuniserte med åndevesenene for å få spirituell kunnskap, og tuurngait-åndene fungerte ofte som deres hjelpere, men kunne også være farlige. Angakkuqene kunne også fungere som drømmetydere og helbredere. Tjenestene deres kunne være rettet mot en hel bosetning eller benyttet av enkelte familier og enkeltindivider.

Både animisme og sjamanisme er sentrale deler av en større kosmologisk forståelse, der mennesker, dyr og ånder sameksisterer og er avhengige av gjensidig respekt. Her er rituelle regler og respektatferd viktig for å opprettholde spirituell harmoni. Selv om denne generelle kosmologiske forståelsen er (eller var) gjeldende blant alle inuitter, var det store variasjoner på tvers av grupper som kan knyttes til økologiske og kulturelle forskjeller. Ulike grupper samhandlet med forskjellige typer ånder og guddommer, rituelle tabuer varierte, og sjamanistisk praksis tok ulik form på ulike steder.

Fra 1800- og utover 1900-tallet var det mange inuittgrupper som konverterte til kristendommen; noen frivillig – andre under ulike former for tvang. I tiårene rundt århundreskiftet var det anglikanske og katolske misjonærer som leder an, men utover 1900-tallet har ulike pinsekirker vært i vekst. Samtidig har en økende betydning av kulturell fornyelse blåst nytt liv i den gamle kosmologien. Noen steder har dette skapt nye former for religiøs synkretisme (sammenblanding), andre steder har det ført til at man har sagt fra seg kristendommen igjen.

Inuitter er etterkommere av det forskningslitteraturen kaller thulefolket (proto-inuitter), oppkalt etter det som før het Thule på Grønland (nå Qaanaaq). Til tross for at det var her de første arkeologiske sporene etter thulefolket ble funnet, har det senere blitt konstatert at de utviklet seg i det vestlige Alaska for rundt 1000 år siden. Fra Alaska spredte de seg østover gjennom Canada, til de nådde Grønland rundt år 1100.

På vei gjennom Canada kan thulefolket ha møtt en annen arktisk gruppe som arkeologer har kalt dorsetfolket etter Cape Dorset i Nunavut. Inuittisk mytologi forteller om et folk de kaller tuniit («de første innbyggerne»), som blir beskrevet som sterke kjemper. Det er likevel ingen sterke beviser som bekrefter om dette kan være dorsetfolket, og nyere DNA-studier finner heller ingen sikre tegn på genetiske forbindelser mellom thule- og dorsetfolket.

Dagens inuitter er altså direkte etterkommere av thulefolket. I Canada og på Grønland har disse befolket de høyarktiske områdene nord for tregrensen. De levde hovedsakelig i mindre grupper som nomadiske jegere og sankere. I tillegg drev de mye handel med andre arktiske folkeslag sør for tregrensen, og enkelte inuitter var engasjert i krigføring med sørlige grupper. Som jegere og sankere var de spesielt utsatt for klimatiske endringer og naturkatastrofer. Flere inuittgrupper møtte store utfordringer da den lille istiden satte inn fra 1300-tallet, noe som tvang enkelte sydover, blant annet i Labrador.

Kontakt med europeere

Den første kontakten mellom inuitter og europeere skjedde på Newfoundland og Grønland, som hadde blitt befolket av nordboere allerede på slutten av 900-tallet. Kontakten mellom dem var hovedsakelig fredelig, og varte helt til 1400-tallet, da klimaendringer tvang fraflytting fra de gamle norrøne gårdene.

Det var ikke før utpå 1500-tallet at kontakten mellom inuitter og europeere ble gjenetablert, etter at hvalfangst, fiske og jakten på Nordvestpassasjen drev europeiske oppdagere mot det arktiske Nord-Amerika. Igjen var kontakten hovedsakelig fredelig og motivert av handel.

Kolonisering

På Grønland begynte den dansk-norske koloniseringen 3. juli 1721, da skipet Haabet la til utenfor det som i dag heter Nuuk. Om bord var den norske presten Hans Egede, som hadde håpet å finne etterkommere fra de norrøne bosetterne, så han kunne konvertere dem fra katolisismen til protestantismen. Etter noen år med misjonering blant inuittene, skrev han til danskekongen med ønske om at det skal etableres en koloni. Den første gruppen kolonister ankom Grønland sent i 1728 og inkluderte militærpersonell, håndverkere, tjenestefolk, prester, administrativt personell og tolv par tvangsgiftede straffanger. Nybyggerne møtte massiv motgang i form av sykdommer, sult og alkoholisme, og mange av dem døde i løpet av det første året. Likevel vedvarte kolonien og misjons- og undervisningsvirksomheten fortsatte.

Da kolonialismen skjøt fart i både Canada og på Grønland på 1800-tallet ble inuittenes eksistens og kulturelle levesett utfordret og truet. I møte med europeere ble mange inuittsamfunn rammet av alvorlige smitteutbrudd av sykdommer de ikke var motstandsdyktige mot. Det ble etablert flere koloniale handelssentre og mange inuitter tok aktiv del i pelshandelen. Dette, i kombinasjon med stadig sterkere konkurranse fra europeiske fiskere og hvalfangere, endret det økonomiske livet ved å øke betydningen av pengeøkonomien. Etter hvert som pelshandelen dabbet av på 1900-tallet, ble inuittene, som da hadde et ganske annet livsgrunnlag enn hundre år tidligere, etterlatt med lite statlig infrastruktur og få økonomiske muligheter.

Flere steder fikk inuittene mulighet for skolegang. Over alt var det misjonærer som startet undervisningen. Den er i dag overtatt av statlige myndigheter som driver kostskoler der befolkningen ikke er fastboende. Felles for skolevesenet er at det er bygd opp på premisser som var fremmede for inuittene. Det er karakteristisk at morsmålsundervisningen alltid ble sterkt forsømt eller tilsidesatt.

I 2019 ble det lagt fram en rapport etter bestilling fra Canadas statsminister Justin Trudeau som konkluderte med at den canadiske staten var skyldig i folkemord som følge av vold og drap på mer enn 1000 kvinner av urfolksopprinnelse, inkludert inuitter.

Bare få inuittgrupper opprettholder nå en livsstil som minner om de tradisjonelle tilpasningsformene. En bedre utbygd helsetjeneste, med epidemikontroll og lignende, har gitt forutsetninger for folkevekst og på den måten medvirket til å endre balansen mellom befolkning og ressurser. Dette har gjort nye livbergingsmåter og organisasjonsformer nødvendige, for eksempel samvirkelag. Særlig i Canada har samvirkelagene også organisert produksjon og omsetning av kunsthåndverk. Siden omkring 1900 har man med vekslende hell forsøkt å innføre tamreindrift i Alaska og Canada. Etter at villreinstammen på Grønland nærmest var utryddet, har man også der forsøkt med tamreindrift, men sauehold synes å ha slått bedre an. I Alaska drives nå laksefiske på industriell basis, mens havfiske stadig spiller en større rolle på Grønland.

Denne omleggingen av produksjonslivet har ført til større befolkningskonsentrasjon på tettsteder, som dermed har fått behov for nye arbeidsplasser. Mange har tatt lønnsarbeid ved industri- og militæranlegg i amerikansk Arktis. Noen forsøker seg som sesongarbeidere. Men for svært mange i Alaska og Canada har offentlig understøttelse fra staten vært viktig for husholdsøkonomien, selv om de i kortere eller lengre perioder er i stand til å forsørge seg selv ved jakt og fangst.

Selvstyre

De senere årene har det vært en stadig kamp for inuittenes rettigheter. Samtidig har Arktis fått fornyet interesse på grunn av sine mineralforekomster, noe som truer inuittenes livsgrunnlag. Jakten på olje har lenge vært i full gang, med borerigger og med oljeledninger som legges tvers over viltets trekkveier.

Under et møte med den kanadiske regjeringen i 1976 fremla representanter for inuittene i Canada et forslag om utskillelse av et nytt territorium, Nunavut ('Vårt land'), på rundt 1,9 millioner kvadratkilometer, fra Northwest Territories. De krevde å få anerkjent eiendomsretten til en tredjedel av Nunavut, som i alt omfatter det østlige arktisk Canada, Keewatin- og Baffin-regionene, sentralkysten, øyene i Hudson Bay og lenger nord, foruten de vestlige arktiske områdene rundt Mackenzie-deltaet, det vil si omtrent det tradisjonelle inuitt-territoriet. Nunavut ble opprettet i 1999.

På Grønland ble det danske kolonistyret opphevet i 1953, og Grønlands selvstyre ble etablert i 1978. Søknaden om selvstyre ble i stor grad drevet fram etter at Danmark, og da også Grønland, ble medlem av EU, til tross for at et overveldende flertall av grønlendere stemte imot. Grønland forlot EU i 1985. Siden 1970-tallet har danske stedsnavn blitt erstattet av grønlandske.

I tråd med slike bestrebelser finner man en voksende bevisstgjøring gjennom egne opplysningsorganer, aviser og tidsskrifter. Inuitter er også aktive i World Council of Indigenous Peoples (WCIP). I 1977 stiftet inuitter fra Grønland, Canada og Alaska organisasjonen Inuitt Circumpolar Conference (ICC), som har fått konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. ICC arbeider med suverenitetsspørsmål og med problemer forbundet med tradisjonelle næringsrettigheter. Blant annet fører de en innbitt kamp mot restriksjoner på jakt og fangst.

I enkelte viktige spørsmål er det oppstått splittelse mellom ulike inuittgrupper. Blant annet vil noen ha slutt på all oljeboring, mens andre vil tillate slik virksomhet mot garanti om beskyttelse av bestemte territorier.

På Grønland har det vært gjentatte debatter om å fjerne en statue av Hans Egede siden 1970-tallet. Senest i juni 2020 ble den malt og tagget ned, og den grønlandske kunstneren Aqqalu Berthelsen tok i flere mediekanaler til orde for å rive den.