TORHILD VIKEN JAN HAUG Alf Prøysen

TORHILD VIKEN JAN HAUG Alf Prøysen

1989 TIDEN NORSK FORLAG

I ei tid der bildet er i ferd med å utkonkurrere ordet som formidler av kunnskap, innsikt og mening, blir det i en billedkavalkade som forse ker å framstille et livsløp nettopp gjennom foto- grafiet, nødvendig å minne om en gammel barne- lærdom: Tro ikke alt du ser! Visst kan bildet holde fast øyeblikk av tida, men det kan også Ivve. Lyve fordi bildet, og særlig fotografiet, er så autoritativt i sin uttrykkskraft. Det diskuterer ikke med oss. Det forleder oss lett til å tro det vi ser og glemme at vi ikke ser alt. Bildet formidler bare tilsynelatende «sannheten. De sekundene som holdes fast er bare sekunder. Situasjonen eksisterer bare i kameralinsens øyeblikksgrep. Alf Prøysen kom til oss fra ei tid og et miljø som knapt er blitt avbildet. Hverdagssliterne ble sjelden «motiver». Det trengtes rett og slett mer av samfunnsposisjon enn ei husmannskontrakt for å bli foreviget. Derfor ble mange av dem også usynliggjort for ettertida. Mangelen på stoff fra småkårstida - nær som den er har ikke uten videre hatt med grågrendfolkets knappe ressurser å gjøre. Mangelen på avbildning vitner like mye om andres ignorering av en samfunnsgruppe, og en underkjenning av deres verd. På bakgrunn av dette er fotografiene fra Alf Prøysens oppvekst i plassgrenda ved Præstvægen enestående. Og de vil være nye for de fleste. Billedmaterialet ble til- og er bevart - ikke som et resultat av tilfeldigheter. Men fordi noen visste at de som husmannsfolk også hadde en historie ä fortelle videre. Ettertida skylder dem en takk. Og særlig skal Alf Prøysens fetter, Kaare Strandli, roses for innsatsviljen han viste da han som guttunge tok seg jobb og sparte hver krone han tjente for å virkeliggjøre drømmen om et foto- apparat. Han kjente sine modeller og var fortro- lig med sine motiver. Han kunne holde fast situasjoner en utenforstående ikke ville fått del i. Det er i respekt for sine egne han avbildet plassfolket i øyeblikk av overskudd og glede. Og rett nok kunne en ikke i slike anledninger stille opp en tallrik tjenerstab, slik gardbrukerne gjerne gjorde. Men en hadde ku, gris og pene unger, og skamvett nok til å te fram vælstanden, itte armoda». «Gråsøkna var der dagstøtt. En trengte ingen bilder som minnesmerker over den. Selv gjorde Alf Prøysen husmannsfolket til. litterære hovedpersoner. Han lot dem sette spor i ord, og bak sin linse fravek han aldri kravet om etterrettelighet og respekt for sine motiver. Med dette har Alf Prøysen selv satt kravene til andres handtering av bildene fra sitt eget livsløp. Vi som har arbeidet med denne boka, har så nennsomt vi har kunnet, satt sammen og presen tert det rike billedstoffet. Mange har hjulpet oss med å skaffe det fram. Vi har underveis ofte blitt minnet om bilders ufullstendighet. Vi vil minne bokas lesere om det samme: Glem ikke å lete etter det bildet ikke forteller! Vår oppgave har vært å peke ut ret- ningen og veien mellom bildene. Den går via denne boka først og fremst til et forfatterskap som på alle vis står i en særstilling i etterkrigstidas norske litteratur.

Torhild Viken

Jan Hang