400-års jubileum 1988. Christian 4. Konge 1588-1648.

Boken "400-års jubileum 1988. Christian 4. Konge 1588-1648." Utgitt av Selskabet for Oslo byes vel i 1988. 192 sider. Heftet.

Selges for 110,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------

Christian 4. var konge i Danmark-Norge i perioden 1588–1648. Han er den kongen som har sittet lengst på tronen (60 år). Christian var sønn av Frederik 2. og Sofie av Mecklenburg-Schwerin.

Helt fra han tiltrådte som konge, utfoldet Christian 4. en allsidig og omfattende virksomhet. Han ønsket å gripe inn i politiske og økonomiske forhold med mål om å øke kongens makt og redusere riksrådets og adelens innflytelse. Påvirket av merkantilistiske ideer arbeidet han også for å fremme byenes og borgerskapets interesser. Forsvaret, særlig festningene og flåten, ble styrket og utbygd under hans regjeringstid. Det ble også igangsatt en omfattende byggevirksomhet, blant annet Frederiksborg, Rosenborg og Jægersro.

Christian er den dansk-norske kongen som har interessert seg mest for Norge. Han besøkte landet rundt 25 ganger, og reiste så langt nord som til Vardø. Han grunnla tre nye byer (Christiania, Kongsberg og Kristiansand), omorganiserte rettsvesenet, bygde opp et eget norsk tollvesen og en stående norsk hær, og satte i gang tiltak for utnyttelse av landets mineralforekomster. Administrasjonen ble mer effektiv og grove embetsmisbruk straffet. Magnus Lagabøtes landslov ble oversatt, bearbeidet og utgitt i 1604 som Christian 4.s Norske Lov. I 1607 kom det også en egen norsk kirkeordinans. Kongen hevdet den norske krones overhøyhet i Finnmark og i de nordlige havområdene. Med Kalmarkrigen i perioden 1611–1613 lyktes det å sikre området for Norge. Men kongens politikk førte også til sterkt skattetrykk og en betydelig uttapping av norske ressurser.

Kongen hadde dårlig krigslykke da han grep inn i trettiårskrigen, noe som førte til uorden i finansene. Krigen mot Sverige i perioden 1643–1645 (Torstenssonfeiden eller Hannibalsfeiden) endte med at Norge, ved freden i Brömsebro, mistet Jemtland og Herjedalen, og Danmark pantsatte Halland. Etter dette overtok Sverige førerstillingen i Norden.

Christian 4. var far til blant andre Frederik 3., som overtok tronen etter farens død.

Det hadde vakt stor glede da den 44 år gamle Frederik 2. fikk en sønn i 1577. Det var opplagt for alle at Christian ville bli valgt til dansk-norsk konge, og han ble valgt til tronfølger i 1580. Han var bare elleve år da faren Frederik 2. døde i 1588, og frem til 1596 regjerte et formynderstyre Danmark og Norge. I disse årene forberedte riksrådets formynderstyre ham til kongegjerningen.

Kongen overtok et monarki i velstand; både kongedømmet og innbyggerne i Danmark-Norge klarte seg bedre økonomisk enn på lenge, som følge av en høykonjunktur i Nordvest-Europa og fordi det hadde gått lang tid siden siste krig (sjuårskrigen 1563–1570). I 1596 ble Christian erklært myndig, og rådet lot ham underskrive samme håndfestning som farens ved kongevalget samme år.

Christian var forberedt til regjeringsansvaret med en oppdragelse som omfattet læring av mange fag. Han behersket flere språk og hadde innsikt i matematikk, historie og musikk, men manglet fokus og prioritering av politisk innsikt. Regimets aristokratiske ideologi forutsatte at kongen uten problemer skulle gå inn i en kongerolle der han styrte godt og rettferdig, og undersåttene adlød hans kloke bestemmelser. Det gjorde seg gjeldende en spenning mellom de innbyrdes motstridende idealene, særlig mellom fyrsten som en mild, rettferdig konge og som en krigerkonge. Denne spenningen kom også til uttrykk i de idealene som ble forfektet i den storslåtte kroningen i Vår Frue kirke i København 29. august 1596.

Ved trontiltredelsen hadde den 19 år gamle fyrsten alt i åtte år blitt vant til å gå mer og mer opp i kongerollen, og fra han var 16 år hadde han vært regjerende hertug i Slesvig og Holsten. Det var derfor med en uvanlig sterk selvfølelse den unge mannen fullt og helt overtok statsroret. Han ble da også betraktet som en ytterst vellykket yngling: velvokst, atletisk, dyktig i ridderlige idretter, språkmektig, velformulert, skolert i mange boklige fag og mer praktiske ferdigheter. Monarkiets skattkammer var velfylt og fyrstens virketrang ubendig, noe som gav seg utslag i en strøm av ideer, initiativ og tiltak.

I ettertid er særlig Christian 4.s byggeaktivitet i en rekke byer merkbar; den omfattet både grunnleggingen av nye byer og nyordningen av gamle byer. Det var militære og økonomiske hensyn som drev kongen til denne virksomheten. Den byen som ble mest preget av Christian 4., var København. I hele sin lange regjeringstid gjennomførte han der en serie store byggeprosjekter.

I provinsen var aktiviteten størst i grensetraktene mot Sverige i det daværende Øst-Danmark (nå Sør-Sverige): I 1599 ble Kristianopel anlagt, Varberg ble flyttet tett inntil festningen av samme navn i 1613, og Kristianstad ble påbegynt i 1614. I 1616 begynte han å anlegge Glückstadt ved Elben i Holstein. Tanken var at denne byen skulle utkonkurrere Hamburg. Militære hensyn spilte en viktig rolle for utvidelsen av Nykøbing på Falster i midten av 1640-årene.

Militære hensyn spilte en tilsvarende stor rolle for de to norske kjøpstadanleggene. Da Oslo brant i 1624, flyttet han byen inn under Akershus og kalte den Christiania. I 1641 anla han en helt ny by på Agder, Kristiansand. Begge disse byene ble knyttet til festningsanlegg og fikk brede, rette gater i et kvadratisk mønster, slik at byene var lette å befeste militært. Endelig anla også Christian 4. bergstaden Kongsberg i 1624 etter at det året før var funnet sølv i Sandsvær.

Ett utslag av Christian 4.s tiltaksiver var hans reiselyst. Han reiste mer enn noen annen dansk-norsk monark – og til Norge flere ganger enn alle andre dansk-norske unionskonger til sammen, trolig 25 ganger. 18 av kongens norgesreiser fant sted i årene 1591–1624, de siste 7 i årene 1630–1646. 19 av reisene gikk til Oslofjordregionen, Båhuslen og/eller Agder, en til det indre av Østlandet, en til Stavanger, fire til Bergen, en av dem i kombinasjon med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya (1599).

Reisene hadde oftest et militært sikte, for å inspisere festningsanlegg og lede sjømilitære tokt. Seks ganger dreide det seg helt eller delvis om å lede fremstøt for å etablere bergverksindustri. Kongen deltok på ni norske herredager, sju i perioden 1591–1622, to i årene 1641–1646, to i kombinasjon med kongehyllinger, i 1591 av ham selv, og i 1610 av hans sønn, prins Christian (død 1647).

Statsoppbyggingen skjedde på bred front, og gav støtet til de mest radikale forandringene i Norge; i Danmark var øvrighetsapparatet allerede så finmasket at forandringene var mindre merkbare. Formynderregjeringen innledet reformpolitikken ved å imøtekomme den norske adelens krav om å få sorenskrivere til å bistå bøndene med å dømme på bygdetingene. Det skjedde i 1591 etter hyllingen av Christian 4. som konge over Norge. I 1593 tok regjeringen fatt på utbyggingen av Akershus festning, også det etter krav fra den norske adelen.

Etter at Christian overtok regjeringen i 1596, fullførte han omorganiseringen av det norske rettsvesenet til et instansordnet og embetsmannsdominert system. Han sørget for at Landsloven ble utgitt i 1604 i en oversatt og revidert form (Christian 4.s Norske Lov) – riktignok et overfladisk og slurvete arbeid, og Norge fikk en egen kirkeordinans i 1607, med minimale hensyn til særnorske forhold.

Senere i hans regjeringstid var tiltakene mest preget av bestrebelsene på å skaffe monarkiet større inntekter og disiplinere befolkningen på forskjellig vis. Fra 1632 ble det organisert et eget norsk tollvesen som lyktes i å mangedoble tollavgiftene. Kongen var ivrig etter å utnytte malmforekomstene i Norge. For å oppnå det satte han inn bergverksbetjenter som organiserte letingen og håndhevet et reglement som påla befolkningen forpliktelser til å arbeide for nyopprettede bergverk mot en beskjeden betaling.

Den dansk-norske marinen ble stadig utbygd, og kongen satset mest på å skaffe mannskap fra Norge ved å tvangsutskrive unge menn til matrostjenesten. Han satset mye på festningsbygging i de danske og norske grensetraktene mot Sverige, særlig ble Akershus festning stadig utbygd. På slutten av hans regjeringstid ble det endelig etablert en hær i Norge, bygd primært på utskriving av bondesoldater, én i hver soldatlegd ute på bygdene. Hovedtyngden av disse tiltakene lå i tiden etter 1625, noen var direkte resultat av kongens engasjement, andre – særlig hæren i Norge – medvirket han bare motstrebende til.

Kongen fattet tidlig større interesse for Norge enn det som var vanlig i Danmark, og det hang sammen med at han ble møtt med utfordringen fra Sverige. Der stilte hertug Karl, den senere kong Karl 9., seg i spissen for et opprør mot kong Sigismund og slo inn på en hardhendt selvhevdelse overfor indre og ytre motstandere. Blant annet intensiverte Karl den svenske ekspansjonen på Nordkalotten, inspirert av en fordelaktig fredsavtale med Russland i 1595 og av den tradisjonelle kunnskapsløsheten som regjeringen i København bar preg av når det gjaldt det nordlige Norge.

Karl 9. ville skaffe seg et hegemoni i nord og tok sikte på å tilrive seg kysten fra Tysfjord i Nordland og nordover. Christian 4. prøvde i årevis forgjeves å få det danske riksrådet til å sette hardt mot hardt, men i 1611 tvang han igjennom en krig mot Sverige om dette og enkelte dansk-svenske stridsspørsmål. På den dansk-svenske fronten mobiliserte kongen sine store økonomiske ressurser og leide en omfattende leiehær som skaffet ham et overtak mot svenskene, blant annet ved å erobre byen og festningen Kalmar. Kongens overflatiske kunnskaper om norske forhold fikk ham til å satse på mobilisering av de norske bøndene til krigsinnsats mot svenskene, men bøndene nektet å slåss. Det norske krigseventyret ble en fiasko, bortsett fra den isolerte episoden da gudbrandsdølene stoppet skotske leiesoldater (Skottetoget) på vei til Sverige ved Kringen i 1612.

Ett av de to hovedresultatene av Kalmarkrigen var at den nye svenske kongen, Gustav 2. Adolf, gav opp forsøket på å erobre kysten i Nord-Norge. Slik ble den norske kronens suverenitet mer uomtvistet der, bortsett fra den fortsatte uenigheten med den russiske tsaren om hvor grensen mellom den norske og den russiske kronens overhøyhet gikk. Det andre hovedresultatet var at Sverige måtte betale Christian 4. én million riksdaler for å få tilbake Älvsborg festning og distriktet omkring den.

I tillegg til sine stadig større inntekter av Danmark, Norge og hertugdømmene Slesvig og Holsten gav dette kongen økonomisk handlefrihet i årene etter 1613. Handlefriheten brukte han til et omfattende prosjektmakeri. Nå kom det sterkere for dagen en tendens til å konsentrere det kongelige pengeforbruket til København og omegn, til store slottsanlegg og andre prestisjebygg, og til omfattende militære installasjoner. Han gjorde også kjempeinvesteringer i næringstiltak, blant annet Det ostindiske kompani, som i dyre dommer skaffet kongen hans første oversjøiske koloni, Trankebar i det østlige India (1620).

I tillegg lot Christian 4. kjøpmennene i København mer og mer overta handel og næringsvirksomhet i monarkiets fjernere provinser og havstrekninger. Dette gjaldt blant annet handelen med Island og Færøyene og hvalfangsten. Slik forsterket han Københavns grep på land og områder som tidligere hadde ligget under den norske kronen. Han sendte også ekspedisjoner til Grønland, men det var først hundre år senere at den danske koloniseringen der ble påbegynt.

Alle kongens tiltak i København gav støtet til en ytterligere sentralisering av makt og ressursbruk i oldenborgmonarkiet, slik at byen ble en nordeuropeisk imperiehovedstad. De fleste storstilte næringsprosjektene ble økonomiske fiaskoer, men de bidro til å pumpe opp den allmenne aktiviteten i hovedstaden. Da Christian 4. fra 1625 kastet seg inn i en ny krig, trettiårskrigen, utløste han en begivenhetskjede og en intensivert pengebruk som førte til at dansker og nordmenn i stadig sterkere grad måtte overføre skattepenger til København.

Trettiårskrigen

Da trettiårskrigen brøt ut i 1618, reagerte Christian 4. med å styrke sin innflytelse i Nord-Tyskland. Han prøvde på den måten også å danne motvekt mot Gustav 2. Adolfs krigserobringer fra Russland og Polen i Baltikum. I 1625 gikk Christian inn i trettiårskrigen som leder for de protestantiske fyrstene i Tyskland, i et forsøk på en ytterligere utbygging av sin tyske lederstilling. Året etter led han et katastrofalt nederlag i et slag ved Lutter am Barenberg for den tyske keiseren Ferdinand 2.s og katolikkenes tropper (se katolske liga), og i 1627 besatte disse hele Jylland.

Det var rivaliseringen med Gustav 2. Adolf som hadde fått Christian 4. til å gå inn i krigen, for å unngå at den svenske kongen tok på seg denne lederrollen. Frykten for at Christian skulle bli drevet i armene på Gustav 2. Adolf, fikk keiseren til å slutte fred med ham uten landavståelser i 1629. Men i 1630 gikk den svenske kongen inn i krigen som protestantenes leder, og selv om han falt to år senere, etablerte dermed Sverige seg som militær stormakt i Nord-Europa frem til nederlaget i den store nordiske krigen 90 år senere.

Det har vært omdiskutert hvor dristig Christian 4.s inntreden i trettiårskrigen var. Han hadde en reell sjanse til å lykkes, men faren for å mislykkes var betydelig, og Danmark-Norges sårbarhet ville da bli så stor at det var et dristig spill kongen kastet seg ut i. Det danske riksrådet fremholdt for ham hvor katastrofalt et nederlag kunne bli, og nektet å samtykke til krigen. Derfor førte Christian krigen som slesvig-holstensk hertug, og ikke som dansk-norsk konge. Men dette ble en fiktiv distinksjon; det var danskene og nordmennene som måtte betale konsekvensene av nederlaget.

Forholdet til riksrådet

I motsetning til i Sverige forankret ikke det dansk-norske regimet sin krigspolitikk i vedtak fattet i en riksdag med representanter for de viktigste befolkningsgruppene – ofrene som ble presset ut av dansker og nordmenn, ble krevd uten at de ble motivert for forsakelsene. Riktignok ble det enkelte år fra 1627/1628 innkalt til danske og norske stendermøter, men de ble avgrenset til krav om supplerende skattebevilgninger, i tillegg til store skatter som kongen krevde inn med det danske riksrådets samtykke. Bondebefolkningen ble knapt nok hørt på disse stendermøtene, enda bøndene måtte bære nesten alle utgiftene, enten ved at skattene falt direkte på dem eller ved at adel, embetsmenn og kjøpmenn veltet sine utlegg over på dem.

I ettertid er Christian 4. blitt fremstilt som en folkelig monark, men det er uhistorisk. Han var riktignok ingen snever hoffigur, han strødde om seg med fyndige og vittige brev, drakk umåtelige mengder alkohol, fartet rundt og deltok personlig i sivile og militære sysler over et bredt spekter. Særlig engasjerte han seg i planleggingen av ymse byggeprosjekter, ned til de minste praktiske detaljer. Slik sett møtte han mange mennesker, men han omgav seg med adelsmenn og var autoritær og aristokratisk i sitt samfunnssyn. Det var riksrådet som fikk ham til å innkalle til stendermøtene, selv ville han helst bestemme alt på egen hånd.

Forholdet til riksrådet ble mer og mer spent. Her viste Christian 4. seg som en dårlig politiker. Hans forfedre hadde klart å dominere riksrådet, men i hans tid utviklet det seg en splittelse mellom kongen og riksrådet, som begge forgjeves prøvde å svekke motparten, uten at kongen hadde noen ambisjon om å avskaffe riksrådet, slik Frederik 3. gjorde i 1660. Rådet var uenig i kongens dristige utenrikspolitikk, var urolig for hva han ville bruke et stadig mer omfattende hærvesen til og like urolig over at det måtte skrives ut stadig større skatter, i hvert fall når de rammet den danske adelen og dens bønder. Uenigheten mellom konge og riksråd førte til uklarhet om de politiske målene, manglende samsvar mellom mål og virkemidler og vitnet om sviktende dømmekraft. Begge parter gjorde seg døve for motpartens argumenter. Kong Christian 4.s manglende evne til risikovurdering stod i kontrast til hans bestefar Christian 3.s taktiske forsiktighet. Den politiske kulturen i Danmark var i ferd med å bli utarmet.

Det paradoksale i utviklingen etter 1625 er at kongen på den ene side led katastrofale nederlag; først i trettiårskrigen i årene 1625–1629, så i krigen i årene 1643–1645 – den såkalte Torstenssonkrigen (i Norge kalt Hannibalsfeiden, etter stattholderen Hannibal Sehested, som også var Christians svigersønn). På den andre siden førte den uforsiktige utenrikspolitikken til en militarisering og en skatteopptrapping som styrket statsmakten så sterkt at det i neste omgang la et strukturelt grunnlag for innføringen av eneveldet i 1660.

Torstenssonkrigen ble utløst av at Christian 4. aktivt prøvde å motvirke Sveriges militære fremgang i trettiårskrigen, ved diplomatiske manøvrer og ved nok en gang å utvide sin innflytelsessfære i Nord-Tyskland. Svenskenes kontante svar var å gå til overraskelsesangrep på Jylland, og de okkuperte hele halvøya. Dermed fikk de et overtak som Christian ikke klarte å motvirke, til tross for hans energiske krigsledelse. Selv ble han skadet under et sjøslag på Kolberger Heide i 1644.

Medvirkende til krigsnederlaget var at Christian hadde provosert Nederlandene så kraftig med sin tollpolitikk at nederlenderne brukte sin marine til å nøytralisere den dansk-norske marinens forsøk på å sette inn et motstøt mot svenskene. Ved avslutningen av krigen måtte Christian avstå Jemtland og Herjedalen til Sverige, sammen med Gotland og Halland (for 30 år). Og han måtte gi store konsesjoner til nederlenderne ved å sette ned tollen i Øresund og i Norge.

Skatter

Til tross for krigsnederlagene og uenigheten med det danske riksrådet gikk rådet med på å trappe opp beskatningen og militarisere oldenborgmonarkiet. De militære tiltakene ble lenge konsentrert om flåteoppbyggingen, opprettelsen av en stående hær av yrkesmilitære i hertugdømmene og organiseringen av en dansk bondemilits. Da stattholderen i Norge, Jens Juel, utarbeidet planen for en norsk bondemilits, underskrev kongen den i 1628 (krigsordinansen), men han var ikke villig til å bruke de ordinære skatteinntektene til militsoppbyggingen i Norge. Først etter gjentatte påtrykk fra stattholder, embetsmenn og norske stendermøter gikk Christian fra 1640 med på å bygge opp hæren i Norge, et arbeid som Hannibal Sehested påskyndet under Torstenssonkrigen i perioden 1643–1645. Da og etter krigen gav kongen ham lov til å bruke store deler av de norske statsinntektene på den norske hæren.

Skatteopptrappingen i Norge ble hardere enn i Danmark. Det danske riksrådet opptrådte nærmest som en fagforening for danske adelsinteresser og bremset på skatteopptrappingen i Danmark, mens kongen og rådet var samstemte om å skrive ut stadig større skatter i Norge. Når Hannibal Sehested fikk lov til å bruke skattepengene i Norge på den norske hæren, hang dette sammen med at han skrev ut rekordstore skatter til dette formålet, noe som virket formildende på makthaverne i København. Dessuten ble den norske tollen langt kraftigere hevet enn den danske, og det var særlig den høye tollen på trelast sammen med øresundtollen som provoserte nederlenderne.

Kirkepolitikk

Overgangen til en strengere kirke- og moralpolitikk gjennomførte kongen fra rundt 1610, ved å foreta en utrenskning av teologer som ikke var patente lutheranere, etter kriterier utarbeidet av professor, senere biskop i Sjælland Hans Poulsen Resen. Christian 4. førte en uforsonlig kampanje mot hemmelige katolikker, som ble avslørt og landsforvist. Han håndhevet en streng sensur, utstedte harde lover mot utenomekteskapelig seksualitet, tok personlig ledelsen i kampanjer mot trolldom og gjennomførte et strengt system for kirketukt. Alt dette summerte seg opp til en kampanje for den lutherske ortodoksi og for en disiplinering av befolkningen. Dette innebar også hardere straffer for et større spekter av forbrytelser, og en mer inngående administrativ kontroll for å presse befolkningen til å betale mer skatt og å yte flere matroser og soldater.

Uttappingen av ressurser (penger og mannskap) fra Norge til København nådde store dimensjoner i Christian 4.s tid. Slik sett svekket han norsk økonomi og samfunnsutvikling. På den andre siden var hans tiltak avgjørende for etableringen av bergverksnæringen, ved å organisere og finansiere malmleting og starte bergverk (særlig Kongsberg sølvverk i 1624), ved å utstede privilegier til private verk og ved å kjøpe metaller og jernverksprodukter til statlig forbruk. Konsekvensene av kongens politikk var en kraftig sentralisering og en utvikling i retning av stordrift, også i trelastnæringen, der kongens embetsmenn brukte sine posisjoner til å drive kjøpmannskap i stor stil. Bøndene ble trengt tilbake i sin direkte handel med skippere i småhavner langs kysten. I stedet konsentrerte kjøpmennene handelen til de større havnene.

Dette var en tid da danskenes dominans i Norge var på sitt sterkeste. I følge med de danske adelige lensherrene kom et stort antall danske adelstjenere som ble fogder, sorenskrivere, lagmenn, tollere og offiserer, og disse adelsklientene grunnla nye dynastier i Norge, også i samvirke med danske geistlige. Særlig de som kombinerte embete med kjøpmannskap ble ledende i dannelsen av en ny norsk overklasse, som i de følgende generasjonene ble mer norsk og mindre dansk og som bidrog til å gi Norge et sterkt miljø av embetsmenn, kjøpmenn, bedrifts- og godseiere.

Et stort spørsmål er hvordan man skal vurdere virkningene av hans politikk for Norge. Historikerne har tillagt Christian 4. et betydelig ansvar for at Norge og Danmark ble satt i en slik situasjon at man måtte gjøre store landavståelser til Sverige i 1640–1650-årene. Ellers har hovedtendensen vært å fremstille kongen som en norgesvenn, både på grunn av hans hyppige reisevirksomhet og alle de tiltakene han satte i gang i Norge. Dette er imidlertid en problematisk tolkning, fordi drivkraften i kongens norgesinteresse var å bruke Norges ressurser til å styrke kongemakten. Det blir da vesentlig å ta stilling til hvordan denne styrkingen virket inn på samfunnsutviklingen både i det kortere og det lengre tidsperspektiv.

På mange måter gikk det et skille ved 1625 i kongens regjeringstid: før den tid hadde han tilsynelatende stort sett hell med sine tiltak, senere gikk tilsynelatende det meste galt. Ingen av betraktningsmåtene er udelt riktige, fordi de ikke tar hensyn til grunnleggende trekk i utviklingen. Den vellykkede kongen la grunnlag for nederlagene, og den mislykkede kongen la grunnlag for kongemaktens overlevelse. Hvis man skal trekke en linje som er felles for begge hovedfaser, må den dreie seg om statsveksten, og den ble også det mest bestående resultatet av Christian 4.s lange regjeringstid.

Han trakk fordel av å forvalte en arv etter den lange fredstiden, som sikret ham statsinntekter med store overskudd. Til grunn for dem lå særlig de gode konjunkturene for dansk landbruk, veksten i den norske bosetningen og i norsk utenrikshandel og veksten i skipstrafikken gjennom Øresund; alle ble skattlagt og tollbelagt med økende inntekter. Følgelig hadde Christian 4. økonomisk handlefrihet i sine unge år, og han satte i gang en utgiftsspiral som etter hvert gjorde det nødvendig å skru opp beskatningen til stadig nye høyder.

I 1597 hadde Christian giftet seg med Anna Cathrine av Brandenburg. Kongens familie- og kjærlighetsliv var lykkelig til ut i 1620-årene. Dronning Anna Cathrine døde i 1612. Kongeparet hadde seks barn, blant disse var Frederik 3. Så fikk kongen et usikkert antall barn med minst to kvinner, innen han nyttårsaften 1615 giftet seg uoffisielt med adelsdamen Kirsten Munk. De fikk tolv barn, blant andre Leonora Christina (gift med Corfitz Ulfeldt) og Christiane (gift med Hannibal Sehested). Kirsten forlot ham i 1628, og fra 1629 levde han sammen med Vibeke Kruse, som hadde vært Kirsten Munks kammerpike; de fikk to barn. Vel halvparten av i alt to dusin barn vokste opp. Christians barn utenfor ekteskap fikk alle tilnavnet Gyldenløve.

Etter 1628, da Kirsten Munk flyttet fra ham, lå kongen i en hatsk konflikt med henne. Konflikten trakk også med seg store forviklinger i forhold til de mange døtrene han hadde med Kirsten og til deres ektefeller. Dette var politisk alvorlig, særlig i forhold til svigersønnen Corfitz Ulfeldt, som han gjorde til rikshovmester i 1643, men som etter 1645 vendte seg mot svigerfaren og tvang stadig mer igjennom av sin vilje. Ulfeldts korrupsjon bidro sterkt til at Christians gjeld ble uhåndterlig; han måtte til og med pantsette kongekronen sin.

Hannibal Sehested var den svigersønnen som forholdt seg mest lojal til kongen, blant annet fordi han trengte kongens støtte overfor det danske riksrådet da han under og etter krigen fra 1643 til 1645 organiserte et norsk finans- og militærvesen og dermed midlertidig reduserte overføringene til København. I det siste året av Christians regjeringstid presset rådet kongen til en større sentralisering til København igjen, under Corfitz Ulfeldts egenrådige kontroll. Men i disse årene prøvde kongen gjentatte ganger å bruke forholdet til Norge som et ledd i sin konflikt med det danske riksrådet. Han understreket betydningen av at Norge opprinnelig og egentlig var et arvekongedømme, i et halvhjertet forsøk på å angripe det danske riksrådets valgrett (valgkongedømme). Denne arverettsideologien ble mer systematisk og prinsipiell under Frederik 3. I et kort tidsperspektiv ble rådets valgrett tvert imot styrket etter at kongens eldste sønn Christian, «den utvalgte prins», døde i 1647.

Inntrykkene av de private og offentlige ulykkene satte kongen i en stadig dystrere sinnsstemning, forsterket av sviktende helse etter 1625 og preget av forestillingen om at han selv, rikene og folkene stod i konstant fare for å bli rammet av en hevngjerrig guds vrede over innbyggernes synder. Men i kongens eget sinn ble denne forestillingen likevel motvirket av en enkel og sterk tro på at Guds nåde var med ham, og han ble ikke plaget av samvittighetskvaler for at han i sin livsførsel brøt med sin egen moralpolitikk. Da han døde, måtte man vente i nesten ni måneder før man tok seg råd til en høytidelig begravelse 18. november 1648.

Det er lett å se store motsetninger i Christian 4.s liv, særlig mellom den lykkelige begynnelsen og den tragiske slutten, og mellom hans frodige livsutfoldelse og hans strenge kirke- og moralpolitikk. I noen grad var det sammenfall mellom lykken og frodigheten på den ene siden og tragikken og strengheten på den andre, men slett ikke absolutt.