Under Folkeafstemningen i Ringebu Kirke den 13de August 1905

Postkort med tittelen "Under Folkeafstemningen i Ringebu Kirke den 13de August 1905." Ubrukt.

Selges for 160,- kroner

Porto: 23,- kroner (sendt som brev)

---------------------------------------------------------------------------

Ringebu stavkirke er en stavkirke i Ringebu kommune i Innlandet, rundt 2,5 kilometer sørøst for tettstedet Ringebu.

Kirken blir nevnt i skriftlige kilder første gang i 1270, og dateres gjerne til slutten av 1100-tallet. Den ble utvidet til korskirke i 1630–1631 av den kjente byggmesteren Werner Olsen, og ble siden restaurert i 1921.

Stavkirken har tidligere hatt svalgang. Den øvre delen av hjørnestavene er sponkledd på utsiden og røper hvor svalgangstaket gikk. Merker etter det opprinnelige koret er fremdeles synlig i midtrommets østgavl og stavlegjer. Spor i grunnen vitner om at koret var avsluttet med apsis i øst. Om kirken hadde takrytter over krysset, er uvisst, det opprinnelige takverket er skiftet ut. Det er heller ikke bevart eller kjent om den hadde dragehoder, mønekammer eller annen utvendig dekor. Noen svært slitte trefragmenter med rankemotiv ble funnet under en utgravning i 1980 og kan muligens være rester av utvendig skurd. Med tverrarmer i stavverk, svalganger rundt og kor med apsis må kirken like fullt ha vært et imponerende skue.

Ringebus nåværende utseende er i all hovedsak et resultat av ombyggingen i 1630. Da ble svalgangene, koret og tverrskipet revet. Kirken ble forlenget mot øst med nye tverrskip, nytt kor og sakristi. Året etter sto også tårnet og spiret ferdig. Kirkebyggeren og byggmesteren, Werner Olsen, har lagt stor vekt på å videreføre stavkirkens former i den kraftige bindingsverkkonstruksjonen. Det er mye ubrukt kirkeloft over himlingene.

Olsen, som var prestesønn fra Nes i Hedmark, utvidet også stavkirken i Lom og bygde om kirken i Vågå. Han ble særlig kjent for sine høye, slanke kirketårn, og regnes for å være en av de mest kompetente kirkebyggerne i sin tid. Muligens var det han som sto for nytt spir på domkirken i Trondheim i 1638. Spiret var 20 meter høyere enn dagens og blåste ned i 1689.

Dateringen av kirken spriker. Prest i Ringebu er første gang omtalt i 1270 i et nå forsvunnet diplom. Tradisjonelt har kirken blitt datert til 1200-tallet på stilhistorisk grunnlag, med forskjellig vekt på begynnelsen eller slutten av århundret. Årringsdaterte prøver av grunnstokkene viser at virket ble hogd i 1192/1193. Jørgen Jensenius daterer stavkirken til om lag 1220 ut fra myntfunn. Kirken har en døpefont i kleberstein, og Mona Solhaug daterer den til slutten av 1100-tallet. Muligens har fonten vært i bruk i en eldre kirke.

Arkeologiske utgravninger har påvist hull og fundamentgrøfter etter en eldre stolpekirke delvis under stavkirken. Stolpekirken, som er datert til 1000–1090, hadde et rektangulært skip på om lag 5 meter x 8 meter og sannsynligvis med et mindre kor i øst. Arkeologen Dagfinn Skre mener at denne første kirken ble grunnlagt og bygd med utgangspunkt i en lokal tingforsamling eller et gilde som hadde samlingsplass rett sør for kirken.

- - - - - -

Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige fant sted 13. august 1905. De stemmeberettigede (kun menn) skulle svare på om de var enige i «den stedfundne Opløsning af Unionen eller ikke». Avstemningstemaet var nøye gjennomtenkt fra den norske regjerings side. Formuleringen understreket det norske standpunkt, som var at unionen allerede var oppløst 7. juni som følge av at regjeringen var gått av og kongen ikke hadde vært i stand til å skaffe landet en ny. Fra norsk synspunkt var det viktig at temaet ikke skulle være «ja eller nei til oppløsning av unionen». Det ville bli oppfattet som en innrømmelse til den svenske oppfatning, at unionen fremdeles var gjeldende, siden den ikke kunne oppløses ensidig av den ene part.

At den svenske Riksdag ville kreve en folkeavstemning for å få bekreftet at flertallet av det norske folk virkelig ønsket unionsoppløsning, var kjent i Norge etter lekkasjer fra forhandlingene i Riksdagens särskildta utskott. Den norske regjering handlet raskt og klarte å komme svenskene i forkjøpet. 28. juli vedtok Stortinget regjeringens forslag om at folkeavstemningen skulle finne sted. Det var dagen før Sverige offisielt kom med sitt krav om folkeavstemning. Dermed slapp Norge tilsynelatende å bøye seg for et krav utenfra, noe som ville vært følt som et nederlag. Ved å ta initiativet selv, kunne Norge bestemme avstemningstemaet.

Avstemningen var den første hvor (den stemmeberettigede delen av) folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 %. Norge hadde i 1905 en samlet hjemmehørende befolkning på ca 2,3 millioner. I dag ser vi sjelden slike valgresultater andre steder enn i strengt kontrollerte diktaturer. Flere steder ble det meldt om trusler og hærverk mot folk som ble mistenkt for å ha stemt nei til unionsoppløsningen

Alminnelig stemmerett for menn (over 25 år) ble innført i Norge i 1898, men kvinnene fikk ikke alminnelig stemmerett før i 1913. Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen. Denne underskriftsaksjonen ble viktig for det videre arbeidet frem mot kvinnelig stemmerett i Norge.

Det var altså en overveldende støtte i folket for oppløsning av unionen med Sverige, det var stort sett enkeltstemmer som var mot unionsoppløsningen. Av amtene var det bare tre som hadde mer enn 10 stemmer mot: Kristians (15), Bratsberg (16) og Finmarken amter (15). På grunn av lavt innbyggertall, var andelen pro union i sistnevnte amt hele 0,50%, hvilket var det desidert høyeste i landet. Blant byene var det Kristiania som hadde flest stemmer mot (40), så hver femte unionstilhenger befant seg i landets hovedstad. Det er grunn til å tro at disse var å finne blant de omkring 3500 svenskfødte innbyggerne i byen, men andelen pro union var også blant denne gruppen svært liten, anslagsvis rundt 1%.